Glimt av et ekte vi

 

Natt til tirsdag 7. mai døde Jean Vanier, grunnleggeren av Arken-fellesskapet. Bli med til Mariahuset i Oslo, den norske forgreningen av franskmannens verdensomfattende barmhjertighetstre: 

NORSK ARK: Mariahuset er med i Arken-fellesskapet som ble grunnlagt av franske Jean Vanier, som døde natt til 7. mai. – Mennesker som trenger at andre bryr seg, gir oss glimt av et sant menneskelig fellesskap, sier Bodil Sødal, som har vært en av Mariahusets drivkrefter siden starten i 1975.

 

 
Det er sårbarheten som gjør mennesker i stand til å møte hverandre. Det har Bodil Sødal erfart etter et liv i et av landets mest utradisjonelle kollektiv.

 

Tekst og foto: Heidi Marie Lindekleiv for SEGL 2017
Saken ble først publisert i SEGL 2017

 

Den ligger der som en liten oase midt i hovedstaden, en murvilla, kledd i eføy med en frodig hage rundt. Og skulle du vandre forbi her, er det stor sjanse for at du får øye på Susanne som mater småfuglene, og banker du på, treffer du gjerne Laila som kutter grønnsaker på kjøkkenet, eller Bodil som sitter bak en av de store vevene i stua. Det er et kollektiv som så mange andre kollektiv. Der mennesker lever under samme tak, spiser sammen og løser hverdagens praktiske problemer sammen, deler sorger og gleder. Og samtidig er det så mye mer.
Mariahuset er en familie og et skjebnefellesskap. Kanskje er det også en modell for hele samfunnet?
– Etter som årene går, er jeg blitt stadig mer grepet av den utrolige, skapende muligheten som ligger i sårbarheten vår. Mennesker som trenger at andre bryr seg, gir oss glimt av et sant menneskelig fellesskap, sier Bodil Sødal, som har vært en av drivkreftene her siden starten for 42 år siden.

 

En drøm

Vi må tilbake til 1973 for å forstår hvordan dette kollektivet ble til. Det startet med forfatteren og psykologen Wera Sæther, som dette året tilbragte noen måneder ved et helt spesielt sted nord for Paris. Huset tilhørte l’Arche, en internasjonal bevegelse som jobber med mennesker med psykiske funksjonshemninger. l’Arche er det franske ordet for arken, som i Noas ark. Og som navnet tyder på, er dette en organisasjon med et kristent fundament. Den er i dag til stede i 37 land, men startet i det små. I 1964 inviterte den kanadiskfødte teologen og filosofen Jean Vanier menn med funksjonshemninger til å bo i hjemmet hans i landsbyen Trosly-Breuil helt nord i Frankrike. Det var hit Sæther kom. Hun bodde og arbeidet her, og da hun returnerte, tok hun med seg et ønske om å realisere noe lignende i Norge.

 

Et spørsmål

I hjemlandet satt en annen kvinne – og vevde. Bodil Sødal kjente ikke Sæther, men leste en artikkel hun hadde skrevet i Vår kirke, ukeavisen som før ble gitt ut av Kirkens Bymisjon. Artikkelen handlet om julefeiringen i Trosly. Det hun formidlet om livet der, om noe så enkelt som å stå sammen og ta oppvasken, beveget Sødal. Det tok likevel litt tid før de to møttes. Det skjedde gjennom felles venner. Og sommeren 1975, på en spasertur i Frognerparken, bestemte de seg. Wera spurte om Bodil ville bli med og skape noe helt nytt i Oslo: et livsfellesskap og et bønnefellesskap. Det var et slikt øyeblikk som skulle forandre livet.
– Da hun spurte, kjente jeg at her hadde jeg ikke noe valg. Det var dette jeg skulle, minnes Sødal i dag.

 

«Bunte opplevde det så sterkt når vi var nærværende sammen. Da ble det fest.» 

 

Feiekostfest

Stort mer visste de ikke den gangen, utover hva de hadde av tidligere erfaringer og håp. Men de fikk en anonym pengegave, de fant et hus i Erling Skjalgssonsgate på Frogner, og høsten 1975 var de i gang. Den første som flyttet inn sammen med dem, i januar året etterpå, var 15 år gamle Bunte.
– Bunte ble viktig for å sette navn på hva Mariahuset skulle være, sier Sødal, og fortsetter:
– Hun hadde det man kan kalle synlige funksjonshemminger. Men som du hører, så famler jeg når jeg sier det, og jeg tror jeg alltid vil famle. For en som Bunte var – et menneske med egennavn, akkurat som alle oss andre.
– Hvilke utfordringer hadde hun?
– Kanskje først og fremst det å bli født i en tid da foreldrene ble oppfordret til å sende barna fra seg. I vår tid er det ideelt slik at man får bo hos familien sin så lenge som mulig, men slik var det ikke den gang. Og Bunte ble tidlig merket av forlatthet. Hun hadde et stort hjerte, men hun hadde måttet bli lært det meste, fra å gå til å snakke, og en del av det var blitt stivt og annerledes. Men gjennom det språket hun hadde, klarte hun å formidle utrolig mye.
Blant annet elsket Bunte å være på kjøkkenet. Og hun elsket feiekosten. Når kollektivet jobbet sammen, pleide hun å si at de hadde «feiekostfester» sammen.
– Ingen andre enn Bunte kunne sagt akkurat det. Bunte opplevde det så sterkt når vi var nærværende sammen. Da ble det fest. Og jeg tror alle vi som var rundt henne i disse situasjonene, opplevde at vi da kom hjem til oss selv. Gjennom henne skjønte vi hva et fellesskap virkelig var, at møtet med andre mennesker gjorde at en større del av oss selv kunne få leve, og at hvordan vi var født, ikke satt noen begrensninger der.

 

«Jeg tror vi alle er blitt født slik at vi trenger hverandre som krykker, fordi vi ikke skal klare oss gjennom livet alene.» 

 

Makt i ordene

Bunte fikk bare leve i to år etter at hun flyttet inn. I 1978 døde hun. Omtrent samtidig begynte usikkerheten å melde seg hos Bodil. Skulle hun bli her for resten av livet? Eller skulle hun vende tilbake til en mer «vanlig» tilværelse og kanskje forsøke å leve av kunsten og vevingen, som hun var så glad i? Men hverdagens gjøremål kom til unnsetning. Etter hvert forsvant tvilen. Det var her hun skulle være. Det var meningsfullt å bo i fellesskapet, opplevde hun.
I dag er det Bodil, Synnøve, Susanne og Laila som bor sammen. En annen medarbeider eller venn er også alltid til stede. Synnøve, Susanne og Laila pleier å dra på dagsenteret på de fleste formiddagene, men akkurat som med Bunte, unngår Bodil å sette merkelapper på medboerne. Hun foreslår å kalle dem «mennesker med spesielle muligheter», og sier at hun er bekymret for hvordan vi snakker om det at noen har begrensninger på noen av livets områder.
For debatten om mennesker med psykiske utviklingshemninger har rast i løpet av det siste året. Utgangspunktet var samfunnsdebattanten og senere stipendiaten Aksel Braanen Sterri, som i et intervju i Minerva uttalte at personer med Downs syndrom aldri ville kunne leve fullverdige liv.
Slik forsøkte han å si at samfunnet måtte vise forståelse for kvinner som tok abort på bakgrunn av en fostervannsprøve som tydet på kromosomfeil.
– Sterri mente ikke at livet til personer med Downs var uten verdi, men sa at det er en rekke sider ved menneskelivet som en person med psykisk utviklingshemming ikke har tilgang til. Har han ikke rett i dette?
– Men det er veldig mye jeg og vi andre som er såkalt funksjonsfriske, heller ikke kan gjøre. At vi har begrensninger, er en del av det å være menneske. Jeg tror vi alle er blitt født slik at vi trenger hverandre som krykker, fordi vi ikke skal klare oss gjennom livet alene. Derfor er jeg veldig uenig med ham, sier Bodil, og spør:
– For hva er et fullverdig liv? Ja, vi har forskjellig gaver, men gaver er gaver. Og de kan brukes både destruktivt og konstruktivt.

 

«Når vi innser vår egen avmakt, så tror jeg det finnes andre muligheter, fordi det tvinger oss til å åpne oss for hverandre.»

 

Hudløst

Det er en fredag ettermiddag når vi møter Bodil. Vi sitter på rommet hennes i andre etasje, og underveis kommer medboerne hjem fra dagsenteret. Laila banker på og kommer inn til oss. Hun spør om noe. Det er ikke så enkelt å forstå ordene, men Bodil forstår at Laila spør om hjelp til å klippe neglene.
Og kanskje virker det som at Bodil er den sterke her, hun er den som kan hjelpe andre. Men det er ikke slik Bodil opplever det. «Hvordan skal jeg klare livet?» Det er spørsmålet hun har stilt seg mange ganger.
– Jeg husker jeg lurte på å bli ergoterapeut, men jeg fant ut at jeg kunne det ikke. Jeg kjente på sårbarheten min. Jeg vet ikke om jeg kan forklare det på en annen måte enn som en eksistensiell opplevelse av noe hudløst, der jeg stadig leter etter en måte å uttrykke det jeg fornemmer.
Men i vissheten om at kanskje alle på et tidspunkt lurer på hvordan de skal klare livet, så ligger det også en sjanse, tror hun.
– Det spørsmålet byr på et annet ståsted enn det at vi skal møtes i alt vi kan, der vi setter diagnoser på hverandre på grunnlag av det noen ikke kan, og dermed har muligheten til å utøve makt over andre – selv om intensjonen er å hjelpe. Når vi innser vår egen avmakt, så tror jeg det finnes andre muligheter, fordi det tvinger oss til å åpne oss for hverandre.

 

Livet er hellig

Sødal er født i en luthersk familie på Sørlandet, men konverterte til Den katolske kirke i 1981. Hun sier hun ikke opplevde konversjonen et brudd, men mer som en prosess. Å gå inn i Kirken ble som et svar på en lengsel etter en tro som var fornembar også utover ordene. Den inkarnerte virkeligheten. Den inkarnerte Gud.
Og troen har preget henne, mener hun.
– Særlig gjennom en undring over skaperverket. Skaperverket, enten det er naturen, dyr eller mennesker, taler om noe mer, om at vår verden ikke er løsrevet fra det hellige. Og skal vi ta vare på livet, tror jeg det er viktig å ha en fornemmelse av at livet er hellig, sier hun, og tar oss med ned til underetasjen i det gamle huset.
Her ligger et lite kapell. Det er enkelt utsmykket, et lite alter, og på gulvet det såkalte vennskapsikonet som brukes av Taizé-bevegelsen. Motivet stammer fra 500-tallet og viser Kristus som har lagt armen rundt sin venns skulder, mens de vandrer side om side. For Mariahuset er mer enn et møtested for folk med ulike evner. Det er også et møtested på tvers av kirkesamfunn. Mariahuset er anerkjent av både den katolske og den lutherske biskopen i Oslo som en økumenisk legmannskommunitet – like fullt knyttet til både Den norske kirke og Den katolske kirke.

 

«Nettopp fordi et menneske som trenger hjelp, kan utløse noe hos andre mennesker – av både gode og negative ting.»

 

Måle-iver

Den religiøse forankringen har i perioder vært en utfordring for Mariahuset, som er en stiftelse som i mange år har samarbeidet tett med helsemyndighetene og mottar driftsmidler fra bydelen. I perioder har Sødal og de andre opplevd at kravet om at tilbud som mottar offentlig finansiering skal være livssynsnøytralt, har vært sterkt.
I dag opplever de en gjensidig tillit. Likevel er ikke bekymringene borte. De handler om andre ting, forklarer Sødal: om måle-iveren som preger samfunnet, om skjemaer som har stor makt.
– Hvilket menneskesyn synes du preger vår tid?
– Er det det at vi er i fare for å bli mer og mer som objekter for hverandre? At vi måles på bestemte ting som funksjoner og utseende, mens det indre ikke blir målt. Det er et problem, for på mange måter er det nettopp den som ikke når opp til målene, den «skakk-kjørte», som kan skape menneskelighet rundt seg. Nettopp fordi et menneske som trenger hjelp, kan utløse noe hos andre mennesker – av både gode og negative ting.
– Du nevner negative ting. Har du selv opplevd det?
– Absolutt. Et helt konkret eksempel er mitt møte med utagering hos en annen. Da er jeg virkelig blitt slått av min egen avmakt. Jeg har vært i situasjoner der jeg måtte holde en annen, kjenne på mine egne harde hender og harde blikk. «Søren, Bodil, du kan ikke være her når du reagerer på denne måten», har jeg tenkt. Og så kommer neste skritt, der vi går videre, der det er tilgivelse og en visshet om at vi alle er i samme båt. For i erfaringen av å møte veggen, så ligger det også en erfaring av at veggen åpner seg, at livet kan gå videre.

 

«Jeg tror at et sant menneske lever i det at vi kan forandre oss – at vi er i forandring. Et sant menneske er underveis.»

 

Barmhjertighet

Å snakke sant om livet er derfor et av de viktigste redskapene i Mariahuset, forklarer hun. For ikke alle i kollektivet kan fortelle om hvorfor de er fortvilte. Men de merker det på hverandre når det har skjedd noe dumt.
– Dumme situasjoner er også en del av livet, men gjennomsiktigheten kan gjøre at slike situasjoner ikke skaper et brudd, men byr på en mulighet. For når livet får leve, og man tar vare på barmhjertigheten, så kan vi gå videre.
– Hva er et sant menneske?
Sødal blir stille. Hun begynner på setningen. Først én gang, så en gang til.
– Jeg tror noe av livskvaliteten kan bli født i både det at vi søker etter å snakke sant om livet, og i det at vi tar imot hvetekornets naturlov – at etter død så følger nytt liv – eller som Ole Paus synger, at «å leve er å lære seg å dø».
– Jeg tror at et sant menneske lever i det at vi kan forandre oss – at vi er i forandring. Et sant menneske er underveis, avslutter Bodil Sødal.

 

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i Vårt Land og utdannet idéhistoriker fra Universitetet i Oslo og SOAS, London.

 

Les mer