The Passion of the Christ:Elementer i filmen fra tre kvinnelige mystikeres visjoner om Kristi lidelse
Av Claes Tande, katolsk prest
Alle kristne som har sett Mel Gibsons film «The Passion of the Christ» vil kunne bekrefte at filmen bygger på de beretninger om Kristi lidelse slik vi finner dem hos de fire evangelister Matteus, Markus, Lukas og Johannes. Katolikker vil dessuten ha merket at enkelte utenombibelske elementer sammenfaller med detaljer i den katolske korsveiandakten.
Det er imidlertid også utbroderinger som avviker fra / går videre enn de bibelske beretninger. Noen av dem er rett og slett slikt som en filmskaper må ty til for at fremdriften av filmskildringen ikke skal bli for hakkete. Annet er detaljer som er lagt inn for å forsterke eller tydeliggjøre det som allerede foreligger i Bibelen. Noen ting er åpenbart justert for å forhindre at filmen skal kunne benyttes i antisemittisk øyemed.
Men noen av utbroderingene er inspirert av såkalte privatåpenbaringer eller visjoner om Kristi lidelse.
Den viktigste inspirasjonskilden er sr. Anna Katharina Emmerich (1774-1824, augustinernonne, stigmatisert tysk mystiker), som hadde detaljerte visjoner om Kristi lidelse. De ble nedtegnet av Clemens von Brentano i 1833 «Das bittere Leiden unseres Herrn Jesu Christi - nach den Betrachtungen der gottseligen Anna Katharina Emmerick, Augustinerin des Klosters Agnetenberg bei Dülmen, nebst dem Lebensumriß dieser Begnadigten» (Vår Herres Jesu Kristi bitre lidelse - ifølge den gudsalige Anna Katharina Emmerich, augustinerinne av klosteret Agnetenburg ved Dülmen, ved siden av et levnedsriss av denne benådede).
Dessuten er det elementer som er inspirert av pasjonsvisjonene til den hellige Birgitta av Vadstena (ca. 1303-1373, svensk, stifter av birgittinerordenen, utropt til en av Europas vernehelgener), eller fra sr. María de Jesús de Agreda (1602-1655, spansk uskodd fransiskanernonne og mystiker), hvis åndelige ekstaser er beskrevet i hennes bok «La mística ciudad de Dios - historia divina de la Virgen, Madre de Dios» (Guds mystiske by - den guddommelige historie om Jomfruen, Guds Moder).
Bruken av slikt materiale i filmen «The Passion of Christ», reiser særlig to spørsmål: Gjengir filmen da autentisk evangelienes beretninger om Kristi lidelse? Hvordan vurderer Den katolske kirke slike åpenbaringer?
Gjengir filmen autentisk evangelienes beretninger om Kristi lidelse? Det tar under ti minutter å lese gjennom f.eks. Johannes-evangeliets lidelsesberetning. Det er klart at en filmatisering av Jesu lidelse vil måtte foreta en rekke valg (de fire evangelistene er noe forskjellige, ved filmatisering må man vurdere om man fortrinnsvis skal harmonisere, eller fortrinnsvis holde seg til bare ett av evangeliene, osv.), og at man må benytte seg av kunstnerisk kreativitet for å utmale detaljer ikke bare for flytens skyld, men også for at filmen skal få en passende lengde.
Berøringspunktene mellom filmen og evangeliene er så mange og så sentrale at det vil være helt forfeilet å hevde at dette fortrinnsvis er en filmatisering av f.eks. katolske andakter, eller av Das bittere Leiden unseres Herrn Jesu Christi, eller av Mel Gibsons personlige oppfatninger. Filmen er i grunnleggende og overveiende basert på evangeliene. Koloritt og endel sammenbindende detaljer er inspirert fra andre hold.
Hvordan vurderer Den katolske kirke privatåpenbaringer?
Spørsmålet er grundig behandlet i en annen artikkel på katolsk no, p. Olav Müllers foredrag om privatåpenbaringer. Her heter det blant annet: «La det være sagt ettertrykkelig: De private åpenbaringer som har funnet sted opp gjennom Kirkens historie, har ingen forpliktende karakter for oss troende. Det er kun den offentlige åpenbaring som forplikter oss. Vi er altså ikke nødt til å godta den ene eller andre åpenbaring som har funnet sted i Kirkens totusenårige historie. Vi kan være gode katolikker selv om vi er ytterst skeptiske til det som skjedde i Lourdes, Fátima og andre steder. Hvis vi derimot forkaster privatåpenbaringer generelt og sier at slike fenomener strir mot min kristne tro, da er vi på ville veier. Da har vi en kjettersk mening. For Kirken har alltid forkynt at privatåpenbaringer kan finne sted og vil finne sted.»
Man kan altså godta dette generelt, samtidig som man konkret ikke finner å kunne feste lit ved f.eks. de åpenbaringene som fant sted i f.eks. i Anna Katharina Emmerichs liv. Dersom jeg mener å ha fornuftige grunner til å forkaste alle, eller noen eller en av disse privatåpenbaringene, kan jeg gjøre det. Eller jeg kan mene at hun nok hadde ekte åpenbaringer, men samtidig betvile at de var ment å formidle historiske sannheter (men derimot på en allegorisk måte teologiske sannheter). Eller jeg kan mistenke at den dikteren, Clemens Brentano, som først etter sr. Anna Katharinas død nedtegnet og utgav beretningene kan ha «utfylt» eller «redigert» i en så stor grad at det er vanskelig å se hva som kan ha historisk gehalt.
Uansett hva en filmskaper måtte mene om den ene eller andre privatåpenbaring, er det hans valg om han heller vil legge til grunn kun sin egen fantasi og kreativitet for å utfylle filmmanus, eller om han vil la denne kreativitet inspirere av liturgi, andakter og gamle privatåpenbaringer.
Her er en oversikt over endel av de elementer i filmen som synes å være inspirert av kjente privatåpenbaringer.
Satan frister Jesus i Getsemane - I de nytestamentlige passasjer om Jesu bønn i Getsemane (Matt 26,36-46; Mark 14,32-42; Luk 22,39-46) står det intet om at Satan skulle ha forsøkt å friste ham til å unnslippe sin lidelse og død. Men dette utgjør en vesentlig del av sr. Anna Katharina Emmerichs visjoner om hva som skjedde i hagen på Oljeberget (Das bittere Leiden, I). Detaljen der Satan sender slangen mot Jesus, til synes for for å bite ham, tilhører ikke visjonene, men slangen er likevel nevnt som en av de mange skikkelser som Satan tar på seg under Jesu dødsangst i Getsemane. Ifølge sr. Anna Katharina kom Satan med utallige fristelser, slik han tidligere hadde fristet Jesus i ødemarken (Das bittere Leiden, I).
Mel Gibson er tydelig inspirert av Emmerichs visjoner om Satan som frister Jesus, selv om det er meget han forandrer og han det bare er noen få elementer han benytter seg av i filmen. De kommentatorer som har ment at innslaget med Satan er noe som helt og holdent er klekket ut av Holywood, tar feil.
At Jesus, sann Gud, kunne avvise enhver fristelse, innebærer ikke at Fristeren holdt seg i bakgrunnen under Jesu siste dager. Vi vet jo at djevelen hadde prøvd å friste Ham tidligere. Teologisk er det ikke så uhørt som enkelte kommentatorer vil ha det til at djevelen er aktiv nettopp i den stund der Jesus bad: «Min Far! Er det mulig, så la dette beger gå meg forbi» (Matt 26,36). Når vi nå vil bruke litt plass på dette, er det fordi de som anklager filmen for utilbørlig store avvik fra de bibelske skrifter, reagerer spesielt sterkt mot at Satan skuller ha fristet Jesus i Getsemane. Faktisk er det nokså sterke sannsynlighetsargumenter i evangeliene på at dette skjedde.
Det er ikke urimelig å anta at Satan, som tidligere hadde forsøkt å friste Jesus (Matt 4,1; Mark 1,12; Luk 4), ville forsøke å få ham til å svikte igjen. Jesus ble «prøvet i alt» (Hebr 4,15), og kanskje var det nettopp da han skulle gå inn i sin lidelse at Satan skulle forsøke aller mest: «Fordi han (Jesus) selv led og ble fristet...» (Hebr 2,18). Dessuten må Luk 4,13 forstås slik at djevelen faktisk gjorde nye forsøk også etter de mislykkede forsøkene i ødemarken. «Da djevelen var ferdig med å friste ham, holdt han seg borte fra ham for en tid», skriver den norske 1978-oversettelsen. Den greske tekstens siste glose - kairos - kan imidlertid med hell oversettes mer bastant, slik flere andre oversettelser gjør, slik at verset slutter: «... til en lagelig tid», eller «inntil tiden var inne». Men uansett er det ikke bare naturlig å anta at djevelen forsøkte seg igjen nettopp da Jesus stod på terskelen til sin lidelse, det er også bibelsk belegg for det. Når Jesus forbereder sine disipler på den kommende åndskamp og sin seier, sier han: «Nå felles dommen over verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut» (Joh 12,31). Det var djevelen som gav Judas tanken at han skulle forråde Jesus (Joh 13,2 og 13,27; Luk 22,3). Kort før sin lidelse sier Jesus: «Jeg skal ikke si mye til dere etter dette, for denne verdens fyrste kommer. Han har ingen rett over meg, men verden skal nå skjønne at jeg elsker Faderen, og at jeg gjør som han har befalt meg. Stå opp, la oss gå herfra» (Joh 14,30). Det er også interessant å merke seg det følgende: Jesus ble fristet i ødemarken: «og der var han i førti dager og ble fristet av Satan. Han holdt til blant de ville dyr; englene tjente ham.» (Mark 1:13); «Da forlot djevelen ham, og engler kom og tjente ham» (Matt 4:11). Men da Jesus var i Getsemane: «Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham» (Luk 22,43). Alt i alt er gir Bibelen oss sterke grunner til å regne med at Satan fristet Jesus i Getsemane, slik Emmerich og filmen vil ha det til.
At det kunne være nettopp i Getsemane, er ikke vanskelig å forestille seg. I Luk 22,40-46 nevner Jesus i Getsemane fristelser to ganger; og selv om det var rettet til disiplene er det ikke urimelig å anta at han snakket av egen erfaring - vi leser samme sted at engler kom han til hjelp og styrket ham!
Malkus' omvendelse - Det er bare i Johannesevangeliet at Malkus nevnes ved navn (Joh 18,10), men også andre nevner hendelsen der Peter hugger av ham øret (Matt 26,51; Mark 14,47; Luk 22,50). Lukas nevner dessuten at Jesus helbreder ham (Luk 22,51). Noe om at helbredelsen fører til Malkus' omvendelse, fremgår ikke av Bibelen - skjønt man kunne kanskje argumentere at det at Johannes nevner Malkus ved navn (og videre refererer til ham i 18,26) kan være et tegn på at han var en «kjendis» blant de tidlige kristne.
Filmen antyder at helbredelsen fører til at Malkus omvender seg. Dette er et element fra Emmerich. Hos henne leser vi: «Malkus ble straks omvendt ved sin helbredelse, og under Jesu lidelse ble det hans oppgave å formidle beskjeder frem og tilbake mellom Maria og vår Herres øvrige venner» (Das bittere Leiden, III).
Jesus arresteres, Maria fornemmer at noe er på ferde - Filmen viser at Maria våkner brått, som vekket av en vond drøm. Vi får følelsen av at hun har hatt et syn om at noe er på gang. Dette samsvarer både med Das bittere Leiden, I og med La mística ciudad de Dios, bok VI kap. IV. Ifølge disse to visjonene fikk hun i et syn se hva som skjedde med Jesus i Getsemane.
Jesus veltes over broen over Kedronbekken - Jesus føres bundet av tempelvaktene fra Getsemane og til ypperstepresten Annas. I Bibelen står det at han var bundet (Joh 18,12), og det er også åpenbart at de måtte føre ham over Kedronbekken (jfr. Joh 18,1). Det står intet i evangeliene om at han ble slått og plaget på veien (Matt 26,57; Mark 14,53; Luk 22,54; Joh 18,13). Men i lys av den brutale behandlingen han fikk hos yppersteprestene, er det likevel godt innenfor rammen av det mulige at han ble det.
At Jesus ble slått på veien, og veltet over broen over Kedronbekken er elementer filmen har fra visjonene (Das bittere Leiden, III).
Men i motsetning til i filmen faller Jesus i sr. Anne Katharinas visjoner faktisk ned i vannet, og vaktmannskapene roper hånlig at han får benytte anledningen til å slukke tørsten. Hun knytter denne episoden til Salme 110, og ser i dette oppfyllelsen av de profetiske ordene «Han drikker av bekken ved veien...».
At Jesus og Judas utveksler blikk under broen, er en detalj som ikke stammer fra Emmerich.
Bestikkelser forut for rådsmøtet - Under det nattlige avhør av Jesus er det tilstede en opphisset mengde, og det føres en rekke vitner mot Jesus. «Overprestene og hele Rådet prøvde å skaffe falske vitnesbyrd mot Jesus for å kunne dømme ham til døden» (Matt. 26,59). Penger/bestikkelser nevnes ikke, heller ikke den rasende mengden som man ser i filmen.
Men i Das bittere Leiden, IV leser vi at saddukeerne, som Jesus så mange ganger hadde satt på plass offentlig, oppsøkte folk som de visste stod Jesus imot og tilbød dem penger for å sikre seg at de skulle være tilstede.
Opphisset mengde tilhørere under avhøret - Som nevnt står det intet i evangeliene om noen mengde som overvar det nattlige avhøret. At det var mange vitner, som vitnet falskt, mot Jesus, er belagt (Matt 26,60; Mark 14,56-59).
At rommet var fylt med folk som stod Jesus imot, finner vi i Das bittere Leiden, VI.
«Siling» ved porten - Filmen viser at personer ble avvist ved porten, med andre ord at ikke alle og enhver ble sluppet inn som tilhørere under avhøret. Dette er på et vis belagt i Joh 18,15-16 - selv om det her dreier seg om tilgang til gårdsplassen ved der avhøret fant sted, viser bibelstedet at det var begrenset adgang. At den (utenombibelske) folkemengden som var tilstede også i selve rommet der avhøret fant sted, følger da logisk. I Das bittere Leiden, VI står dette mer uttrykkelig, nemlig at det var gitt adgang til folk som var motstandere av Jesus.
Maria, Maria Magdalena og Johannes er øyenvitner helt fra avhøret for Annas - Filmen viser at Maria, Maria Magdalena og Johannes er øyenvitner til det aller meste av Jesu lidelse, fra han føres til rådsherrene og til han dør. Men i evangeliene er det først ved Golgata at de omtales. Hva som er hovedprsaken til at Mel Gibson introduserer dem så tidlig skal være usagt: Det er i alle fall et virksomt kunstnerisk grep som lar oss se Jesu lidelse så og si gjennom Marias øyne. Men dessuten samsvarer det både med La mística ciudad de Dios og med Das bittere Leiden. Sr. María de Jesús de Agreda sier at Maria var vitne til mange av hendelsene før korsfestelsen, enten ved sitt fysiske nærvær, eller i visjoner. På lignende måte er det hos sr. Anna Katharina Emmerich. Også den hl. Birgitta nevner at Maria var så nær ved at hun med egne øyne så f.eks. Jesus bli pisket.
Rådsherrer som protesterer - i «The Passion of the Christ» protesterer to rådsherrer høylydt mot det som foregår for Sanhedrin. Den første mener prosessen er en farse, og at vitnemålene er meningsløse fordi de motsier hverandre. Den andre spør hvorfor dette finner sted midt på natten, og spør hvor de øvrige rådsherrene er - rådet er ikke fulltallig. Intet av dette fremkommer i evangeliene. Vel står det at vitnene motsa hverandre (Mark 15,56.59) men intet om at rådsherrer eller andre protesterte.
De to protesterende rådsherrer forlater så rommet - den siste synes å bli kastet ut. Og en rekke andre følger deres eksempel. Heller ikke dette er nevnt i Bibelen.
Inspirasjonen til de protesterende rådsherrer kommer fra Das bittere Leiden. Her må det først innskytes at disse visjonene skildrer hele tre avhør / rettssaker, forsåvidt i pakt med et av de mulige resultater man kan få dersom man harmoniserer evangeliene. Det finnes andre måter å tolke det bibelske materialet på, men etter én lesemåte ble Jesus først ført til Annas (Joh 18,13), deretter til Kaifas (Joh 18,24, jfr. Matt 26,57), og til slutt var det et rådsmøte der det ble felt dødsdom (Matt 27,1). Dette er det bildet som tegnes i Das bittere Leiden - mens filmen viser kun én rettssak der både Annas og Kaifas er tilstede, og utelater å antyde om det var en separat siste rettssesjon der dom ble felt.
I Das bittere Leiden er det under det første forhøret, hos Annas, ingen rådsherrer som tar Jesus i forsvar, eller som påpeker at vitnemålene ikke samstemmer. Under prosessen foran ypperstepresten Kaifas skildres det derimot at både Nikodemus og Josef av Arimatea forsvarer Jesus (Das bittere Leiden, VIII) Under det siste rådsmøtet, der dødsdommen felles (Matt 27,1) var ifølge Emmerich igjen Nikodemus og Josef av Arimatea, og noen andre, i opposisjon og ville ikke være med på noen dødsdom. Ypperstepresten ble da så sint at han gikk inn for å ekskludere fra Rådet alle de medlemmer som på noen måte var vennlig stemt til Jesus. Disse rådsherrene sa at de «toet sine hender hva gjaldt ethver fremtidig rådsforhandling, forlot rommet og gjenopptok aldri sine plasser i Rådet» (Das bittere Leiden, XIII).
Et opplyst øyeblikk - Det avgjørende øyeblikk under forhøret er når ypperstepresten spør: «Er du Messias, den levende Guds Sønn?» Jesus svarer: «Jeg er. Og dere skal få se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme med himmelens skyer.» (jfr. Mark 14,62). Det Jesus gjør her, er å hentyde til 2 Mos 3,14 og Dan 7,3. Ordene Jeg er (eller Det er jeg) er det teologene kaller en jahvistisk analogi; Jesus sammenligner seg selv med Gud, bruker samme ord om seg selv som Gud bruker f.eks. i 2 Mos 3,14. I filmen ledsages dette utsagnet av en guddommelig manifestasjon, rommet blir en kort stund opplyst.
At noe lys kommer over rommet, står det intet om i evangeliene. Riktignok har vi en slags parallell i Jesu jahvistiske analogi i Getsemane når vaktmannskapene kommer for å arrestere ham. Hans svar der - det er meg - ledsages av en håndfast demonstrasjon av det guddommelige nærvær: Ordene har den virkning at vaktstyrken viker og faller om (Joh 18,5-6). Men ifølge Das bittere Leiden, VIII manifesteres også det guddommelige under avhøret: «Da Jesus uttalte disse ord, syntes det for meg som om et klart lys omgav ham; Himmelen åpnet seg over Hans hode; jeg så den evige Fader; men intet menneskes penn kan beskrive det intuitive syn som da ble betrodd meg av Ham. Likeledes så jeg englene, og de rettferdiges bønner som steg opp til Guds trone».
Peter fornekter Jesus - I filmen styrter Peter ut og bekjenner helt ute av seg for Maria (som han tiltaler som «Moder»), Maria Magdalena og Johannes at han har fornektet Jesus. Men i evangelienes beretninger om Peters fornektelse, finnes ikke dette (Matt 26,69-75; Mark 14,66-72; Luk 22,56-62; Joh 18,25-27).
Detaljen er tatt av Das bittere Leiden, XI: «'Moder!' utbrøt Peter, med fortvilelse i stemmen, 'Å Moder, ikke tal til meg, - din Sønn lider mer enn hva ord kan uttrykke: Ikke tal til meg! De har dømt Ham til døden, og jeg har fornektet Ham tre ganger!'»
Judas tar livet av seg - I Bibelen er skildringen av Judas' anger og selvmord nokså knapp (Matt 27,3-5), men filmen tilføyer rikelig med detaljer. Mange av dem er fra Das bittere Leiden, XIV - hele kapittelet er viet til Judas' fortvilelse. Tilleggene til dialogen mellom Judas og yppersteprestene er derfra. At demoner som manifesterer seg som barn opptrer, står ikke der, men det står at han løp frem og tilbake i Hinnomdalen og at Satan var ved hans side og visket ham i øret for å øke hans fortvilelse.
Jesus i et underjordisk fangehull - at Jesus var i jødisk fangenskap mellom forhøret for Kaifas og yppertsteprestenes morgenmøte, kan man si følger implisitt av Matt 26,57-27,2. Men at han var i et underjordisk fengsel, slik filmen viser, finner vi ikke i Bibelen.
Denne detaljen finner man imidlertid både i La mística ciudad de Dios og Das Bittere Leiden.
«De gav ordre om at han skulle holdes innelåst og bundet i et av de underjordiske fangehullene, en fengselscelle beregnet på de verste ranere og opprørere. Knapt noe lys trengte inn i dette fengselet» (La mística ciudad de Dios, bok VI kap. V).
Das Bittere Leiden, kap. XII er viet til dette fengselsoppholdet: «Jesus ... ble stengt inne i et lite hvelvet fengsel», og det fremkommer etterhvert at det er under bakken.
Maria over Jesu fangehull - Vi finner heller intet i Bibelen om at Maria kneler ned på bakken rett over der Jesus holdes fanget.
Dette elementet i «The Passion of the Christ» er inspirert av Das Bittere Leiden, kap. XI. Der står det riktignok ikke at Maria faller ned over fangehullet, men at hun er nær nok til å høre Jesu sukk og stønn.
Pontius Pilatus' hustru gir ham råd - Filmen gjengir flere ordvekslinger mellom Pilatus og hans hustru, kalt Claudia, om hva han skal gjøre. Selv om dette er i samme retning som Det nye testamente, går det langt utover det vi finner der: «Mens han (Pilatus) nå satt på dommersetet, sendte hans hustru bud til ham: "Ha ikke noe å gjøre med denne uskyldige mannen! Jeg hadde onde drømmer i natt for hans skyld» (Matt 27,19).
Men Das bittere Leiden, XVII, XIX, XXI og XXIX gjengir i detalj meldinger og samtaler mellom Pilatus og hans hustru, kalt Claudia Procles, som beskrives som en sympatisk proto-kristen skikkelse - hun forlater sin mann kort etter at han feller sin urettferdige dom, tar tilflukt hos Lasarus og slutter seg til de første kristne. Også La mística ciudad de Dios har noe om Claudia dette, men her fremstår hennes motiver for å advare sin mann som mer blandede - hun frykter at Pilatus ved å felle en dødsdom vil skade sin karriere. Filmen foretrekker å knytte an til Das bittere Leiden - svært meget, som Claudias ord «han er hellig», og til og med at hun betraktet det som skjedde fra et vindu, er detaljer inspirert derfra.
Jesus hos Herodes - Herodes spør i filmen: «Er du den hvis fødsel ble forutsagt?» Dette finner vi ikke i evangelienes skildring av Jesus hos Herodes (Luk 23,6-12).
Denne detaljen kommer fra Emmerich. Landsfyrsten Herodes var sønn av den kong Herodes som regjerte da Jesus ble født, og som vismennene var innom på vei til Betlehem. I Das bittere Leiden, XX spør Herodes: «Er du den hvis fødsel ble forutsagt på slikt underfullt vis? Konger fra Østen kom til min far for å se jødenes nyfødte konge: Er det sant at du var det barnet? Unnslapp du da så mange barn ble drept, og hvordan ble det ordnet?»
Jesus hudflettes - i filmen går piskingen over 12 minutter, og inneholder enkeltheter som slett ikke nevnes i evangeliene. Piskingen omtales - om enn uten noen enkeltheter - av alle evangelistene (Matt 27,26; Mark 15,15; Luk 18,33 og 23,16.22; Joh 19,1; jfr. Mark 10,34 og Luk 15,15), så at dette var et vesentlig moment er klart. Men det gis ingen detaljer.
Das bittere Leiden, kapitlene XXII og XXIII handler om piskingen. Skildringen er nokså detaljert, og der finner man at man skiftet pisker underveis, og at de siste piskene hadde mothaker som satte seg fast i huden og rev slik at til sist ribbenene ble blottlagt. Det står videre at Jesus til sist også ble pisket forfra, skjønt metoden er annerledes enn på filmen. Man leser også at Maria så piskingen, og at Jesus og Maria så på hverandre.
Også i den hellige Birgitta av Vadstenas visjoner leser vi om ribbenene. Det er Maria som forteller: «Jeg så Hans kropp forslått og opprevet til ribbenene, slik at ribbenene kunne sees. Hva som var enda mer fryktelig å se, var at når piskene ble dratt tilbake var Hans kropp opprevnet slik som marken av er opprevnet av en plog.» (oversatt fra msgr. Wm. J. Doheny C.S.C., The Life of Saint Birgitta of Sweden, Patroness of Europe, Vatican Press, Roma, 1980-2000:384).
Likeså La mística ciudad de Dios, bok VI kap. VI : Her heter det at en «stor del av skulderbena ble blottlagt og syntes røde gjennom det flytende blodet, også andre steder ble ben blottlagt større enn en håndflate».
At djevelen (Lucifer) er virksom under piskingen, hevdes i La mística ciudad de Dios, bok VI kap. VI.
I filmen er det tilslutt den romerske offiser Abenader som får stanset piskingen, ved å påpeke at den er i strid med orderen - dette skulle ikke være prisking «usque ad mortem» - til døde. Men Das bittere Leiden, XXII vil at det er en slektning av den arabisk-ættede romerske offiser Abenader (også kalt Ctesiphon) som kommer med et utbrudd som gjør at soldatene gir seg: «Slutt! Ikke pisk denne uskyldige mann til døde!»
Claudia bringer hvite tørkler til Maria - i filmen kommer Pilatus hustru Claudia Procles, til Maria og gir henne noen hvite tørkler. Dette er utenombibelsk.
Inspirasjonen kommer fra Das bittere Leiden, XXIII: «Jeg så Claudia Procles, Pilatus' hustru, sende noen store stykker lintøy til Guds Mor.»
Maria og Maria Magdalena tørker opp blodet - filmen viser Maria og Maria Magdalena som tørker opp blodet etter piskingen av Jesus, for det meste med tøyene fra Claudia, men Maria Magdalena bruker også sitt sjal. Dette er overhodet ikke nevnt i Bibelen.
Inspirasjonen til dette er Das bittere Leiden, XXIII og XXVI: «Jeg ... så Maria og Magdalena nærme seg pillaren der Jesus var blitt hudflettet ... De knelte ned på bakken nær pillaren og tørket opp det hellige blod med lintøyet som Claudia Procles hadde sendt.» «Den hellige Jomfru og de hellige kvinner hadde tørket opp Jesu blod som søylen og området rundt var mettet med...»
La mística ciudad de Dios, bok VI kap. XII forteller oppsummerende at Maria samlet sammen reliktene av det hellige blod, og hudrester og hårtuster fra sin sønn.
Hendelser på «Via dolorosa» - filmen beskriver Jesu «korsvei» nokså detaljert, og følger her både evangelienes knappe skildringer (Matt 27,31b-32; Mark 15,20b-21; Luk 23,26-32, Joh 19,17) og gamle katolske legendariske utbroderinger, som f.eks. at Jesus møtte sin mor på veien, og at Veronika tørket hans ansikt.
La mística ciudad de Dios, bok VI kap. VI går inn på hvordan Maria kom til å møte Jesus, og det samsvarer med filmens skildring: «Fra Pilatus' hus fulgte den sorgfulle og nedbrutte Moder folkemengden med sin guddommelige Sønn på veien, ledsaget av den hellige Johannes og de fromme kvinner. (...) De hellige engler ... ledet henne gjennom noen sidegater [som i filmen], slik at hun skulle kunne møte sin Sønn. Slik kom det til at de begge møttes ansikt til ansikt... » Das bittere Leiden, XXXII beskriver det slik: Maria «kunne ikke motstå sin lengsel etter å stå overfor sin elskede Sønn nok en gang, og tryglet Johannes [som i filmen] om å få henne til et sted som han var nødt til å komme forbi.»
At Simon av Kyrene ble tvunget til å hjelpe Jesus, er bibelsk. Filmens detaljer rundt dette er tildels fra Das bittere Leiden, XXXIII, både om de redde og gråtende sønnene hans, Simons protester, og hvor raskt han ble mildnet og forandret: «Simon hadde ikke båret korset etter Jesus særlig langt før han følte hvordan hans hjerte ble dypt rørt av nåde».
Scenen med Veronikas svetteduk kommer fra en gammel utenombibelsk beretning, og filmen er inspirert av den beskrivelse som man finner i Das bittere Leiden, XXXIV. Her presenteres kvinnen som Serafia (skjønt det også fortelles at hun ble kjent blant de kristne som Veronika, som kommer fra vere icon, «sant bilde». Et avtrykk av Jesu ansikt ble jo igjen i kledet hun lot Jesus tørke seg med). Serafia var ifølge denne beretningen gift med den jødiske rådsherre Sirak Videre heter det: «Serafia hadde forberedt en utmerket aromatisk vin, som hun fromt aktet å tilby Jesus som forfriskning på hans smertefulle vei til Golgata. Hun hadde stått i gaten en stund, og gikk tilslutt tilbake til huset for å vente. Da jeg først så henne var hun innhyllet i et langt klede, og holdt en ni år gammel pike som hun hadde adoptert i hånden. Et stort klede hang også over hånden hennes, og den lille piken prøvde å skjule vinkrukken da følget nærmet seg. De som masjerte fremst i følget prøve å trenge henne tilbake, men hun banet seg vei gjennom mobben, soldatene og bueskytterne, kom frem til Jesus, knelte ned foran ham, og holdt frem kledet mens hun sa, 'tillat meg å tørke min Herres ansikt'. Jesus tok kledet med venstre hånd, tørket sitt blødende ansikt og rakte det tilbake med takk. Serafia kysset det, og tok det under sin kappe. Piken rakte ham da engstlig vinen, men de brutale soldatene ville ikke la Jesus drikke.»
Cassius spør hvem Maria er - Etter Maria møte med Jesus, blir hun undrende betraktet av den romerske soldaten Cassius, som så spør en medsoldat hvem hun er. Han svarer: «Galieerens mor». Og vi ser at Cassius undrer seg. Dette elementet i filmen er utenombibelsk.
Det hører heller ikke hjemme i noen av visjonene, men er likevel inspirert derfra. Her får vi et innblikk i at filmskaperne ikke forsøker så intenst å bake inn f.eks. noe slags «Emmerich-evangelium» i fortellingen, men gjerne lar seg inspirere, og bruke det de finner i en noe annen sammenheng. I Das bittere Leiden, XXXIV er det et sted på «Via dolorosa» at bærerne av ting som skulle benyttes ved korsfestelsen, la merke til Maria. «En av dem spurte sine ledsagere: 'Hvem er den kvinnen som kommer med slike klagesukk?' En annen svarte: 'Hun er galileerens mor'». Hvorpå de begynner å spotte henne, vise henne naglene som Jesus skal korsfestes med. Men litt senere står det at «noen av soldatene så rørt ut, og selv om de tvang Maria til å trekke seg tilbake til portåpningen, la de ikke hånd på henne».
Simon av Kyrene fylles av harme - som nevnt står det intet om hvordan Sinon av Kyrene utførte sitt oppdrag i evangeliene. Men i filmen er det særlig to steder der man merker hvordan han er blitt grepet av Jesus. Etter ett av Jesu fall under korset og etter at soldatene har slått løs på ham, romer han indignert at han nekter å gå ett skritt videre med korset dersom de ikke slutter å slå Jesus, han bryr seg ikke om hva de gjør med ham. Soldatene gir seg, men kaller foraktelig Simon for «Jøde!». Senere, når de er vel fremme på Golgata, vil han først ikke forlate Jesus, men blir så jaget på vei. Disse to scenene er inspirert fra Das bittere Leiden, XXXVI, som beskriver Jesu syvende og siste fall når de er fremme på Golgata: «Simon av Kyrene ble fylt med harme og medynk; til tross for at han var helt utslitt ønsket han å forbli hos Jesus og hjelpe ham, men bueskytterne spottet ham, og jagde ham så vekk».
Jesu arm strekkes ut av ledd når han korsfestes - Bibelen gir ingen inngående skildring av korsfestelsen. Det betyr ikke at evangelistene ikke la særlig vekt på det at Jesu led. Det er like sannsynlig at datiden var så klar over hva en korsfestelse innebar at noen beskrivelser ikke var nødvendig.
Men den hellige Birgittas visjoner inneholder detaljer som er ivaretatt i filmen: «Han ... strakk ut sine armer og åpnet sin høyre hånd og la det på korset. De ville torturistene korsfestet den brutalt, og gjennomboret det med en nagle på det stedet der benet var mest solid. Og så, med et rep, trakk de voldsomt ut hans venstre hånd og festet det til korset på samme vis...» (oversatt fra Marguerite Tjäder Harris and Albert Ryle Kezel, Birgitta of Sweden, Life and Selected Revelations. Paulist Press: Mahwah, NJ, 1990: 188).
La mística ciudad de Dios, bok VI kap. VIII har en forklaring på hvorfor avstanden til naglehullet var så lang: «Men da de merket av stedene der hullene skulle borres, fulgte de sine umenneskelige instinkter til grusomhet, og merket ikke av etter størrelsen på hans legeme, men større, for de hadde i tankene en ny tortur for sitt offer».
Også Das bittere Leiden skildrer hvordan Jesu arm strekkes ut: «Etter at bødlene hadde naglet fast vår Herres høyre hånd, fant de at hans venstre hånd ikke rakk frem til det hullet de hadde boret for å ta imot naglen. Derfor bandt de rep om hans venstre arm, tok fotfeste mot korset og trakk voldsomt i venstre hånd helt til den nådde frem til det stedet som var forberedt for den» (Das bittere Leiden, XXXVIII). Beskrivelsen av hvordan føttene ble naglet til korset stemmer også godt overens med det som filmen viser.
Jordskjelvet, tempelet - I Matt 27,51 leser vi at rett etter Jesus utånder, «revnet forhenget i templet i to, fra øverst til nederst. Jorden skalv og klippene slo sprekker.» Dette gjengis i filmen.Men filmen inneholder detaljer som mangler i Evangeliene, særlig fra tempelet.
Inspirasjonen er den nokså grundige fremstillingen i Das bittere Leiden, XLVI, men uten at denne visjonen følges slavisk.
Djevelen styrtes ned i helvete - Rett etter Jesu utånder viser filmen Djevelen som er styrtet ned i en dyp og gold avgrunn, som også synes å være livløs og rødglødende. I de evangeliers lidelsesberetninger nevnes ikke dette, skjønt andre steder i evangeliene og ellers i Det nye Testamente gir gode holdepunkter, bl.a. Matt 25, 41 (en evig ild var gjort i stand for djevelen); Hebr 2,14 (Jesus gjorde ende på djevelen ved sin død).
I La mística ciudad de Dios, bok VI kap. VIII er det mer konkret. Der gjengis Jesu ord på korset før han utånder, og deretter: «Ved disse ordenes guddommelige kraft ble Lucifer og alle hans demoner slynget ned i helvetes dypeste huler».
Cassius gjennomborer Jesu side med et spyd - at Jesu ben ikke ble knust men derimot en soldat gjennomboret Jesu side med en lanse, leser vi i Joh 19,33-34 (Da de kom til Jesus, så de at han alt var død, og de brøt ikke hans ben. Men en av soldatene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann). Det tilføyes at dermed ble noen skriftord oppfylt (v. 36-37). Soldatens navn, og detaljene vi ser i filmen, finner vi i Das bittere Leiden. En av soldatene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann.
Øverstkommanderende var «Abenader, en araber av fødsel, som etterpå tok navnet Ctesiphon ved dåpen; nestkommanderende var Cassius, som da han ble kristen var kjent ved navnet Longinus» (Das bittere Leiden, XLII). Cassius led av en øyenlidelse som gjorde at han myste, og så dårlig, fortelles det videre. «Da Cassius trakk sin lanse ut av såret sprutet en mengde blod og vann fra det, og fløt over ansiktet og kroppen hans. Denne formen for tvett gav effekter som var på en måte lik dåpens livgivende vann: Nåde og frelse fylte straks hans sjel. Han sprang ned fra hesten, kastet seg på knærne, slo seg for brystet og bekjente høylydt foran alle sin faste tro på Jesu guddom (...) Cassius forble knelende og takket Gud, ikke bare for de nådegaver han hadde mottatt men også for helbredelsen av hans øyenlidelse som hadde forårsaket hans svakhet og mysing. Denne helbredelsen skjedde samtidig som da det mørke som tidligere hadde fylt hans sjel ble fjernet» (Das bittere Leiden, XLVIII).
Internettkilder
De to pasjonsvisjonene finnes såvidt vites pr idag ikke på internet i sine respektive originalversjoner spansk og tysk. Men engelske oversettelser ligger ute av Das bittere Leiden unseres Herrn Jesu Christi.