Janne Haaland Matlarys refleksjon: «Nå er det felles løft, ikke egotripp»

Matlary: «Den kristne setter seg ikke ned og overlater verdens byrder til Gud, men tar i et tak.»

PANDEMISK PÅMINNELSE: «[Korona-pandemien] minner oss om at livet er uhyre skjørt og at døden er en realitet, også midt i velferdssamfunnet og den materielle overlegenheten», skriver professor Janne Haaland Matlary. Foto: Kristin Svorte

Fastetiden er en tid til ransakelse, alvorlig ettertanke, forsakelse. Vår nye biskop i Trondheim, Erik Varden, skriver veldig fint om dette i betraktningen «Remember you are dust» i boken The Shattering of Loneliness. On Christian Remembrence (Bloomsbury, 2018). Mennesket minnes om at det bare er støv på askeonsdag og gjennom fasten, men også om at mennesket er noe uendelig stort, Gudslikt.

Tekst: Janne Haaland Matlary

Oppstandelsen er påskens budskap, ikke døden. Vi blir oss selv, det vi er ment til å være, gjennom å praktisere dyden humilitas, ydmykhet på norsk – en ikke så god oversettelse fordi ydmyk i dag forstås som svak, servil. Men det er det motsatte: realistisk. Humus er jord, «støv», og som Varden påpeker, er Adams navn avledet av det hebraiske ordet for det samme, adamah. Døden er livets lodd, men oppstandelsen seirer: «Death, where is Thy Sting?»

For oss kristne er fastetiden en gave, en anledning til å «take stock», til å stoppe opp og vurdere hvordan vi lever i forhold til livets virkelige viktige aspekter. Men oftest er dette uhyre vanskelig, for livet er blitt så glatt, så lett, så materielt, så sekulært. Vi har ikke lenger bruk for Gud, og vi frykter Ham heller ikke. Kristendommen blir som en ekstra hobby med vakker liturgi, det er liksom ingenting som står på spill. Det moderne livet er blitt sikret på alle vis, fra velferdsstat til fravær av krig og farer. Dette gjelder selvsagt kun i rike vestlige land, som vårt eget. Men denne dype sikkerhet gjør oss selvtilfredse.

Skal jeg nå skrive at pandemien er en nyttig gave for slappe katolikker? Nei, absolutt ikke. Men den minner oss om at livet er uhyre skjørt og at døden er en realitet, også midt i velferdssamfunnet og den materielle overlegenheten. Det blir plutselig klart at vi ikke er annerledes enn folk flest i resten av verden. Vi kan også rammes, helt blindt, totalt overraskende, som i en tsunami. Vi er i akkurat samme situasjon som i alle tidligere pester og pandemier, om enn med mye bedre sjanse til å overleve:

Vi leser om pesten i Nord-Italia i 1629. Den forløp forskjellig i Venezia og Firenze – i Venezia døde 61 prosent av befolkningen, mens kun 10 prosent i Firenze. Grunnen var radikal isolasjon av befolkningen i sistnevnte by, skriver Tim Stanley i The Telegraph. Tiltaket var helt likt det vi innfører, og det hadde effekt. Men, skriver han, da messen skulle feires i byen, ringte presten med klokker, og folk knelte og fulgte messen fromt. De bad om Guds hjelp i katastrofen; de var troende som samfunn. Og da pesten sparte Firenze i så stor grad var det storslått prosesjon på Corpus Christi-dagen. Gud var en realitet, kanskje spesielt i så farlige tider. Og vi husker på Oberammergaus takknemlighet for å slippe fra pestens herjinger sånn noenlunde: De oppfører pasjonsspillet hvert tiende år siden 1630. Men i år er det avlyst – pga. coronaen.

«Hvor finner jeg mening? Og trøst og håp? I påskens budskap, men dette budskapet er det omtrent ingen interesse for lenger i norsk offentlighet.»

Våre forfedre levde under mye farligere livsbetingelser enn oss og var mye mer troende enn vi er. Jeg skal ikke spekulere i sammenhenger, men vi kan iallfall enes om at den kristne fastetiden ikke er alment påaktet eller kjent i Norge lenger. Det er lite refleksjon i pressen om at påsken snart står for døren bortsett fra i debatten om hyttefolkets skjebne. Det er også svært få kristne stemmer i offentligheten i denne krisetiden for Norge og resten av verden. Hvor finner jeg mening? Og trøst og håp? I påskens budskap, men dette budskapet er det omtrent ingen interesse for lenger i norsk offentlighet.

«Vi skal lide det vi må av isolasjon og kjedsomhet, og huske at vi kan hjelpe andre ved å ta kontakt, gå en tur sammen, engasjere oss for andre.»

Det er veldig synd, for det er her realismen finnes. Den kristne setter seg ikke ned og overlater verdens byrder til Gud, men tar i et tak. «God does not do your work for you», sa min rådgiver fra Benediktinerordenen i St Anselmo, Fr Gerard Bekes. Jeg glemmer det aldri; jeg hadde vel som sedvanlig klaget over dette og hint. Nei, du skal gjøre jobben så langt du evner og orker, så gjør Gud resten. Vi skal gjøre alt vi kan for å drepe denne usynlige fienden som er kommet inn i landet, Herr Corona. Vi skal lide det vi må av isolasjon og kjedsomhet, og huske at vi kan hjelpe andre ved å ta kontakt, gå en tur sammen, engasjere oss for andre. Denne samfunnsånden ser vi i kriser og krig, og den er tydelig nå. De beste egenskapene kommer frem, og det trenger vi i et samfunn som er blitt egoistisk og materielt. Nå er det felles løft, ikke egotripp. Så langt går det sekulære, men det vi kristne skal føye til er den store hemmeligheten at Gud er nær og hjelper når det røyner på, når man er ensom og redd. Som Johannes’ Første Brev som snakker om at når ditt hjerte er fortvilet og anklager deg, husk at Gud er større enn ditt hjerte.

Kirkens røst trengs i denne tiden, og vi må alle bidra til å bringe påskens budskap ut. Vi skal arbeide som om alt avhenger av oss, men vite at alt avhenger av Gud.

Janne Haaland Matlary (f. 1957)

Professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og professor II ved Forsvarets Høgskole.
Fra 2001 professor i internasjonal politikk ved Universitetet i Oslo.
Matlary har særlig vært opptatt av sikkerhetspolitikk og EU-spørsmål. Hun har også vært rådgiver for flere pavelige råd og har forhandlet for Den Hellige Stol i flere FN-konferanser.
Gift med dr. Arpad Matlary, som kom til Norge som politisk flyktning fra Ungarn i 1956. De har fire barn.

Be korona-bønnen

Koronabønn.jpeg