Gargaro-rapporten legges ikke ut

 

Rossiné: – Vi forstår ønsket om offentliggjøring

GARGARO-RAPPORTEN: – Vi velger ikke å offentliggjøre rapporten av hensyn til informantenes løfte om anonymitet, sier OKBs kommunikasjonssjef Hans Rossiné. Her sammen med biskop Eidsvig under utdelingen av Nobels fredspris til Colombias president i 2016. Foto: Lise Åserud/NTB scanpix.

 

Oslo katolske bispedømme (OKB) offentliggjør ikke den såkalte Gargaro-rapporten. – Det er argumenter både for og mot å legge den ut. Men løftet informantene fikk om anonymitet, det som i andre sammenhenger kalles kildevern, gjør at vi har landet på at det riktige er ikke å publisere den, sier OKBs kommunikasjonssjef Hans Rossiné.

 

På biskop Bernt Eidsvigs initiativ gjennomførte pastor Paul Gargaro fra Det skotske tribunal i februar 2015 en vurdering av OKBs tidligere medlemspraksis. Dette skjedde i en turbulent tid for bispedømmet. Samtidig med Gargaros undersøkelser var OKB også blitt politianmeldt og medlemssaken fikk store oppslag i norske medier.

 

Etiske sider

Gargaro avleverte sin rapport den 20. april 2015 til biskop Eidsvig.  Rapporten undersøker og kommenterer de etiske og kirkerettslige aspekter ved medlemspraksisen i årene 2010 til 2014. Rapporten ble sendt Vatikanet via Nuntiaturet i Stockholm.

Gargaro omtaler selv innledningsvis den interne granskningsrapporten som en «extra-judicial and voluntary investigation. It is not part of a canonical process…». Det er altså en frivillig undersøkelse som ikke er del av en kanonisk prosess, selv om spørsmålene den tar opp er av moralsk og kirkerettslig karakter.

 

Ikke under ed

Gargaro påpeker også innledningsvis at de enkelte forklaringene ikke ble gitt under ed. Han snakket bare med dem som selv oppsøkte ham, han tok ikke opp samtalene på bånd, men bygget rapporten på egne notater i etterkant og han problematiserer selv det at samtalene foregikk på engelsk. Gargaro ønsket ikke å intervjue biskop Eidsvig.

 

Argumenter for

– Vi har lyttet til og veiet argumentene for å offentliggjøre rapporten, sier Rossiné.

– Dette er viktige argumenter som går på åpenhet, transparens, forsoning og tillit. Vi har også vurdert det at flere har uttrykt at de gjerne vil lese rapporten, fordi de vil få frem og drøfte de etiske og kirkerettslige sider ved medlemssaken som ikke sto i fokus under behandlingene i norsk rettsvesen. Og så ser vi jo at en eventuell publisering ville fjerne noe av den mystikken og det hemmelighetskremmeriet som har omgitt rapporten.

– Men det er også gode grunner til ikke å offentliggjøre den.  Den viktigste er premisset informantene ble gitt, nemlig løftet om anonymitet, fortsetter Rossiné.

 

Intern undersøkelse

– Premisset for at ansatte snakket med Gargaro var at det skulle være en intern undersøkelse og at de intervjuede var lovet anonymitet og fortrolighet om det de sa om blant annet interne personalmessige forhold. De med kjennskap til OKBs arbeidsmiljø på den tiden, vil kunne identifisere enkeltpersoner i rapporten. I pressesammenheng ville dette vært å bryte kildevernet.

Det fremsettes også påstander i rapporten om personer som de angjeldende personene ikke har fått anledning til å imøtegå eller gi tilsvar til. Det er etisk problematisk i seg selv. Skulle vi offentliggjøre rapporten, måtte vi i så fall først innhente samtykke fra dem som var lovet fortrolighet av Gargaro. Det vil være krevende, på grensen til umulig, i og med at vi ikke har full oversikt over dem Gargaro snakket med.

 

Grundig belyst

– Vi mener at alle faktiske og juridiske forhold, og delvis også moralske aspekter, ble grundig belyst under rettssakene. Det foreligger dessuten utfyllende rettskraftige dommer. Man må vel også trygt kunne si at etiske sider ved den tidligere registreringspraksisen ble grundig diskutert, blant annet i tradisjonelle og sosiale medier? De etiske aspektene er også tatt opp i interne fora i Kirken. Det gir grunnlag for å spørre om hva nytt en eventuell publisering av rapporten kunne bringe med seg, annet enn å forlenge og delvis repetere en debatt som fremstår som uttømt.

 

Bygge tillit

Vi innser at Kirken fortsatt står foran et utfordrende forsonings- og tillitsskapende arbeid. Men disse prosessene avhenger neppe av om Gargaro-rapporten offentliggjøres eller ikke.

I tillegg er det verd å nevne at mange av de konkrete tiltak Gargaro foreslår langt på vei er blitt gjennomført.

– Vi forstår ønsket om en offentliggjøring og respekterer synet om at man gjerne vil lese den for å få vurdert aspekter ut over de juridiske. Men argumentene mot publisering har altså i dette tilfellet veid tyngst, sier Rossiné.