The Passion of the Christ

Kommentar for Broen av fader Timothy V. Vaverek

Fader Timothy V. Vaverek er sogneprest i St. Joseph's parish i Waco, Texas, USA, redaktør av «Antiphon - A Journal for Liturgical Renewal», og styremedlem for «Society for Catholic Liturgy».


Det ville være mer treffende å betegne «The Passion of the Christ» heller som en meditasjon enn en film. I alle fall har Mel Gibson, filmens regissør, produsent og medforfatter, utformet den som en meditasjon, og han forventer at mange kristne vil oppleve den slik. Og dette vil falle naturlig for dem som er dypt fortrolig med rosenkransbønnens smertens mysterier, som går korsveien, som deltar i Den Stille Ukes liturgier - særlig når «Korsfest  Ham» lyder under den høytidelige lesning av lidelseshistorien på Langfredag. For ikke-kristne vil filmen kanskje fortone seg som en bister kommentar til én manns kjærlighet stilt ansikt til ansikt med menneskehetens råskap. Selv om filmen inkluderer en grafisk fremstilling av hudflettingen, korsveien og korsfestelsen, har Gibson benyttet seg av en rekke dramaturgiske grep for å beskytte den voksne kinobesøker (om enn kristen eller ikke) mot å bli overveldet av voldens råskap og for å trekke dem inn i kjærlighetsbudskapet.

For det første passer Gibson på å sette de historiske begivenhetene inn i den større sammenheng: Menneskehetens forløsning fra synden ved Guds kjærlighetskraft. Slik lar han oss skue Jesus som mer enn et offer for religiøs-politisk konflikt, og forstå at den fysiske volden bare er «toppen av isfjellet» av Jesu lidelser. Gibsons tilretteleggelse av hendelsene oppnås ved et nennsomt utvalg av «flashbacks» - tilbakeblikk - til Jesu offentlige virke, og ved å introdusere djevelen i fortellingen. Tilbakeblikkene tillater oss å skue Jesus i sin menneskelighet hjemme med Maria, mens Han preker til mengdene, og under nattverdsmåltidet sammen med sine disipler. Han taler om kjærlighetens makt, sitt oppdrag om å sette livet inn for fårene, og sitt ønske om å oppofre sitt legeme og blod. Slik innbys vi til å se videre enn voldsbildene og hen til den Salvedes brennende kjærlighet som villig utstår alt dette ut av sin kjærlighet til oss. Djevelens nærvær, som vi først ser der han frister Jesus i Getsemane og senere der han følger Jesus på hvert skritt mot Golgata, gjør det tydelig at dette er en kamp mellom godhet og ondskap - en kamp som også dreier seg om våre synder og ikke simpelthen er en strid mellom Jesus, de jødiske lederskap og romerne.

Et annet av Gibsons grep er den hellige moders nærvær. Det gripende vakre bilde han gir av Maria er en av filmens største prestasjoner, og en betydningsfull innovasjon sammenlignet med tidligere fremstillinger. Maria er ikke bare til stede under prøvelsene, hun tar fullt og aktivt del i Jesu lidelse ved sin hengivne forening med sin Sønn. Dette marianske aspekt har vært en stor åpenbaring for ikke-katolikker som har sett filmen, og noe de har akseptert fordi det utfolder seg på en helt ut naturlig måte. Vi ser Jesus og Maria hjemme i Nasaret i to tilbakeblikk, og forholdet mellom dem er fylt av varme, humør og kjærlighet. Marias blikk hviler alltid på Jesus under Hans lidelse. Om og om igjen ser Han hen til henne, Han synes å lete etter henne som det ene menneske som forstår, og som Han kan dra menneskelig støtte fra. Ja, mens Han hudflettes og før Han legger seg ned på korset, synes det som Han venter på hennes ankomst før Han stiger opp til sin lidelses høyder. Fra starten av erklærer hun at dette er den nye Påske, og hennes vilje kneler med et «Amen - det skje» ned for Hans lidelse som skal sette oss fri - ja, så fullt at hun ber at måtte hun dø med Ham. Scenen ved korsets fot før og etter Hans død er ikke bare hjerteskjærende, den skaper i oss en dyp følelse av samhørighet med Maria - og takknemlighet til henne. Ved å la oss betrakte begivenhetene med og gjennom Maria, gir Gibson oss en form for moderlig omsorg og håp som så sårt trenges for å utholde lidelsen.

Vi får også lov til å se hvordan møtet med Jesus beveger andre: Simon av Kyrene, som først er så nølende. Den barmhjertige Veronika. Den botferdige røveren Dismas på korset. Ja, selv en hardbarket romersk soldat. Selv om Jesus på dette stadiet er blitt redusert til «en makk, og ikke en mann», som de profetiske ord i Salme 22 uttrykker det, ser vi at Hans tiltrekkende kraft forvandler de falne mennesker og gir dem en hellighet og et mot som er slående i sin enkelhet og kraft. De synes, likesom Jesus selv, å motta styrke fra det høye til å være offentlig vitnesbyrd om Sannheten.

Og kinobesøkeren står igjen med disse spørsmål: Hva har jeg sett, hva har jeg gjort, og vil også jeg bli forvandlet?

av Webmaster publisert 29.11.2009, sist endret 29.11.2009 - 21:42