Olavs omvendelse

Katolsk Akademi og St. Olav menighet inviterer til feiring av Olav den Helliges omvendelse og dåp torsdag 23. oktober.

Foredrag ved biskop Bernt Eidsvig og arkeolog Øystein Ekroll.

Les mer
 

Tiltak for å sikre kjønnenes like formelle rett til skilsmisse


Stortingets familie-, kultur- og administrasjonskomité

Oslo, 14. juli 2003

Vi viser til Innst.O.nr.132 (2002-2003) som vi er gjort kjent med gjennom det videre arbeid med tilrettelegging av forslagene.

Vi har stor forståelse for at de foreliggende problemer blir tatt opp og søkes løst. I denne forbindelse vil vi også rette oppmerksomheten mot bakenforliggende problemer, nemlig misbruk av ekteskapet som institusjon; i dette tilfelle til å tjene som middel for innvandring og dels i form av tilfeller av bigami. I ikke liten grad må det antas at de øvrige problemer springer ut av slike misbruk, fordi de undergraver sentrale elementer ved ekteskapsinngåelse: Det monogame ekteskap bygget på helt ut fri viljesakt fra begges side. Å undergrav disse sider vil i seg selv være en årsak til familieoppløsning. I det hele må det vær primært å forebygge tvangsekteskap og bigami og ikke alene misbruk i tilknytning til skilsmisse.

Vi har imidlertid sterke motforestillinger til hvorledes problemene med likebehandling ved skilsmisse søkes løst, både prinisipielt og praktisk.

  1. I hele vår vestlige kultur (egentlig i så godt som alle kulturer), og ikke minst i vårt eget land, har vi tradisjonelt sett på ekteskapet som en pakt for livet. Dette er i samsvar med vår kristne tro, som omfatter den helt overveidende del av befolkningen. Etter vårt syn er det dessuten et uttrykk for naturrett som favner alle. Fortsatt er det slik at intensjonen om ekteskap som livsvarig er til stede hos de aller fleste som gifter seg, og de avgir høytidelig løfte om dette. Denne gode vilje, dette ønske, bør ikke svekkes ved at man allerede ved ekteskapsinngåelsen skal forholde seg til spørsmål om skilsmisse slik det her foreslås. Én ting er at det skjer i stor grad, men man må ikke av den grunn nedtone målet om et ubrytelig forhold.
  2. For Den katolske kirke vil, som følge av Kirkens lære om ekteskapets uløselighet, forslaget være nærmest umulig å håndtere. Kirken anerkjenner ikke at skilsmisse oppløser ekteskapsbåndene slik at gjengifte blir mulig. Kirken godtra kirkelig separasjon, og ekteskap kan dessuten kjennes ugyldige på grunnlag av mangler som forelå ved ekteskapsinngåelsen. Kirken har sitt eget rettsapparat som kan prøve dette. Én av betingelsene for gyldig inngått ekteskap, er at hver av partene har intensjon om livslangt forhold. Skal de ved ekteskapsinngåelsen underskrive på at de anerkjenner hverandres like rett til skilsmisse, vil det gi en presumsjon for at det også er uttrukk for at de på det tidspunktet ikke foplikter seg til et livslang forhold, og ser skilsmisse som en aktuell løsning. Derved kan deres ekteskap om en av dem krever det, kirkelig sett, kjenne ugyldig. Vi skal ikke her gå inn på virkningene av dette, men vi vil i en kirkelig kontekst neppe kunne godta en slik erklæring om skilsmisse.
  3. Enda mer problemfylt blir det i forhold til ekteskap med utlendinger. Den katolske kirke og katolikker i andre land vil være fremmede for og nagative til en slik erklæring, og man risikerer at den blir en ekteskapshindring eller regulering av hvor ektefellene kan bosette seg. Problemene begrenser seg for så vidt ikke bare til katolikker. De aller fleste land og reliligioner har samme tradisjonelle forhold til ekteskapet som vi, og vil reagere tilsvarende negativt.
  4. Vi opplever den foreslåtte konsekvens av forslagene til å forebygge ulik behandling av kjønnene ved skilsmisse parallelt til konsekvenser vi ser kommer i andre sammenhenger.: Misbruk av rettigheter som primært knytter an til noen eller en gruppe søkes løst gjennom regelverk som omfatter alle og derved gjør alle skadelidende som følge av én gruppes misbruk. Aktuelle områder for endringer gjelder tilskudd til trossamfunn og tilsvarende prøving av ekteskapsvilkår. De ordninger som er, har i det store og hele fungert, og misbruk eller uheldige utslag har så vidt vites vært innen håndterlige rammer. Dette synes å endre seg, og de nye problemene søkes løst på tradisjonelt vis gjennom regelverk som rammer alle. Etter vårt syn bør løsningen primært finnes ved å konsentrere seg om dem som er årsaken og løse problemene der. Da unngår man at de får skadevirkninger for en majoritet som forstår og aksepterer samfunnets premisser og normer. En slik vei vil sannsynligvis også ha større preventiv og oppdragende virkning. I forlengelse av dette vil vi også reise spørsmål om lovforslaget vil nå sitt mål.

Vi er takknemlige for å ha anledning til å meddele vår bekymring og står gjerne til disposisjon med utdypende synspunkter.

Med vennlig hilsen
Pater Ellert Dahl
Generalvikar