En moderne martyrhistorie

Les utdrag fra boken nederst i saken

Koptere.JPG

MARTYRENE OG BØDLENE: 21 koptiske kristne menn ble bortført og henrettet av IS-terrorister i Libya i 2015. Nå kan du lese deres historier i boken «De 21 – en reise i de koptiske martyrenes fotspor» på St. Olav forlag. Sr. Anne Bente Hadland har oversatt manus fra tysk til norsk. Foto: Wikipedia 

 

Bødlenes leder påkaller den «barmhjertige Gud». Deretter skjæres hodet av 21 koptiske migrantarbeidere på en øde strand i Libya.  

 

Tekst: Petter T. Stocke-Nicolaisen

NY BOK:
«De 21 – en reise i de koptiske martyrenes fotspor» 
Forlag: St. Olav Forlag 
Forfatter: Martin Mosebach 
Sider 273 
Utgivelsesår: 2022 

De21.jpgDrapene skulle være «Muhammeds svar» og et budskap til «korsets nasjon», forteller IS-terroristene i en video offentliggjort 12. februar 2015. Nå kommer boken om de 21 koptiske kristne på St. Olav forlag.  

– Det er en moderne martyrhistorie. Av og til kan vi få inntrykk av at det kristne martyriet hører fortiden til, men realiteten er at aldri har så mange blitt forfulgt for sin tro som i vår tid, og 80 prosent av dem som forfølges for sin tro, er kristne, sier sr. Anne Bente Hadland, priorinne ved Katarinahjemmet. Hun har oversatt den prisbelønte forfatter Martin Mosebachs bok Die 21. Eine Reise ins Land der koptischen Martyrer til norsk.   

Sr. Anne Bente mener martyriet stadig er aktuelt.  

– Deres tro gjør inntrykk. Og troen i de 21s familier – radikaliteten som åpner for lidelse og martyrium, men også for velsignelser, helbredelser og en styrket og levende tro hos dem som er igjen, sier hun.  

Hun blir slått av at bokens budskap er et kraftig korrektiv til vår vestlige «komfortable» kristendom.  

– Den er tappet for kraft. Kampen og lidelsen i etterfølgelsen dempes til fordel for de gode opplevelsene, sier hun, og forteller om hvorfor Mosebach skrev boken:  

– Han så et uttrykksfullt ansikt på forsiden av et magasin og måtte bare finne ut mer av hvem denne unge mannen var. Det tok litt tid før han oppdaget at hodet var løst fra kroppen, og altså tilhørte et nylig halshugget menneske. Det var dette ansiktet som fikk ham til å dra til Egypt og så skrive denne boken. IS sørget jo for å dokumentere hendelsen godt. Alt – med unntak av selve halshuggingen – ble filmet og lagt ut på nett. En nøye koreografert hendelse som beskrives i detalj i boken. 

 

TROENS ANSIKT: – Han så et uttrykksfullt ansikt på forsiden av et magasin og måtte
bare finne ut mer av hvem denne unge mannen var, sier sr. Anne Bente Hadland om bakgrunnen
Martin Mosebachs bok
«De 21 – en reise i de koptiske martyrenes fotspor». Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen 

b1cccd7e-29e0-4446-8aee-6191a3820952.jpg

Undertrykt og forfulgt 

De 21 koptiske martyrene ble drept av IS på en strand i Libya i 2015. De var fattige unge menn fra de laveste sosiale sjikt i Øvre Egypt, og de dro til Libya for å arbeide slik at de kunne underholde sine familier.  

– De var undertrykt og forfulgt i sitt hjemland. De var uten nevneverdig skolegang – flere av dem kunne hverken lese eller skrive, men de var fremfor alt troende mennesker. De som kunne lese, leste Bibelen for de andre. De deltok aktivt i liturgien. De var oppdratt gjennom liturgien, som forøvrig beskrives på enestående vis i denne boken – den var rammen om deres liv, ga livet mening og retning. En av dem var forresten ikke egypter; Matthew kom fra Ghana, viste det seg, men gikk sammen med sine venner i døden, sier sr. Anne Bente og forteller at Mosebach har reist omkring i Egypt, snakket med folk og besøkt familiene deres. Boken beskriver det han ser og hører.  

– Men som han bemerker, så blir han presentert for helgenen, ikke for de unge mennene som en gang hadde levd, drømmene deres, gledene og sorgene deres. Når en av prestene som kjente dem godt, uttalte at «det var jo bare vanlige unge menn», så fabulerer forfatteren videre på dette og skaper et levende bilde som han ellers bare hadde begrenset adgang til.   

 

«Selvmordsbomberen som går i døden og tar med seg mange andre,
er ikke noe kristent ideal.»

 

Urørt kristendom 

Den katolske kirke og Den koptisk-ortodokse kirke har hver sin pave, mens den katolske har sete i Roma, sitter den den koptisk-ortodokse paven i Alexandria.  

– Hva skyldes bruddet mellom to kirker som engang var én?  

– Det henger sammen med konflikter på kirkemøtet i Kalkedon i 451, som førte til at kirken i Alexandria ble utstøtt. Dette, i tillegg til det faktum at de koptiske kristne deretter ble isolert etter den muslimske erobringen av Egypt fra midten av 600-tallet, gjorde at kopterne forble isolert og gikk sine egne veier. Det som forårsaket splittelsen på firehundretallet, er idag ikke kirkesplittende, men de koptiske kristne har valgt å forbli en enhet under sin egen pave, forklarer sr. Anne Bente.  

Mosebach påpeker at det er noe tidløst over koptisk kristendom. Sr. Anne Bente mener den fremstår som urørt og opprinnelig.  

– De har aldri måttet hanskes med en reformasjon og en motreformasjon, ingen opplysningstid og sekularisering, knapt noen liturgisk reform. De har måtte overleve under muslimsk herredømme – noen ganger lettere, andre ganger vanskeligere, men aldri smertefritt. Selv om de har levd under vanskelige forhold, har de på en måte allikevel levd beskyttet innen sin tro. Selvsagt ikke uten interne problemer, men den kristendommen vi presenteres for i boken fremstår som veldig blomstrende og livskraftig, sier hun.  

«Martyriet» – å dø for sin tro – virker kanskje fjernt på oss som lever innenfor trygge velferdsstatlige rammer i ett av verdens rikeste land. Men det gjorde altså disse enogtyve. Hva kan vi lære av dem? 

– Å sette troen først. At det troende mennesket er et kjempende menneske. Og at det å holde troens flamme levende krever noe av oss – at vi aldri slutter å be, aldri slutter å søke Gud i Skriften og i sakramentene, i åndelig lesning. At vi livet igjennom søker å fordype vår tro. Som kristne er vi kalt til å gi våre liv, og Jesus selv forespeilet at vi skulle møte forfølgelse og motgang. Forfølgelsen kan opptre subtilt, også i våre samfunn. Kanskje kreves ikke martyrens blod av oss, men i alle fall bekjennerens utholdenhet, sier sr. Anne Bente.  

Vi kaller de 21 martyrer og Den koptisk-ortodokse kirken har kanonisert dem. På den annen side: Hver av dem hadde også sin bøddel, som utførte henrettelsene nettopp for selv å bli martyrer i jihad, hellig krig.  

– Hva er forskjellen mellom disse to formene for martyrium? 

– Selvmordsbomberen som går i døden og tar med seg mange andre, er ikke noe kristent ideal. De kristne martyrer er ikke voldsutøvere eller selvmordsbombere, men mennesker som ikke vil oppgi eller fornekte sin tro selv når de trues med døden, sier sr. Anne Bente. 

Artikkelen ble først publisert i St. Olav magasin for religion og kultur 2-2022

 

Utdrag:

«De 21 – en reise i de koptiske martyrenes fotspor» 

 Det er en omhyggelig produsert liten filmsnutt, tatt opp med flere kameraer – ikke noe dilettantisk makkverk. Begynnelsen virker inntagende og lett. På en svart flate danser arabiske bokstaver, flyter sammen som vannvirvlene i et avløp, danner til slutt en dråpe hvor skrifttegnene løper sammen i dråpens innerste. Arabisk kalligrafi er noe av det vakreste islamsk kunst har frembragt, og et helt dikt kan bli til et eneste tegn som bare en skriftlærd er i stand til å tolke. Dette tegnet er logoen til et visst «Alhavat Media Center». Alt er på plass i denne filmen. 

Så kommer president Obamas navnetrekk. Hans andre fornavn Hussein er fremhevet med store bokstaver – det er dette muslimske navnet vi skal ha i mente når nå Obama selv opptrer. Den daværende presidenten er berømt for sin evne til å tale like virkningsfullt som en geistlig eller en skuespiller, og med dypt bekymret mine beklager han at kristne under korstogene begikk grusomheter i Jesu navn. Vi tar poenget: Historien får konsekvenser. Alt som nå følger, er svaret på presidentens sønderknuste bekjennelse.  

«Budskap til korsets nasjon, skrevet i blod» er filmens tittel, designet i riktig klassisk stil. Bokstavene er sorte, bare ordet «blod» er rødt. Så følger lyden av havbrus. En sandstrand, gjennombrutt av enkelte steinblokker og klipper. Himmelen er skyet, noe som gir mer dybde til fargene i bildene. En tekstlinje forteller at vi befinner oss på stranden ved Wilayat Tarabulus, vest for havnebyen Sirte i Libya.

Så, bak et lite nes, kommer en mann til syne med langsomme skritt. Han går med bøyd hode i en lysende oransje kjeledress. Hendene er bundet på ryggen, over nakken hviler hånden til ledsageren, en sortkledd kjempe hvis ansikt er skjult bak en lue som bare avslører øynene. De kommer ikke alene. Bak dem følger en lang rekke par i oransje og sort. For det meste rager de sortkledde et hode høyere enn de oransjefargede.

Kameraet lar oss først få et overblikk. Prosesjonen får utfolde seg, den smyger seg rolig fremover, faktisk fredelig; en mann i oransje stopper ved en klippe, venter tålmodig på ledsageren i sort til han er kommet over – et sekunds fellesskap, som når en bonde hjelper eselet sitt over et hinder. Men en tekstlinje forteller tilskueren at vi har å gjøre med fanger som er «medlemmer av Egypts fiendtlige kirke».

Nå zoomer kameraet inn på mennene. De stiller seg tett sammen på en rekke; det skjer synkront, som om seansen skulle være innøvd. Ingen trår feil. Sanden her er full av fotspor – har det vært gjort forberedelser på stedet til denne perfekt regisserte begivenheten? Man har ikke tillatt seg å improvisere her – filmens enkle handling tåler hverken stans eller uskarpe bilder. Ingen må heller bryte ut av rekkene eller sette seg til motverge. Etter et lite opphold faller alle mennene i oransje ned på kne helt samtidig, som om det skulle ha vært et musikalnummer, og bak dem ser nå de store mennene i sort enda større ut. De holder de oransjekledde i kragen med venstre hånd. Høyrehånden søker etter dolkeskaftet, som ligger gjemt ved brystkassen. De oransjekledde er 21 i tallet. Den sorthudede afrikaneren kneler i midten – rekken er fullkomment symmetrisk. Bak ham, midt i den ellers sortkledde rekken, står en mann i brunlig militærskjorte og lysegul balaklava. (…). 

Taleren peker på publikum – på oss – med spissen av dolken sin. Til tross for den truende gesten er tonefallet fattet, sindig. Han har gjort opp regnskapet og konkludert: Alt tidligere utgytt blod må utlignes gjennom nytt blod. Han er selv utvilsomt involvert i kampen, men ser samtidig begivenhetene fra et opphøyet ørneperspektiv. «Dere» – amerikanere, kristne, romere? – «har kastet Osama bin Ladens kropp i havet, og nå vil havet ta opp i seg deres eget blod». Der rettferdigheten rår, er det ikke rom for agitasjon, og de avsluttende ordene høres fredelige ut. Han har stukket dolken inn i sliren på brystkassen igjen; fingrene leker med snorene som henger fra skaftet – som nå får kameraets fulle oppmerksomhet. Vi forstår hva som snart skal skje.  

 S. 31 – 35, fra kapittel tre, «Videoen».

 

 

  

Abonner gratis på St. Olav magasinSkjermbilde 2022-07-13 kl. 14.41.20.png

Ønsker du å motta kirkebladet gratis i posten, må du registrere deg som abonnent på én av følgende måter:

  • Via dette skjemaet
  • Send en SMS til nr 969 43 490 med kodeord STOLAV etterfulgt av navn og adresse
  • Send e-post med navn og adresse til abonnement@katolsk.no