Nyttårsbetraktning ved sr. Anne Bente Hadland
VERDENS LYS: «... det er i lys av dette barnet, det guddommelige lyset, at våre egne liv kan leves og forstås», skriver sr. Anne Bente Hadland i årets nyttårsbetraktning. Bildet viser Helgelandskysten mot Torghatten, som ses til venstre for solen. Begge foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
«Deilig er jorden, prektig er Guds himmel», synger vi, men mener vi det? Og kan vi mene det når vi lever i en tid med nærmest dystopiske trekk?
FREMTIDSHÅP: Sr. Anne Bente Hadland og søstrene på
Katarinahjemmet bygger i 2023 ny etasje og renoverer «gamlebygget».
Det kan være nærliggende å spørre, men denne kjære og vakre hymnen er ikke først og fremst en from klisjé, den er en bønn og et håp. Og er det noe vi trenger, er det håp. Håpet er bønnens forutsetning, og dør håpet, er vi virkelig ille ute.
Den franske forfatteren Charles Péguy skriver om håpet i «Forhallen til håpets mysterium». Håpet er et barn, den lille piken som bare lever i nået og løper og går dansende foran alle andre. Det som preger barna, sier Péguy, er at de verken skal nå noe, eller rekke alt mulig underveis. Det som interesser barna er bare veien, sier han, «å gå den, komme og springe. Slite veien med sine ben. Å aldri få nok av den. De drikker av veien. De tørster etter veien. De får aldri nok. ... De kommer frem for å kunne gå. Slik er Håpet. De sparer ikke på skrittene. Det ville ikke falle dem inn Å spare på noe som helst.»
Håpet kommer nettopp til oss i barnets skikkelse – det lille barnet i krybben, som er både Gud og Frelser, livets og håpets tegn. Og det er i lys av dette barnet, det guddommelige lyset, at våre egne liv kan leves og forstås. Som det står i Gaudium et Spes (22): «Menneskets mysterium finner ikke sin sanne belysning annetsteds enn i det menneskevordne Ords mysterium.»
«Skritt for skritt går vi fremover uten at vi alltid ser det fulle omfanget av det som skal komme, eller for den del ser de fulle konsekvensene av våre valg.»
Vårt kall som kristne er å bygge det gode samfunn, bygge fellesskap, styrke båndene der vi er – i familien, i klosteret, på arbeidsplassen, blant venner. På Katarinahjemmet har vi latt oss utfordre litt ekstra akkurat her. I sommer sluttet vi oss til en annen og større dominikanerinnekongregasjon: Congregation Romaine de St. Dominique, CRSD. Som egen kongregasjon var vi blitt tallmessig få, og det virket lite hensiktsmessig å fortsette som kongregasjon med et så lavt antall søstre. Vi har gått fra å være totalt 14 søstre (10 i Norge, 4 i Frankrike), til nærmere 400 fordelt på 4 kontinenter.
Men vi bygger også i en annen forstand. Et tilbygg er under planlegging og sammen med det en høyst tiltrengt renovering av «gamlebygget», den delen av Katarinahjemmet som sto ferdig i 1936: Der er vi i gang med å installere ny heis, og renovering av det elektriske anlegget står for tur.
Vi bygger for fremtiden, en fremtid vi ikke ser, ja, knapt aner konturene av. Slik våre søstre – og mange andre – har gjort før oss, i tro og tillit, ja, i håp. «Et håp vi alt ser oppfylt, er ikke noe håp», sier Paulus, for «hvordan kan noen håpe på det de ser?» (Rom 8,24).
Skritt for skritt går vi fremover uten at vi alltid ser det fulle omfanget av det som skal komme, eller for den del ser de fulle konsekvensene av våre valg. Valg som har ringvirkninger ikke bare for oss selv og våre nærmeste på individplan, men som kan ha konsekvenser for generasjoner fremover – på godt og på vondt.
Vårt svar, på livets store og små utfordringer, er å legge våre liv i Guds hender og lytte til profeten Mika når han sier: «Menneske, Herren har jo sagt deg hva godhet er og hva han krever av deg: At du skal gjøre det som er rett, vise trofast kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud» (6,8 – oversettelse: Tidebønnene).
Hva vi enn gjør, og hvordan, så er det «veien det kommer an på», skriver Péguy, «hvilken vei man går og hvem man er når man går den, hvordan man går den.» Målet må være at «veien er en hellighetens vei», hvor vi, «utrettelige som barn. Utrettelige som det lille Håpet. ... alltid (kan) begynne om igjen neste dag».
For oss kristne er dette nettopp håpefulle tanker! «Veien» kommer jo til oss i barnets skikkelse, Jesus Kristus. La oss med Ham gjøre den gamle pilegrimssalmens ord til våre egne, med Ham «gå til Paradis med sang!»
«Deilig er jorden, prektig er Guds himmel. Skjønn er sjelenes pilegrimsgang. Gjennom de fagre riker på jorden, går vi til Paradis med sang» – det er min bønn og mitt håp for året som kommer. Måtte det bli et nådens år for alle!
Sr. Anne Bente Hadland OP
Katarinahjemmet, Oslo, desember 2022
Les mer
- Markedsdager på Katarinahjemmet
- Katarinahjemmet: Flytter enda nærmere himmelen
- Endringer hos søstrene på Katarinahjemmet: En ny og frigjørende struktur
- Klosterskatter, Katarinahjemmet: En bro mellom oss og det forgagne
- Søstrene på Katarinahjemmet fikk årets ærespris
Om Sta. Katarinahjemmet
- Katarinahjemmet er et såkalt apostolisk kloster i Dominikanerordenen.
- Sommeren 1928 grunnlagt av mère Marie des Anges Glaizot og tre andre apostoliske dominikanerinner fra Chatillon utenfor Paris i Gjørstads gate 9, på Majorstuen, Oslo.
- Klosteret i dag består av to bygninger. Den eldste, et mindre trehus fra rundt 1850, inneholder blant annet møtelokaler. Den andre bygningen består av en klosterdel fra 1936, om- og påbygget i 1976. Den rommer gjestehuset og studenthjemmet.
- Klosteret er viet Den hellige Katarina av Siena.
- Søstrenes hovedoppgave er gjennom bønn, ord og gjerning å bidra til at Jesu Kristi evangelium når mennesker i vår tid.
- 3. september 2022 fusjonerte Katarinahjemmets kongregasjon Dominikanerinnene av Notre-Dame de Grâce (anno 1865) med Congrégation Romaine De Saint Dominiques (CRSD).
Støtt søstrenes byggeprosjekt!
Gi en gave til deres byggefond på kontonummer 6029 05 03623 eller vipps til 720997.
Merk gaven «byggefond».
