Det farlige håpet

Ute med ny bok: «Reasons to hope»

GODE GRUNNER TIL HÅP: – Uten det radikale håp, fortviler vi, mener professor Walter G. Jeanrond.

En verden av håpløshet gir ekstra grunn til å studere det radikale kristne håp. – Håpet vil skape noe nytt og anderledes, og er på den måten farlig, sier professor Werner G. Jeanrond. Han er aktuell med ny bok.

Tekst og foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

Professor i systematisk teologi ved Teologisk fakultet (UiO) og katolikk Werner G. Jeanrond sender med sin nye bok «Reasons to hope» et håpets budskap til en verden knuget i Covid19-pandemiens ubarmhjertige grep.

– Din nye bok «Reasons to hope» («Grunner til håp») er annen del av en trilogi, som ble innledet av «A Theology of Love» («Kjærlighetens teologi», 2010). Du planlegger også å skrive om tro. I Paulus’ første brev til korinterne heter det: «Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.» (Kor 13, 13). Hvorfor skriver du dine bøker i omvendt rekkefølge?

– Det er et bevisst valg, for jeg holder med Paulus. Kjærlighet er blant de teologiske dyder, som lar oss ta del i Guds evighet. Håp og tro strømmer ut fra kjærligheten, men dør med oss når vi dør. Det mener jeg at vi ofte har tatt feil av oppigjennom Kirkens historie, sier professor Jeanrond. Han har ikke skrevet den neste boken ennå, men han vet allerede hva den første betraktning skal være:

– Troen er ikke en bekjennelse, det er en relasjon. Vi tror for ofte på troen – og ikke på Gud. Å elske Gud, elske hverandre, elske skaperverket og elske seg selv, det vil si: Elske den du blir i relasjon til Gud og andre. Alle mennesker – om de er seg det bevisst eller ikke – står i disse fire relasjonene; vi står i dem hele tiden, og vi kan ikke ha den ene uten de andre, sier han og tar oss med inn i klasserommene på Teologisk fakultet:

– Jeg underviste nylig både i Teresa av Ávila og Johannes av Korset; de sier begge at det ikke spiller noen rolle hva eller hvem du begynner å elske: Om du begynner å elske Gud, vil det nødvendigvis også etterhvert gjelde for skaperverket, andre og deg selv. Hvis du begynner med din neste, vil du nødvendigvis også etterhvert elske Gud, mener Jeanrond.

For ham er det sentralt at disse fire relasjonene utgjør et hele og at de henger sammen.

– Derfor begynte jeg med kjærligheten. Hvis vi følger i Thomas Aquinas’ tankespor, så er ikke evighet lang tid; evighet er en kvalitet ved vår gudsrelasjon, forklarer professoren: Evighet betyr rett og slett å være i relasjon til Gud.

– Derfor sier også Johannes – og det er så vakkert på engelsk – «love abideth»: ‘Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham.’(1 Joh 4,16). Håp og tro dør med oss, men ikke kjærligheten, for det er en gudommelig kvalitet, derfor måtte han altså begynne med kjærligheten, ikke med tro.

– Kristnes problem er at vi har tatt troen for alvorlig; vi har ikke nærmet oss troen gjennom kjærligheten. Og så forveksler vi troen med bekjennelse eller katekese. Tro er en aktiv gudsrelasjon; vi har identifisert det med en aktiv relasjon til kirkens bekjennelseskrefter, uansett hvilken kirke det måtte dreie seg om. Der har vi begått en feil, mener Jeanrond.

Han anvender begrepene kjærlighetens, håpets og troens praksis, og mener ikke at man kun handler fysisk, men at man reflekterer over eller kontemplerer det man gjør.

– Praksis er et godt ord, som er lettere å bruke på tysk enn på engelsk og norsk, men uttrykker mer enn at vi gjør noe; det er noe vi foretar oss med hele vårt hjerte og vår forstand, alt inngår i dette; jeg vender meg mot den forenkling at vi tror på kjærlighet, vi tror på håp, vi tror på tro: Hva betyr det? Jeg mener ikke at vi bare skal handle, handlingen må skje i refleksjon over hva vi gjør. Å be er en troens, håpets og kjærlighetens handling – det er en relasjon, så for meg er relasjonsbegrepet det mest sentrale.

«Håpet strømmer ut av Guds kjærlighetsrelasjon, og derfor må den innebære alt og alle. Å si at ‘jeg håper for meg selv’, det går ikke ...»

Håpet er aldri alene

«Fortell meg hva ditt håp er, og jeg begynner å forstå hvem du er», skriver Jeanrond i bokens første kapittel «Hope, hopes and radical hope».

– Håpet er personlig, men du hevder at ingen kan håpe for seg selv alene. Hvorfor er det slik?

– Håp betyr å inngå bevisst i dette relasjonsnettverket, som Gud gjør mulig. Guds prosjekt og nettverket består ikke bare av deg og meg og alle som finnes nå – de som har gått forut for oss og de som kommer etter oss, er også med. Håpet strømmer ut av Guds kjærlighetsrelasjon, og derfor må den innebære alt og alle. Å si at «jeg håper for meg selv», det går ikke, for om håpet strømmer ut fra Gud, så kan du ikke redusere det til kun å gjelde deg selv, sier Jeanrond. Han mener håpets horisont kan altså ikke begrenses om du har med Gud å gjøre. Deri finner du også forskjellen mellom å være fylt av håp og å være en optimist.

– Å være optimistisk er ikke noe dårlig, men det er noe annet enn å være fylt av håp: Optimisme betyr at man har tillit til systemet, til at ting fungerer, iallfall til slutt. Men det har ingenting med håp å gjøre, for håp er en relasjon, ikke tiltro til en organisatorisk struktur eller en løsning, forteller Jeanrond, Han mener at vi ofte forveksler de to og at det er viktig at vi holder dem adskilt. Ikke fordi optimisme er dumt, det er bare ikke det samme som håp.

– Igår manglet min kone og jeg vann i kranen hjemme, men det gjorde ingenting – vi mistet ikke tilliten til systemet av den grunn. Vi var optimistisk på den måten at vi tok det for gitt at vannet ville komme tilbake, at det ville ordne seg. Det samme gjelder for koronaviruset. Jeg tror vi kommer gjennom det; jeg har tillit til våre helsemyndigheter og politikere. Vi kan si at håp krever forandring, mens optimisme krever stabilitet. Håpet er dynamisk: Det vil erfare mer av Guds virkelighet, for håpet skal forvandle oss. Håpet vil derfor skape noe nytt og anderledes, og er på den måten farlig. Optimisme er det ikke.

ET RENSET HÅP: Det radikale, kristne håpet er et renset håp;
– Kjernen er å overgi seg i den kjærlighetsrelasjon, som bare Gud gir, sier prof. Jeanrond.

Uten håpet fortviler vi

«Alle våre håp utvikles i dødens skygge», skriver professoren – for vi skal alle dø, og vi vet det. Håpet gir oss mer enn kraft til å fortsette vår jordiske vandring. Jeanrond mener at mennesket slett ikke kan fortsette å leve uten håp.

– Hvorfor?

– Det finnes to svar på spørsmålet, hvorav ett er rent fenomenologisk. Jeg har snakket med flere leger fra ulike disipliner om dette. Alle bekrefter følgende: Uansett hva man tror på eller er, buddhist, katolikk, protestant: Å ha håp for fremtiden, er avgjørende for rekonvalesens. Det er et meget interessant faktum. Det betyr at vi mennesker trenger å forholde oss til fremtiden. Hva er fremtid? Hvorfra kommer denne tilliten til fremtiden? Det jødiske, kristne og muslimske svaret, som er identisk, er at fremtiden er Guds fremtid. Eller den fremtid som Gud har skapt for oss gjennom den kjærlighetsrelasjon han tilbyr. Det er sentrum for kristen håpspraksis: Vi har bygget hele vår symbolikk omkring dette, vi har reist kirker og kloster for det. Vi har laget kunst om det i 2000 år. De viser oss at når det gjelder det ultimative håp, så opptrer vi i fellesskap: Himmel, skjærsilden og helvete handler om oss som menneskehet. Håp er igjen – alltid relasjonelt – mennesket kan ha håp, selv radikalt håp, sågar når alt omkring forsvinner i mørket, sier Jeanrond og forteller om Johannes av Korsets sjelens mørke natt: Han var totalt ensom, hans kjæreste i klosteret vendte seg mot ham og slo ham; han ble helt utstøtt og alle verdslige forhåpninger om å ha det bra i morgen forsvant. Men ikke det radikale håpet, som er et renset håp: Kjernen er å overgi seg i den kjærlighetsrelasjon, som bare Gud gir. Den er i besittelse av evighetens karakter, derfor dør den aldri.

– Motsatsen til håp er fortvilelse, sier Kierkegaard. Har du ikke det radikale håp, ja da fortviler du. I Norge tar mange unge mennesker sitt eget liv – nå vil jeg ikke redusere alt til én årsak, for dette er langt mer komplekst. Men det finnes en sammenheng. Den mangel på kjærlighet som folk kan oppleve, leder til fortvilelse. Det reiser et spørsmål som også Den katolske kirke må svare på: På hvilken måte er vi en håpets institusjon – også for disse? Det er en konkret og sentral utfordring..

Håpet er dyrebart

– Under tittelen «The current crisis of trust» («Den pågående tillitskrisen») beskriver du hvordan det moderne menneske har mistet tilliten til institusjoner etter gjentatte maktmisbrukskandaler og til hverandre, til tross for moderne sosiale medier. Hvordan kan håpet bidra til å lege sårene, slik at vi kan stole på hverandre igjen?

– Jeg ser på det som en teologisk utfordring: Vi skal vende om til Gud og ta imot den kjærlighet han tilbyr oss. Bare den kan gjenoppbygge oss mennesker og gjenopprette tillit mellom oss. Sannhetens ånd kommer derfra. Jeg bodde i England under Brexit. Tilliten er ødelagt, mellom folk og stat og mellom mennesker. Hvorfra kommer den? Tilliten kommer fra Gud. Vi kan utstråle den tillit Gud har gitt oss enten vi er kristne, muslimer eller jøder. Vi kristne kan utstråle den som Jesu etterfølgere. Vi kan ta opp vårt kors. Da kan vi bygge opp tillit i håpet om Guds forandrende, tilgivende og gjenopprettende nærvær. Håpet kommer fra Gud, og Thomas Aquinas hadde rett: Det er en teologisk dyd og gave. Tar vi mot den gaven, er vi også forpliktet til å utvise rettferdighet, gjensidig respekt – og til ikke bare å håpe for oss selv, individuelt. Da blir håp til noe dyrebart, for det krever forandring. Vi må dele med hverandre. Håpet kommer ikke fra Kirken eller fra Staten eller skoleverket, men Kirken, Staten og skolen kan forandres av den håpsrelasjon som vi deler, og som finnes under Guds kjærlighets horisont.

«Jeg tror Himmelen handler om å synes: Historien om tolleren Sakkeus i Lukasevangeliet gjør derfor sterkt inntrykk.»

Når himmelen kjeder deg

Barokke engler, statiske scener fra stille haver og fredfylte fjelltopper ... slik fremstilles ofte den himmelske tilværelse. Professor Jeanrond setter spørsmålstegn ved om disse bildene fremdeles appellerer til moderne kristne mennesker.

– I kapittel 7 «Judgement, heaven and hell: The power of symbols» åpner du med spørsmålet: «Hvorfor er bilder av himmelen ofte så kjedelige?» Godt spørsmål. Hva er svaret? Og hvordan skulle du ønsket at de var?

– Jeg tror det er slik, for selv har jeg ikke funnet mange spennende bilder. Noen er det dog blitt i samlingen, slik som Karen Blixens (bilde t.h., foto:SAS Scandinavian Airlines / Wikimedia) «Babettes gjestebud»: Hennes roman skaper et interessant bilde av Himmelen; hun inviterer mennesker med livsverk som ligger i ruiner, til selskap. De samles rundt et bord, som dekkes av nåde, ikke fortjeneste. Det tiltaler meg.

De fleste bilder av himmelen viser ikke lysten – at vi skal ha lyst til å være i Guds nærvær. Selv Augustin skriver at vi skal «nyte Guds tilstedeværelse». Teresa av Ávila beretter i sin selvbiografi at hun allerede nå – mens hun lever i beste velgående – gleder seg voldsomt til å møte Gud. Utstråler vi det, spør professor Jeanrond. Han mener at med mindre vi har en smak av himmelen allerede nå, er vi ikke troverdige etterfølgere av Jesus Kristus.

– Jeg tror Himmelen handler om å synes: Historien om tolleren Sakkeus i Lukasevangeliet gjør derfor sterkt inntrykk. Lille Sakkeus sitter i treet og vil se hvem denne Jesus er, så kikker Jesus opp og sier: «Deg vil jeg spise med!» Det er uventet, det er i det hele tatt et uventet fellesskap – slik er Himmelen også: Vi kan ikke foregripe den, derfor er også våre bilder så oppbrukte, men vi kan åpne oss for Himmelen, sier professoren i systematisk teologi.

Han forteller at han nylig la merke til Den norske kirkes plakat med tittelen «Mer himmel på jord». Den fikk ham til å fundere ... hva betyr det? Hva betyr det for oss kristne at vi vil ha mer himmel på jord? Hvordan kan Guds rike komme gjennom oss?

– Bare når vi ser hverandre – også det eller dem vi helst ikke vil se. Vi har et filter foran våre øyne som siler ut det vi ikke er komfortabel med. Vi ser derfor ikke våre sanne omgivelser. Det er et problem, for vi kan bare være nestekjærlig om vi også ser sannheten. Paulus skriver i sitt Første brev til korinterne at det ikke er nok å gi alt du har, om du ikke gir av kjærlighet: «Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingen ting vunnet.» (Kor 13,3) Det er ikke nødvendigvis kjærlighet å gi alt. Det handler om hvordan du ser dem du gir til. Hvorfor gir du? Er det av kjærlighet? Ser du Gud i dem? Det er en interessant differensiering.

– Himmel, helvete og håp. Du skyr ikke unna de aller største utfordringer når du skriver «Jeg deler oppfatningen av at Guds dom vil være en kjærlighetsdom ...» Hvorfor mener du det – og hva er egentlig en kjærlighetens dom?

– Det er å se seg selv med Guds øyne, sannhetens øyne. Da først ser man hvem man egentlig er. Men, Gud vil også se på meg med kjærlighetens øyne. Deri ligger håpet om frelse. Teresa av Ávila skriver i sin selvbiografi at hun gikk i kloster, fordi hun ikke ville være som alle andre kvinner i ekteskap, det var intet for henne, men: Hun skriver også at hun ville bli nonne, fordi hun var redd for helvete. Det lo hun av da hun ble eldre; for det hun etterhvert søkte i kloster, var Guds kjærlighet, ikke flukt fra redsel. Helvete blir ikke så interessant lenger når du konsentrerer deg om kjærlighetsgaven og å svare på Guds kall, sier Jeanrond, som minner om at det ikke er vanskelig å avdekke at menneskets feil og mangler:

– Vi forveksler veldedighet og kjærlighet, forhåpning med håp og optimisme og håp ... derfor behøver vi the judgement of love og dens renselse. Men renselsen må og kan begynne nå, derfor er jeg en sterk tilhenger av botens sakrament, skriftemålet. Det er en vidunderlig måte å forberede oss på kjærlighetens dom. Ikke fordi vi skal fordømme hverandre; vi ser jo ikke inn i hverandre – vi ser knapt inn i oss selv. Gud vil heller ikke fordømme oss, han vil se oss, men hans syn på oss er avslørende – deri ligger dommen, men det er en dom gitt av kjærlighet. Gud vil se det beste potensial i oss, at det han har skapt kan bli hans venn. Det er en dom, som vi kan se frem til, for den vil befri oss, slik at vi endelig kan bli nettopp Guds venn. De små glimt av henrykkelse som Teresa av Ávila og andre beskriver i dette liv, er jo bare en liten smak av det som venter oss, av denne evighetsrelasjon. Vi er fremdeles i bevegelse, vi er ikke nådd frem – og denne bevegelsen trenger et mål – og det er håpet. Hva slags fellesskap er det vi lengter etter? Jo, det er det avslørende fellesskap med Gud som befrir oss fra alle våre baktanker og svakheter, som gjør at vi kan se Gud. Å være med Gud er på samme tid avslørende og befriende.

– Hva mener du om helvete?

– Jeg vet ikke, jeg har derfor alltid forsvart den åpne utgang. Hvordan skal jeg kunne noe annet – jeg har ikke vært på den andre siden og vendt tilbake ... . Jeg må ta i betraktning muligheten for at mennesker sier nei til Gud, ellers er det ingen kjærlighet. Hvis vi må takke ja til hans kjærlighet, da er det tvang og slaveri. Jeg tror vi har et valg; vi kan si ja eller nei til Guds kjærlighet – og sier vi nei, da fordømmer vi oss selv. Det vil Gud respektere.

– Og da er konsekvensen?

– Det kan jeg ikke vite; jeg vet ikke hvordan dette er organisert ... , og ikke interesserer det meg heller. Jeg er opptatt av hva som skjer dersom vi sier ja til Guds kjærlighet, og det er ikke Kirkens oppgave å fordømme mennesker: Det er Kirkens oppgave å oppfordre mennesker til denne ærlighet overfor seg selv og å skape tillit, men da må Kirken også selv forandre seg. Hun må bli en kjærlighetsinstitusjon, en tillitsinstitusjon – ikke en institusjon som skjuler maktmisbruk begått av prester eller funksjonærer.

– I vår samtid: Hvilke er våre grunner til håp («Reasons to hope»)?

– Hva er vår grunn til å håpe? Jo, Guds vennskap.

– I bokens siste kapittel tar du for deg de siste ting og det vi venter på etter dette livet. Hva venter vi på, venter vi på et annet univers eller en fullkommen versjon av dette materielle universet?

– Gud spøker ikke. Det fysiske univers er en del av Guds skapelsesprosjekt. Når det gjelder dette, har kristne ofte spilt et dobbeltspill: Vi har meldt at «vi venter på noe helt annet, ikke på dette elendighetens univers». Men, det nye Jerusalem kommer jo ned hit, på jorden. Da må vi spørre oss: Tar vi vare på dette universet, vår verden, som det det er, nemlig Guds hjem? Tar vi på alvor at det er denne verden som Gud vil – og at det er denne verden han vil gjøre fullkommen? Og bidrar vi til dens fullkommengjøren i våre tanker, ord og handlinger? Hvis vi virkelig tar vi det på alvor, har erkjennelsen umiddelbare konsekvenser for hvordan vi tar vare på miljøet, hver plante, hvert dyr og våre medmennesker. Vi inngår jo i hele den organismen som vi kristne mener at Gud har skapt – da må vi behandle den deretter. Dette er på et vis Laudato Si’: Universet er vårt felles hjem nå – og vil være det i fremtiden. Kanskje er det slik at vi har trodd så sterkt på det vi har sett selv, at vi ikke har sett det Gud ser: Kanhende er ikke verden begrenset til våre tre dimensjoner, kanskje finnes det flere – som vi ikke har sett, der vi lever i relasjon til de døde og dem som kommer.

Å se hele universet som Guds univers, det forandrer vårt syn totalt.

NY BOK

Originaltittel: «Reasons to Hope»

Forlag: T&T Clark, London

Utgivelsesår: 2020

Kommer på svensk juni 2020

Forlag: Verbum, Stockholm

Svensk tittel: «Hoppets dynamik»

Biografi: Werner G. Jeanrond

Werner Günter Adolf Jeanrond (f. 1955, Saarbrücken, Tyskland), gift med Betty Claesson Jeanrond.
Professor i dogmatikk/systematisk teologi ved Teologisk fakultet, Universitetet i Oslo
Tidligere ansettelser: Professor ved Trinity College, Dublin, Lunds universitet, Universitetet i Glasgow, Universitetet i Oxford, St Benet’s Hall.
Publikasjoner i utvalg: «Reasons to Hope» (2020); «Kyrkans framtid» (2012); «A Theology of Love» (2010); «Call and Response: The Challenge of Christian Life» (1995); «Theological Hermeneutics: Development and Significance» (1994)