Biskop Bernts preken under den pontifikale rekviemmesse for pave emeritus Benedikt XVI
R.I.P. pave emeritus Benedikt (1927 – 2022:
Kjære troende,
jeg begynner med HM kong Haralds kondolanse:
«På vegne av meg selv og det norske folk sender jeg mine dypeste kondolanser.» Kongen legger til at han føler med alle katolikker i sorgen.
Biskop preses i Den norske kirke, Olav Fykse Tveit, skriver:
«Mine kondolansar i samband med pave Benedikt XVIs bortgang. Eg traff han fleire gonger og deler perspektivet på han som ein av de store teologar i vår tid.»
Fra Muslimsk Dialognettverk utrykker Senaid Kobilica: «Våre kondolanser og dypeste medfølelse til dere og Den katolske kirken etter at pave Benedikt XVI døde 31. januar.»
Ingen ble overrasket da kardinal Joseph Ratzinger ble valgt til å etterfølge Johannes Paul II i 2005. Også hans meningsmotstandere regnet ham blant Kirkens største teologer, ikke minst på grunn av kunnskap, faglig bredde og formidlingsevne. Det fantes ikke feil i hans latin. Nekrologen i Dag og Tid fremholder at han ved sin første messe som pave «preika på eit latin som veggane i [Det sixtinske kapell] truleg ikkje hadde høyrd maken sidan renessansen».
Pave Benedikt skrev og talte med den samme lærde autoritet om det var dogmatikk, kirkefedrene, liturgi eller Den hellige skrift det gjaldt. Han balanserte sin autoritet med mildhet og tålmodighet, og var tydelig, men aldri demonstrativ, når han måtte sette mindre lærde, gjerne utålmodige teologer, på plass. For det måtte han ofte.
«Han visste hva en paves begrensninger er, f.eks. at han ikke på egen hånd kan forandre Kirkens lære. For læren skal reflektere hva Kirken verden over tror.»
Et moment som jeg ikke har funnet i noen nekrolog, er at Benedikt – sannsynligvis til sin egen overraskelse – også vant ungdommens hjerte. Det skulle godt gjøres etter St. Johannes Paul II, og var tydelig f.eks. ved verdensungdomsdagene i Köln, enda sterkere i Madrid.
En paves fremste plikt er å holde Kirken samlet, å finne ord for troen som kan være inspirerende, beroligende, trøstende eller oppmuntrende, alt etter de troendes behov. Pave Benedikt stod støtt på sin lærdom formidlet med oppriktighet, uansett hvor hardt han ble angrepet og kritisert. Han visste hva en paves begrensninger er, f.eks. at han ikke på egen hånd kan forandre Kirkens lære. For læren skal reflektere hva Kirken verden over tror. Ufeilbarlighetsdogmet gir ikke rom for subjektivitet.
«Han gjennomskuet ikke bare ondskapen i Hitlers ideologi, men også at den var uforenlig med kristen tro.»
Medienes problem med pave Benedikt var ideologisk. Det er ikke vanskelig å forstå. Journalister og kommentatorer bruker begreper som radikale, liberale og konservative når de skal beskrive personer med makt og innflytelse. Så var det allerede på forhånd bestemt at Benedikt var konservativ, ja, meget konservativ. Og nå ved hans bortgang kommenterte svært mange norske medier som om hans pavegjerning var preget av bakstreverske mål.
Joseph Ratzinger vokste opp i den mest ideologiske tid vår verden har kjent, i nasjonalsosialismen og kommunismens skygge. Han gjennomskuet ikke bare ondskapen i Hitlers ideologi, men også at den var uforenlig med kristen tro. I Kirkens lære – som pave Benedikt så engasjert forkynte – er det ikke plass for ideologienes skråsikre løsninger på menneskehetens problemer. For ham – for oss – gjelder det menneskenes frelse.
«Og han [Benedikt] lovet å huske vår norske kirke i bønn og messefeiring. Dette kan tjene som hans siste budskap til oss.»
Jeg var blant de aller første biskoper pave Benedikt utnevnte sommeren 2005, og jeg tenker derfor på ham som «min» særlige pave. Den apostoliske nuntius fortalte meg at jeg snarest etter bispevielsen måtte reise til Roma for å takke Paven for utnevnelsen. Jeg så gjorde, og til min skrekk begynte pave Benedikt samtalen på fransk, som var det korrekte. Men han tillot at vi fortsatte på det mindre korrekte tysk. Det overrasket meg hvor godt han kjente til norske forhold. Ved et par senere møter erfarte jeg at Norge fortsatt ikke lå utenfor synsranden. Og han lovet å huske vår norske kirke i bønn og messefeiring. Dette kan tjene som hans siste budskap til oss.
Vi svarer med å be for pave Benedikts sjel:
Gud, gi ham den evige hvile.
Han hvile i fred.
+Bernt I. Eidsvig
Biskop av Oslo
Oslo, 9. januar 2022
Se hele rekviemmessen fra Petersplassen torsdag 5. januar her:
Les også:
- Biskop Bernt Eidsvigs minneord om pave Benedikt XVI emeritus (1927 – 2022)
- Biskop Erik Vardens minneord om pave Benedikt XVI emeritus (1927 – 2022)
- Biskop Berislav Grgić' minneord om pave Benedikt XVI emeritus (1927 – 2022)
- Biografi: Benedikt XVI, pave nr 265
- Pave Frans’ preken ved pave emeritus Benedikts gravferd