Preken på festen for Olavs omvendelse og dåp, 16. oktober

Festmesse i ved Olavsalteret i San Carlo al Corso-kirken 

 

For mange er det vanskelig å forstå hvordan vi kan kalle Olav en helgen. Det er lettere å forstå at en søt gammel nonne som hjelper syke og døende i slummen av Calcutta, kan bli det, eller en Frans av Assisi. Lett å forstå, lettere å bli glad i. Men en vikingkonge?

I disharmonien mellom det livet han levde, og budskapet i det kristningsverket han ville fullføre, melder det seg naturlig noen spørsmål: Var det personlig tro eller maktambisjoner som førte ham til dåpens bad i Rouen? Brukte Olav Kirken som et redskap for sine politiske mål, eller var det i lydighet til misjonsbefalingen, som vi nettopp hørte, at han ønsket å sette kronen på kristningsverket? Om det hele bare var et maktpolitisk spill, er det liten grunn til å være her i dag, bortsett fra at det er hyggelig å være i Roma.

Men det er god grunn til å være her i dag. Vi feirer Olavs dåp, men også hans omvendelse. Og vi kan ikke forstå det ene uten det andre, og enda mindre hvordan en mann som han kunne bli en helgen. Dåpen kan tidfestes, sånn cirka, men det kan ikke omvendelsen, for den må for alle døpte være vedvarende. Olav var kanskje ikke mors beste barn. Kanskje hadde han blandede motiver for sitt kristningsverk. Men er det bare et problem?

Selv må jeg innrømme at jeg har lettere å gjenkjenne meg selv i Olav enn en moder Theresa. Olav er for rå til å lage et glansbilde av. Det liker jeg, for i hans barkede vikingliv åpenbares noe veldig tiltrekkende ved Gud.

 

IMG_0329.jpeg

INNSTIFTET MINNEDAGEN: I 2007 innstiftet biskop Bernt I. Eidsvig 16. oktober som minnedagen for Olav den Helliges omvendelse og dåp. Han feiret også i år messen i San Carlo al Corso, Roma, ved Olavsalteret. Alle foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

Kirkens tro kristnet Norge

Det var hverken Olav egne personlige tro, eller hans mer eller mindre vellykkede etterlevelse av den som kristnet Norge. Det som kristnet Norge, et verk som vi vet var startet lenge før Olav, var Kirkens tro: Det Gud har åpenbart om seg selv for at vi skal kunne kjenne ham og elske ham, og samtidig forstå bedre hvem vi er, og ikke minst hvor høyt vi er elsket. Olav sto ikke alene med sin tro, svak eller sterk, han tok «Guds fulle rustning på» som vi hørte om i dagens andre lesning fra brevet til Efeserne.

Like før Olav ble døpt ble han stilt tre spørsmål: «Tror du på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper? Tror du på Jesus Kristus, hans enbårne Sønn, vår Herre, som ble født av Jomfru Maria, led og ble gravlagt, som stod opp fra de døde og sitter ved Faderens høyre hånd? Tror du på Den Hellige Ånd, den hellige katolske Kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, kjødets oppstandelse og det evige liv?» Og tre ganger svarte han «ja, jeg tror», slik vi selv, eller våre foreldre og faddere, gjorde i vårt sted da vi ble døpt. At andre kan svare ja på våre vegne i dåpen, viser oss at den troen vi døpes inn i kommer til oss utenfra: Det er Kirkens tro som vi får lov til å vokse inn i som Guds barn.  

 

 

IMG_0204.jpeg

MEKTIG KIRKEROM: San Carlo al Corso-kirken, én av Romas mest fasjonable kirker, rommer det norske Oavsalteret. Alteret ble innviet 9. april 1893. Biskop John Willem Gran skriver: «Feiringen i San Carlo-kirken ble en minneverdig høytidelighet. Kardinal L.M. Parocchi, pavelig vikar for Roma og San Carlo-kirkens høye beskytter, innviet 9. april ‘den hellige Olafs alter og billede’. Bildet var utført av den polske maler Pius Welonski (1849-1931), som bodde i Roma. Tilstede var den norske koloni, den norske misjons venner i Roma, kammerherre Wedel Jarlsberg samt norske teologistudenter.»

 

HØYDEPUNKT: Festmessen i San Carlo-kirken
er 
høydepunktet under de årlige Olavsfestdagene.  

Dåpen skaper ingen helgenIMG_0180.jpeg

Det var denne troen Olav tok imot, og tok med seg tilbake til Norge. Det var den troen han lot prege landets nye lover: kristenretten, et lovverk formet av Evangeliet. Slik ble vårt land og vår kultur preget av Kirkens tro. Og en del av denne troen, det som Gud åpenbarer for oss både i Skriften og i Olavs liv, er at den nåde Gud gir oss gjennom sakramentene er virksom og omskapende. Sakramentenes nåde strømmer fra korset. Den er tilgivende. Hverken Olav eller vi stiger opp fra dåpens bad som helgener. Dåpen er ikke slutten, men begynnelsen på det kristne liv. Dåpen skjer på et øyeblikk, omvendelsen tar tid.

Den erkjennelsen, den sannheten setter oss fri, for den fører oss til den Jesus. Dette er Kirkens tro, og denne troen tok Olav imot slik han kunne vokse i den, og forstå stadig bedre hvilke konsekvenser den måtte få for hans liv, hans livsførsel. I Jesus åpenbarer Gud ikke bare sannheten om seg selv, men også om oss, hvem vi er som skapt i Guds bilde og likhet. I lys av denne innsikten ser vi at vi må vokse for igjen å kunne bli ham lik, og vi innser at vi ikke klarer det alene. Vi trenger nåden. Vi trenger Jesus. Vi trenger omvendelse, ikke bare én gang, men hver dag.

Det fortelles at en det en gang på 300-tallet kom en ung mann til en av eneboermunk i ørkenen og spurte ham hva han gjorde hele dagen, han kunne jo ikke bare sitte der å be. Munkens svar var kort: «Jeg faller og reiser meg.» Og jeg er kanskje ikke alene i å kjenne meg igjen i nettopp det. Vi faller, og vi reiser oss. Helliggjørelsen skjer ikke over natten.

 

IMG_0151.jpeg

PRAKTSANG: Schola Sanctae Sunnivae med dirigent og kunstnerisk leder Anne Kleivset fylte kirkerommet med velklang under festmessen. Organist var domkantor Vegar Olav Sandholt. 

 

Hellig Olav gir håp

At Olav er en helgen, gir oss håp. Det viser oss at Gud tar imot oss som vi er, og at han vil føre oss frem til noe større. Det kan han ikke gjøre uten at vi samtykker til det, og tar i bruk den nåde han gir oss, slik at vi kan vokse, slik at vi kan reise oss når vi faller. Vi lever ikke alltid hellige live, men Gud støter oss ikke bort. Han gir oss mer nåde gjennom Kirken, som han har gitt oss til mor. Gjennom henne blir vi født til nytt liv i dåpen. Hun lærer oss troen å kjenne. Hun er tydelig og tålmodig, og hun vet at ikke helt sjelden lærer ved å gjøre feil.

Kanskje hadde Olav blandede motiver for sin dåp og kristningsverket, men han er vel ikke alene om å ha blandende intensjoner? Gud tar imot det vi gir, og han har kraft til å gjøre det hellig. Det erfarer vi også her i messen. Vi gir Gud brød og vin, han tar det imot, og det vi får tilbake er Kristi legeme og blod.

I Olav tok Gud imot en mann med et frynsete rykte, en vikingkonge, og gjorde ham til helgen. Kanskje var det først på Stiklestad, før og under slaget, at han la sitt livsverk i Guds hender, at han slapp taket i sitt eget ego. Men fra det som fikk spire frem fra hans liv og død, ser vi at Gud har tatt imot det Olav ga – og forvandlet det. Om han ikke alltid levde som en hellig mann, så dør han som en hellig mann. Og klarte han det, så er det kanskje også håp om at vi med Guds hjelp klare det samme.

I Faderens, og Sønnens, og Den hellige ånds navn. Amen.

 

 

Pater Pål Bratbak

Roma, Sant'Ambrogio e Carlo al Corso, 16. oktober 2021

 

Les mer

 

Hør Jan E. Hansen fortelle om Olavsalteret