Presidenten i Den nordiske bispekonferanse: – Kirken ønsker virkelig å ta tak i overgrepene

 

Intervju med biskop Kozon:

INNTRYKKSRIKT MØTE: – Det gjorde inntrykk å høre overgrepsofrenes historie, og det var en øyenåpner at det på flere kontinenter har vært – og fortsatt er – en taushetskultur, sier biskop Czeslaw Kozon, president i Den nordiske bispekonferanse og biskop av København etter å ha deltatt på Møtet om beskyttelse av mindreårige som de nordiske kirkenes representant. Foto: Niels Messerschmidt

  

Det nylig avsluttede møtet i Vatikanet om beskyttelse av mindreårige var en viktig påminnelse om at overgrep i Kirken er et globalt problem som krever lokal innsats.

 

Tekst: Niels Messerschmidt, Katolsk Orientering

 

Sjelden har det knyttet seg så mange og store forventninger til et møte i Vatikanet som til Møte om beskyttelse av mindreårige fra 21. til 24. februar 2019. 190 delegater var tilstede, 114 av dem var presidenter for verdens nasjonale bispekonferanser.

Men hva kom egentlig ut av møtet, og hvordan skal de mange store ord og ambisjoner settes ut i live?

Det danske tidsskrift Katolsk Orientering har møtt biskop Czeslaw Kozon, som representerte Den nordiske bispekonferanse, og bedt om hans vurderinger av det fire dager lange møtet.  I en uttalelse kort etter møtet, skrev biskopen til landets katolikker at «det er ingen tvil om at Kirken – og vi med den – gjennomlever en utfordrende tid full av kriser. Noen taler om den største krise siden reformasjonen. Retorikken blir innimellom voldsom, men alvoret kan ikke fornektes og skal ikke dempes.»

 

 

Litt av en øyenåpner

Mange av deltagerne har gitt uttrykk for at møtet virkelig berørte dem. Det synes som overgrepsofrenes vitnesbyrd har gjort et særlig sterkt inntrykk. Hva er din opplevelse av møtet?

– Det gjorde inntrykk å høre ofrenes historier, og det er litt av en øyenåpner at det på flere kontinenter har vært – og fortatt er – en taushetskultur. Så jeg tror at biskopene fra disse delene av verden fikk en viktig påminnelse, mens vi andre, som lenge har vært oppmerksomme på overgrepssaker, fikk en trist melding om at problemet er globalt.

Det ergrer mange at det i forbindelse med mange overgrepssaker også avdekkes hemmelighold og tildekking fra Kirkens side. Blir nye biskoper godt nok skolert, slik at de kan unngå denne type dårlig ledelse?  

– Jeg tror alle er klar over at de ikke lenger kan dekke over overgrepssaker. Hvor godt nye biskoper er skolert i slike anliggender, tør jeg ikke uttale meg bastant om, men jeg kan ikke forestille meg annet enn at emnet tas opp på kursene som avholdes for nye biskoper.

 

TYDELIG BUDSKAP: – Vi har å gjøre med avskyelige forbrytelser som må utryddes fra jordens overflate, sa pave Frans da han oppsummerte Møtet om beskyttelse av mindreårige søndag 24. februar. Foto: CTV via REUTERS

 

Et ufravikelig prinsipp

Kulturelle forskjeller bispedømmene imellom kan i en verdensomfattende kirke vanskeliggjøre utarbeidelsen av enhetlige retningslinjer for sanksjoner og saksbehandling, slik som en obligatorisk meldeplikt til sivile myndigheter. Gav møtet et svar på hvordan dette problemet kan løses?

– Det korte svaret er: Kirken skal – og det har blitt stadfestet også tidligere – bøye seg for de regler som gjelder i det enkelte land. Dette er et ufravikelig prinsipp. Det gjelder naturligvis ikke for den absolutte taushetsplikten ved skriftemål.

På møtets første dag delte pave Frans ut 21 punkter til refleksjon. Ett av dem sier: «Ved straffeutmålingen skal man ta hensyn til proporsjonalitet mellom straff og forbrytelsens karakter.» Det kan synes langt fra pavens erklærte nulltoleranse-policy. Hva mener du?

– Først må man definere hva «nulltoleranse» betyr. På møtet var det enighet om nulltoleranse for overgrep i Kirken, det vil si at intet varsel om overgrep skal avvises uten først å ha vært grundig undersøkt. Det neste blir å beskrive hva et overgrep egentlig er. I det almindelige rettssystem finnes det en klar gradering av forbrytelsenes alvorlighet, også på dette området: Fra upassende berøringer og bemerkninger via krenkende fysisk kontakt til voldtekt. Det paven mente med proporsjonalitet er at når du straffer, så skal straffen være svare til overgrepets alvorlighetsgrad.

 

Å demonisere en hel gruppe

Før møtet skrev kardinalene Burke og Brandmüller til møtedeltagerne at en «homoseksuell subkultur» i Kirken er den egentlige årsak til overgrep, ikke den klerikale ukultur (klerikalisme), slik som pave Frans har uttalt. De ser på kravet om et oppgjør med klerikalisme som en avledningsmanøver fra det egentlige ondet. Hva er din kommentar til det?

– Homoseksualitet som årsak til årsak til overgrep ble ikke debattert under møtet, men ble nevnt som noe man burde ta med i eventuelle retningslinjer. Det ble også presisert at å si at homoseksualitet automatisk fører til overgrep, er helt galt. På den annen side er det vanskelig å benekte at homoseksualitet ikke har spilt en rolle i presters overgrep mot tenåringsgutter. Men derfra og til å gjøre homoseksualitet til den egentlige årsak til overgrep, ja det er å demonisere en hel gruppe mennesker.

Når det gjelder klerikalisme, fremkom det forskjellige meninger. Klerikalisme er et fenomen som bør betraktes i en bredere sammenheng, det er en usunn fremheving av den geistelige stand som den eneste som kan skape Kirken, den eneste som kan ta ansvar for Kirkens ve og vel. Det ble også nevn at klerikalisme ikke er årsak til overgrep, men det er en mentalitet som kan gjøre det enklere å begå overgrep, fordi prester kan skjule sine ugjerninger bak deres status.

 

ANSVARLIGGJØRINGKardinal Cupich talte på andre dag av Møtet om beskyttelse av mindreårige. Kardinalen oppfordret sine brødre biskopene til å innføre nye og strenge lover som ansvarliggjør også den enkelte biskop.

 

Et meget stort tap av tillit

Har toppmøtet erkjent at overgrepskrisen i katolsk kontekst også er en tillitskrise, som ikke alene kan løses ved å innføre nye regler og rutiner?

– Det er klart at regler ikke hjelper om de ikke blir overholdt eller om man ikke tar dem til seg.  I den forstand er det skjedd et meget stort tap av tillit i Kirken, og den kan ta ta meget lang tid å gjenopprette. 

Hva drøftet dere i din gruppe på toppmøtet?

– I utgangspunktet samtalte vi om de innledninger som kom forut for gruppesamlingene. Jeg var samtaleleder for en italiensk språkgruppe, og vi tok for eksempel opp presteutdannelsen og viktigheten av at overgrep blir satt på dagsorden så tidlig som mulig. I tillegg er det viktig å undersøke kandidatenes kvalifikasjoner grundig. Dette er allerede gjort i Det katolske bispedømme i Danmark, men i mange andre steder var en slik praksis aldeles ukjent.

 

Å skape orden i eget hus

Hva er det viktigste du tok med deg hjem?

– Mitt utgangspunkt for bedømmelsen av møtet er at det til tross for at det er enestående og til tross for den spesielle bakgrunnen for møtet, er et ledd i en prosess som har pågått lenge. Det er ikke slik at vi nettopp nå er blitt gjort oppmerksom på overgrep, at vi helt plutselig tar fatt på å løse problemet. Det er noe som har beskjeftiget oss de siste 30 år, og det har allerede skjedd en masse i form av avdekning av overgrep, utarbeidelse av beredskaps- og forebyggingsplaner samt avstraffelse av biskoper og prester. Sett i dette lys har det skjedd mye.

Dessverre dukker det fortsatt opp saker, selv om antallet nye overgrep de siste 20 år er lavere. I tillegg kommer det tilfeller av at biskoper har dekket over overgrep og at det fortsatt er verdensdeler og land som ikke har tatt alvoret innover seg. Jeg kommer hjem med opplevelsen av at Kirken nå virkelig ønsker å gjøre noe med overgrepsproblemet og gjenopprette den tillit som er gått tapt.

 

Til slutt: Hva er den viktigste oppgaven som ligger foran oss?

– Uten å bagatellisere noe vil jeg si at vi i Det katolske bispedømme i Danmark har gjort riktig mye etter først å ha gjort oss noen smertelige erfaringer. Vi har utarbeidet beredskapsplaner og tatt hånd om de saker som har dukket opp. Det har vi gjort i samarbeid med politiet og uten å dekke over noe. Vår oppgave består dessuten av løpende å orientere prester og kirkelige medarbeidere, å følge opp våre beredskapstiltak, slik at de ligger langt fremme i pannebrasken og å konsentrere kreftene om Kirkens overordnede misjon. Selv om overgrepene tar mye tid og energi, lever vi i en kirkelig hverdag som skal fungere, vi må ikke glemme å ivareta de ting som berettiger Kirkens eksistens.

Kirken kan visse steder synes handlingslammet på grunn av overgrepene, derfor er det nå viktig å skape orden i eget hus før den kan styrke sin rolle og gjenvinne sin troverdighet både innad og utad. I denne prosessen må vi aldri miste troen på at Kirken har en misjon og dermed en rett og plikt til å lære og veilede.

 

 

Les mer: