P. Josef om sølibatet: – I stedet for at det ble et hinder, ble det et steg nærmere tjenesten

 

Derfor velger p. 
Josef (29) sølibatet

VIET TIL SITT EMBEDE: 23. juni 2018 ble p. Josef Ottersen viet til sitt embede av biskop Bernt I. EIdsvig. Embedet som består i å bistå biskopen med å lede en menighet, forkynne evangeliet og forvalte sakramentene. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
 
 
 
Som tenåring var det utenkelig. I dag ser han 
sølibatet som en Guds gave.
 
Tekst: Johanna Hundvin Almelid, journalist i avisen Dagen
Saken ble først publisert i avisen Dagen torsdag 7. mars 2019
 
Hva får en ung mann til å velge vekk kjæreste og familie for å tjene Gud og Kirken? Er det ikke mulig å være en god prest selv om man er gift? Og gikk verden glipp av en lovende filmregissør da Josef Ottersen valgte prestekallet i en alder av 23 år?
 
Giftige påstander
Biskoper, kardinaler og andre kirkeledere fra hele verden var nylig samlet i Vatikanet for å drøfte og lære om bekjempelse av overgrep. I en lederartikkel 25. februar skrev Dagens sjefredaktør Vebjørn Selbekk at ingen andre trossamfunn har det samme problemet med systematiske overgrep begått av prester, som Den romersk-katolske kirke. Han tror årsaken må ligge i at kirken pålegger sine prester å være ugifte.
I et debattinnlegg dagen etter får han svar på tiltale. P. Josef Ottersen, kapellan i St. Svithun menighet i Stavanger, hevder at Selbekk sprer giftige påstander som nører opp om anti-katolske fordommer. Han mener vi må se overgrep som et samfunnsproblem og at det ikke fins noen vitenskapelig sammenheng mellom sølibatet og overgrep.
 
Fylles med sorg
P. Ottersen, som ble presteviet til St. Hans i fjor, sier til Dagen at han har sørget mye over overgrepsskandalene i Den katolske kirke.
– Realiteten er trist, og vi må lytte til ofrene. Som kirke har vi mye vakkert å si om moral, om dyder og hvordan Guds nåde kan forvandle våre liv. Det ligger en ufattelig kraft i det, men når man bokstavelig talt blir «tatt med buksene nede» har man ikke lenger noe man skulle sagt. Jeg fylles med sorg over at vi ikke kan være et fyrtårn for god moral i verden, for vi har virkelig et positivt budskap å komme med. Samtidig motiveres jeg av at vi skal klare å få til positive endringer i kirken.
Det var tiltrekningen til kallet og til Kirken som gjorde at han begynte på presteseminaret da han var 23 år gammel.
– Kontroversen rundt sølibatet bygger på en antagelse om at man ville fått flere og bedre prester om det ikke var et krav. Kanskje tenker man at normale mennesker ikke kan gå med på det. Jeg var først og fremst tiltrukket av Kirken. Skulle jeg bli lykkelig i livet, måtte det bli der, sier han.
 
FØLELSESLADET VALG: – Før valget er tatt er man redd for at man skal bli ulykkelig og ensom, sier p. Josef Ottersen om kallet til å bli prest. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
 
 
Redd for å bli ulykkelig
Han legger ikke skjul på at det mange følelser forbundet med det å velge prestekallet.
– Før valget er tatt er man redd for at man skal bli ulykkelig og ensom. Jeg var i ferd med å avslutte filmstudiene og hadde en karriere foran meg der. På en måte var det ingen grunn til å endre på den planen. Men midt i alt hadde jeg en opplevelse av at Gud kalte meg.
Selv har han alltid vært positiv til prestetjenesten, men skeptisk til sølibatet.
Paradoksalt nok var det nettopp gjennom sølibatet han «så lyset» i prestekallet.
– I stedet for at det ble et hinder, ble det et steg nærmere tjenesten, oppsummerer han.
 
En hel livsstil
Ottersen fullførte en mastergrad i film og videoproduksjon våren 2015. Parallelt med det studerte han også til å bli prest.
– Jeg kom meg gjennom seks år som innebærer studier, bønneliv og en pastoral og menneskelig utvikling. Presteutdanningen i Den katolske kirke er en hel livsstil der man nærmest bor i kloster og har et komplett opplegg. Å fullføre et slikt løp, er på en måte et gudsbevis i seg selv. Man gjør det ikke for pengene eller for å oppnå status. Det venter ikke noe annet i den andre enden enn et liv i tjeneste for Gud. Det var nok ganger da jeg kunne tenkt meg å stikke fra seminaret og finne en dame, men samtidig kjente jeg at det ikke var meningen med mitt liv.
 
 

FEIRET:  Etter ordinasjonen 23. juni 2018 ble p. Josef Ottersen (midten) flankert av biskop emeritus dr. Gerhard Schwenzer (t.v.),  biskop av Oslo Bernt I. Eidsvig (t.h.) og de deltagende prester og ministranter. Foto: Lars Andreas Berg 

 
En styrke
P. Ottersen er overbevist om at sølibatet er en styrke for den enkelte og for Kirken, så lenge det leves ut på en god måte.
– Kirken er i en krise, og det må tas grep, men å fjerne sølibatet er ikke veien å gå. Det fins ganske mange som er single og lever uten ektefelle og barn. Det er lett å putte oss katolske prester i en bås, men faktum er at vi har mer til felles med folk som satser på karrieren. 
Det er gått mindre enn ett år siden han ble innviet som prest. Allerede kan han kjenne på at han ikke får gjort halvparten av det han burde. Om han var gift, tror han at han ville gått med konstant dårlig samvittighet for familien og tjenesten.
– Jeg ville tenkt at jeg forsømte begge deler. I stedet for en dobbel glede ville det kanskje oppleves som en dobbel sorg.
– På den annen side hadde jeg kanskje hatt godt av at noen komplementerte meg på hjemmebane. Jeg kan for eksempel bli litt lat med oppvasken. Kanskje hadde det vært bra om noen pisket meg og sa fra om at jeg burde trent.
 

Gud først

Hva vinner du ved å velge prestekallet?

– Jeg får del i det guddommelige livet her og nå og kan dele den skatten med andre. Den største nåden ved tjenesten er at jeg kan sitte og høre på et viktig skriftemål på kveldstid der jeg ellers måtte gått hjem til kone og barn. Eller jeg kan være sammen med noen på dødsleiet. Det er kanskje de gangene jeg er mest takknemlig og ser at jeg kan gjøre en forskjell for mennesker, mener p. Ottersen. 

Han tenker at med muligheten til å sette Gud først, forhåpentlig ledsaget av en levende tro, et aktivt bønneliv og en relasjon til Gud, så har man en fot i det himmelske.

 

Et følelsesliv

Men selv om han har valgt Gud først og fremst, så betyr ikke det at han ikke har et følelsesliv.

– Når jeg vier et nyforelsket par, er jeg lykkelig på deres vegne, og jeg ser gleden i det å gifte seg. Men så er det noe med den friheten man har som ugift prest. Familielivet krever også mye selvoppofrelse. Sånn sett er sølibatet en gave, hvor jeg slipper noen av utfordringene som et ekteskap medfører. Og om jeg først har fri, kan jeg gjøre som jeg vil.

Kunne du greid å være en god prest selv om du var gift?

– Ja, det tror jeg, men for å være en god prest må man også være en god familiefar. Om du ikke egner deg for ekteskapet, er du heller ikke egnet til å bli prest. Jeg ser en viktig parallell der.

Det har vært mye fokus på overgrepsskandaler i Den katolske kirke. Opplever du at du blir mistenkeliggjort?

– Nei, ikke personlig. Men det er mange fordommer «der ute», som kommer til uttrykk i det offentlige ordskiftet. Det er et kollektivt kors vi må bære, som vi må vokte oss for at ikke fører til selvmedlidenhet, men solidaritet med ofrene. 

 
 
 

Les mer om p. Josef Ottersen