Pavetiden i Avignon: Et historisk vendepunkt

 

Intervjuet sto først på trykk i St. Olav kirkeblad nr. I 2019. 
Les hele St. Olav kirkeblad på nett, eller tegn gratis abonnement på bladet i papirutgave 

 

Tiden i Avignon var høydepunktet for pavemakten i Europa 

VANT PRESTISJEPRIS: Professor Unn Falkeid har vunnet en høythengende historikerpris for boken om pavetiden i Avignon på 1300-tallet, The Avignon Papacy Contested. An Intellectual History from Dante to Catherine of Siena.

 

 

Dante Alighieri åpnet døren til katolsk tro og lære for henne. Studier av et mørkt kapittel i Kirkens historie brakte henne inn i Kirkens fulle fellesskap. Nå har professor Unn Falkeid vunnet internasjonal prestisjepris for boken om pavetiden i Avignon.

 

Tekst og foto: Hans Rossiné

 
Hennes bok The Avignon Papacy Contested. An Intellectual History from Dante to Catherine of Siena utkom på velrenommerte Harvard University Press i 2017, og vant tidligere i år den prestisjetunge «Helen and Howard R. Marraro Prize», delt ut av den amerikanske historikerforeningen (American Historical Association). Unn Falkeid har vært professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo siden 2017, og har i tidligere bøker gjort dypdykk i blant andre Dante og Petrarca, i middelalder- og renessansepoesi. For tiden er hun også prosjektleder for et internasjonalt forskningsprosjekt om Den hellige Birgitta av Sverige (1303 – 1373).

 

Litterær krig

The Avignon Papacy Contested handler om den litterære feiden i pavesetet i Avignon i Sør-Frankrike i middelalderen, i de snaue
syv tiårene fra 1309 til 1377 da pavene holdt til her, og ikke i Roma. Perioden er omtalt som såvel et dystert kapittel som et høydepunkt for pavemakten i Europa, hvor kurien og byråkratiet både ble sentralisert og este ut over sekulære institusjoner.
Med paven i sentrum ble Avignon et kosmopolitisk senter som tiltrakk seg ledende intellektuelle, kremmere og kunstnere fra hele Kontinentet, samtidig som pavens verdslige maktambisjoner møtte sterk motbør.
Det brøt ut en regelrett litterær krig mellom tidens ledende intellektuelle. Unn Falkeid følger de seks viktigste aktørene i denne feiden: Marsilius av Padova og William av Ockham, Dante Alighieri og Francesco Petrarca, Birgitta av Sverige og Katarina av Siena. De to første ble forøvrig stemplet som kjettere, Dante og Petrarca ble senere humanistiske forbilder, mens Birgitta og Katarina etterhvert ble helgenkåret. Men det de seks hadde til felles var sterk kritikk av pavens økende sekulære makt, og innbitt motstand mot utviklingen av et pavelig «kongedømme».

 

Ville ha reform

– Dette var seks intellektuelle som satte spørsmålstegn ved legitimiteten av pavens verdslige makt, samtidig som de kjempet for en grunnleggende reform av Kirken. Dante og Marsilius var tydelige på at pavens makt kun var åndelig. På 1100- og 1200-tallet var pavens økonomiske, akademiske og teologiske makt blitt sterkt konsolidert, og sentraliseringsprosessen fortsatte utover på 1300-tallet. I tillegg hadde vi pave Bonifatius VIIIs bulle, den pavelige forordning Unam Sanctam, i 1302 med krav på pavelig allmakt og verdensherredømme. Dette var nødt til å skape store spenninger, internt som eksternt, forklarer Unn Falkeid. I 1305 blir Klemens V pave og flytter pavedømmet i 1309 til Avignon, hvor i alt syv paver skal ha sete.
– Hvorfor flyttet egentlig paven fra Roma til Avignon?
– Den enkleste forklaringen er at Roma var utrygt, møkkete og nedslitt. De mektige italienske adelsfamiliene lå i strid, og det gjorde situasjonen ustabil og usikker for franske paver. Alle de syv pavene som holdt til i Avignon var franske, og for dem var Avignon et uavhengig område og godt
egnet som pavesete.

 

Boom

– Du beskriver Avignon som en kosmopolitisk by som tiltrakk seg kunstnere, forfattere og intellektuelle fra hele Europa. Et slags 1300-tallets New York eller Berlin?
– Ja, eller kanskje snarere mer likt filosofen Ludwig Wittgensteins Wien for rundt hundre år siden, som sydet av kulturelt og åndelig liv, og bød på myldrende møteplasser for tidens tanker og idéstrømninger. Pavebyen Avignon opplevde en økonomisk og kulturell boom og tiltrakk seg kunstnere, arkitekter, komponister, tenkere og forfattere, ga dem nye impulser og nye uttrykk som de så tok med seg videre og spredte ut.
Jeg tror ikke renessansen ville ha funnet sted uten Avignon.
– Kirken vokste fort til å bli mektig i Avignon?
– Ja, pavetiden i Avignon var høydepunktet for pavemakten i Europa. Kurien ble sentralisert og byråkratiet hadde tett kontakt med sekulære institusjoner. Pavedømmet blir selv som et monarki, et mektig kongedømme. 1300-tallet er en tid hvor Europa er som en stor smeltedigel hvor mektige nasjonalstater blir etablert. Nasjonalstater som England og Frankrike hevdet i økende grad absolutt makt, og de ønsket i stadig større grad å kontrollere Kirken. De ville utpeke biskoper og prester selv, som var lydige mot verdslige herskere. De så med glupske øyne på Kirkens eiendommer, og forsøkte å frata prester juridisk immunitet. Det er med andre ord mange av de samme kreftene som var i sving på 1300-tallet som i reformasjonen på 1500-tallet. Paven ser at Kirken fragmenteres. Mottrekket er å øke Kirkens mak. Skattene øker, byråkratiet eser ut, og makten sentreres rundt paven og hans kurie. Mange motstandere reiser seg mot paven, spesielt i bystatene i Nord-Italia. Dante blir en tydelig kritiker
av pavens krav om absolutt makt. Han vil ha en maktfordeling mellom keiser og pave, den verdslige makt og den spirituelle.

 

Totalitært

– Dante reiser seg mot pavemaktens totalitære tendenser?
– Kirken beveget seg mot et rent teokrati, eller en totalitær stat, om du vil, under paven. Det foranlediget intense diskusjoner om makt og maktens grenser. Kommer makten fra Gud eller fra folket? sier Falkeid.
– Det er viktig å huske på at selv om de seks forfatterne jeg skriver om – Dante, Marsilius av Padova, William av Ockham, Petrarca, Birgitta av Sverige og Katarina av Siena – hver på sine måter diskuterte og kritiserte Kirken, så var de alle opptatt av å bevare den og sikre dens fremtid. En av de sterkeste forkjemperne for det som kan kalles en mer demokratisk kirke, var Marsilius, som mente maktens opphav var folkets vilje, forklarer hun.

– Han hevdet Kirken burde bygges opp demokratisk, etter et slags folkesuverenitetsprinsipp, med at det var de troende som valgte sin leder. Dette ble en forløper til det som senere ble kjent som «konsiliarisme», at kirkekonsilene skulle være pavens overordnede instans. Marsilius selv, derimot, utviklet seg til å bli en nokså uhyggelig skikkelse som sammen med keiser Ludwig av Bayern sto bak et blodtørstig kupp i Roma i 1320-årene.

 

 

Ikke eie noe

– William av Ockham?
– Den engelske fransiskaneren, filosofen og teologen William av Ockham fremførte fransiskanernes kritikk, og rykket ut mot pavens maktpretensjoner. Det luksuriøse og overdådige pavelivet i Avignon fikk hard medfart, det stred imot fransiskanernes fattigdomsidealer. De kritiserte pavens verdslige maktambisjoner og mente Kirken ikke skulle eie noe. Det var store krefter i sving på denne tiden: nasjonale krefter og stridigheter innad i Kirken. Alt dette utløser etterhvert et skisma som senere ender i reformasjonen. Konflikten pave versus keiser løper igjennom hele middelalderen, og det tilspisser seg på 1300-tallet. Retorikken var også helt uten silkehansker, voldsom og konfronterende. Språkbruken er ekstrem, spesielt blant de såkalt spirituelle. Den grove retorikken, på grensen til ren hat-retorikk, hentes senere frem av Luther og reformasjonen ved for eksempel å omtale paven som «den allersyndigste» og «pave-esel», den romerske kirke som «et horehus over alle horehus» og så videre.

 

Birgitta og Katarina

– Hvor sto de senere hellige, Birgitta av Sverige og Katarina av Siena, i dette?
– Det som særpreger Katarina og Birgitta (bildet t.h.) er at de begge vil ha paven tilbake til Roma. Roma er en hellig by, her er Peters grav, martyrenes grav. Det er her paven hører hjemme. De vil gjenreise Roma som religiøst og politisk sentrum, samtidig som de ønsker en gjennomgripende reform av Kirken. I Birgittas visjoner og i Katarinas brev og bok Dialogo forsvares Roma som kristenhetens institusjonelle og åndelige hovedstad, Roma som caput mundi. Begge kvinnene er ivrige etter å overbevise paven om å returnere til Roma. De mener legitimiteten til hans makt ligger i Roma
og ikke i Avignon, sier Falkeid.

Birgitta hadde jo sett begredelige tilstander rundt seg da hun kom til Roma i 1349. Forhold og livsførsler blant presteskapet var sklidd ut, mente hun. Birgitta ønsket en oppstramming til et frommere og mer religiøst liv. Birgitta er en av de største forfatterne i nordisk middelalder og blir en viktig stemme i Italia og i Europa. Hun er den første kvinnen i vår historie som får innstiftet en egen klosterorden, og både som forfatter og visjonær blir hun en rollemodell for senere kvinner.

 

«Corpus mysticum»

– Katarina (oljemaleriet t.h., av Giovanni Battista Tiepolo, ca. 1746) prøver å redefinere begrepet om corpus mysticum, kristenheten som Kristi legeme, og hva Kirken egentlig er. Hennes fokus var på hostien, nattverdsbrødet. Hun mente Kirken hadde glemt sitt religiøse hjerte. Katarina oppsummerer selv mye av tidens store debatt.

Unn Falkeid poengterer at Avignon-tiden er en viktig reformperiode, sterkt preget av diskusjonen om makt og maktens grenser og fordeling.

– Katarina og Birgitta er vanligvis blitt studert for seg selv, som mystiske kvinner som ikke deltok i den offentlige samtalen, men jeg forsøker å se dem i sammenheng. Og det er svært spesielt at disse to kvinnenes stemmer var så sentrale i europeisk debatt på 1300-tallet, i en tid hvor jo kvinner ikke hadde lov til å forkynne og ikke hadde noen formell autoritet. De var ekskludert både fra Kirkens hierarkier og fra universitetene.

– Dette var to lærde og karismatiske kvinner, med et utrolig stort politisk engasjement og imponerende nettverk. Birgitta var adelskvinne, hun ble tatt i mot av de mektige, og korresponderte med konger og kardinaler. Katarina tilhørte solid borgerklasse, hadde usedvanlige diplomatiske evner og virker som fredsmegler. Hun visste også godt hvem Birgitta var, og tok nærmest over stafettpinnen for å få paven tilbake til Roma, og for å få til en reform av Kirken. Det ene kunne ikke skje uten det andre. Men det var stor motstand både innad i Kirken og blant adelsmenn mot å få paven tilbake til Roma.


Samensatt

Falkeid understreker at dette er en sammensatt tidsepoke.
– Dette er et mørkt kapittel i Kirkens historie med maktbegjær, kjetterforfølgelser, intervenering i verdslige forhold og med en ekstrem og dyster retorikk. Det er et Avignon preget av luksus. Kirken satt på store landområder, og det er en periode hvor pavene ikke legger skjul på sitt eget maktbegjær. Og så får man svartedauden oppe i det hele. Samtidig blomstrer økonomi og kultur, noen av pavene er kunstmesener, og enkelte av dem kan sees som forløpere til de senere renessansepavene.
– Har arbeidet med denne perioden gitt noen refleksjoner over egen samtid?
– Ja, kanskje først og fremst hvor lange og dyptgående tradisjonene har vært i Europa for diskusjonen om makt og maktens grenser. Jeg har lært hvordan Kirken er en institusjon som stadig er i bevegelse, og at reformkrefter er noe som preger Kirkens lange historie. Diskusjonen om Kirkens makt er også en diskusjon om demokrati. Europas identitet er formet av en demokratisk tradisjon som har en kime langt tilbake i tid, mye lenger enn bare til den franske revolusjon.

 
Tro og skjønnhet

– Du ble tatt opp i Kirkens fulle fellesskap i 2012. Var det de akademiske studiene som førte deg hit?
– Et mangeårig arbeid med Dante beveget meg i retning av katolsk tro, og Dantes Guddommelige komedie handler nettopp om et vanlig menneskes vandring til Gud. Det er et sublimt drama, personlig og allmennmenneskelig på samme tid. Diktverket gir oss lesere anledning til å
stille så mange fundamentale spørsmål, som for eksempel det komplekse forholdet mellom kunnskap og vilje, eller rettferdighet og medlidenhet. Det er et univers som forener skjønnhet, de store religiøse dybder og filosofisk innsikt. Religion har ikke bare med intellektet å gjøre, men i høy grad også med kjærlighet og skjønnhet.

– Jeg begynte å føle meg hjemme i katolsk tradisjon og tenkning, deltok på troskurs i St. Dominikus og hadde samtaler med pater
Arnfinn Haram. Jeg opplever Kirken som et stort rom hvor det er plass til å artikulere og diskutere tro og tvil, kjærlighet og lengsel. Kirken ivaretar en rik tradisjon, og den katolske liturgien er i selve hjertet av kristendommen. Jeg opplevde da, som nå, et stort nærvær under messen. Jeg søkte om opptagelse mens jeg arbeidet med denne boken om dette dystre kapitlet i Kirkens historie, sier professor Unn Falkeid og smiler:
– Joda, jeg ser at det kan oppfattes somet paradoks. 

 

Biografi: Unn Falkeid 

  • Professor i id.historie ved Universitetet i Oslo (UiO) siden 2017
  • Dr. art. ved UiO i 2006 p. en avhandling om Francesco Petrarca
  • Forsker ved Kungliga Vitterhetsakademien og Stockholms universitet 2014 – 2016
  • Fulbright Visiting Scholar, Yale University, 2010 – 2011
  • Postdoktor i italiensk litteratur ved Universitetet i Oslo, 2008 – 2013
  • Redaktør for generell litteratur ved Gyldendal Norsk Forlag, 1995 – 1998
  • Prosjektleder for det internasjonale forskningsprosjektet The Legacy of Birgitta of Sweden. Women, Politics and Reform in Renaissance Italy (2018 – 2021)
  • Forfatter av en rekke artikler og bøker

 

Få St. Olav kirkeblad gratis i postkassen