Den hellige Elisabeth Catez (1880-1906)

Den hellige Elisabeth Catez (fr: Élisabeth; kjælenavn Sabeth) ble født den 18. juli 1880 i Farges-en-Septaine ved militærleiren Camp d’Avor ved Avord i departementet Cher og bispedømmet Bourges i regionen Centre i Frankrike (fra 2015: Centre-Val de Loire). Hun var eldste barn av kaptein i hæren François-Joseph Catez og hans hustru Marie-Emilie Rolland. Hun ble døpt den 22. juli med navnene Maria Josefina Elisabeth (fr: Marie-Joséphine-Élisabeth).

Familien bodde en tid i Auxonne før de i 1882 flyttet til Dijon i departementet Côte-d’Or i regionen Bourgogne (fra 2016: Bourgogne-Franche-Comté) da faren ble overført dit. Der fikk familien en ny datter, Marguerite, som ble født den 20. februar 1883. Etter bestemorens død den 8. mai 1882 kom bestefaren for å bo hos sine barn, og han døde den 24. januar 1887. Kaptein Catez døde uventet allerede den 2. oktober 1887, da Elisabeth var bare syv år gammel og søsteren fire, og etterlot hustruen alene med to små døtre.

Elisabeth fikk en respektabel borgerlig oppdragelse, slik det var vanlig på slutten av 1800-tallet. Det ser ut til at hun hadde en vanskelig karakter, for som barn var hun livlig, heftig og intens, men også sta og vanskelig – søsteren beskrev henne på et stadium som «en liten djevel». Men hennes første kommunion den 19. april 1891 hadde en dyp virkning på henne uten å endre hennes personlighet. Denne virkningen ble forsterket av fermingens sakrament (konfirmasjonen), som hun mottok den 18. juni samme år. Ved hjelp av en god skriftefar og sin kjærlighet til messen lærte hun ikke bare selvkontroll, men utviklet også et dypt bønneliv.

Til tross for sin unge alder begynte hun å bli klar over et kall til indre stillhet og meditasjon og at hun hadde fått gaven av kontemplativ bønn, som med tiden skulle gripe henne fullstendig. Men i mellomtiden fortsatte barndommen og oppveksten. Selv om hun ikke fikk noen egentlig skolegang, ga to guvernanter henne rudimenter av kunnskap, inkludert en flyktig introduksjon til litteratur. Hun var svært populær og hadde stor innflytelse over sine venner. Hun var en naturlig leder og kilde til mye moro for alle rundt henne, og hun elsket å spille krokket og mange andre spill.

Hennes betydelige musikalske evner ble også utviklet, og hun studerte fra 1888 piano ved konservatoriet i Dijon og vant flere priser, og i musikken fant hun en tilfredsstillende form for selvutfoldelse og bønn. Hun var usedvanlig lovende i sine tolkninger av tidens store komponister, og hun var spesielt glad i Fredrik Chopin, Franz Liszt og Robert Schumann.

Da Elisabeth var fjorten år gammel i 1894, følte hun seg «uimotståelig beveget» til å velge Kristus som sin brudgom, og uten å nøle bandt hun seg til Ham med et kyskhetsløfte. Snart var hennes eneste ambisjon å tre inn som uskodd karmelitt i klosteret som lå bare 200 meter fra hennes hjem i Dijon. Hennes mor hadde håpet å få litt økonomisk støtte gjennom Elisabeths musikalske aktivitet, så hun forbød henne å ha noe kontakt med karmelittklosteret i Dijon. I stedet begynte hun å introdusere datteren for passende unge menn, men Elisabeth ignorerte dem. Senere skrev hun: «Mens jeg som de andre danset og spilte kvadrilje, var mitt hjerte helt i Karmel, som trakk meg til seg».

Samtidig som Elisabeth adlød morens ordre når det gjaldt klosteret i Dijon, gjorde hun det klart at hennes bestemmelse sto urokkelig fast. Til slutt ga fru Catez etter i 1899 på betingelse av at Elisabeth ventet til hun ble 21 år. Elisabeth aksepterte dette med glede, og i de neste to årene fortsatte hun livet som før. Hun underviste barna i menigheten i katekismen, engasjerte seg i de fattiges behov og gikk på de dansetilstelningene og andre sosiale begivenheter som hennes stadig håpefulle mor tok henne med på. Hun avviste det som virket som et perfekt giftemål, selv om dette skuffet både den unge offiseren og hennes egen mor.

I en alder av 21 år trådte Elisabeth den 2. august 1901 inn i karmelittordenens reformerte «uskodde» gren (Ordo Sororum Discalceatarum Beatae Mariae Virginis de Monte Carmelo – OCD) i Dijon med ordensnavnet Elisabeth av den hellige Treenighet (Élisabeth de la Trinité). Den 8. desember 1901 mottok hun drakten, og hun avla sine løfter den 11. januar 1903. Hun fikk en stadig dypere bevissthet om hemmeligheten med den treenige Guds nærvær i hennes sjel. Et spesielt bevis på dette er hennes gripende «Bønn til den hellige Treenighet», som hun skrev ned i et strekk den 21. november 1904, helt uten korrektur, ansporet av Guds nåde.

Men nå forløp ikke hennes liv så harmonisk som før. Den 1. juli 1903, syv måneder etter at hun avla løftene, viste hun de første symptomene på det som senere skulle diagnostiseres som Addisons sykdom, en sjelden tilstand som skyldes en funksjonssvikt i binyrene og som det på den tiden ikke fantes noen kjent behandling for. Sykdommen ble oppdaget i 1855 av den engelske lege Thomas Addison (1793-1860), som ga den sitt navn. Elisabeth aksepterte sine lidelser med stort mot, og de neste to årene forløp fredelig. I begynnelsen av fasten 1906 fikk hun symptomer på en alvorlig magesykdom, og palmesøndag ble hennes tilstand betydelig forverret gjennom en blodstyrtning. I lydighet mot sin priorinne skrev hun ned sine tanker på denne tiden i to notatbøker, som senere ble publisert.

Jo mer hun led fysisk, jo mer snakket hun om glede. Mot slutten ble de fysiske lidelsene, som nå var nesten uutholdelige, fulgt av åndelige smerter, inkludert en følelse av forlatthet og tanker på selvmord. I begynnelsen av november var det klart at hun ikke hadde lenge igjen. Hun døde om morgenen den 9. november 1906 i Dijon, bare 26 år gammel. Hennes siste ord var: «Jeg drar til lyset, til kjærligheten, til livet!» Elisabeth døde på et tidspunkt da den franske regjeringen forsøkte å stenge hennes kloster og konfiskere klosterets land. På den tiden var den lokale kirken i fullstendig kaos og rystet av alle slags skandaler. Men selv om Frankrike måtte lide mye gjennom to verdenskriger og aggressiv sekularisering gjennom hele 1900-tallet, er Kirken i Dijon fortsatt i live og sunn.

Bortsett fra de to notatbøkene og et betydelig antall brev etterlot Elisabeth seg få skrifter. Hun så ikke på seg selv som lærer, i stedet var det hennes liv som var hennes lære. Hennes liv ble kjent gjennom bøker av slike fremstående personer som den sveitsiske teologen Hans Urs von Balthasar (1905-88) og den betydelige dominikanerteologen Michel-Marie Philipon. Hennes spiritualitet er bemerkelsesverdig lik hennes samtidige og medsøster i ordenen, den hellige Teresa av Lisieux (1873-97) med ordensnavnet Sœur Thérèse de l’Enfant-Jésus et de la Sainte-Face. De to karmelitthelgenene deler en glød for kontemplasjon og sjelenes frelse.

Kort etter Elisabeths død bestemte superioren for karmelittklosteret i Dijon, Mor Germaine, å publisere en liten biografi om henne på fjorten sider, som hun sendte til ulike karmelittklostre. Denne ble svært snart revet bort, og Mor Germaine bestemte seg da for å publisere en bok om Élisabeth de la Trinité, med tittelen Souvenirs, som ble utgitt i 1909 i 1 500 eksemplarer. Bokens suksess førte til nye opplag, og 25 000 eksemplarer var solgt i 1919, i 1935 var opplaget kommet opp i 80 000 og i 1956 mer enn 100 000 eksemplarer.

Elisabeths ry for hellighet vokste, og den 23. mai 1931 åpnet Pierre-André-Charles Petit de Julleville (1876-1947), biskop av Dijon (1927-36) og senere erkebiskop av Rouen (1936-47), kardinal fra 1946, informativprosessen med sikte på hennes saligkåring. Biskopen samlet alle skrifter av Elisabeth, som ble transkribert i 1931 av fire søstre fra karmelittklosteret. Informativprosessen på bispedømmenivå foregikk fra 1931 til 1941 i Dijon, og den 25. oktober 1961 ble hennes saligkåringsprosess åpnet. Den apostoliske prosessen ble åpnet i 1963 og avsluttet i 1965, og dekretet om gyldigheten av informativprosessen og den apostoliske prosessen ble utstedt den 5. juli 1969 og 13. mars 1970. Den 12. juli 1982 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»).

Den 17. februar 1984 undertegnet samme pave dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente et mirakel på Elisabeths forbønn. Det gjaldt helbredelsen av Dom Jean Chanut OCSO (1909-80), munk i trappistenes abbedi Cîteaux og da novisemester. I 1938 ble han rammet av tuberkulose i nyrene. Til tross for at en nyre ble fjernet, satt sykdommen igjen i hele det urogenitale systemet. Pasienten led mye og kunne ikke lenger utføre sine oppgaver, og han gikk mot døden. Etter råd fra en retrettpredikant begynte kommuniteten i Cîteaux i januar 1943 en novene med tillitsfull bønn om Sr. Elisabeths forbønn. Etter novenen følte p. Chanut et oppsving av energi og kunne gjenoppta en full overholdelse av regelen, inkludert våkenetter og hard faste. Fra den dagen viste laboratorietester stadig fravær av tuberkulosebakterier. Dom Chanut ble senere prior og deretter abbed av Cîteaux som Jean XIII Chanut (1963-69). Han døde i Afrika av et hjerteinfarkt i 1980, uten noen gang å ha hatt tilbakefall av tuberkulose.

Hun ble saligkåret den 25. november 1984 i Peterskirken av pave Johannes Paul II sammen med to andre, de salige Daniel Alex Brottier CSsP (1872-1936) og Josef Manyanet y Vivès SF (1833-1901), sistnevnte helligkåret den 16. mai 2004. Ved saligkåringen identifiserte paven henne som en sterk innflytelse på hans åndelige liv. Kardinal Albert Florent Augustin Decourtray (1923-94), som da var biskop av Dijon (1974-81) og senere erkebiskop av Lyon (1981-94) og kardinal fra 1985, tilskrev sin egen helbredelse hennes forbønn. I 1980 ble han rammet av en smertefull kreft i stemmebåndene, som gjorde ham stum i flere måneder og etterlot hans stemme varig svekket. I 1981 så det ut som om han måtte trekke seg tilbake. I denne perioden med påtvunget retrett fordypet han seg i mystikeren Elisabeths skrifter. Han beundret hennes «flammende temperament og kvaliteten fullstendig hengivenhet». Han prøvde uten suksess å få paven til å saligkåre henne. Han døde av en hjerneblødning i 1994.

I juli 2011 ble det åpnet en granskning av en ny uforklarlig helbredelse, og den 25. august 2012 ble denne prosessen avsluttet i karmelittklosteret i Flavignerot. Den 3. mars 2016 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente denne helbredelsen som et mirakel på Elisabeths forbønn, noe som åpnet veien for en snarlig helligkåring. Helbredelsen skjedde med Marie-Paul Stevens. Hun underviste i religion ved maristbrødrenes institutt i Malmédy i Belgia i mai 1997, da hun begynte å får problemer med å snakke og andre symptomer. Noen uker senere, etter å ha gjennomgått medisinske tester etter råd fra en venn, oppdaget Marie-Paul at hun hadde Sjøgrens syndrom, en kronisk betennelse som rammer kroppens kjertler, særlig tårekjertlene og spyttkjertlene. Da hennes sykdom ble verre, ba myndighetene henne om å førtidspensjonere seg.

Mange mennesker ba en novene til den salige Elisabeth for å be om at Marie-Paul skulle bli frisk igjen. Selv om pasienten fikk kjemoterapi og behandling med kortikosteroider, ble hennes helse stadig verre. Mens Marie-Paul bevegde seg nærmere døden, ba hun om å få dra på valfart til Elisabeths celle i karmelittklosteret i Flavignerot, som fortsatt var bevart siden hennes død i 1906 og tatt med på flyttelasset, for å takke Elisabeth for å ha gitt henne styrke under sin sykdom. Dette var den salige Elisabeth kommunitet, for søstrene hadde flyttet i 1979 fra Dijon til nærliggende Flavignerot. De flyttet ikke ut fra byen fordi noen tvang dem, men bare fordi Dijon hadde blitt for bråkete og deres bygninger altfor forfalne. De flyttet også Elisabeths eiendeler med seg til det nye klosteret på landet i Flavignerot.

Den 2. april 2002 ba Marie-Paul i kapellet i klosteret og takket Elisabeth. Etterpå hvilte hun sittende på en av steinene utenfor klosterets parkeringsplass. De to vennene som hadde fulgt henne til klosteret, ble forbløffet da hun plutselig reiste seg, løftet sine hender mot himmelen og ropte ut i forbløffelse og lykke: «Jeg er ikke lenger syk!» Siden den dagen har hun vært frisk.

Bispedømmeprosessen for å undersøke dette angivelige miraklet ble formelt åpnet den 11. juli 2011 kapellet til Roland Minnerah (f. 1946), erkebiskop av Dijon (2004- ) og avsluttet i kapellet i karmelittklosteret i Flavignerot den 25. august 2012. Marie-Paul Stevens var selv tilstede ved avslutningsseremonien sammen med etterkommere av Elisabeths søster Marguerite, kjent som «Guite».

Elisabeth ble helligkåret av pave Frans på Petersplassen den 16. oktober 2016 sammen med seks andre, de hellige Manuel González García (1877-1940), Salomo Leclercq FSC (1745-92), Ludvig Pavoni (1784-1849), Alfons Maria Fusco (1839-1910), Josef Gabriel del Rosario Brochero (1840-1914) og Josef Sánchez del Río (1913-1928).

Hennes minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 9. november:

Divióne in Gállia, beátæ Elísabeth a Sanctíssima Trinitáte Catez, vírginis ex Ordine Carmelitárum Discalceatárum, quæ a puerítia ad Trinitátem in imo corde inquiréndam et contemplándam stúduit et adhuc iúvenis, multis afflícta cruciátibus, «ad amórem, ad lucem, ad vitam», sicut optáverat, perréxit.

I Dijon i Frankrike, den salige Elisabeth av den helligste Treenighet Catez, jomfru fra ordenen De uskodde karmelittene, som helt fra barndommen søkte og kontemplerte Treenighetens mysterium dypt i sitt hjerte, blant mange prøvelser kom kjærlighet, lys og liv, som hun hadde ønsket.

De uskodde karmelittene feirer henne den 8. november, ettersom 9. november er reservert for vigslingen av Lateranbasilikaen. Noen kaller henne «Elisabeth av Dijon». Hennes relikvier æres i sognekirken Saint-Michel i Dijon. Den sveitsiske teologen Hans Urs von Balthasar (1905-88) skrev en bok om Teresa og Elisabeth: Schwestern im Geist: Therese von Lisieux und Elisabeth von Dijon (1970), hvor han viser hvordan den ene kompletterer den andres kontemplative liv.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (XI), Schauber/Schindler, Holböck (2), Resch (B1), Index99, MR2004, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, heiligen-3s.nl, ncregister.com, carmelnet.org, thereseoflisieux.org, ettinger.net - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 25. februar 2004 – Oppdatert: 13. oktober 2016