Klostertanker: Mildhetens gave

 

Les hele St. Olav kirkeblad på nett, eller tegn gratis abonnement på bladet i papirutgave.  

 

Klostertanker

 

Lyse klosters grunnleggere ville få bukt med det utemmede i oss!

 

Tekst: Dom Erik Varden
Illustrasjon: Malgorzata Piotrowska

 

Siste søndag i september reiste jeg sammen med tre medbrødre til Fountains Abbey i Yorkshire for å feire messe i klosterets gravlund. Vedlikeholdsarbeid i sommer hadde medført grøfting. Rester fra enkelte gravsteder var blitt gravet opp. De skulle legges endelig til ro. Ansvarshavende arkeolog hadde skrevet og bedt meg ledsage jordfestelsen med bønn—en oppbyggelig forespørsel, ikke minst når man husker at den kom fra en høyst sekulær instans.

Fountains ble grunnlagt i 1132 av benediktinere fra St Mary’s Abbey i York. Munkene søkte innlemmelse i cisterciensernes orden. Det ble innvilget og de ble adoptert av Clairvaux, hvor Bernard styrte som abbed. Klosteret vokste, blomstret og bar frukt. Bergensbispen Sigurd, viden kjent for høye idealer, oppsøkte Fountains på 1140-tallet og bad innstendig abbeden, Dom Henry Murdach, om en grunnleggelse på det norske Vestland. Abbeden spurte medbrødrene til råds, gav så sitt tilsagn. Et konvent (etter Ordenens regler: tolv munker) satte avsted under ledelse av Dom Ranulf, innsatt som abbed. De ankom Bergen i 1146. Derfra grunnla de Lyse, cisterciensernes første kloster i vårt land, som et halvt hundreår senere var ressurssterkt nok til selv å grunnlegge i Trøndelag, på Tautra, sannsynligvis etter et første forsøk i Munkebydalen.

En norsk cistercienser nærmer seg Fountains med andakt. Omgitt av medbrødrene, arkeologen samt lederen for sommerens utgraving, feiret jeg messe for Fountainsbrødrenes sjelefred en tidlig morgenstund. Vi sang gregorianikk fra Ordenens Graduale, og til slutt Salve Regina, antifonet til Guds Mor: en tillitsfull bønn om en glans av salighet over vårt strev «her i tårenes dal».

 

Les mer

 

Arven som kommer én så nær i Fountains, innbyr dog til mer enn from sentimentalitet. Man tenker spontant på gløden som næret brødrenes liv på stedet, som for snart 900 år siden fikk tretten av dem til å sette segl mot øst, mot «jordens yttergrense». Hva drev dem? Hva slags mål satte de seg? Vi finner delvise svar i brødrenes grunnleggelseskronikk, Om Lyse, gjengitt i Arne Odd Johnsen bok fra 1977, De norske cistercienserklostre 1146–1264 sett i europeisk sammenheng. Om Ranulf sies at han «styrte [Lysekloster] i mange år og lærte et barbarisk folk å bli mildt under Kristi åk». Vi skal ikke glemme at kristendommen ennå var ung i Norge den gang. Selv døpte kristnes vyer og levnet vil ha båret preg av gammel, hedensk skikk. Å omvende et folk, det er ikke gjort på én, to, tre.

 

 «Troen dreier seg ikke bare om ‘møie’, om å holde noe ut, men om å bli et nytt menneske.»

 

Det gjør inntrykk at skriftet Om Lyse forbinder fortidens skikk med noe brutalt, mens det spesifikt kristne er «mildt». Det latinske ordet kronikøren bruker er «mansuescere». I Antikken ble verbet brukt om temming av villdyr. Adjektivet «mansuetus» stod for oppførsel som ikke var menneskefiendtlig, som virket fellesskap istedenfor gjensidig angst. Da Hieronymus på 300-tallet oversatte Davidsalmene, valgte han dette betydningsregister til å gjengi det vanskelige første vers i Salme 132. I 1930-oversettelsen heter det «Herre, gi David lønn for all hans møie»; i den fra 2011 «Herre, husk David og alt han holdt ut». Hieronymus skrev «Memento, Domine, David et omnis mansuetudinis eius»: «Herre, husk David og all hans mildhet». David er for munken, som har Salmene til daglig brød, bildet på den troende, et levende bevis for omveltningen Guds nåde kan virke i et liv. Skriften gir ingen illusjoner. Den viser oss en mann som var vill, troende til å forføre Batseba, til å beordre Uria drept, men som tross alt forble mottagelig for nåde, bot, frelse og forvandling. Å tenke seg Davids livsløp som tilnærming til «mildhet», en gradvis frasvergelse av brusende instinktivt liv til fordel for opplyst, fredsæl hellighet, er å åpne for vesentlige assosiasjoner. Troen dreier seg ikke bare om ‘møie’, om å holde noe ut, men om å bli et nytt menneske.

 

«Ranulf pekte ved sin livsførsel mot en ny form for liv. Han tiltrakk folk ved sitt vesen.» 

 

Og det var dette Dom Ranulf og hans brødre ville bibringe det norske folk. De gjorde det ved sin lære, i enda større grad ved sine liv. Ranulf var «fremragende i hellighet, rik på trøst», en man kunne ta som forbilde for eget kristenliv og samtidig ty til når gode forsetter gikk på tverke, trygg på å finne trøst, tilgivelse og oppmuntring til ny dyst i Jesu navn. Ranulf pekte ved sin livsførsel mot en ny form for liv. Han tiltrakk folk ved sitt vesen. Det Glade Budskap var i ham inkarnert, derfor troverdig. Å bli «mild» slik han var det, var ingen feig kapitulasjon, men en oppdagelse av nyvunnet frihet, glede og fred. Slik var arven han hadde fått overgitt i Fountains, arven han selv ville gi videre.

 

«Kirkens misjon handler ikke om institusjoners prestisje, men om hellighetens gryning—først i våre enkelte liv, deretter i livet vi utgjør sammen som lemmer på Kristi legeme.» 

 

I dagens tilstand av kirkelige kriser, i en samtid hvor barbariet overhodet ikke synes fjernt, minner munken Ranulf oss om grunnleggende ting. Skal evangeliet vinne frem, ja komme til orde, må vi som forfekter det, først og fremst få bukt med det utemmede i oss selv. Vi må inngå under Kristi åk betingelsesløst, for derved å oppdage dets mildhet, for å sanne at Herrens byrde er lett, at den opphever bedrøvelsens tyngdekraft i mangt som ellers er for vondt og tungt. Kirkens misjon handler ikke om institusjoners prestisje, men om hellighetens gryning – først i våre enkelte liv, deretter i livet vi utgjør sammen som lemmer på Kristi legeme. Er vi rede til å vandre mot denne nye dag, koste hva det koste vil? Er vi villige, lik Fountainsbrødrene, til selv å gjøre oppbrudd for å vitne om morgenrødens seier over natt, om at det ville kan temmes, det voldsomme formildes, det døde oppstå til liv?

 

Få St. Olav kirkeblad gratis i postkassen

 

Fakta: Abbed Erik Varden O.C.S.O.

  • Født 13. mai 1974, kommer fra Degernes i Østfold
  • Juni 1993: Opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap av daværende Dom Markus Bernt Eidsvig (nå biskop av Oslo katolske bispedømme) i Klosterneuburg.
  • Doktorgrad i kirkehistorie fra St. John's College, Cambridge.
  • April 2002: Trådte inn i Mount Saint Bernard Abbey, England. Ikledt 15. oktober samme år
  • Juli 2011: Presteviet i Mount Saint Bernard Abbey av biskop McMahon
  • April 2015: Valgt til abbed for Mount Saint Bernard Abbey

 

 

Les mer på katolsk.no