Preken ved Jan E. Hansens bisettelse

Biskop Bernt I. Eidsvigs preken ved Jan E. Hansens bisettelse

O BLI HOS MEG: «Nå er det Aftentid, og mørket stiger – dvel, O Herre blid! Når annen hjelp blir støv og duger ei, du, hjelpesløse hjelper, bli hos meg» sang de fremmøtte ved Jan E. Hansens båre. Hele bisettelsen var i form og innhold etter Jan Erik Hansens ønsker. Alle foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

Da Jan Erik var 14 år gammel og jeg 20, møttes vi for første gang på Riksmålsforbundets kontor i Universitetsgaten 14. Vi var utsett til å vinne ungdommen for riksmålets sak.

Sofie Helene og Knut Wigert hadde fortalt meg om en ung mann ved navn Jan Erik som ikke bare var ytterst begavet, men også «en skatt». Han var ungdomsskoleeleven som imponerte med sitt vesen, med sin kunnskap og klokskap, og hadde vunnet bl.a. André Bjerke og Odd Eidems respekt og beundring.

Dette gir meg assosiasjoner til den tolv år gamle Jesus i Templet, som dere ikke må ta altfor alvorlig. Jeg siterer Lukas 2, 46-47: Der satt han midt iblant lærerne og hørte på dem og spurte dem, og alle som hørte ham, var ute av seg selv av forundring over hans forstand og svar. Josef og Maria grep bestemt inn; de visste at Herrens time ennå ikke var kommet. – Jan Erik var sine foreldre takknemlig for at de lot ham, en meget ung mann, utvikle seg under stor frihet.

Ved første møte ble jeg forundret over Jan Eriks forstand og kunnskap. Vi snakket bl.a. om Ronald Fangens essays, som jeg antar Jan Erik var den eneste fjortenåring i landet som hadde lest. Jeg ble belært om flere ting på behagelig og minneverdig vis. – Forøvrig ble Osloskolenes Riksmålsforening en suksess med flere hundre medlemmer, og foreningen ble ekteparet Wigerts stolthet.

Jan Erik passet naturligvis ikke inn i vårt norske skolesystem, og jeg har grunn til å tro at han skulket mange timer med god samvittighet. Han så i det minste ett lyspunkt på gymnaset, nemlig latinen. Det hadde med sproget å gjøre, selvsagt, men minst like meget med en lærer som behersket sitt fag og forstod sin elev. Hun tok sine latinelever med til Roma. Efter dette forlot Jan Erik Roma bare av tvingende grunner.

De mange og velskrevne nekrologer jeg har lest de siste dager, uttrykker, for å nevne et par ting, beundring og respekt for Jan Erik som en sprogets mester, redaktør og pedagog. Ingen av oss vet hvor mange mennesker han gjorde Roma tilgjengelig for. Selv gledet han seg særskilt over de unge som kom til byen, hørte på ham, som ble opplyst av hans kunnskap og oppglødd av hans kjærlighet til byen og dens historie.

Alle som har skrevet om ham, har én ting til felles: De uttrykker takknemlighet for Jan Eriks vennskap. Det er temmelig fullt i kirken idag – de aller fleste i denne blandede menighet har ikke skrevet nekrologer, men takker ved sin deltagelse like oppriktig for vennskap, for kunnskap og visdom han generøst gav dem del i.

Hvordan ga han oss alle mer innsikt? Hvorfor var så mange glade i ham? Svaret er enkelt: De aller fleste mennesker gjør innsikt og viten til gjenstander. Jan Erik gav av seg selv, om han snakket om Roma, litteratur eller syntaks. I hans nærvær skulle alle tas vare på, selvom han måtte bokstavelig talt måtte bruke sin siste euro på å spandere et glass vin på dem.

EGET ØNSKE: Etter Jan E. Hansens eget ønske ble kirken pyntet i Kirkens egne farver, gult og hvitt. Jordfestelsen fant sted kl. 13.00 på Vestre gravlund, også etter Hansens ønske.

Den unge Jan Erik var ikke veldig opptatt av religion, men han gav uttrykk for en viss positiv undring. Senere ble troen et anliggende for ham – så ble den langsomt et viktig anliggende. Romas kirker ble mer enn arkitektur og kunst, for bygningene er reist for å forkynne ved bilder og symboler – men aller mest ved den menighet som kommer sammen til messen.

Jan Erik søkte rådgivere og sjelesørgere for å få klarhet i trosforestillinger og tanker. Det kunne være en legmann, en prest eller en prestestudent han la spørsmålene frem for, og han hørte tålmodig på dem.

I konversjonsprosessen ble han selvsagt konfrontert med endel prester og prelaters forstyrrende uforstand. Han skjønte at disse ikke var inspirert av den Hellige Ånd. Inspirasjonen så han hos dem som tok seg av de fattige og syke, hos legfolk og geistlige som gjorde gode gjerninger og lot god vilje prege tanker og mål. Slik uttrykte han sin tro: Den var like enkel som den var oppbyggelig, den var tuftet på kunnskap og innsikt; den var helt igjennom preget av god vilje.

Hvis dere tror at det er den tilstedeværende geistlighet som har forberedt denne messen, tar dere feil. Messen er en siste hilsen fra Jan Erik, ned til en slik detalj som at blomstene skal være i hvitt og gult – Kirkens farver. Sofie Helene Wigert sa begeistret at han er en «skatt». Han har begeistret oss alle; han har generøst delt sine skatter med oss. Jeg takker Gud for ham på vegne av oss alle.

Måtte han gå inn til sin Herres glede.

+Bernt Eidsvig

St. Olav domkirke, Oslo, 21. februar 2020.

Les mer

Se intervju med Jan E. Hansen i og om Pantheon

Om Jan Erik Hansen (1959 – 2020)

Født 1. november 1959 på Lunner på Hadeland, død 12. februar 2020 på Akershus universitetssykehus
Oslomester, Norgesmester og Nordisk mester i selskapsdans på 1970-tallet
Journalist, teaterkritiker og tidligere kulturredaktør. Aftenposten 1984-2004, Morgenbladet 1980-1984, Frisprog 1976-1980
Forfatter, har utgitt rundt 20 bøker, mange om Roma. Kjærligheten til Roma ble født under en klassetur i februar 1977 med latinklassen på Grefsen gymnas. Feiret derfor hvert år den 22. februar også sin romerske fødselsdag.
Velkjent Roma-guide og kåsør, blant annet for Radio Vaticana. Også kjent som en av de «tre muntre herrer i Roma», sammen med Thomas Thiis-Evensen og Kjell Arild Pollestad.
Ridder av Republikken Italias fortjenstorden i 2006
Bodde frem til desember 2019 ved Largo di Torre Argentina i Roma.
Kjent profil for nordmenn i Roma.
Utga i 2016 boken «Med ett ben på jorden» (Press forlag), skrevet for hånd etter at han fikk sykdommen polynevropati i 2013.