Reformasjonen i Norge: Da erkebiskopens håp brast

 

Katolsk.no bringer her intervju med forfatter Henning Laugerud i sin helhet. En redigert utgave ble trykket i St. Olav kirkeblad nr. 4, 2018.     

 

Aktuell bok

NY FORTELLING: – Kildematerialet er bedre enn forventet og gir oss en annen historie enn den som er blitt fortalt i Norge om Norge til nå, sier forfatter og historiker Hennig Laugerud. Han er aktuell med boken Reformasjon uten folk på St. Olav forlag.

 

 

Erkebiskop Olav Engelbrektsson (1480–1538) spilte høyt og tapte kampen mot danskekongens reformasjon, men bare såvidt: En militær styrke sto klar i Antwerpen for å komme Norge, Kirken og erkebiskopen til unnsetning.

 

Tekst: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Foto: Kristin Svorte

Det var ingen allmenn og folkelig oppslutning om reformasjonen i Norge. Uten kongens voldsmakt, ville reformasjonen ikke funnet sted, sier Henning Laugerud, førsteamanuensis i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen.

I høst er han aktuell med boken Reformasjon uten folk. Det katolske Norge i før- og etterreformatorisk tid på St. Olav forlag.

– Du skriver at «Til stenderforsamlingen i oktober [1536] ble heller ikke den norske adel, bønder eller borgere regnet med. Med dette var reformasjonen formelt sett et faktum både i Danmark og Norge. Den var innført ved statskupp av en militærjunta ledet av hertug Christian», også kjent som den dansk-norske konge Christian III. «Kupp» og «junta» er ikke ord som skaper positive assosiasjoner. Hvordan vil du beskrive det regimet som ledet an i reformasjonen av Norge?

– Jeg har lånt ordene av den danske kirkehistoriker Martin Schwarz Lausten, det er slik han karakteriserer det som foregikk. Som hertug var Christian var ingen opplagt arving. Han måtte tvinge riksrådet til å godta ham som konge. Det norske riksrådet gjør ikke det. Der sitter alle norske biskoper anført av erkebiskop Engelbrektsson av Nidaros. For Christian III, hertugen som ble konge, ble det derfor politisk viktig å kvitte seg med Kirken, for den var hans sterkeste politiske opponent. Dessuten, han trengte penger for å finansiere den krigen han nettopp har vunnet, mot den avsatte Christian II og bøndene, sier Laugerud.

Christian III er blakk – og sitter i København med en hær av tyske leiesoldater som ikke har fått lønn. Christian III må finne en rask løsning på store pengeproblemer, derfor ble kirkegodset i Norge viktig. Det kan selges.

– Den nye kongens regime går brutalt frem når det er behov for det: Alle biskoper blir arrestert. Alle motstanderne som tas til fange, henrettes. Det danske bondeopprøret slås ned svært brutalt. Christan III er en maktpolitiker, han er skruppelløs.

Men han hadde én overbevisning, ifølge Laugerud: Han mente at det han gjorde var riktig og nødvendig.

– Norge hadde ingen konge, men et eget riksråd ledet av erkebiskopen av Nidaros. Hva var egentlig den norsk-danske statusen før Christian IIIs kupp?

– Det var et felles kongedømme, vi hadde en felles konge. Men Danmark og Norge var i prinsippet to selvstendige stater med forskjellig lovverk, administrasjon og riksråd, som var en mellomting mellom et Storting og en regjering. Under borgerkrigen i Danmark, de to–tre årene før reformasjonen, fantes det ingen dansk kongemakt som hadde kapasitet til å kontrollere Norge. De var opptatt med å krige. Da var det erkebiskopen som styrte Norge, og som var de facto overhode. Kirken i Norge var altså meget sterk, det var ikke bare en religiøs organisasjon, men også en politisk institusjon. Selv den norske adel stod i Kirkens tjeneste.

 

Les mer

 

HVIS BARE: – Norsk selvstendighet ville vært berget – og Norge ville fortsatt vært katolsk. Historien ville iallfall sett veldig anderledes ut, sier Hennig Laugerud om hva som kunne skjedd dersom Habsburger-hæren i Antwerpen hadde kommet Norge til unnsetning vinteren 1537. 

 

– Det var ingen kongemakt i Norge, en svak adel – og befolkningen var tynt spredt utover et meget stort territorium. Du skriver at «Det er ganske åpenbart at Kirken, det vil si erkebispesetet i Nidaros, fylte et slags politisk vakuum i Norge som følge av at kongedømmets maktsentrum omkring 1380 ble flyttet ut av riket og til Danmark.» Kan du forklare for oss hvilken posisjon Kirken hadde før reformasjonen?

– Kirken var så å si offentlig sektor. Den verdslige makten ble svekket i Norge da kongemakten flyttet ut av landet. Kongemakten stod svakere i Norge enn i våre naboland Danmark og Sverige – og Kirken fylte de viktigste funksjonene, fordi den kunne: Kirken hadde struktur, folk og kompetanse. Kirken tok også over store deler av kongemaktens oppgaver, slik som rettshåndhevelse. Den ervervet seg derfor enda mer kompetanse og makt. I senmiddelalderen står dermed Kirken svært sterkt i Norge, både politisk, økonomisk og religiøst. Når kongen med reformasjonen etterhvert blir den nye kirkens overhode, så overtar han hele den gamle kirkens administrative apparat. For kongemakten er dermed trosskiftet helt avgjørende, ikke bare politisk og økonomisk, men også administrativt: Det gir kongen instrumentet for å styre Norge, både i prinsippet og i praksis.

 

Ble periferi etter reformasjonen

– Kirkens tilstand er blitt beskrevet som i økonomisk og moralsk forfall før reformasjonen. Stemmer dette med dine funn?

– Det var snarere tvert om: Den norske kirkeprovinsen var antageligvis en av de best organiserte og mest velfungerende i hele Europa. Presteskapet var kompetent, Kirken var ledet og drevet av ærlige og oppriktige kristne. Det er motstanden som erkebiskopen klarte å mobilisere, en klar indikasjon på: Dette er en veldrevet organisasjon som folk føler stor lojalitet til. Dessuten: Hvis man ser på hvor mye ressurser folk var villig til å legge ned i kirkebygg og kirkekunst, så skjønner vi at dette var viktig for dem. Hverken norske eller utenlandske bønder gir fra seg noe uten å tro at de får noe igjen. Folket var gjennom-kristnet, troen grep 100 prosent inn i deres daglige liv, sier Laugerud.

Han presiserer dessuten at Norge var like oppdatert på senmiddelalderens religiøsitet som resten av Europa; vi var ingen utkant. Det ble Norge først etter reformasjonen, fordi vi mistet kontakten – via Kirken – med Roma og andre kulturelle og religiøse sentre i Europa. 

– Norge hadde et sted mellom 150 000 og 250 000 innbyggere på midten av 1500-tallet. Riket hadde begrensede militære og økonomiske ressurser. Hva var erkebiskop Olav Engelbrektssons strategi i møte med den danske konge- og overmakten?

– Derom strides de lærde. Norge, i motsetning til Danmark, var et tynt befolket land. Det betyr at det er vanskelig å mobilisere store militære ressurser lokalt. Hva er det den svake part i en konflikt må gjøre? Hale ut tiden, forhandle, søke mektigere alliansepartnere. Erkebiskopen gjør alt dette, også det siste: Han forsøker å etablere en allianse med Karl V, en Habsburger, og Nederland, som var fullt og helt katolsk. Nederland var en viktig handelspartner med varer som fisk og tømmer. Mange norske geistlige var utdannet i Habsburger-land. Dessuten hadde både erkebiskop Erik Valkendorf og etterfølgeren Engelbrektsson personlige kontakter i Nederland, sier Laugerud. 

En indikasjon på de tette relasjonene til Nederland, er erkebiskopens fluktrute i 1537. Han foretok en strabasiøs sjøreise og endte opp i Lierre i Brabant, Nederland. Der bodde han til sin død 7. februar 1538. Engelbrektsson ble begravd foran høyalteret i kirken Saint Gommaire. 

 

«I Antwerpen stod det en hær på 1400 mann klar for utseiling til Norge vinteren 1537. Erkebiskopens strategi var i ferd med å lykkes.» 

 

1400 mann stod klar

Den siste erkebiskopen av Nidaros forsøkte desperat å få hjelp utenfra, mens han ennå holdt kontrollen over norsk territorium: Med sine begrensede militære ressurser beleiret han Akershus festning i 1536, Bohus festning lot han være, den lå for nært Danmark. Han forsøkte også å innta Bergenhus festning, men garnisonen holdt stand. Befolkning og adel sluttet opp om erkebiskopens nasjonale militærfremstøt.

– I Antwerpen stod det en hær på 1400 mann klar for utseiling til Norge vinteren 1537. Erkebiskopens strategi var i ferd med å lykkes. Den danske kongen hadde nemlig også svært begrenset militærkapasitet på dette tidspunkt. Den lange borgerkrigen hadde tæret på ressursene og folket var krigstrett. Pengemangelen satte i tillegg grenser for hvor lenge han kunne holde på sin tyske leiehær. Christian III kunne foreløpig ikke sende forsterkninger til Norge, og det gav erkebiskopen tid og rom, sier Laugerud.

Den storpolitiske utvikling endrer så alt: Kriger i Tyskland gjør at Habsburgerne trekker tilbake sin hær fra Antwerpen. Den militære hjelpen utenfra kommer ikke likevel. Håpet brister. Tilbaketrekningen betyr slutten for erkebiskopens strategi og Norge som selvstendig nasjon.

– I løpet av våren 1537 sender Christian III flere tusen mann til Norge. Det høres kanskje ikke mye ut, men erkebiskopen hadde bare 300 mann til disposisjon. De var ikke engang profesjonelle soldater, men norsk adel, tjenestefolk, svenner og bønder. Noen hadde nok militær trening, men lite reell krigserfaring. Christian sender soldater som er trent, de har artilleri, kavaleri og moderne våpen – dette klarer ikke en uøvd og lite trent norsk styrke å stå imot, samtidig ser vi at de også klarte å gjøre motstand ganske lenge. Det erkebiskopen kunne gjort, var å sette i gang en almen mobilisering. Han kunne kalt folket til tjeneste. Noen historikere mener at «der sviktet erkebiskopen». Men alle så hva som skjedde i Danmark: Der ble et bondeopprør slått meget hårdt ned. Samtidig hadde man ferske erfaringer fra hvordan kongens styrker opptrådte i Norge, med drap, voldtekt og plyndringer. Det ville blitt et blodbad i Norge, og det kunne ikke Olav Engelbrektsson som erkebiskop utsette folket for med viten og vilje.

 

«Med en Habsburger-hær på plass, ville den danske kongen rett og slett ikke turt å gå til krig. Da ville han ligget i konflikt med Habsburger-monarkiet, som ikke befant seg langt unna Danmark på kontinentet.» 

 

Tvang gjennom reformasjonen 

– Litt kontrafaktisk historie: Hva om Habsburger-hæren hadde kommet, hva ville skjedd?

– Da hadde det stått en stor og profesjonell hær i Trondheim, som også hadde kunnet ta kontroll over Akershus og Bergenhus festning. Reformasjonen ville sannsynligvis aldri blitt gjennomført i Norge. Med en Habsburger-hær på plass, ville den danske kongen rett og slett ikke turt å gå til krig. Da ville han ligget i konflikt med Habsburger-monarkiet, som ikke befant seg langt unna Danmark på kontinentet. Krig med Norge ville hatt det vi kaller en sikkerhetspolitisk konsekvens: Åpen strid med en europeisk supermakt. Det ville Christian III neppe tatt sjansen på. Kort sagt: Norsk selvstendighet ville vært berget – og Norge ville fortsatt vært katolsk. Historien ville iallfall sett veldig anderledes ut, konstaterer Laugerud.

– Kunne reformasjonen lyktes uten kongens maktapparat, særlig den militære arm?

– Nei, reformasjonen i Norge forutsetter kongemaktens fysiske maktapparat.

– I 1555 havnet to vestfoldbønder på bålet fordi de hadde oppfordret folket til å holde fast ved den katolske tro. Kan du fortelle om hvordan rettssystemet ble brukt i Luthers tjeneste?

– Etter reformasjonen ble trosforholdene regulert ved lov. Som borger av Norge er man plutselig lovpålagt å bekjenne seg til den evangelisk-lutherske tro. Det var ikke et privat anliggende. Man var pliktig å gå i gudstjeneste på søndag. Etter 1613 kommer også en lov som sier at det er forbudt for katolikker å oppholde seg i Norge; er du katolikk og på norsk territorium, kan du risikere landsforvisning eller dødsstraff. Slik blir lovverket en viktig del av reformasjonen. Kirketuktsordningen fra 1629 er eksplisitt rettet mot «papisme», altså katolisisme. Det velges ut noen troverdige menn – på sognenivå – som skal hjelpe presten å overvåke folks tro og trosutøvelse, et slags religiøst politi hvis oppgave er å disiplinere befolkningen inn i den lutherske tro: De skal gå til nattverd og i gudstjeneste. Kirketjeneren går sågar rundt og passer på at folk ikke sovner under prekenen. Gjør de det, slår han dem med en lang stokk. Det var også forbudt å føre katolske bøker inn i riket. Dessuten kom krav om å være konfirmert i den lutherske kirke for å bli ansatt, lærling eller avtjene militærtjeneste. På mange og finurlige vis tvang altså myndighetene norske kvinner og menn inn i den nye tro med lov og makt.

– I din nye bok skriver du også at «Luthers politiske forståelse er klar. Det er en kristen dyd å adlyde staten, og herskerens autoritet er absolutt ...». Hvilke politiske konsekvenser hadde reformatorens legitimering av kongemakten?

– Det styrker kongemakten i og med at kongen ikke lenger bare er landets politiske overhode, han blir også et religiøst overhode, kirkens overhode. Det som i hele middelalderen hadde vært den verdslige maktens største konkurrent, Kirken, ble eliminert. Dette gav kongemakten ny styrke på alle områder, den får også ansvar for borgernes moralske liv. Når kongemakten overtar denne, så skjer det noe dramatisk: Kongen regulerer moral gjennom lov, mens den for Kirken var et anliggende for samvittigheten, mellom mennesket og Gud. Nå ble dårlig moral kriminelt. Å drive hor var før et moralsk problem, nå ble det kriminelt og skulle straffes. Før ble folk pålagt å gjøre bot, nå skulle de straffes.

Laugerud forteller om drakoniske straffer for svært mye – dødsstraff for ekteskapsbrudd og blodskam, for sodomi likeså.

– Man straffet dessuten både overgriper og offer. Dersom en far hadde forgrepet seg på sin datter, ble begge idømt dødsstraff. Reformasjonens konsekvens var en brutalisering av samfunnet, mener Laugerud.

 

«Avlat fremstilles for eksempel som om man kjøper seg fri fra synd herfra og inn i evigheten – og på forskudd: Bare man betaler for seg, så kan man synde så meget man vil.» 

 

Effektiv anti-katolsk propaganda 

– Anti-katolsk propaganda var en sentral del av danskekongens reformasjonsstrategi. Kan du gi oss noen eksempler på hvordan det preger den norske virkelighetsforståelse også idag? 

– Den lutherske statsmakten har levert en imponerende effektiv propaganda. Den har klart å befeste et inntrykk av at det katolske ikke er norsk, at det er dekadent og falskt. Men, som jeg viser i boken: Den katolske kirke og tro er både «norsk» og ekte.

I skolebøker og populærvitenskapelige fremstillinger formidles det stadig fordomsfullt og kunnskapsløst om katolikker og katolisismen, mener forfatter og historiker Laugerud:

– Avlat fremstilles for eksempel som om man kjøper seg fri fra synd herfra og inn i evigheten – og på forskudd: Bare man betaler for seg, så kan man synde så meget man vil. Det er selvsagt feil. Avlat handler blant annet om betydningen av at tro er noe som også må artikuleres i handlinger og livsførsel og at man har et ansvar også for andres frelse – ikke bare sin egen.

– Våren 1537 kunne reformasjonen av Norge begynne. På hvilke måter levde den katolske tro og praksis videre i folket?

– Folkelig religiøsitet, slik som pilegrimsferder til Røldal og det undergjørende krusifikset der, foregikk til langt utpå 1800-tallet. Det er en praksis vi kjenner fra høyst levende katolsk tradisjon – åndelig og fysisk helbredelse. Stavkirkene i Hedalen og Eidsborg og Vatnås kirke var også pilegrimsmål. Vi finner også igjen det katolske i mer dagligdagse gjøremål, spesielt når døden inntreffer: Lys tennes for de døde, vi holder likvake; det er tradisjoner som har holdt seg levende opp til våre dager. Utgangspunktet er avgjort av før-reformatorisk dato: Det den levende gjør, er viktig for den døde.

 

«Prestene går fra å være Kirkens hyrder til å bli Statens embedsmenn. De må dermed etablere en avstand til dem de skal styre, de kan ikke komme folket for tett på, for hvor ligger da lojaliteten?» 

 

Prest og folk skilte lag 

– Du skriver at «Det er nettopp bestrebelsen på å etablere en avstand mellom presten og folket som blir et sentralt kjennetegn ved den nye øvrighetskirken.» Hva mener du?

– For det første:  Myndighetene stod overfor det problem at befolkningen hadde en tro som man ikke anerkjente: Folket befant seg et annet sted enn staten og dens presteskap. Folket blir dermed noe som skal oppdras til å bli bedre, altså lutherske, borgere. Siden det aldri var noen folkelig oppslutning om reformasjonen, det lutherske, i Norge, blir dette noe som innføres ovenfra, gjennom tvang og press. For det annet: Prestene går fra å være Kirkens hyrder til å bli Statens embedsmenn. De må dermed etablere en avstand til dem de skal styre, de kan ikke komme folket for tett på, for hvor ligger da lojaliteten? Overfor kongemakten, som du representerer, eller folket, som du skal lære opp?  Menigheten ble noen de ikke snakket med, men som de snakket til.

– Fant du noe i arbeidet med boken som overrasket deg?

– Mange ting! Det som er av kildemateriale, viser entydig hvor forankret det katolske var i Norge. Noe annet som jeg oppdaget, er: Vi har, som nevnt, kilder som viser at det stod en militær styrke klar til utskipning fra Antwerpen i 1537. Det er ingen som har tatt virkelig tak i dette før. Kildematerialet er bedre enn forventet, og viser en annen historie enn den som er blitt fortalt i Norge om Norge. Og det er mye mer å finne! Her er det stoff å arbeide med i årene som kommer. Denne boken er ingen oppsummering, den er bare en begynnelse, lover Laugerud.

 

Om forfatteren 

  • Henning Laugerud (f. 1961)
  • Kunst- og kulturhistoriker ved Universitetet i Bergen.
  • Har arbeidet med og skrevet bredt innenfor europeisk kultur-, idé- og kunsthistorie fra middelalder til 1500-tall.
  • Han har særlig konsentrert seg om religiøs mentalitet og kristendommens materielle og visuelle kultur i middelalder og tidlig nytid.
  • Andre bøker: Myten om det moderneNorsk fritenkerhistorie 1500-1850.

 

Om boken 

  • Reformasjon uten folk. Det katolske Norge i før- og etterreformatorisk tid
  • Boken er tilgjengelig i St. Eystein bokhandel, Trondheim, og St. Olav bokhandel, Oslo. 
  • Den kan også kjøpes i St. Olav bokhandels nettbokhandel
  • Antall sider: 364
  • Forlag; St. Olav forlag

 

 

 

 

Kong Christian III (1503 – 1559) 

Christian III var norsk konge i perioden 1537–1559. Etter å ha overvært riksdagen i Worms ble Christian en ivrig lutheraner, og da han i 1525 fikk Tønning og Haderslev som len, begynte han å innføre reformasjonen der. Ved Københavns overgivelse i 1536 stod Christian III som seierherre, og i oktober samme år undertegnet han den danske håndfestning, som blant annet bestemte at Norge skulle ligge under Danmarks krone på linje med de danske landskapene. På riksdagen i København i oktober 1536 ble det vedtatt en ny kirkeordning som innebar innføringen av en luthersk statskirke. Ved Christian IIIs død var Danmark Østersjøens mektigste stat. (Kilde: snl.no)

 

 

 

Erkebiskop Olav Engelbrektsson (1480 – 1538)

Olav Engelbrektsson var av bondeætt eller lavadel. Han ble født i Trondenes ca. 1480. Fra 1503 til 1514 studerte han hovedsakelig i Rostock. 10. mai 1515 blir han nevnt som kannik i Nidaros. Den 17. september samme år ble han utnevnt til dekan av pave Leo X. Tross sin unge alder var han nå den fremste mann i domkapitlet, nest etter erkebiskopen. Engelbrektsson velges til erkebiskop i 1523 etter forgjengeren Erik Valkendorfs død under et opphold i Roma. Etter langvarig strid med danskekongen seilte han ut fra Trondheim 1. april 1537. Han hadde med seg Nidaros domkirkes arkiv og kostbarheter. Han bosatte seg etterhvert i Lierre i Brabant, Nederland, der han døde 7. februar 1538. Den siste erkebiskopen i Nidaros ble begravd foran høyalteret i kirken Saint Gommaire. (Kilde: katolsk.no)

 

Få St. Olav kirkeblad gratis i postkassen