30 år siden muren falt

BERLINMURENS FALL 1989: Tusenvis av mennesker krabbet opp på muren ved Brandenburger Tor i Vest-Berlin for 30 år siden. Foto: Jørn H. Moen / NTB scanpix

 

Denne helgen er det 30 år siden Berlinmuren falt. Fjerningen av det forhatte byggverket ble et symbol på kommunismens endelikt i Europa. Den daværende prestestudenten i Tyskland, Torbjørn Olsen, fikk orkesterplass til det hele. Les hans spennende beretning om den dramatiske tiden.

  

TEKST: Msgr. TORBJØRN OLSEN

 

Etter ti år som luthersk prest, ble jeg den 15. august 1989 opptatt i Den katolske kirke. Biskop Gerhard Goebel i Tromsø sendte meg samme høst til Tyskland for supplerende katolske teologistudier slik at han to år senere kunne ordinere meg til katolsk prest. Derved falt mitt opphold i Tyskland tilfeldigvis sammen med Berlinmurens fall og hendelsene i nær tilknytning til dette. Knapt noen annen «tilfeldighet» i mitt liv har jeg satt mer pris på enn denne øyenvitnemulighet. Det gav meg orkesterplass til begivenheter som skulle bli skjellsettende for nesten alt som siden har skjedd i Europa og i verden.

 

 

NÆRT HOLD: Msgr. Torbjørn Olsen var prestestudent i 1989 og hadde orkesterplass til de historiske hendelsene i Tyskland.

  

Til Tyskland

Året begynte med en – sett i ettertidens lys – ganske håpløs ide i Frankrike om hva som skulle bli årets begivenhet, husket årevis fremover: Den storslagne feiring av den franske revolusjon 200 år tidligere. Men det går ikke alltid som menneskene planlegger.

 For meg begynte det nye livsavsnitt da jeg på Oslo S søndag 10. september 1989 steg på dagtoget og reiste over København til Hamburg. Derfra gikk turen videre med nattog til Frankfurt am Main, og så videre litt vestover til Mainz hvor jeg lette meg frem med trikk nr. 8 til Bretzenheim der jeg skulle tilbringe de to neste år i «Berthierhaus», et kloster- og studiehus ikke så langt fra Johannes Gutenberg-universitetet. Reisen gav den første kontakt med steder som siden skulle bety mye.

  

Flyktninger fra DDR

På ettermiddagen samme mandag stotret jeg meg frem på en blanding av elendig tysk og litt engelsk overfor mine nye medbrødre, og dog oppfattet jeg hva en pater fortalte at han nettopp hadde sett på TV: Flyktninger som var kommet fra DDR over Ungarn og Østerrike til Tyskland! Slikt var nytt og merkelig. Og siden gikk alt slag i slag.

Hver dag flommet fjernsynet over av stadig mer spektakulære nyheter om flyktninger fra DDR, både den ene og den andre vei. Den østtyske ledelse var tydeligvis bitter på ungarerne som hadde bragt stabiliteten i uro ved på egen hånd å åpne sine grenser mot vest.

I ettertid har det vist seg at det delvis handlet om avtalt spill på søndagen mellom forbundskansler Helmut Kohl i Vest-Tyskland og statsministeren i Ungarn. Antagelig reddet Kohl slik sitt politiske liv for ti år mot intern opposisjon i Det kristelig-demokratiske parti som da holdt landsmøte. Strømmene av nye «republikkflyktninger» gikk også til vesttyske ambassader i andre østeuropeiske naboland, særlig i Praha, der begivenhetene hele tiden valset ned alle beredskapsplaner. Fjernsynet viste en blanding av komiske og tragiske hendelser der politifolk mislyktes i å holde igjen flyktninger som klatret inn gjennom ambassadevinduer. Det var uklart om politiet handlet med iver eller halvhjertet. Ambassadeområdene ble overfylt, og det samme gjaldt gymnastikksaler der flyktningene ble mottatt i forbundsrepublikken.

 

 

BERLIN NOVEMBER 1989: Muren åpnes. Sivilbefolkningen " hjelper til " med å rive muren. Mann med slegge slår løs på muren. Foto: Jørn Moen / Scanpix

 

Gledesscener

Vi så DDR-tjenestemenn prøve å vinne kontroll over situasjonen ved å få unna ubehagelige bilder. Flyktninger ble offisielt loset gjennom DDR fra østeuropeiske land til forbundsrepublikken. I Vest-Tyskland utløste hver flyktning gledesscener idet de etter gjeldende rett ble mottatt med øyeblikkelig statsborgerskap og «Begrüßungsgeld».

Fjernsynet løftet samtidig frem det nærmest absurde da DDR midt oppe i dette – 7. oktober 1989 – gjennomførte et storslagent og lenge forberedt 40-årsjubileum for bonde- og arbeiderstatens eksistens. Soldater marsjerte, pionerer paraderte, offisielle gjester klappet i takt og olding-lederskiktet stod oppstilt på sine tribuner. Mine nye vesttyske venner fortalte hvordan man i øst alltid klappet i takt. I bakgatene protesterte folk.

 

Gorbatsjov

Bildene ble mer spennende og mer komplisert da Mikhail Gorbatsjov kom som æresgjest fra Moskva og sa ting offentlig som vertskapet aldeles ikke satte pris på. Jeg husker DDR-sjefen Erich Honecker lang tid senere vendte blikket bittert bort da han ble vist bilde av ham og Gorbatsjov i offisiell omfavnelse i Berlin under jubileet. Oppå alt dette kom de stadige demonstrasjoner foruten den faste mandagsbønn foran Nikolaikirken i Leipzig.

Media grep begivenhetene fortere enn folk flest. TV-kanalene fikk mitt første år i Tyskland flere og flere programomlegginger, gjerne markert med gul tekst. I tillegg til de stadig mer overraskende nyheter kom reportasjer samt analyse- og diskusjonsprogrammer i fleng. Alle mulige spørsmål ble diskutert av folk som mente å begripe hva som skjedde.

 

Omveltninger

I øst begynte de politiske omveltninger. 18. oktober gikk Erich Honecker av helsemessige grunner plutselig av, og deretter hans kone Margot. I sentralkomiteen viste det seg at man hadde tydd til kuppaktige metoder for å få avgangen gjennomført. De gjenværende ledende kommunister stod frem i ny demokratisk og folkelig drakt, men gjorde knapt særlig inntrykk. Nestkommanderende Egon Krenz’ karriere som ny sjef varte bare et par uker. En politisk leder fra utkanten, Hans Modrow, kommunistpartiets førstesekretær i Dresden, dannet samlingsregjering, ble selv ministerrådsformann (regjeringssjef) og prøvde så godt han kunne å føre tingene videre.

En av statsrådene var bratsjisten, kirkemannen, advokaten og øst-kristligdemokraten Lothar de Maizière. Jeg husker dog Mordrow og hans delegasjon komme nokså tomhendt tilbake etter et besøk hos Helmut Kohl i vest. Kohl kunne ikke pumpe penger inn i et ukontrollerbart konkursbo. En ganske ukjent kommunist stod frem på TV og skrek på endringer i partiet. Han het Gregor Gysi og skulle i en årrekke senere spille en markant rolle.

 

«Runde bord»

For første gang oppstod det reell debatt i folkekammeret (DDRs nasjonalforsamling) med ekte avstemninger. Mye av den faktiske autoritet gikk over på «runde bord» som ble opprettet over alt og som bestod av en blanding av folk fra det gamle lederskiktet og opposisjonelle. Her dukket det også opp geistlige av ulike slag.

Mainz ligger langt vest i Tyskland. Der registrerte folk begivenhetene og diskuterte dem. Men jeg syntes knapt de forstod hvor viktige hendelsene var. Mine medstudenter i katolsk teologi var opptatt med det som hadde engasjert dem siden 1960-tallet: Kirken er livs- og kjærlighetsfjern; sølibat og prevensjonsforbud er dumt; interkommunion og blandet ekteskap er naturlig. En prest og teolog ved navn Eugen Drewerman (som siden med stor bitterhet har forlatt Den katolske kirke) skrev tykke bøker om dette som nesten alle slukte. Pave Johannes Paul II og kardinal Joseph Ratzinger var – mildt sagt – ikke spesielt populære.  Og også ellers gikk livet sin vante gang. Med all den orden, velstand og vennlighet som kjennetegnet mine nye vesttyske omgivelser.

 

 

MURHOPPEREN: Skulpturen «Mauerspringer» fra 2009, laget av Florian og Michael Brauer og Edward Anders, og plassert i «ingenmannsland» ved Bernauer Strasse.  Skulpturen er basert på foto av grensesoldaten Hans Conrad Schumann som flykter fra Øst-Berlin til Vest-Berlin i august 1961. Foto: REUTERS/Fabrizio Bensch

 

Eskalerte

Om kvelden 9. november eskalerte begivenhetene voldsomt. Sent på kveld så vi på TV at Berlinmuren plutselig var blitt åpnet og folk strømmet inn i Vest-Berlin. Bildene var overveldende. Siden viste det seg at noen misforståelser gjorde at åpningen var skjedd uten at man formelt hadde fått besluttet det.

Dagen etter kikket vår rektor ganske forvirret på meg da jeg meddelte ham at jeg tidlig neste morgen kom til å dra til Berlin. «For dette er historie», som jeg sa. Jeg kjenner ingen andre som dro fra Mainz til Berlin, men er desto gladere for selv å ha gjort det. Etter togbytte i Hannover og lokomotivbytte ved den tysk-tyske grense, gikk turen gjennom DDR til Vest-Berlin. Scenene på denne reisen glemmer jeg aldri. Stasjonene var fulle av jublende mennesker. Grensepolitiet hadde plutselig lagt om sin praksis. De nærmest løp gjennom toget og delte ut passersedler!

 

Voldsom stemning

Men hva ville skje? I kupeen hadde vi en meksikaner som ropte «Ett Tyskland». Da jeg spurte en medreisende tysker om vi ville få tysk enhet, ristet han bare på hodet og avviste det som helt irrelevant. «Det forblir nok to stater», var hans videre kommentar. Man måtte finne seg i å tilhøre ulike blokker med alt hva det innebar. Gleden over grenseåpningen lå på et annet og mer praktisk og følelsesmessig plan.

I Berlin var stemningen voldsom. Gatene var stapp fulle av mennesker. Biler og folk passerte Checkpoint Charlie i begge retninger uten de vante kontrollkøer. Nå var det køer av helt andre grunner. Store lysaviser gav stadig nye opplysninger om nye grenseoverganger som ble åpnet. DDRs ingeniørvåpen arbeidet med fysisk å fjerne deler av muren. Andre deler ble midlertidig besteget og sikret av politifolk fra øst.

 

På juleferie

Alt skjedd veldig fort. Rett før jeg tok tog og ferje hjem til juleferie i Kristiansand, ble Helmut Kohl intervjuet på TV om tysk fremtid, og han sa at man kanskje kunne tenke seg en eller annen form for konføderasjon. Mens jeg var hjemme, ble Nicolae Ceauşescu og hans kone i Romania dømt til døden og henrettet på uverdig vis. Da jeg etter nyttår kom tilbake til Tyskland, var det ingen lenger som snakket om konføderasjon. Da dreide det seg om måte og tidspunkt for enhet.

Jeg likte egentlig aldri Helmut Kohl. Navnebroren, den gamle sosialdemokrat Helmut Schmidt, gav et mer tillitvekkende inntrykk. Noen sa at den eneste feil ved ham var partitilhørigheten! Men Kohl gjorde faktisk en imponerende innsats ved gjenforeningen.

Utover vinteren fortsatte ekstrainnslagene på TV, samt de politiske og praktiske utfordringer.

 

Ønsketenkning

Når jeg leste norske teologers kommentarer i «Vårt Land» til en del av begivenhetene, virket det mer som ønsketenkning enn som virkelighetsbeskrivelse. Øst-Tyskland og Polen befant seg religiøst i hver sine verdener. Rett nok gav kirkene rom for demonstrasjoner, og de evangeliske synoder hadde nok tjent som opplæringsanstalter i demokratiske beslutningsprosesser. Men noe religiøs oppvåkning var knapt å skimte i øst. Arbeidet med å marginalisere religionene var kanskje kommunistenes mest vellykkede prosjekt. «Jugendweihe» (borgerlig konfirmasjon) hører til en av de institusjoner som var blitt godt utbygd og som overlevde kommunismens fall med relativ stor styrke.

En del medstudenter i Tyskland feiltolket nok også. De spurte seg om ikke de kirkelige «murer» i Vatikanet snart ville falle i forlengelsen Berlinmurens fall. Refleksjon basert på god innsikt er alltid forutsetningen for riktig analyse. Å skille mellom drøm og virkelighet kan ofte by på problemer.

 

Demokratisering av DDR

Man bestemte seg for å holde demokratisk valg i DDR 18. mars 1990 slik at landet fikk et organ med demokratisk legitimitet som kunne gjennomføre gjenforeningen. Det første det nyvalgte folkekammer gjorde var å stryke DDR-forfatningens kommunistiske preambel. Øst-kristeligdemokraten Lothar de Maizière fra Modrows samlingsregjering ble ministerpresident som man nå sa (regjeringssjef). Han hadde et utseende og trådte frem på en måte som inngav tillit.

Forbundskansler Helmut Kohl dro til Berlin for å delta i folkekammermøte i det berømte/beryktede «Republikkens palass». Der måtte han ta plass på publikumsgalleriet, men parlamentarikerne reiste seg, vendte seg om og hilse den i dobbelt forstand mektige gjest med applaus. Bak kullissene spilte han en mer aktiv rolle enn folk visste. Selv syntes jeg mye gikk for fort. Men når alt kommer til alt, var det nok den eneste fornuftige vei.

 

Symbolske vedtak

DDR fikk en ny nedrustnings- og forsvarsminister, militærnekteren og presten Rainer Eppelmann, som visstnok (til bestyrtelse for bladet «Bild» i vest) bestilte nye våpen til Den nasjonale folkearme.

Det virket som om noen gledet seg spesielt over en kort tid å få regjere sin egen stat. Symbolske vedtak fulgte. Statsvåpenet skulle i begynnelsen av juni på en ukes varsel fjernes over alt unntatt i flagget. Og hvor fjerning ikke var mulig, skulle det tildekkes. Dette ble delvis gjennomført.

 

Avstandsinteresse

I Rheinland-Pfalz hvor jeg bodde – et ytre sett nokså katolsk område – betraktet man fortsatt hendelsene med avstandsinteresse. Men det dukket nå opp stadig flere østtyske biler av typen «trabant», og de viste seg å være noen forferdelige miljøsvin. Også norsk tilnærming til tysk politikk vakte mindre forståelse enn jeg hadde regnet med. Da jeg fortalte at forbundspresident Richard von Weizsäcker hadde løftet nordmenns respekt for Tyskland betraktelig, fikk jeg høre at han var en typisk protestant (med mye historisk «syndserkjennelse»). Og da jeg nevnte Willy Brandts popularitet hos oss, gryntet de eldre enda surere noe om «Whisky-Willy». Den verste var åpenbart Otto von Bismarck som fra Berlin på 1870-tallet hadde drevet «kulturkamp» mot katolikkene i vest. Jeg lærte mye om hvor avgjørende ståsted er for hva man ser.

En av mine tysklærere på universitet kom med et politisk ukorrekt spørsmål da han spurte hvilket alternativ østtyskerne egentlig hadde til å bygge Berlinmuren i 1961. Staten var i ferd med å tappes faretruende for intelligentsia og arbeidskraft. Tilbake ville man sittet med trygde- og pleietrengende pensjonister.

 

Gjenforeningen

På forsommeren 1990 kom pengeunionen, dvs. D-marken ble innført i DDR. Litt rart var det å tenke på at det var vestmaktenes etablering av D-mark som i sin tid hadde forårsaket berlinerblokaden (1948-49), forspillet til opprettelsen av de to tyske stater.

Østtyskerne fikk nå vekslet inn sine penger i D-mark etter et bestemt kurssystem der man fikk mindre og mindre igjen jo mer man hadde av gammel øst-valuta. Mest tragisk ble det for folk som hadde spart et helt livet for på sine eldre dager å kunne investere i en leilighet. Samtidig opphørte all finansiell begunstigelse av flytting vestover. Gjenforeningsprosjektet var i realiteten beseglet. Mange begynte å ane at dette kom til å bli et meget kostbart og hardt prosjekt, sett fra enhver synsvinkel!

 

Betaling for osteskive

Sommeren tilbragte jeg i Norge, men kjørte bil sammen med mine foreldre til Tyskland et par dager etter gjenforeningen 3. oktober 1990. Vi dro også en tur til de «nye delstatene»: neue Bundesländer. Mye var ved det gamle, ikke minst de altfor små og nærmest ufremkommelige veier mellom øst og vest. Og på et hotell hvor vi bodde, var det billig å leve, men fremdeles med betaling for hver osteskive du tok til frokost!

Mange av de østtyske statsinstitusjoner ble – etter min og manges mening – behandlet svært arrogant og ydmykende. Mest smertefullt må det sikkert ha vært for offiserskorpset i den østtyske folkearme.

Forsvarsminister Eppelmanns dagsbefaling siste dag før gjenforeningen var å sende avdelingsfanene til et militærmuseum. Oberster og generaler fikk beskjed om at de ikke trengte å komme på jobb mer. Alle uniformseffekter unntatt undertøyet ble skiftet over natten. Ingen seremonier ble gjennomført neste morgen.

 

Offiserer fra vest

Men en rekke offiserer fra vest trådte nå frem som sjefer i øst, og iført arbeidsuniform samlet de sine nye underordnede til ordremøter. Folkearmeen ble berømmet for å ha forholdt seg korrekt under den fredelige revolusjon. Deretter ble det tatt initiativ til å få så mange østoffiserer som mulig til å slutte. En god del – spesielt teknisk befal – forble dog, oftest med lavere grad enn de hadde hatt tidligere. Mange opplevde det som en kapitulasjon.

Selv var jeg høsten 1989 kommet direkte fra en arbeidsplass i det norske Forsvarets overkommando, og jeg forstod godt de militære følelser.

 

Enorme lagre

Det som overrasket de nye militære sjefer fra vest sterkest, var de enorme ammunisjonslagre og deres elendige sikring, vurdert ut fra vesttyske sikkerhetsforskrifter. Dermed ble det viktigste gjøremål for den gamle østtyske hær å sikre sine egne lagre etter vesttysk standard – inntil de kunne destrueres.

Samtidig fikk vi den paradoksale situasjon at sovjetarmeen nå stod langt inne i et NATO-land. Helmut Kohl fikk løst utfordringen ved sine penger og sitt vennskap med Gorbatsjov. Tyskland finansierte boliger i Sovjetunionen for de hjemvendende sovjetiske offisersfamilier fra Tyskland!

I Forbundsdagen i Bonn toget nå en del av folkekammerets medlemmer inn som nye representanter. Den fikk for første gang en tydelig kommunistisk opposisjon. Blant andre den siste ministerpresident i DDR, Lothar de Maizière, tiltrådte Kohls forbundsregjering. Noen måneder senere trakk han seg fra politikken etter beskyldninger om å ha vært agent for det hemmelige politi i DDR, (inoffisiell Stasi-medarbeider).

 

 

DELT BY i 1961: To mødre fra Vest-Berlin vinker til sine barn som var på besøk hos besteforeldre på den andre siden av sektorgrensen da muren ble reist i 1961. Etter forhandlinger fikk barna dra tilbake til foreldrene. Foto: Keystone / Billedsentralen

 

Integrering?

I desember 1990 skulle det holdes fellestysk forbundsdagsvalg. Det ville skape noen interessante utfordringer.

I utgangspunktet er forfatningssystemet i forbundsrepublikken Tyskland kanskje det beste i verden. Halvparten av forbundsdagens medlemmer velges med direktemandat fra enmannskretser og sikrer slik nasjonalforsamlingens geografiske representativitet.

Den andre halvpart velges fra hver delstat slik at man på delstatsnivå får et matematisk korrekt forhold mellom velgernes og parlamentets partisammensetning.

 

Oppløsningsrett

For å forhindre at en splittet flertallsopinion i parlamentet skal plage og svekke en mindretallsregjering, har man oppløsningsrett og en ordning med såkalt «konstruktivt mistillitsvotum». Oppløsningsretten innebærer at regjeringen kan få Forbundsdagen oppløst og nyvalg utskrevet.

Konstruktivt mistillitsvotum innebærer at mistillitsvotumet må bestå i at Forbundsdagen selv velger en ny forbundskansler. Dertil har man en forbundspresident valgt av den store «forbundsforsamling» (som ikke har andre funksjoner). Han spiller mest en seremoniell og konstitusjonell rolle. Men i min tid grep han inn og nedla veto mot en lov om privatisering av flyveledertjenesten (tror jeg) idet han krevde at politikerne eventuelt fikk ta seg bryet å endre grunnloven i stedet for å lage grunnlovsstridige kompromisser. Så har man Forfatningsdomstolen i Karlsruhe med stor myndighet. Endelig har man en høy sperregrense mot småpartier.

 

Utfordring

Det var den høye sperregrense som ble utfordringen. For eks-kommunistene som fremdeles hadde relativ stor oppslutning i øst, ville med den fastsatte sperregrense ikke ha sjansen til å komme over den nasjonale sperregrense. Ville de slik kunne bli manøvrert helt ut av Forbundsdagen med mindre de fikk inn noen med direktemandat fra fremdeles veldig røde steder i øst?

Politikerne i Bonn bestemte seg for at slik skulle det være, og ekskommunistene i øst – som nå kalte seg Partiet for demokratisk sosialisme (PDS) – raste mot maktmisbruk og urettferdighet.

Da var det Forfatningsdomstolen grep inn og sa at den nasjonale sperregrense nok skulle gjelde, men ikke før ved neste valg. Ekskommunistene måtte få litt tid på seg til eventuelt å etablere seg på nasjonalt plan.

 

Nødvendig

Ved første valg i desember 1990 skulle i stedet sperregrensen gjelde særskilt for Øst-Tyskland og for Vest-Tyskland. Og derved har ekskommunistene vært med i Forbundsdagen helt frem til nå. Etter min mening var dette helt nødvendig for at ikke sårene og splittelsen skulle bli større enn nødvendig.

Ved åpningen av den neste nyvalgte forbundsdag i november 1994 begikk ekskommunistene for øvrig til et lite «kupp». Man trengte nemlig en midlertidig president til å lede forbundsdagen inntil ordinær president var valgt, samt til å holde åpningstalen. Oppdraget ligger på Forbundsdagens eldste medlem (Alterspräsident). PDS hadde fått valgt inn en meget gammel dikter (Stefan Heym, 1913-2001) som i sin tid hadde bodd i USA og var emigrert til DDR, men som også var kommet i konflikt med de kommunistiske makthavere der. Mange var sure og særlig kritiske til at han brukte talen til å mane til samarbeid og enhet i stedet for til å bekjenne kommunistenes synder.

 

Tysk enhet?

Mye pussig, interessant og utfordrende oppstod, f.eks. for feltpresttjenesten i de nye østtyske områder. Etter Annen verdenskrig hadde man i forbundsrepublikken bygd opp en meget sivil, selvstendig, godt finansiert og høyt respektert feltpresttjeneste. I DDR fantes selvfølgelig ikke noe slikt, og kirkene var svært pasifistiske. Det hadde vært en del av fundamentet for deres opposisjon. Den katolske feltpresttjenesten ble formelt straks utvidet til å omfatte de østtyske områdene, basert på det gamle fremdeles gjeldende rikskonkordat fra 1933 mellom paven og Hitler.

Men det fantes ikke så mange katolikker i øst. Der var man på evangelisk hold derimot avhengig av å inngå avtaler mellom staten og de lokale kirker om feltpresttjeneste, og kirkene hadde voldsomme problemer med å akseptere noe slikt, selv i vesttysk form. Dette holdt på sitt verste på å velte hele den tyske evangeliske feltpresttjeneste, før man fant en løsning.

 

Honecker

Andre utfordringer var ulike promillegrenser og abortlovgivning i øst og vest, samt straff og sanksjoner mot tvilsomme elementer i det gamle DDR. Mest spektakulært ble nok oppgjøret med Erich Honecker som ikke bare brukte gammelt chilensk vennskap, men også rakk å dra til Moskva som den siste «republikkflyktning», som noen sa.

 

 

FOLK JUBLET:  Tidligere forbundskansler og Berlin-borgermester Willy Brandt talte i Vest-Berlin i forbindelse med åpningen av grensen mellom øst og vest, og fremførte den berømte setningen: «Det som hører sammen, gror nå sammen». Her Brandt, mens en demonstrant viser V-tegn i forgrunnen. Foto: Jørn H. Moen / NTB / Scanpix.

 

Bonn eller Berlin?

Det siste spennende som må nevnes, kom noen måneder etter gjenforeningen. Det var spørsmålet om hvor regjeringssetet skulle være (mange vil si – selv om det ikke er helt korrekt – hvor Tysklands hovedstad skulle ligge), i Bonn eller i Berlin?

Parlamentarikerne ble stilt fritt og uenigheten gikk på tvers av partiskillelinjene. Vi diskuterte det en god del på universitetet, dvs. det var stort sett alle mot én. At folk fra Bonn ville beholde Bonn, var forståelig.

Men omtrent alle mine medstudenter var klar på at det ikke måtte bli Berlin. Berlin forbandt de kun med negative ting. Dertil lå Berlin ikke lenger i sentrum av Tyskland. Dessuten ville flytting koste uhorvelig mye.

Nei, Bonn var man vant til, og Bonn burde fortsette som regjeringssete (om man da ikke skulle finne på noe helt nytt, som finanssenteret, den gamle keiserkroningsby Frankfurt am Main der den første nasjonalforsamling var blitt holdt i Paulus-kirken i 1848-49).

 

Måtte bli Berlin

Selv var jeg helt klar på at det måtte bli Berlin. Det gav seg av historien. Prøver man å løpe fra den, forblir den med som noe uforløst. Historien må man leve med, på godt og vondt, hevdet jeg. Medstudentene lyttet, men hadde vanskelig for å forstå argumentasjonen.

En dag kom en og sa at «utlendinger ikke forstår oss tyskere som har slike problemer med Berlin», og riktig var nok det.

Men så gikk Willy Brandt inn for Berlin. Han hadde vært borgermester der, men mente også at det ville være viktig for østtyskernes opplevelse av aksept. Jeg var glad. Avstemningen i forbundsdagen 20. juni 1991 ble en thriller. Da Berlin seiret med 338 mot 320 stemmer, var jeg svært glad, men ble igjen bare i begrenset utstrekning forstått av mine nye tyske venner langt i vest.

 

 

  

BERLIN 1961: Byggingen av Berlin-muren som skal skille Øst- og Vest-Berlin er i gang, og jernringen blir stadig tettere. Den 23 august stengte kommunistene enda flere grenseoverganger mellom Øst-og Vest-Berlin. Antallet overganger ble redusert fra 13 til 8, og bare diplomater, utlendinger og medlemmer av de vestlige allierte styrker kunne fra da av bevege seg fritt over grensen uten spesiell tillatelse. Her snakker vest-berlinere med øst-tysk politi over den provisoriske muren. Foto: UPI / Scanpix / arkiv

 

Fakta om Berlinmuren

* Byggingen av muren mellom Øst- og Vest-Berlin begynte 13. august 1961.

* Muren var en fysisk sperre av betong, piggtråd og elektriske gjerder satt opp av myndighetene i det kommunistiske Øst-Tyskland (DDR).

* De vestlige bydelene i Berlin var formelt kontrollert av USA, Storbritannia og Frankrike, men tett knyttet til Vest-Tyskland. Vest-Berlin var fullstendig omgitt av østtysk eller sovjetisk-kontrollert territorium.

* Muren ble selve symbolet på splittelsen mellom øst og vest i Europa under den kalde krigen, da den kommunistiske Sovjetunionen og det markedsliberalistiske, demokratiske USA sto i spissen for hver sin blokk.

* Å flykte ut av Øst-Tyskland – enten det skjedde i Berlin eller andre steder – ble av det østtyske regimet betraktet som «republikkflukt». Det var jevngodt med landsforræderi.

* Flere enn 100.000 innbyggere av DDR forsøkte i årene fra 1961 til 1989 å flykte over grensen til Vest-Tyskland. Over 600 døde under fluktforsøkene, og av disse ble minst 136 drept ved Berlinmuren.

* Grenseovergangene i Berlin ble åpnet 9. november 1989, uten at et skudd ble løsnet. I stedet ble begivenheten en gigantisk folkefest. I dag står bare noen få rester av Berlinmuren igjen som minnesmerker.

(Kilder: AFP, DPA, NTB)