Biskop Eidsvigs preken: – Husk at dere er sjelesørgere, og ikke terapeuter

OLJEVIGSELSMESSE: Biskop Bernt I. Eidsvig feiret oljevigselsmesse sammen med presteskapet i Oslo katolske bispedømme tirsdag 16. april.

 

Tirsdag 16. april var presteskapet i Oslo katolske bispedømme samlet i St. Olav domkirke i Oslo for å feire oljevigselsmesse med biskop Bernt Eidsvig. 

 

I innledningen sa biskopen noen ord om gårdsdagen tragedie; Brannen i Notre-Dame

En av kristenhetens viktigste og vakreste kirker, Notre Dame – eller Vår Frue –  i Paris, er ødelagt av brann. Ingen av oss er uberørt av dette. I godt over åtte århundrer er byens troende kommet til katedralen med sin glede og der har de søkt trøst og jomfru Marias forbønn i sin sorg. Kirken er sentrum for det katolske Frankrike, og har en enorm symbolsk betydning. Dette er sted også vi norske katolikker gikk for å be og delta i messen når vi var på besøk i Paris, for i Notre Dame hadde vi alle hjemstavnsrett. Også franskmenn av annen tro, ja selv de mest sekulære holdt av Paris’ domkirke. Generøst tok Vår Frue også imot dem.

På vegne av bispedømmet og våre troende skriver jeg til erkebiskop Michel Aupetit at vi står sammen med ham og byens troende i sorg og bønn, men også i håp og forvissning om at deres katedral vil gjenreises som et sted hvor evangeliet forkynnes og sakramentene feires.

Som et første tegn på vår solidaritet vil kollekten i dagens messe bli gitt til erkebispedømmet Paris.

 

 

Her følger biskopens preken til sine medbrødre da, dette er årets messe hvor han preker direkte til dem: 

 

Kjære medbrødre,

kjære troende.

For noen ganske få dager siden var det en som ønsket å snakke med meg. Det er ikke noe uvanlig i det; det skjer praktisk talt hver dag. Vedkommende la imidlertid til: Det er nok vanskelig, for du har så mye å gjøre.

Avtalen var mulig, men jeg følte meg noe forlegen – for jeg hadde akkurat lest pave Frans’ preken til oljevigselsmessen ifjor. Her bruker han nettopp dette som eksempel: Slik snakker de troende om en prest som lar dem føle at han har for meget å gjøre, og ikke nødvendigvis har det. Om andre prester sier de: Han er alltid der. Han har tid for alle, – selvom han arbeider hardt og innerst inne ikke vet hvorledes han kan komme til rette med alle sine forpliktelser. Pavens budskap til prestene, og biskopene, er entydig: Dere må forbli tilgjengelige, og være de troende og andre som trenger dere nær, uansett.

Jeg kan hverken fortelle dere eller meg selv hvordan vi skal få dette til. Ikke desto mindre ser jeg Den hellige fars poeng: Geistlige som avviser folk, eller virker avvisende, pga. en overfylt kalender eller for mange forpliktelser eller stadig forteller hvor slitne de er – mea culpa – blitt hyrder bare for noen få i sin flokk, om dette skjer tilfeldig eller bevisst. Slik ønsker ingen av oss å ende opp.

Jeg drister meg til å antyde to råd. (1) Reager positivt på alle spørsmål, og utsett ikke noe som virkelig haster, f.eks. sykesalving og skriftemål. Og husk at dere er sjelesørgere, og ikke terapeuter. Det er ikke alle som ber om deres hjelp som kjenner forskjellen. (2) Snakk om det som er positivt og godt med deres troende; de skal ikke i utide belastes med problemer. Det som er negativt og ondt må dere snakke om med dem som kan gjøre noe med dette.

Pave Frans har et gjennomgangstema når han snakker til sine prester, diakoner og biskoper: Vær nær det folk dere tjener. Vær trofaste, oppofrende og modige hyrder. Det er ingen sentimentalitet i det han legger oss på hjertet. Selvom han nok kjenner til mange presters tunge arbeidsbyrder, snakker han ikke om slikt. Hans budskap er enkelt og direkte: Vær sjelesørgere og forkynn evangeliet, pass på at sakramentene er tilgjengelige. Skrivebordet er mindre viktig.

Hvorfor mener pave Frans at akkurat dette er så viktig når vi feirer oljevigselsmessen?

Vi bruker bare oljene når vi en nær de troende. Ved dåpen når vi deler familiens glede over at deres barn, blir innlemmet i Guds folk – eller når vi tar imot den voksne dåpskandidat som selv har bedt om sakramentet. Ved konfirmasjonen som formidler den Hellige Ånds gaver. Sykesalvingen, håpet om helse og legedom og et liv for Guds åsyn.

Den krisma som konsekrereres i dag skal brukes ved prestevielsen av Nguyen Dui Hai den 22. juni. Jeg ber dere huske på ham i deres bønn. Han vil bruke den samme oljen når han døper. Be også for våre andre prestekandidater, og be Gud gi vår kirke de prester vi trenger i fremtiden.

Også ut ifra egen erfaring vet dere at sakramentet som mottas i tro, gir en nærhet mellom presten og hans folk som er sterkere enn det vi kjenner fra andre sammenhenger. Sakramentsfeiringen har en objektiv side, den trenger dere ingen påminnelse om. Det finnes imidlertid flere aspekter av liturgien enn gyldighet. Ro og verdighet er viktige for formidlingen. Vi kommer ikke de troende nær hvis de opplever oss som mentalt fraværende eller likegyldige til det vi gjør, uansett hvor takknemlige de er for det de mottar. Ingen av oss er likegyldige. Allikevel vil vi gjøre klokt i å ta med oss Pavens oppfordring om å feire sakramentene bevisst, og forsøke å forestille oss hvorledes de troende ser oss.

Vi ser behovet for legedom i Kirken, ja vi konfronteres ofte med det i media og i samtaler. Det gjelder de mange misbrukstilfeller som avdekkes. Her er det fortsatt meget ugjort, men de viktigste spørsmål er om vi har sann omsorg for de utsatte, og gjør hva vi kan for å forhindre flere overgrep. Dette må ikke bare være hva vi prioriterer, men også hva vi ydmykt svarer når vi blir stilt vanskelige om høyst berettigede spørsmål. Kirkens fremste fagmann på dette området, pater Hans Zollner har utvetydig fortalt oss at seksuelt misbruk alltid er misbruk av makt. Ved sitt besøk i Oslo for et par måneder siden la han oss på sinne at det også finnes andre former for maktmisbruk som vi ennå ikke er oss bevisst – og derfor ikke gjør noe med. Dette anbefaler jeg dere og meg selv som et tema for ettertanke og bønn. Lindring og legedom er hva Gud vil gi oss, men vi kan ikke passivt ta imot slike gaver. Vi får dem for å gi dem videre. Veien til legedom er lang og tung, men det er den eneste vei vi kan gå.

Jeg takker dere for deres trofasthet i den prestelige gjerning, for deres gode eksempel og deres bønn. Min bønn i påskens triduum er for dere.

 

 

Les mer:

 

Les på polsk