Kyndelsmesse 2019 – det gudviede livs dag
Kjære ordensfolk, kjære troende,
Jeg kunne ha sagt adskillig om festens historie, om hva førti dager betyr i skrift og liturgi, om offeret, om lysene, om renselsen som Maria riktignok ikke hadde behov for ... men jeg velger å holde meg til de to personer i evangeliet som hadde viet sitt liv til Gud: Simeon og Anna. Det er til deres innsikt og hengivelse vi idag kan knytte våre løfter om å tjene Gud – om de måtte være høytidelig avlagt eller om de bare finnes i våre hjerter.
Begge har de profetens nådegaver.
Simeon er den første som dette barn blir til oppreisning for. Evangeliet sier ikke uttrykkelig at Simeon dør kort tid senere, men det kan knapt forstås på annen måte. Simeon har ikke bare ventet på å se Messias i hans tempel, som vi hørte i lesningen fra Malakias: Herren som dere søker, kommer brått til sitt tempel, han ville være den første som ble omfattet av frelsen i Kristus. Kun en profet ville ha erkjent at dette fattige par bragte Messias inn i Guds bolig. Her ble han båret inn som barn; som tolvåring kaller han templet fars hus; her vitner Gud selv om hans død langfredag idet forhenget til det aller helligste rom revner fra øverst til nederst i det øyeblikk Jesus utånder.
Det er ordensfolkets særskilte gave og oppgave å erkjenne Kristus, i sakramentet, i evangeliet, i fellesskapet, i tjeneste ... Det er mer enn et element av det profetiske i dette. Og når vår tid er over, skal vi si med Simeon: Nå lar du, Herre, din tjener fare i fred herfra! Han tjente Gud drevet, inspirert, av Den hellige ånd. Vårt ordensliv ville ha vært umulig dersom Den hellige ånd ikke hadde inspirert oss til det, og vi ikke hadde latt oss inspirere.
Både Simeon og Anna var representanter for det trofaste og ventende Guds folk. Evangeliet sier at Anna allerede hadde levet i templet i noe sånt som førti til femti år i forventningen om å møte sin Frelser, aldri forlot det, men tjente Gud i bønn og faste. Hun vitnet om Jesus til alle som ventet på Messias, og lovpriste Gud for at hans ord var gått i oppfyllelse. Hvis vi forstår Lukas-evangeliet rett, er disse sammen med Maria, Josef, Elisabet og Sakarias, og senere disiplene, ikke isolerte skikkelser, men noen eksempler på tallrike sanne israelitter uten en opphøyet posisjon. Det er personer som disse som dannet den første menighet i Jerusalem, som var den eldste misjonerende kraft i Kirken.
Ordensfolket, og særlig søstre og nonner, vil ha meget til felles med disse. De lar seg bevege av Den hellige ånd til å gjøre og si hva de kan til den rette tid. De retter ikke oppmerksomheten mot seg selv, men mot ham som har kallet dem. Ikke desto mindre har tusener på tusener av troende sett Herrens frelse i deres apostolat, vært båret av deres bønn og inspirert av deres eksempel. Dette er ordenslivets historie og nåtid, dette er ordensfolkets fremtid. – På Anna og Simeons eksempel.