The Passion of the Christ:Filmen følger og underbygger katolsk fromhet

Av Claes Tande, katolsk prest


Når disse linjer skrives, er det kommet flere anmeldelser av Jesus-filmen i norske medier. De fleste meningsytringene er enten fra et alment sekulært perspektiv, eller fra et protestantisk kristent perspektiv. Intet merkelig med det, vi er i Norge. Men filmen har en rekke sentrale aspekter som på spesiell måte finner resonansbunn hos katolikker. Dette er ikke tilfeldig - de utgjorde med sikkerhet en avgjørende innflytelse på filmens tilblivelse. Disse aspektene er ikke så meget lagt merke til eller omtalt så langt.

Jeg begynner med katolsk liturgi og andaktsfromhet, og går så over til filmens forankring i katolsk nattverdsteologi og mariologi.

Lidelseshistorien Langfredag

Mel Gibson, en australsk-amerikansk katolikk, lar sin film begynne samme sted som den katolske evangelielesning langfredag om Jesu lidelse og død. Lesningen fra Johannesevangeliet begynner i Getsemane; det gjør også «Passion». Lesningen avslutter litt etter at Jesus utånder - det gjør også filmen.

Den norske kirke følger Johannes hvert fjerde år, mens i Den katolske kirke slippes synoptikernes (de andre tre evangelisters) lidelseshistorier til i treårstakt på Palmesøndag.

Smertens mysterier

Rosenkransen er en kjent og kjær katolsk andaktsbønn. Katolikker som er fortrolige med rosenkransens mysterier, ved at den er inndelt i en rekke bolker. De vil vite at man på fredager (den dag  Herren led) og tirsdager ber de fem dekadene med smertens mysterier. Dette gjelder også etter at Pave Johannes Paul II nylig foreslo endringer av inndelingen. Gibson lar de komme til sin rett og gir sine trosfeller noe å knytte an til:

  • Jesu dødsangst i Getsemane (Luk 22,39-44)
  • Jesus blir hudstrøket (Joh 19,1)
  • Jesus blir tornekronet (Joh 19,2-3)
  • Jesus bærer sitt kors (Joh 19,17-24)
  • Jesus blir korsfestet og dør (Joh 19,25-37)

Korsveien

I katolske sognekirker har man på veggene korsveien med sine 14 stasjoner, og vi går korsveien under andakter, særlig i fastetiden. Denne katolske fromhet knytter tildels an til evangelienes skildringer, tildels til middelalderske eller eldre legendariske skildringer, av Jesu vei med korset fra  Pilatus til død og grav. Blant de utenombibelske utbroderinger er f.eks. «Veronikas svetteduk». Gibsons pasjonsfilm har med hele korsveien (unntatt 14. stasjon), og det er tydelig at han har lagt vekt på å få med alt. Den eneste som er retusjert kraftig er 8. stasjon, der Jesus trøster Jesusalems kvinner. Der sier Jesus iflg. Bibelen blant annet: «Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og deres barn» (Luk 23,27-28). Jeg antar at dette er fjernet fordi det med illvilje kan tolkes antijødisk.

  1. stasjon: Jesus blir dømt til døden.
  2. stasjon: Jesus mottar korset.
  3. stasjon: Jesus faller første gang under korset.
  4. stasjon: Jesus møter sin mor.
  5. stasjon: Simon fra Kyrene hjelper Jesus å bære korset.
  6. stasjon: Veronika rekker Jesus svetteduken.
  7. stasjon: Jesus faller annen gang under korset.
  8. stasjon: Jesus trøster Jerusalems kvinner.
  9. stasjon: Jesus faller tredje gang under korset.
  10. stasjon: Jesus blir avkledt.
  11. stasjon: Jesus blir naglet til korset.
  12. stasjon: Jesus dør på korset.
  13. stasjon: Jesus blir tatt ned av korset og lagt i sin mors fang.
  14. stasjon: Jesus blir gravlagt (ikke med i Gibsons film).

Da jeg så filmen, ble jeg slått av hvor tro den var mot korsveiandakten.

Maria syv smerter

Den 15. september minnes katolikker «Maria smerter» - tidligere kjent som «Maria syv smerter». I ikonografien illustreres det med syv sverd som peker mot Marias hjerte. Den kjente sekvensen Stabat Mater er knyttet til dagen, men er langt mer kjent fra korsveiandaktene. Noen av dette smertefulle i Marias liv er knyttet til Jesu lidelse og død, og det er utviklet andakter rundt smertene. Den amerikanske filmen er tydelig og gripende i sin gjengivelse av 'smerte 4, 5 og 6' , og en katolikk med dette i tankene vil få økt utbytte i kinosalen. De syv smertene er:

  • Simeons profeti (Luk 2,25f)
  • Flukten til Egypt (Matt 2,13-21)
  • Ettersøkningen av den 12-årige Jesus i Tempelet (Luk 2,41-50)
  • Møtet med Jesus på veien til Golgata
  • Korsfestelsen
  • Nedtakelsen av Jesu legeme fra korset
  • Jesu begravelse

Jesu syv ord på korset

Den katolske kirke har også utviklet botsandakter eller botsprekener for fastetiden og/eller langfredag knyttet til de syv utsagn Jesus kom med fra korset. Andaktstradisjonen er utbredt i mange katolske land. Mange protestanter har lignende andaktstradisjon. Enhver kan friske opp hukommelsen ved å slå opp i Det nye testamente. Man må slalomkjøre mellom evangeliene, og Mel Gibsons film har fulgt de kirkelige tradisjoner i svingene. Her er referansene.

  • Luk 23,34 (Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør)
  • Luk 23,43 (Sammelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg til Paradis)
  • Joh 19,26-27 (Kvinne, det er din sønn ... Det er din mor)
  • Matt 27,46 /Mark 15,34 (Eloi, eloi, lamá sabaktáni)
  • Joh 19,28 (Jeg tørster)
  • Joh 19,30 (Det er fullbrakt)
  • Luk 23,46 (Far, i dine hender overgir jeg min ånd)

I filmen avslutter det annet Jesus-ord, til den botferdige røveren, en dialog mellom de to røverne. Katolske legender har gitt røverne navn: Dismas er den angrende og Gesmas (eller Gestas) den ubotferdige. Gibsons film spiller på disse legendene.

Katolsk nattverdsteologi og mariologi

Noen andre trekk som ikke nevnes i norske anmeldelser, er hvor katolske mange av de tilbakeskuende glimtene i filmen er.

Flere av disse «flashbacks» viser den intime sammenheng mellom Messen, Jesu siste nattverd, og Jesu offer på korset. Alt i pakt med katolsk forståelse av eukaristien, nattverden, det sentrale aspekt som kan sammenfattes med ordet «Messeofferet». Eksempel: Under piskingen ser Jesus en romersk soldats føtter. Tilbakeblikk: Jesus vasker disiplenes føtter under nattverdsmåltidet. Jesus kles av før han korsfestes. Tilbakeblikk: Håndkledet over nattverdsbrødet, det som blir «Kristi legeme», avdekkes. Jesu kors løftes opp - Jesus sier innstiftelsesordene «Dette er mitt legeme» og hever opp nattverdsbrødet. Jamfør den katolske elevasjonen (at presten løfter opp den innviede hostie under messen så menigheten kan se og tilbe). Blodet drypper fra korset - Jesus rekker rundt kalken: «Dette er mitt blod».

Disse grepene har noen anmeldere ment primært var pusterom for folk som har mistet pusten under skildringene av Jesu lidelser, og andre anmeldere antar er noe regissøren gjør for å gi publikum noen glimt «på si'» fra Jesu forkynnelse og virke. Men nei: En katolikk ser det som noe av filmens nerve, som nattverdsmystikk, en teologisk påvisning av at den hellige messe gjør Kristi blodige offer nærværende på ublodig vis hver eneste gang messen feires.

Filmen reflekterer også en klar katolsk mariologi. Dette ser man ikke bare i tilbakeblikkene, men i utbroderingene i hovedfortellingen. Eksempler: Jesus knuser slangens hode i Getsemane. Han er den nye Adam - og Maria den nye Eva. (1 Mos 3,14-15: Da sa Gud Herren til slangen: ... Du ... skal være forbannet framfor alt fe og framfor alle ville dyr. På buken skal du krype, og støv skal du ete alle ditt livs dager. Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.) Senere: Maria smertes over Jesu lidelse og selvovergivelse, men sier gjentatte ganger: «Det skje». Hun støtter ham; de ser på hverandre og hennes blikk inngir forståelse, støtte og tillit. Maria forstår hvor dyrebart Jesu blod er, og tørker det opp pietetsfullt. Med utsagn under korset som vi ikke finner i Bibelen, understrekes det hvordan hun vil forenes med Kristi offer. Hun bekjenner sin egen særlige plass i inkarnasjonens mysterium: «Du kjød av mitt kjød, hjerte av mitt hjerte». Hun vet at Jesus ikke bare er et menneske. Vi ser at hun, nok som den eneste, vet at han er guddommelig og selv velger sin lidelse når hun under hudflettingen mediterer «Min sønn - når, hvor, hvordan vil du velge å bli utfridd fra dette?»

Mot slutten kommer kjent sakramentssymbolikk - Longinus-legenden: Den romerske soldat Gaius Cassius Longinus gjennomborer Jesu side med en lanse, og blod (tegn på nattverden) og vann (tegn på dåpen) strømmer ut. Longinus faller på kne i spruten, «døpes», og «tvettes ren». Legenden vil at han hadde svakt syn, men nå ble helbredet. Stort sett kaller legendene denne soldaten bare for Longinus, men i filmen anropes han som Cassius. Ved det navnevalget viser Gibson at han knytter an til en nesten glemt variant av legenden: Gaius Cassius Longinus var en historisk person som forlengst var død på Jesu tid. Men - han var en medsammensvoren til Brutus. Etter at Brutus hadde stukket ned Julius Caesar, stakk Cassius spydet sitt i den døendes kropp. Analogi: Jesus som Caesar, dvs. som keiser/høyeste konge, men hans rike er ikke av denne verden.

av Webmaster publisert 29.11.2009, sist endret 29.11.2009 - 21:42