Vatikanet innkaller til møte om overgrep

 

Bispemøte om overgrep i Kirken

ØNSKER VELKOMMEN: Pave Frans har innkalt formennene i verdens bispekonferanser til et spesielt møte med overgrep som eneste tema. Utsendingene samles i Roma 21. – 24. februar. Foto: REUTERS/Alessandro Bianchi

 

 

21. – 24. februar samles formennene i verdens 112 katolske bispekonferanser og 21 orientalske bispesynoder i Vatikanet for å forøke og løse problemet «Seksuelle overgrep i Kirken».

 

Tekst: Charlotta Smeds
Oversettelse: katolsk.no
Saken ble opprinnelig publisert av magasinet Signum – katolsk orientering om kyrka, kultur & samhälle

 

Pave Frans innkalte til møtet i midten av september 2018 etter at sommermånedene hadde blitt overskygget av nyheter om Theodore McCarricks synder, Carlo Maria Viganòs brev og den rystende Pennsylvania-rapporten. Samtidig med innkallelsen skrev paven et Brev til Guds folk med oppfordring til å besvare overgrepsskandalene med bønn, faste og bot.

Men det virker som om grensen var nådd for mange, og uansett om paven talte eller var taus, så var reaksjonene sterke. Høstens kritikk har først og fremst handlet om Vatikanets taushet og om manglende handlekraft. Begge deler er blitt oppfattet som en fortsettelse av den taushetskultur som lenge har preget Kirkens håndtering av seksuelle overgrep. Sommerens hendelser var dråpen som fikk begeret til å renne over, etter mange år med smertefulle rapporter fra blant annet Irland, Malta, USA, Australia, Chile og Tyskland. De som arbeider med sosiale medier i Vatikanets nye kommunikasjonsavdeling Vatican Media, har fulgt nøye med på reaksjonene på de forskjellige kanalene – 23 på Facebook, 15 på Twitter og 2 på Instgram. Kommentarene viser både troendes og ikke-troendes sorg over og avsky for overgrepene – Kirkens taushet.

Enda verre ble det da de nordamerikanske biskopene samlet seg til sitt høstmøte i midten av november og formannen, kardinal DiNardo, begynte med å si at Vatikanet hadde insistert på at biskopene ikke skulle stemme over en konkret handlingsplan mot overgrep, slik som de hadde tenkt, men at de istedenfor skulle vente til etter møtet i Vatikanet nå i februar 2019. DiNardo skyldte på Vatikanet, men et brev som ble lekket fra kardinal Ouellet, prefekt for Bispekongregasjonen, viste at de amerikanske biskopenes forslag hadde blitt sendt til Vatikanet for sent, slik at den nødvendige «modningen» ikke hadde vært mulig.

Det vakte forargelse hos et flertall av biskopene. Å skulle vente med å gjøre noe overfor en almenhet som krever handling nå, fikk mer enn én av biskopene til å svette. Utsettelsen øker også forventningene til hva som kan komme ut av det store februarmøtet om overgrep i Vatikanet.

 

Farlig høye forventinger

De som håper på en konkret løsning på problemet etter et fire dager langt møte i Vatikanet, kommer til å bli skuffet. «Det finnes overdrevne forventninger i mediene til dette møtet; det virker som mange tror at det dreier seg om en blanding av et konsil og en konklave», skriver Vatican News’ nye sjefredaktør Andrea Tornielli. Han frykter at forventningene i seg selv kan føre til at den kirkelige betydning av dette møtet mellom Kirkens hyrder, undervurderes.

Det møtet forhåpentlig leder frem til, er en vilje til å begynne en verdensomspennende prosess av renselse og endret adferd, og at denne prosessen inkluderer alle stift i den universelle kirken. Man bør ha in mente at det faktisk er første gang at verdens biskoper møtes for å ta opp det følsomme temaet overgrep.

 

«Målet med møtet er svært konkret: Å sørge for at alle som deltar vender tilbake til sine land med klare instruksjoner om hva man skal – og ikke skal! – gjøre i disse anliggendene.» 

 

Overgrepene har forårsaket enorme lidelser for ofrene.  Roma har bedt biskopene som reiser til møtet, om å treffe eventuelle overgrepsofre før de reiser: De skal «møte smerten ansikt til ansikt.» De er sågar blitt bedt om å fylle ut et spørreskjema på forhånd, slik at arrangørene skal kunne få et så fullstendig bilde av situasjonen som mulig og gjøre en vurdering av hvor Kirkens største behov for reform, er.

Ofrenes dramatiske erfaringer, hva man skal gjøre når overgrep faktisk har skjedd og hvordan de skal forebygges gjennom å skape et sikrere miljø for barn og ungdommer, er spørsmål som kommer til å bli stilt – og ikke bare utfra et nord-amerikansk eller europeisk perspektiv, som har vært dominerende frem til nå.

Målet med møtet er svært konkret: Å sørge for at alle som deltar vender tilbake til sine land med klare instruksjoner om hva man skal – og ikke skal! – gjøre i disse anliggendene. Det handler om hvilke tiltak som skal gjennomføres for å beskytte mindreårige og hva som må gjøre for å hindre at intet overgrep i fremtiden blir dysset ned eller mørklagt. Man håper sågar å kunne utforme et kontrollsystem for å være sikker på at de reformer man oppfordrer til, faktisk blir gjennomført.

Kardinal Blaise Cupich, som er ett av medlemmene av møtets organisasjonskomité, sier at bispemøtet kommer til å bli begynnelsen på en verdensomspennende reform av Kirken på dette området. Men man må ikke glemme at reformen allerede ble påbegynt for et par tiår siden i mange bispedømmer, ikke bare ved at overgrepstilfeller ikke lenger skjules, men ved at det er vedtatt og gjennomført tydelige retningslinjer for hva som skal gjøres når det oppstår mistanke om seksuelle overgrep. Mange betydningsfulle og konkrete steg er blitt tatt for smidigere og raskere prosesser, og det er vedtatt klare regler for å forebygge at overgrep. Pave Benedikt XVI sa engang at «overgrepssakene må komme frem i lyset, det er den eneste måten sårene kan leges på.»

 

Kommisjon og omvendelse

Da den kanoniske loven De gravioribus delictis ble endret i 2010, skrev monsignore Juan Ignacio Arrieta, sekretær for Det pavelige råd for lovtekster, i tidsskriftet La Civiltá Cattolica, at han ivret etter å «fremheve den avgjørende rollen som pave Benedikt XVI spilte i fornyelsen av den strafferettslige disiplinen». Den forrige paven drev besluttsomt og utrettelig gjennom en strengere linje med raskere prosesser, noe som ikke akkurat nådde medienes oppmerksomhet.

Men, normer, lover, kodekser og mer eller mindre detaljerte prosedyrer er ikke tilstrekkelig. De kommer aldri å strekke til om det ikke også skjer en forandring i mentalitet og i hjertet. Det er derfor pave Frans fortsetter å peke på omvendelse som veien å vandre.

 

«Kommisjonsmedlemmet Mary Collins, som selv er blitt utsatt for overgrep av en katolsk prest, trakk seg fra arbeidet i 2017, fordi hun mente kommisjonen ble motarbeidet i kurien.»

 

I mars 2014 stiftet pave Frans Den pavelige kommisjon for beskyttelse av mindreårige, en avdeling i den romerske kurien. Dens fremste oppgave er å forebygge overgrep, og kommisjonen har ansvar for opplæring av kirkelige ansatte og å bidra til å skape sosiale miljøer der overgrep ikke skjer.  Iløpet av sin 5-årige virksomhet har kommisjonen organisert mer enn 600 møter rundt om i verdens bispedømmer for å informere og skolere biskoper, prester og pastorale medarbeidere. 

At kommisjonen først og fremst arbeider for å forebygge seksuelle overgrep mot mindreårige, er blitt misoppfattet, og mange har kritisert den for ikke å gjøre nok i reelle overgrepstilfeller. I tillegg virker det som om kommisjonen har hatt problemer med å skape konkrete resultater. Kommisjonsmedlemmet Mary Collins, som selv er blitt utsatt for overgrep av en katolsk prest, trakk seg fra arbeidet i 2017, fordi hun mente kommisjonen ble motarbeidet i kurien.

I sitt Brev til Guds folk beskylder paven klerikalismen for å være skyld i mange av de seksuelle overgrepene, som er blitt begått av geistlige. Med ordet klerikalisme ønsker paven å beskrive et «unormalt forhold til Kirkens autoritet, som er vanlig i menigheter hvor seksuelle overgrep, makt- og samvittighetsmisbruk har funnet sted». Paven motsetter seg en kultur i presteskapet som tolererer misbruk av autoritet – en mentalitet som gir geistligheten høyere rang, som en elite med rett til å tillate seg hva som helst, med et totalt fravær av ansvar overfor og empati med ofrene.

Samtidig som det pågår en kamp for å utrydde seksuelle overgrep i Kirken, kjemper paven altså mot en viss type maktstruktur i bispedømmer og menigheter. Om paven har med seg biskopene i kampen mot overgrep, så møter han på dette punktet en del motstand fra enkelte hold. Det finnes dem som mener at pavens angrep på klerikalisme fjerner oppmerksomhet fra det virkelige problemet, nemlig en svekket moral i presteskapet. «En moralsk katastrofe», som kardinal DiNardo uttrykker det.

 

ORGANISERER MØTET: Jesuittpateren Hans Zollner er psykolog, én av Vatikanets fremste eksperter på overgreps-problematikk og medlem av komiteen som organiserer februarmøtet: –– Det har skjedd betydelige endringer i kampen mot overgrep, sier han. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

 

Organisasjonskomiteen

I tillegg til kardinal Cupich, har pave Frans bedt Mumbais biskop, kardinal Oswald Gracias, Maltas erkebiskop, monsignore Charles Scicluna og den tyske jesuittpateren Hans Zollner om å organisere februarmøtet.

Jesuittpater Zollner er en av Kirkens største eksperter på beskyttelse av mindreårige mot overgrep. Han er teolog, psykolog og fra 2012 president i Center for Child Protection, CCP, et globalt initiativ som holder til ved psykologisk institutt på Det pontifikale universitetet Gregoriana i Roma, der han også er prorektor. Zollner har også vært medlem av Den pavelige kommisjon for beskyttelse av mindreårige helt siden 2014.

– Det har skjedd betydelige endringer i kampen mot overgrep, sier han.

– For 30 år siden snakket ingen om det engang. Vi har fremdeles en lang vei å gå, men vi står ikke lenger ved startstreken.

Som fagperson har p. Zollner uttalt seg i en rekke intervjuer i høst og vinter, og han har svart på alt det som på forskjellig vis assosieres med overgrep i Kirken: prestenes sølibat, homoseksualitet på seminarene, klerikalisme og maktmisbruk, djevelen og ondskap, seksuell identitet og ofrenes helningsprosess.

Han sier at en del av organisasjonskomiteens forberedende arbeid er å sette sammen relevant informasjonsmateriell som kan deles ut til delegatene idet de kommer til Roma, slik at møtet kan begynne på det punkt Kirken faktisk er kommet på sin vandring. Etterpå skal alle bispedømmene ha et felles startpunkt for sitt arbeid mot overgrep.

 

«I talen bad Den hellige far journalistene om hjelp til å ‘avmaskere ulvene’ og gi ofrene en stemme: ‘Kirken ber ikke om taushet, ti den største skandalen i dette spørsmålet er å dekke over sannheten.’»

 

Under bispesynoden om ungdom i oktober høsten 2018 forholdt Den hellige stol seg bevisst taus om overgrepssakene. Det skulle ikke ta oppmerksomheten bort fra ungdommene. I presserommet, der monsignore Charles Scicluna ofte møtte de akkrediterte journalistene, avviste han alle spørsmål om overgrep med et «det snakker vi om etter synoden». Monsignore Scicluna er forøvrig selv godt orientert om Kirens arbeid mot og erfaring med overgrep. Som erkebiskop av Malta, har han måttet håndtere flere slike saker. Han var også Joseph Ratzingers rådgiver i overgrepssaker i Troskongregasjonen. Våren 2018 sendte pave Frans monsignore Scicluna til Chile for å granske overgrepssakene der på vegne av Kirken.

Pave Frans svarte på journalistenes mange spørsmål om overgrep på vei hjem fra Verdensmøte for familier, som fant sted i Dublin 21. til 26. august 2018. Da hadde erkebiskop Viganòs brev nettopp blitt offentliggjort, og det stormet som verst rundt Den hellige far. Han bad journalistene om også å være seg sitt ansvar bevisst: – Dere fortelle, men arbeidet deres krever følsomhet, sa paven, og oppfordret dem til å unngå å skape mediehysteri. Etter Brevet til Guds folk i august, har han ikke direkte kommentert emnet, derfor vakte det forbauselse hos mange, som trodde de skulle måtte vente helt til februar, at han egnet store deler av sin lange juletale til den romerske kurien nettopp til temaet overgrep. Talen ble et slags forord til det kommende møtet.

I talen bad Den hellige far journalistene om hjelp til å «avmaskere ulvene» og gi ofrene en stemme: «Kirken ber ikke om taushet, ti den største skandalen i dette spørsmålet er å dekke over sannheten.»

 

Se utdrag fra pavens tale til utenlandske utsendinger til Vatikanet

 

Helning krever tiltak

Kirkens svar på spørsmål om overgrep har fått sin egen seksjon på Den hellige stols offisielle hjemmeside vatican.va, der finnes også pavelige og kirkelige dokumenter. Når man besøker denne seksjonen, og lytter til hva Kirkens representanter sier, så merker man at før talte Kirken kun om seksuelle overgrep mot mindreårige, mens man nå har utvidet problemet til å gjelde seksuelle overgrep samt samvittighets- og maktovergrep mot mindreårige og sårbare voksne.

 

«Litt over et år etter pavens reise til Chile, som vare var begynnelsen på det som skulle vise seg å bli et tungt år i overgrepenes skygge, vender nå blikkene seg igjen mot Vatikanet.»

 

Både kardinal O’Malley og tidligere kommisjonsmedlem Mary Collins har bemerket at «sårbare voksne» burde utvides til å inkludere voksne som står i et avhengighetsforhold til en annen (ofte geistlig) og ofre for maktmisbruk, for til nå har begrepet blitt begrenset til personer med svekket sjelsevne og dømmekraft.

Litt over et år etter pavens reise til Chile, som vare var begynnelsen på det som skulle vise seg å bli et tungt år i overgrepenes skygge, vender nå blikkene seg igjen mot Vatikanet. For at et sår skal leges, må det tømmes for puss, sies det, og hvor ubehagelig det enn måtte være, blir det bare verre om man utsetter det. Til slutt står man i fare for å måtte amputere kroppens lemmer. For mange oppleves det derfor nå som om selve Kirkens oppdrag står på spill.

 

Les også: