Olsok 2019: Preken under åpningsmessen

 

Se flere bilder fra åpningsmessen

ÅPNINGSPROSESJON: Ministranter og geistlige påvei inn til åpningsmessen under olsok 2019 i Trondheims St. Olav domkirke. Hovedcelebrant var generalvikar p. Ole Martin Stamnestrø. Foto: Jan Erik Kofoed 

 

Kjære brødre og søstre i troen, 

nok en gang fokuserer vi på Olav den hellige og hans liv. I 2030 skal vi feire 1000-årsjubileet for hans død på Stiklestad. Iløpet av alle disse årene har både synet på kristendommen og på helligdom og mennesket forandret seg. Tiden for triumfalisme for Den katolske kirke er forgått. Den store kristne misjonærvirksomhet sammen med nye geografiske oppdagelser er også forgått. I dag understreker Den katolske kirken viktigheten av barmhjertighet og tilgivelse. Det fastslår også Robert Barron, biskop i Los Angeles, i den siste diskusjonen med den kjente kliniske psykologen Jordan Peterson. Pave Frans brukte nylig begrepet feltsykehus for å beskrive kirken. Ofte i sine taler understreker paven at Kirken må ledsage mennesket gjennom sin tro.

 

Når vi sammenligner dagens bilde av den Katolske kirke med Kirken fra Olavs tid, og når vi sammenligner alle hellige fra hans levetid med de hellige frå våre tid,  er det vanskelig å tro at det er fortsatt er den samme Kirken. Derfor er det verdt å spørre seg selv: Kan Olav den hellige vekke begeistring i dag? Kan han være et forbilde, som man ønsker
å etterligne eller bli påvirket av?

 

Når vi ser på livet til Paulus fra Tarsus, merker vi hans livsforvandling og hans omvendelse. Det hele startet med et møte med Kristus på veien til Damaskus. Dette møtet begynte prosessen med å endre Paulus' liv. Det skjedde ikke umiddelbart. I et brev til Galaterne leser vi «da rådførte eg meg ikkje først med kjøtt og blod. Eg dro heller ikkje opp til Jerusalem, til dem som var apostler før meg. Men eg reiste til Arabia, og vendte siden tilbake til Damaskus. Deretter, tre år senere, dro eg så opp til Jerusalem for å bli kjent med Peter, og eg ble hus ham i femten dager.» (Ga 1, 16b-18)  Vi ser at tiden for hans refleksjon og transformasjon varte i mer enn tre år – og deretter resten av hans liv. Pave Benedikt sa at Saul var en fanatiker før sin omvendelse og etter møtet med Kristus på vei til Damaskus, ble han radikal i troen.

 

 

Når vi ser på Hellige Olav, så vil vi merke at også i hans liv fant en lignende, livsendrende prosess sted. Pater Olav Müller skrev om denne transformasjonen: «I himmelen skulle de salige sammen med englehæren skue Gud som virkelig er og fylles med kjærlighet til ham og alt som er verd å elskes. Slike forestillinger frigjorde i Olavs sinn de krefter som streber etter uendelig sannhet, kjærlighet, skjønnhet. Det fikk Olav til å høre, ja oppleve, at kristendomen ikke svevde som en teori i løse luften. Han fikk seg fortalt at Hvitekrist levde sitt usynlige liv videre i et svært så synlig samfunn, som ble kalt Den katolske kirke. Det han også forstod var at de som tilhørte denne Kirken, ivret for å bringe kristentroen videre til hedenske land. (...) Den ville Olav nå også tilhøre.»

 

Denne prosessen med å omvende hjertet og livet hans gjorde ham radikal i sin religiøse overbevisning. Som hellige Paulus ønsket Olav å dele egen tro med andre. Han ønsket at Hvitekrist skulle starte en lignende prosess med å omvende hjertet og livet til andre mennesker.

 

SAMARBEID MED NÅDEN: – Tegnet på radikalisme, eller med andre ord religiøs iver, er holdningen som mennesket tar imot denne nåden – og møtet med Kristus – med, sa p. Slawomir Czuba. Foto: Jan Erik Kofoed 

 

Jeg tror at hver og en av oss har møtt Jesus i sitt liv. Kanskje ikke så bokstavelig som den hellige Paulus. Men det er mange måter å kjenne og møte Kristus på.  Slik som for eksempel sakramentene – blant dem, særlig dåpen og eukaristien; det er å lytte til eller lese Guds ord; et vitnesbyrd om livet til en annen person eller opplevelsen av menneskelig kjærlighet. Et slikt møte, opplevelsen av Jesus, er en Guds nåde. Men nåde blir alltid gitt til et konkret menneske, og man bør samarbeide med denne nåden. Tegnet på radikalisme, eller med andre ord religiøs iver, er holdningen som mennesket tar imot denne nåden – og møtet med Kristus – med. En slik holdning betyr at jeg ikke vil kunne fjerne troen fra livet mitt. Denne holdningen gjør at jeg ønsker å utdype min tro, jeg ønsker å dele denne dypere troen med andre, og fremfor alt betyr det at jeg vil leve på denne måte hver dag.

 

Denne holdningen er tidløs. Olav den hellige viser oss alle hvordan Hvitekrist kan gå inn i et menneskes liv – og med menneskets gode vilje og samarbeid – gjøre menneskelivet edlere og fullere av tro.

 

 

La Olav den hellige være et godt eksempel på en vanlig måte å leve med Kristus på hver dag. Slik at vi, når livet vårt går mot slutten, kan si som Paulus: «Jeg har stridd den gode strid, jeg har fullført løpet, jeg har bevart troen. Til slutt, så er det da gjort ferdig en rettferdighetens krone for meg, den som Herren, den rettferdige Dommer, og ikke bare til meg, men til alle som har elsket Hans åpenbarelse.»

 

Hellig Olav – be for oss!   

 

Trondheim, 26. juli 2019

 

  + p. Slawomir Czuba

 

Les mer