Olav den hellige: konge og rikshelgen

 

Olsokforedraget 2012

KONGENS DØD: Olav faller under slaget på Stiklestad 29. juli 1030. Ifølge Snorre Sturlasson lente høvdingen Tore Hund seg frem og støtte spydet opp under kongens brynje og inn i maven på ham. Ill.: Halfdan Egedius.

 

Da Olav Haraldsson brøt opp fra England i 1015 for å søke kongsmakt i Norge, hadde han åpenbart to store strategiske mål: Han ville samle landet under et reelt rikskongedømme – og han ville gjøre hele Norge til et kristent land.

 

Tekst: Lars Roar Langslet (bilde under, foto: Knut Fjeldstad / SCANPIX)

 

To handelsskip med rundt 260 mann var hele erobringsstyrken – en meget spinkel styrke selv etter den tidens mål, så vi skjønner han satte sin lit til hellet og til Guds velsignelse over ferden. Om bord var det også engelske prester og 3-4 biskoper – et overraskende innslag i et militært erobringstokt, men et tydelig tegn på at det relativt nykonverterte kongsemnet fra første stund så kristningen som et hovedmål.

 
Olavs to mål

Å samle landet og å kristne det – han må ha sett det som to sider av samme sak: Rikskongedømmet, med styring over alle deler av landet, var det nødvendige underlag også for å fullføre kristningen og gi Kirken varig nærvær gjennom et stabilt organisasjonsmønster og kirkelig inspirert lovgivning. Kristningen gav på sin side det ideologiske lim som bandt rikskongedømmet sammen, og Kirken ble også i de utøvende grep en viktig kraft i samlingsverket.

Men la oss kort se på de to målene hver for seg, hva status var for hvert av dem før Olav ble konge. (Både her og siden må jeg i min tidsramme tegne med enkle streker – de som ønsker mer innfløkte og nyanserte fremstillinger, får gå til lærde historieverker.)

 
Samlingen av et splittet rike

Først samlingen – var ikke det i grunnen gammelt nytt? For vi lærte jo på skolen at det var Harald Hårfagre som samlet Norge til ett rike. Men det var en skrøpelig samling. Selv på høyden av sin makt hadde kong Harald reell styring bare over de sentrale og sydlige fjordområdene på Vestlandet. Lenger nord og i innlandet var hans innflytelse både spinkel og sporadisk, og i Viken hadde han knapt noen makt overhodet, det var danskekongenes revir. Mot slutten av sitt liv gjorde Harald Hårfagre sønnen Eirik Blodøks til overkonge, men gav kongsnavn og store landområder også til sine mange andre sønner. Paradokset er slående: Samlingskongen delte straks opp igjen det han hadde samlet.

Etter Harald ble det urolige og oppsplittende tider, også med sterke danske inngrep i den norske maktkampen. Så kom en lang fredsperiode under Håkon den gode, som var kristent oppdratt i England, men han oppgav snart sine forsøk på å kristne Norge, nordmennene var nok også dengangså konservative at det umulig kunne lykkes for en så fredsæl konge; han stilte også rikssamlingen i bero og nøyde seg med Vestlandet som sitt kjerneområde. Ny fremdrift både i rikssamling og kristning kom med Olav Tryggvason, men hans kongstid varte bare i fem år og la knapt noen varige fundamenter for et samlet og kristnet Norge. Etter ham lå landet oppsplittet som før – et 15 års interregnum også i den norske kongerekken.

Olav Haraldsson måtte altså begynne fra scratch, som det heter på moderne norsk. Samlingen under Harald Hårfagre var langt på vei en myte – men en myte som fikk varig liv gjennom folkeskolens historiebøker.

 
Kristningen av et hedensk folk

Annerledes med kristningen – der går myten ut på at Norge var hedensk utmark helt til de to Olav’ene iverksatte sin hurtige «sverdmisjon» i tiårene før og etter år 1000. I dag vet vi at kristningen var en meget lang og stort sett fredelig forvandlingsprosess som ble drevet frem av kulturimport fra vår kristne omverden lenge før Olav’ene kom til. Vikingeferdene var jo ikke bare sjørøveri og ranstokter, men også handelsferder, og med på varelasset fulgte nye kulturformer og åndelige impulser. Irskemunker skal ha virket på Island på 800-tallet –da kan noen slike også ha kommet til Vestlandet. De eneste håndfaste bevis vi har vestpå, er en lang rekke bautaer med kristne innskrifter, og steinkors, delvis irske av form, fra helt tilbake til 800- og 900-tallet; i Kaupang fra samme epoke er det gravet ut både kristne og hedenske graver side om side. Kristendommen har altså slått rot i Norge lenge før 1000-tallet – men bare i de kystområdene som var mest befolket og hadde livligst kontakt med andre land. Det var i store deler av innlandet, pluss Nord-Norge, og selvfølgelig her i Trøndelagen! at folk ennå hang trofast ved den hedenske kulten. Det var der Olav Haraldsson måtte sette inn kristningsaksjoner.

 

«Olav ... ville modernisere Norge inn i et europeisk mønster.»

 

Fra småkongevelde til sentral fyrstemakt

Rikssamling og kristning – hvor hadde han fått inspirasjonen til å gjøre det til sine to hovedmål? Svaret er opplagt: Under sine lange opphold ved fyrstehoffene i England og Normandie hadde han møtt disse idealene som en omformende kraft i samtiden. En serie nye riker ble til i denne epoken, med en sentral fyrstemakt som gjorde slutt på gammelt småkongevelde og samlet deres territorier under seg. Og «samtidig med at disse nye kongedømmene etableres, går fyrsten over til kristendommen, innfører kristne institusjoner og søker å bygge sitt herredømme på en ideologi av kristen inspirasjon. Ingen steder var de lokale gudene mektige nok til å tilpasse seg de nye forhold.» (professor Erik Gunnes) Det var altså et nær sagt alleuropeisk program som Olav gjorde til sitt – han ville modernisere Norge inn i et europeisk mønster.

 

«... vi bør huske at i denne epoken ble Kristus hyldet som den allmektige Kongen over himmel og jord, som førte sin seierrike krig mot ondskapens krefter – alle jordens konger skulle ta ham som forbilde.» 

 

Drøm om evig kongemakt

Men det bør understrekes at den kristne ingrediens i ideologien trolig betydde noe langt mer for ham enn et nyttig styringsredskap for kongen. Etter alt å dømme har han trodd at den kristne troslære var selve Sannheten, og han selv var dens redskap, ikke omvendt. Vi vet at han mottok dåpen i Rouen et par år før sin avreise til Norge, og at det var erkebiskop Robert, hertug Rikard IIs bror, som underviste, døpte og konfirmerte ham. Vi aner at dette langtfra var formaliteter som ble feid raskt unna for hertugens nære venner – Rouen var i denne fasen preget av den kristne vekkelsesbevegelsen som hadde sitt utspring i benediktinerreformen i Cluny, med sterk appell til renhet og inderlighet hos de troende, og hertugen tilkalte abbeden i Dijon for å reformere klostrene i Normandie i Clunys ånd. Erkebispestiftets krønike (fra 1662) bekrefter da også at katekesen av den unge nordmannen var både langvarig og grundig. Det preget ham for livet, selv om han som konge på 1000-tallet var nødt til å føre krig og bruke vold i styringen av sitt eget land – ellers ville han raskt fått ry som en svekling og mistet makten. Men vi bør huske at i denne epoken ble Kristus hyldet som den allmektige Kongen over himmel og jord, som førte sin seierrike krig mot ondskapens krefter – alle jordens konger skulle ta ham som forbilde. Og det bygger nok på gammel tradisjon når Snorre lar Olav Haraldsson oppleve en skjebnebestemmende drøm engang ved spanskekysten – en stor og skremmende mann viste seg for ham og bad ham oppgi den sjøreisen: «Vend du tilbake til din odel, for du skal bli konge over Norge til evig tid!» Da han dro hjem til Norge, var det ikke bare med drømmen om makt i sitt hjerte, men i bevissthet om at han hadde et kall.

 

«En tydelig linje i kong Olavs politikk er at han prøvde å utvikle stabile og pålitelige nettverk som sørget for at kongens vilje ble fulgt opp overalt i landet.» 

 

Makt gjennom allianser

Jeg skal ikke prøve å gjenfortelle hvordan han vant den kongsmakten han søkte, med en kombinasjon av hell, snedig diplomati og vellykte kamper. Han ble Lykkemannen,en slags prefigurasjon av Askeladden, som også hadde hellet og de gode hjelperne med seg – men han vant bare halve kongeriket, Olav vant det hele. Og han fikk ti relativt fredelige regjeringsår til å gjennomføre sitt program, før makten begynte å rakne for ham. Han brukte de årene godt. Heller ikke om dem skal jeg bedrive gjenfortelling. Det enorme stoffet vi har takket være Snorre, har nok sine innslag av tildiktning, men især må vi huske at hans Olavssaga er et storslagent action-sentrert epos om maktkamp og spenninger mellom stormenn og slekter; det meste vi aner om kongens langsiktige planlegging og utbygging av strukturer må vi søke belegg for i andre kilder; og hva aktørene tenkte og følte, hvilke kvaler kongen led i sitt lønnkammer, var jo slett ikke sagastoff.

En tydelig linje i kong Olavs politikk er at han prøvde å utvikle stabile og pålitelige nettverk som sørget for at kongens vilje ble fulgt opp overalt i landet. Han utpekte de mektigste tre stormennene til sine lendmenn, sikkert mot god betaling, men på kongsgårdene satte han årmenn av noe lavere byrd for å føre tilsyn med at lendmennene opptrådte lojalt mot kongen. I motstandsreiret Trøndelag sørget han for å ha flere ombudsmenn enn ellers i landet, og i Nord-Norge trakk han inn rike bønder og fangstmenn som motvekt mot høvdingen Tore Hund. Det var en spinkel begynnelse, som begynnelser pleier å være – men vi aner allerede spirene til en riksomfattende struktur for statsstyret. Og det holdt i en årrekke. Som professor Knut Helle skriver, var Olav den første rikskongen som «maktet å gjøre seg gjeldende over hele landet på én gang».

 

OLAVSFRONTALET: Slik plasseres frontalet under olsok, foran hovedalteret i St. Olav domkirke. Det ble malt i 2012 av dominikanerinnen sr. Else Marie Norland ved Katarinahjemmet i Oslo. Olavsfrontalet er et klassisk martyrfrontale, som viser helgenen i stående positur med martyrattributtet, øks, i midten. Den gyldne bakgrunnen symboliserer himmelen. Hellig Olav er omkranset av fire sekvenser som forteller hans martyrhistorie. Foto: Jan Erik Kofoed

 

Olav var konge og kirkebygger

Likeså med kristningen. Forgjengeren Olav Tryggvason pleide å ta med seg gisler som garanti mot frafall fra den nye troen når kongen var reist, men det virket ikke – for det som kommer raskt, kan like raskt forsvinne. Olav Haraldsson satset på et stabilt mønster for kirkelig nærvær over hele landet. Han innsatte prester og ble vår første kirkebygger i stor stil, etter et mønster som lar oss ane hovedtrekk i en fremtidig kirkeorganisasjon. I hver bygd skulle det være en kirke, knyttet til den største gården på stedet, i fylkene skulle det være en fylkeskirke, og i kongens residensbyer enda større kirker knyttet til kongsgårdene. Etter hvert fikk kirkene store landeiendommer, som gav geistligheten basis for en relativt uavhengig stilling siden.

 

«Kristningen utløste det sagaene kaller sidaskiptit, «sedeskiftet», overgangen til nye normer og seder, til en ny kulturform med nye verdimål. Et annet Norge ble til.»

 

Ny lov og nytt menneskesyn

Særlig viktig for både den statlige og den kirkelige ordning var lovgivningen – «kristenretten» som kongen fikk godtatt på tingene, først på Moster i 1024. Her bryter det igjennom et nytt syn på hvert menneskelivs egenverdi, på den enkeltes rettskrav også i brudd med ættesamfunnets eldgamle rettesnorer. Selvsagt ble det satt strengt forbud mot blotingen med dens etegilder på hestekjøtt, og påbud om å helligholde hviledagen, faste etter Kirkens krav, osv. – anakronistiske regler i våre øyne, men sikkert til forargelse for mange da de kom. Men her er andre innslag som må ha virket enda mer revolusjonerende, og som bærer i seg en brodd også til vår samtid tusen år etter. Sigrid Undset fremhever dem slik. «Mot foreldrenes rett til å skille seg av med et uvelkomment barn ved å sette det ut straks etter fødselen og la det omkomme – en rett som hedninger alltid vil innrømme at foreldre har – setter St. Olavs lov barnets rett til livet, fordi det er Gud som har gitt det livet […] Det nye sedelighetsbegrep hevder at ekteskapet er uoppløselig, at ekteskap er ikke noe ekteskap uten at også bruden – ikke bare brudens giftingsmenn – gir sitt ja-ord, og at mannen skylder sin hustru troskap…»

Kong Olav hadde betydelig fremgang både med rikssamlingen og kristningen i de første ti årene. Langsommere gikk det sikkert med tilpasningen til de etisk forankrede lovbudene; noen av dem var jo så på tvers av lyster og vaner at mange brøt dem både dengang og siden, men nå visste de iallfall at det var synd. Kristningen utløste det sagaene kaller sidaskiptit, «sedeskiftet», overgangen til nye normer og seder, til en ny kulturform med nye verdimål. Et annet Norge ble til.

 

«... da han marsjerte med sin lille styrke mot Stiklestad i 1030, må han ha ant at de gikk mot et sikkert nederlag. Men han og hans beste menn så også at nederlaget er ikke alltid det siste ord.»

 

Olav utfordres av danekongens rikdom

Men i de siste årene gikk makten mer og mer i oppløsning for kong Olav. Den viktigste grunnen var at daneveldet nå var på sitt høyeste, med danekongen Knut residerende i England, men med maktkrav også på Norge, og enorme ressurser for å sette makt bak krav. De norske stormennene lot seg villig bestikke av ham. Slik mente de også å kunne verge sin egen «sjølråderett» mot det de kalte Olavs hardstyre – for når kongen satt i det fjerne England, kunne de jo gjøre som de ville. Hos trønderne kom det til at kongen hadde krenket bøndenes odel ved å konfiskere gårder som straff for bloting – det gav rett til opprør ifølge Frostatingsloven.

Som vi vet måtte kongen flykte, og da han marsjerte med sin lille styrke mot Stiklestad i 1030, må han ha ant at de gikk mot et sikkert nederlag. Men han og hans beste menn så også at nederlaget er ikke alltid det siste ord.

 

HELLIG OLAV I OLAVSKIRKEN: Olavsstatuen har en prominent plassering over ett av sidealterene i
St. Olav domkirke, Trondheim. Her bøyer biskop Bernt I. Eidsvig og andre geistlige seg for Norges evige
konge, Rex Perpetuus Norvegiae, under olsokfeiringen i 2018. Foto: Jan Erik Kofoed

  

Møtte massiv motstand 

På Stiklestad var så å si hele landet fylket mot ham. Det var en maktkamp, mot sentraliserende kongemakt, og ikke en religionskrig mellom kristne og hedninger, som noen av oss hørte på skolen, for alle høvdingene i «bondehæren» var også kristne, skjønt kanskje ikke så veldig kristne, men kongen kjempet under det korsmerket som stod for hans livsprogram. Han og de fleste av hans menn falt i det blodige slaget.

Alt tydet på at det var det definitive sammenbruddet også for de to sakene han hadde kjempet frem – iallfall for rikssamlingen, men et kraftig tilbakeslag også for kristningen. Alt pekte mot at nå ville Norge bli like oppsplittet som før.

 

«Folk må ha opplevd eller hørt om ting som forvandlet det inntrykket de hadde av kongen, til bildet av en hellig mann.»

 

Døden gir ham evig trone 

Men det merkelige, ja mysteriøse skjer at synet på den drepte kongen etter kort tid slår fullstendig om. «Aldri har et omslag i et folks dom vært hurtigere eller grundigere,» skrev historikeren Ludvig Daae. Det er jo ikke vanlig at nordmenn, og slett ikke trøndere, skifter syn så raskt – som regel skifter de ikke syn i det hele tatt. Folk må ha opplevd eller hørt om ting som forvandlet det inntrykket de hadde av kongen, til bildet av en hellig mann. Skeptiske historikere har foreslått flere andre forklaringer, og noe er det vel i noen av dem. Men vi kommer ikke utenom mysteriet. Og skeptikerne bør merke seg et ord av Churchill: Det er i bunn og grunn tåpelig å tro at bare det vi forstår, kan være sant.

Bjørnson beskriver malende det som nå hendte: «Straks han var død, skjedde alt han ville. Borte var fremmedherredømmet, samlet var høvdingene, kristnet var landet, hans sønn på tronen, Norge fikk rang med andre selvstendige riker, ja over deres som nylig hadde begjært det. Olav i sitt skrin virket det alt sammen. At han ble folkets helgen, falt av seg selv. Det betyr at han i deres tro ble Norges overstyrer ved Guds trone.»

 

«Og et stort nederlag har aldri utløst en så stor seier. Alltid siden har Norge vært et samlet land, og etter Olavs død kom det ikke ett tegn på tilbakefall til den hedenske kulten.»

 

Seier i nederlaget

Både rikssamlingen og kristningen seiret gjennom Olavs nederlag, takket være den autoritet han siden utøvet som rikshelgen. Aldri har noen norsk manns død fått så store ettervirkninger. Og et stort nederlag har aldri utløst en så stor seier. Alltid siden har Norge vært et samlet land, og etter Olavs død kom det ikke ett tegn på tilbakefall til den hedenske kulten.

Skeptikere vil nok spørre om han virkelig var en ekte martyr. Var det ikke først og sist for å gjenerobre makten at han dro hjem til Stiklestad? Men Kirken var ikke opptatt av å granske hjerte og nyrer hos en avdød konge, og vi er enda mindre i stand til det tusen år etter. Kirken så Guds finger i det som var skjedd. De mange jærtegn som fulgte etter, ble for den en sikker bekreftelse av at martyriet var ekte. Og det ble utvilsomt godtatt av folk flest. Men var ikke folk flest naive den gang? Det vil nok skeptikerne mene. Det eneste vi sikkert vet om det, er at middelalderens nordmenn hadde samme anlegg for å tenke som vi. Det er ingenting som tyder på at intelligensnivået i det norske folk har steget siden middelalderen.

 
«Han var landets vern»

Olavsvenerasjonen spredte seg utrolig raskt over hele nordavsnittet av Europa. Han ble enslags nordisk overhelgen, men kirker til hans ære ble reist i mengder både i England og Irland, på vesterhavsøyene og langs hansakystene fra Danzig til Amsterdam. Så han var ikke norsk særeie –skal det tales om særeie, var han snarere norsk-svensk felleseie. Han favnet alle: Her i Norge var han kongenes ryggstøtte og småfolks beste hjelper, helgen for bøndene men også for sjøfolk og handelsmenn. Han ble kort sagt en drivkraft for nasjonal integrasjon. I århundrer var Hellig Olav symbol for statsliv og rettspleie; i hans navn fikk vi vår første litterære blomstring i høymiddelalderen; han er en sentral skikkelse i vår eldste billedkunst og i den rike middelalderske floraen av legender, viser og sagn.

Det varte i femhundre år. Så kom reformasjonen med forbud mot all Olavsvenerasjon. Som alle nå erkjenner, ble trosskiftet presset på et uvillig folk med militærmakt, klostre og kirker ble herjet og deres eiendommer konfiskert, det lille vi hadde igjen av nasjonalt lederskap ble fordrevet, og på toppen kom Christian IIIs beryktede norgesparagraf, som gjorde Norge til en dansk provins på linje med Fyn og Falster – men den skulle holdes hemmelig og ble ikke fulgt opp i praksis.

Bjørnson (bildet t.h.) fant ordene også for å summere dette: «Han var landets vern, dets fane, dets lov, dets høyeste ærestinde […] Olav den Helliges land uten Olav, det måtte for de fleste være som landet var bestemt til å dø. Hjertet var skåret ut av det.»

I dag slår hjertet igjen.  

 

Teksten er en redigert versjon av Olavsforedraget, som Lars Roar Langslet holdt i Trondheim 29. juli 2012. Originalteksten finner du her.