Omsorgen for innvandrere er et viktig anliggende for Kirken. Selv Den hellige familie var flyktninger (jfr. Matt 2,13-15), og vi finner tallrike formaninger om at Guds folk må vise kjærlighet overfor fremmede både i Det gamle; og Det nye testamentet; se f.eks. 2 Mos 23,9: "Du skal ikke fare hardt fram mot en innflytter! Dere vet jo selv hvordan det kjennes å være innflytter; for dere var selv innflyttere i Egypt.", og Matt 25,35 og 30: "Jeg var fremmed, og dere tok imot meg ... det dere har gjort mot en av mine minste brødre, gjorde dere mot meg."
I Kirken kan man teologisk sett ikke tale om fremmede. "Gud gjør ikke forskjell på folk, men tar imot enhver som frykter ham og gjør ham rett, hva folkeslag han enn tilhører."1 For vi er alle døpt til å være ett legeme; enten vi er jøder eller grekere er vi alle ett i Jesus Kristus.2 Men fremmede i vanlig forstand, det vil si personer som kommer "utenfra", for eksempel fra et annet sted eller land, omtales ofte i Bibelen.
Jesus Kristus, den gode hyrde som ga sitt liv for hjorden (jfr. Joh 10,11) er fundament og modell for all Kirkens virksomhet. Han syntes inderlig synd på dem "som var som sauer uten hyrde" (Mark 6,34), og krevde av sine disipler at de skulle ha en særlig omsorg for de svake og særlig trengende, til hvilke mange innvandrere må regnes,3 de som er i en situasjon preget av usikkerhet og sårbarhet. Disse skulle Guds folk ha særlig omsorg for - "Legg vinn på gjestfrihet".4
I Kirkens historie finner vi vitnesbyrd om at man til alle tider har forsøkt å leve opp til dette ideal. I moderne tid var det den store katolske utvandringsbølge fra Europa til Amerika som - særlig fra slutten av 1800-tallet - førte til at Kirken mer systematisk begynte å tenke gjennom sine pastorale strategier.5
Det fant også sted en liten katolsk innvandring til Norge. Da Kirken på ny ble etablert i Christiania i 1843, var det ved en kongelig innrømmelse til innvandrere. En stor del av de norske katolikker som i vår tid oppfatter seg som kulturelt rotfestet her, har utenlandske aner. Helt siden Kirkens gjenkomst har katolikkene i Norge overveiende vært innvandrere eller deres etterkommere.
I tall var det ikke så mange utenlandske katolikker. De lærte seg raskt norsk: de var kommet for å arbeide og mange kom fra germansk språkbakgrunn. Kirken arbeidet målbevisst for å "inkulturere seg", igjen senke sine røtter i norsk jord, og knytte an til Norges katolske fortid. Inntil 1960/70-tallet kom lekfolket og de utenlandske katolske biskoper, prester og søstre i stor grad fra samme nord- og mellomeuropeiske bakgrunn.6 Og messene ble feiret på latin. De mange katolske skoler spilte også en betydelig rolle i integreringsprosessen.7 Blant annet av disse grunner var debatter om hva som var den beste form for nasjonalsjelesorg lite aktuelle.
Men Kirkens læreembede har beskjeftiget seg meget med spørsmålet om sjelesorgen blant innvandrere, særlig etter siste verdenskrig. Et vitnemål om dette er pave Pius XIIs apostoliske konstitusjon Exsul Familia fra 1952. Det annet Vatikankonsil (1962-1965) tok også opp tematikken, noe som særlig reflekteres i dekretet Christus Dominus,8 men også i andre konsilsdokumenter.9 Etter konsilet kom i 1969 pave Paul VIs apostoliske skriv Pastoralis migratorum cura,10 som ajourførte Exsul Familia og innarbeidet impulsene fra konsilet. Dette skriv utgjør den siste omfattende behandling av tematikken på sentralkirkelig hold.11 Codex Iuris Canonici, den kirkelige lovbok av 1983, tilfører intet nytt.12
Temaet behandles ofte direkte eller indirekte i pavelige encyklikaer og andre budskap.13 En særlig viktig kilde til forståelsen av læreembedets tenkning om innvandrerproblematikken er Pavens årlige budskap til verdensinnvandringsdagen.
De siste årtiers innvandring til Norge har på en helt ny måte satt temaet på dagsorden også her. Presteråd og Legmannsråd, og senere Pastoralråd, har beskjeftiget seg meget med saken. Det viktigste resultat av arbeidet på 1980-tallet var de retningslinjer som biskop Gerhard Schwenzer i 1989 ga for stiftskapellaner for innvandrere og koordinator for innvandrersjelesorgen.14
Det er Kirkens mål å bistå alle dets lemmer til å bevare og fordype sin tro, til å leve som gode kristne og til å føre troen videre.
En vesensegenskap ved Kirken er enhet: "Vi tror på én, hellig, katolsk og apostolisk kirke", som det heter i trosbekjennelsen. Oslo katolske bispedømme bevarer denne enhet - i all sitt mangfold. Det er ved sammen å virkeliggjøre et levende fellesskap at vi best hjelper hverandre i å leve som katolikker i et sekularisert samfunn.15
Men Kirkens enhet er ikke det samme som ensartethet i sosiologisk forstand. Teologisk uttrykkes enheten ved samlingen rundt den samme biskop og rundt det samme nattverdens sakrament. Kirkelig enhet innebærer altså ikke nødvendigvis enspråklighet eller et ensartet kulturelt uttrykk for troen.16 Den uttrykkes heller ikke nødvendigvis gjennom ensartede strukturer,17 eller ved at alle innenfor et område tar del i samme messer, andakter, katekese og ungdomsgrupper.18
Det er ikke et mål for Kirkens virksomhet å få mennesker av én kultur assimilert i en annen. Og når det gjelder en sunn integrasjon, er dette en prosess som må få følge naturlige menneskelige lover. Dette gjelder i to retninger: Sjelesorgen for nasjonale grupper skal verken forsere eller blokkere prosessen.19 God innvandrersjelesorg er brobyggende, og klarer å differensiere mellom hva som best tjener de første generasjoner innvandrere, og det som best gavner senere generasjoner.
Oslo katolske bispedømme er i høy grad en innvandrerkirke. Av de drøyt 45.000 katolikker (hvorav 29.278 var registrerte i menighetene pr. 31.12.1993) er neppe mer enn 15.000 født i Norge. Mange av dem er barn, og en stor andel av barna er 2-generasjons innvandrere. Over 125 fødeland var i 1994 registrert i menighetenes kartoteker.20 En stor del av de utenlandsfødte kommer enten fra ikke-germanske språkområder, kulturer som er fjernt fra den nord-europeiske, og/eller er av en annen rasemessig bakgrunn. De fleste er kommet for å bli, i det minste for en uoverskuelig fremtid. Noen blir i landet kun for en kortere periode.21 Om somrene kommer det dessuten mange sesongarbeidere (særlig polakker) og turister til bispedømmet.22 Dessuten arbeider mange katolske sjøfolk på norske skip.23
Situasjonen i bispedømmet skiller seg fra de fleste andre bispedømmer med mange innvandrere. Vanligvis er de "innfødte" katolikker i flertall, og innvandrerne i mindretall.24 Hos oss er den "rotnorske" gruppe et lite mindretall. Under én synsvinkel kan man betrakte denne gruppe som én nasjonalgruppe blant mange, altså ikke som en ressurssterk "vertsgruppe". Katolske innvandrere må ha klart for seg at den norske gruppen som ressursgruppe ikke er sterk nok til å yte all den bistand som de kunne ønske seg. Noen steder er det snarere omvendt: At det er de større innvandrergrupper som har større ressurser, at de må være villige til å gi det norske "vertskap" livsrom og hjelp til å utvikle sin tro ut fra sin norske kulturelle bakgrunn.
Den katolske kirkes forhold i Norge, særlig den norske gruppes relativt svake stilling, det begrensede antall prester og menigheter, små økonomiske ressurser, sammen med Kirkens rettmessige ønske om å inkultureres i samfunnet, kan bety at det i praksis vil være mindre mulighet til å skape det rom for mangfoldet som man ideelt kunne ha ønsket.
1. Nasjonalsjelesorgen organiseres direkte under biskopen,25 og drives ut fra bispedømmets almene retningslinjer, biskopens konkrete anvisninger, og den lokale menighets ønsker og behov, og på en slik måte at den enkelte menighet har vesentlig styring med tilretteleggelse og realisering av de føringer som gis av biskopen.
2. Det opprettes en kommisjon for nasjonalsjelesorgen av rådgivende karakter for utveksling av løpende erfaringer.26 Kommisjonen har møte minst en gang i året. Kommisjonen har biskopen som formann. Alle nasjonalsjelesørgere er medlemmer. Ordenssøstre og andre med særlige oppgaver innenfor nasjonalsjelesorgen bør også være representert. Det kan også delta representanter fra Kateketisk Senter, UNKF, Caritas Norge og Pastoralrådet.
3. Sjelesorgen for nasjonalgrupper organiseres på forskjellige nivåer, etter behov og ressurser.
Noen nasjonalgrupper vil være så tallmessig svake, så spredte eller så assimilerte i det norske samfunn at en sjelesorg utover den regulære sjelesorg i menighetene ikke vil være nødvendig. Men -
4. Bispedømmet gjennomfører en særlig årlig innvandrerdag i tråd med anbefalingene fra Pavestolen.31
5. Ettersom kultur og mentalitet er de naturlige medier og veier til å kjenne og åpne opp et menneskes indre selv, vil omsorgen for innvandrere bære rikere frukt når den ivaretas av personer som har god kjennskap til dem.32
De prester som skal ha sjelesørgerisk omsorg for innvandrere, må derfor ha størst mulig kulturell og språklig kompetanse. Det stilles krav både til de prester som har sjelesørgerisk ansvar i en vanlig menighet, og til dem som er satt til å være sjelesørgere for nasjonalgrupper.
6. Det vil i regelen være den lokale sognegeistlighet som er den nærmeste til å nå ut til innvandrerne i menigheten. De prester som står i vanlig sjelesorg skal arbeide for å øke sin kulturelle forståelse i forhold til de grupper som befinner seg i deres menighet.33
Bispedømmet skal bidra til dette ved å stille til rådighet egnet materiale (om nødvendig, etter evne utarbeide eget materiale) og arrangere kurs.
Bispedømmet støtter prester som tar relevante språkkurs.
7. Også de prester som arbeider i sjelesorgen for én bestemt nasjonalgruppe, skal på samme måte sette seg inn også i andre nasjonalgruppers bakgrunn. Dette gjelder særlig de prester som er fast tilknyttet bispedømmet, i mindre grad de som er engasjert fra utlandet for en tidsbegrenset innsats i Norge.
8. Biskopen kan utnevne prester som særlige sjelesørgere for nasjonalgrupper.
Det kan dreie seg om prester som selv tilhører den aktuelle gruppe,34 eller prester som har en særlig kompetanse for arbeide overfor gruppen.35 Det kan være prester som ikke har andre større pastorale oppgaver, eller som samtidig har andre oppgaver - for eksempel som menighetskapellaner - med en arbeidssituasjon som muliggjør en tilfredsstillende innsats i nasjonalsjelesorgen.36 De særlige sjelesørgere skal i regelen utnevnes til stiftskapellaner for innvandrere.37
Når flere nasjonalsjelesørgere har ansvar for samme nasjonalgruppe, skal deres respektive ansvarsområder klart defineres. Én av dem kan gjøres til koordinator for sjelesorgen overfor nasjonalgruppen.
9. Alle sjelesørgere for nasjonalgrupper skal avlegge en årlig rapport (fastsettes i utnevnelsesbrev eller egen avtale), særlig om de pastorale sider ved virksomheten. Det er naturlig at det rapporteres både til biskopen og til de menigheter der han har hatt sitt virke. Det skal også avlegges regnskap for virksomheten.
10. En prest som engasjeres fra utlandet for å ivareta oppgaven som sjelesørger for en nasjonalgruppe, må ha tillatelse fra sine egne ordinære kirkelige overordnede før han engasjeres i bispedømmet.38
11. Bispedømmet skal fastlegge arbeidsbetingelsene til alle nasjonalsjelesørgere i kontrakt eller utnevnelsesskriv. Blant de forhold som må fastlegges, er særlig de territoriale grenser for deres arbeidsfelt, deres forhold til den lokale Kirke eller menighet, og deres plikter og rettigheter. Når det gjelder prester engasjert fra utlandet, er det særlig viktig å regulere spørsmål som lønn, bolig og ferier.
12. Sekularprester engasjert fra utlandet til dette arbeidet, beholder sin inkardinasjon i sitt hjemlige bispedømme og kan vende tilbake dit og nyte de samme rettigheter og privilegier der som om de hadde arbeidet der hele tiden. Tilsvarende skal gjelde ordensprester i samme situasjon.
13. Under sin tid som sjelesørger for innvandrere i bispedømmet, er presten i alle ordningsspørsmål underlagt biskopen. Han nyter de samme privilegier og sjelesørgeriske rettigheter, for eksempel skriftemålsjurisdiksjon, som det lokale presteskap.
Han skal forsøke å tilpasse seg bispedømmets måte å arbeide på ved å forstå seg selv som en del av det, samarbeide med de andre prestene, delta på prestemøter og andre samlinger og støtte opp om bispedømmets generelle arbeid, også på områder som ikke berører hans virksomhet blant innvandrere.
Det lokale presteskap skal ta imot nasjonalsjelesørgerne slik at de føler seg hjemme i dets midte. En slik samstemthet vil være et forbilde både for innvandrere og norskfødte på den enhet og det samarbeid som bispedømmet etterstreber.
Utenlandske nasjonalsjelesørgerne skal kunne ta aktivt del i presterådet, og bør sikres representasjon dersom de ikke blir direkte valgt av prestene.
14. Det stilles krav til prestenes norskkunnskaper og forståelse av norsk kultur, historie, kirkelig situasjon og samfunnsforhold.
Det er klart at en utenlandsk prest som ankommer landet, ikke kan oppfylle slike krav med det samme. Han bør likevel få anledning til å gjøre en meningsfull sjelesørgerisk innsats også i løpet av den periode som han trenger for å opparbeide norsk kulturkompetanse og språkforståelse.
15. Der det finnes mindre grupper av innvandrere som ikke har en egen sjelesørger i bispedømmet, skal sjelesorgen blant dem styrkes ved at de fra tid til annen får besøk av en prest utenfra. Bispedømmet skal søke å inngå faste avtaler med prester bosatt utenfor Norge - annetsteds i Norden eller lengre unna - for jevnlige besøk.
De kan naturligvis ikke stilles overfor krav i nærheten av dem som stilles til prester som er bosatt i landet. Men også de skal motta den informasjon fra bispedømmet om norske forhold som muliggjør en best mulig innsats. De skal også få de samme utvidede skriftemålsfullmakter som prester som arbeider fast i bispedømmet.39
De besøkende prester skal bes om å avlegge en kort rapport om sine pastorale erfaringer fra besøket.
16. Punktene ovenfor gjelder, med de nødvendige tilpasninger, også for diakoner, ordenssøstre og andre som engasjeres i arbeide blant innvandrere.
17. Det må tilrettelegges for bruken av innvandrernes språk i liturgien.40 Dette må i særlig grad gjelde for de nyere innvandrergrupper, grupper som kun befinner seg midlertidig i landet, og grupper som kulturelt står særlig langt fra nord-europeisk kultur.41
18. Vel så viktig som messer eller innslag som lesninger, bønner og salmer på innvandrernes språk, er å gi rom for at de kan utøve sitt andaktsliv og kan feire hjemlige religiøse fester også i den lokale menighets kirkerom eller andre lokaler.
19. Menighetene bør særlig gi rom for de tradisjonelle andaktsformer som er universalkirkelige, selv om de kan ha trådt noe i bakgrunnen i Norge i de senere år. Sakramentsandakter, Maria andakter, rosenkransandakter m.v. kan gjerne forsøkes gjennomført på norsk, og ikke kun på andre språk.
20. Menighetene og innvandrergruppene bør bestrebe seg på at noen av de nasjonale tradisjoner kommer et større fellesskap til gode, både gjennom liturgien og andre tilstelninger. Det kan for eksempel skje ved at det i forbindelse med en nasjonal fest synges egnede sanger under den messe som besøkes av flest mennesker fra menigheten forøvrig, og ved at kirkekaffe arrangeres i nasjonalgruppens regi med et passende program.
21. I de større menigheter er det et behov for flere søndagsmesser. Man kan ikke samle hele menigheten til felles høymesse i menigheter med flere tusen medlemmer.
De messer som legges til, trenger ikke nødvendigvis å være på andre språk enn norsk, men de kan etter behov gjerne ta et visst preg av den eller de nasjonalgrupper som i særlig grad samler seg om den nye messetid. Det kan også være latinske, norsk/latinske og norske messer med varierende preg.
22. Etter behov skal et tidsskrift-tilbud på andre språk støttes. Det kan dreie seg om tidsskrifter utgitt i Norge, eller i utlandet rettet mot spesielle nasjonalgrupper.
"Broen" og ungdomsbladene bør ha innslag på innvandrernes språk, eller artikler på norsk spesielt tilpasset eller rettet til innvandrerne.
23. Katolikker av andre riter: Disse katolikkene, enten de er utenlandsfødte eller norskfødte, er ikke medlemmer av Den katolske kirke av latinsk ritus.42 Så lenge deres egne Kirker ikke har etablert arbeid i Norge, er det likevel vårt bispedømme som har ansvar for dem.43
Deres forhold til den lokale Kirke kan ikke sammenlignes med andre innvandrede katolikkers. Det må på ingen måte forsøkes å få dem til forlate sin egen kirkelige arv, og i den grad det er mulig, skal vår Kirke legge forholdene til rette for at de skal kunne beholde og dyrke sine tradisjoner.44
Deres barn blir ved dåpen medlemmer av foreldrenes katolske Kirke, selv om sakramentsforvalteren tilhører den latinske Kirke.
Geistlige fra deres liturgiske tradisjon skal inviteres til pastoralbesøk i den utstrekning det er nødvendig.
I kirkerettslige spørsmål som berører dem, skal bestemmelsene i lovboken for de katolske østkirker legges til grunn.45
24. Innvandrerkvinner: Sjelesorgen for innvandrerkvinner må ta sitt utgangspunkt i respekt for særskilte trekk ved synet på kvinner i andre kulturer. Det må legges vekt på å hjelpe disse kvinner og deres familier til å forstå og finne en god måte å forholde seg til forholdene i den katolske menighet de tilhører. Det er viktig å hjelpe innvandrerkvinnene til å komme til gudstjeneste og delta i menighetens liv.
25. Sesongarbeidere: Der det befinner seg et stort antall katolske sesongarbeidere av samme språklige bakgrunn, skal Kirken prøve å gi dem gudstjenestetilbud på deres eget språk.46
26. Midlertidig bosatte: Det samme gjelder for grupper som oppholder seg i landet på arbeidskontrakter som kun strekker seg over noen få år.47 For disse gruppene skal det etter evne tilrettelegges for en sjelesorg som ligner den som utøves i en menighetssammenheng - med katekese av barn, ungdomsarbeid, voksenkatekese, foreningsvirksomhet, strukturer for medansvarlighet osv.48
Overfor dem blant disse katolikkene som kirkerettslig tilhører utenlandske militærordinariater, må det gjøres visse tillempninger, for eksempel i sakramentsforvaltning og kirkebokføring.49
27. Turister: Menighetene skal i rimelig utstrekning tilpasse sitt gudstjenesteliv etter tilstrømningen av katolske turister. Dette kan gjøres ved at man på noen steder feirer messer på turistenes språk eller på latin, og ved at lesninger o.a. i de norske messer gjentas på deres språk. Det må gjøres tilgjengelig oppdaterte informasjonsbrosjyrer på de aktuelle språk om Kirkens historie og situasjon i Norge.
28. Sjøfolk: Det er mange katolske sjøfolk på skip som anløper norske havner. De menigheter det berører i særlig grad, bør i samarbeid med de ansvarlige for den katolske sjømannsmisjon50 utvikle en god sjelesorg for sjøfolk. Bispedømmet bør utrede hvordan man best kan vise omsorg overfor sjøfolk på norsk-kontrollerte skip som sjelden eller aldri anløper Norge.
29. Den religiøse oppdragelse er primært en oppgave for de kristne familier, "hus-kirkene" som de kalles av Det annet Vatikankonsil. Kirkens katekese skal alltid søke å støtte opp om den trosformidling som skjer i hjemmene.51 Det medfører et opplegg som er i stand til å støtte opp også om innvandrerfamilienes tro og trosformidling i henhold til deres religiøse tradisjoner. Da det i vesentlig grad er kvinnene som tar seg av barnas religiøse oppdragelse og formidler troen til dem, må katekesen som drives i menighetene, støtte opp om innvandrermødrenes trosformidling til sine barn.
30. For barn og ungdom som forventes å bli boende her, er det nødvendig å lære å uttrykke sin tro på norsk. Derfor må det normale være at alle barn gis religionsundervisning på norsk.52
Dette forhindrer ikke at enkelte grupper, kanskje særlig de som fra norsk synsvinkel er mest fjernkulturelle, tilbyr en supplerende katekese på eget språk.53
Katekese for barn/unge på andre språk i stedet for på norsk kan være nødvendig overfor dem som bor her midlertidig, og for dem som ikke ennå ikke har lært norsk, men da i en overgangsperiode.
31. Det sosiale aspekt, det at vennskapsbånd knyttes med jevnaldrende katolikker, er meget viktig i trosformidlingen. Et kateketisk opplegg som er splittet opp etter nasjonalgrupper, vil i mange menigheter innebære at miljøene blir for små, og at barna/ungdommen ikke får anledning til å bli venner med jevnaldrende katolikker av annen nasjonal bakgrunn enn deres egen.
32. Overfor voksne innvandrere er voksenkatekese av forskjellig slag viktig. Slik katekese skjer best på deres morsmål, tilpasset deres situasjon.
Ofte er innvandrere dårlig rustet fra hjemlandet til å stå imot proselyttisme fra sektene. Det bør derfor gjøres tilgjengelig egnet apologetisk materiale.
33. Ungdom er ingen ensartet gruppe, verken norskfødte eller utenlandsfødte. Derfor kan man ikke si at "nasjonalt" ungdomsarbeid er prinsipielt uheldig, eller motsatt at det er den riktige strategi. Erfaringene viser at på enkelte steder og overfor enkelte mangler et "norsk-kulturelt" ungdomsarbeid tiltrekningskraft. Man må derfor være åpen for nasjonalt ungdomsarbeid. Men det må ikke ytes noe press, for eksempel fra en nasjonal sjelesørgers side, for at en ungdom må holde seg til "sin" nasjonale ungdomsgruppe, og at deltakelse i andre katolske ungdomsgrupper er mindreverdig.
Det bør arrangeres leirer og weekender som særlig tar sikte på at unge med forskjellig nasjonal bakgrunn kan møtes på like fot.
34. Kirken, både gjennom menighetssjelesorgen, nasjonal-sjelesorgen og på høyere nivå, må være årvåken slik at man raskest mulig får kontakt med nye innvandrere. Når det gjelder flyktninger og asylsøkere, kan kontakter knyttes med de offentlige instanser som har med dem å gjøre. Brosjyrer utarbeides på de aktuelle språk og spres på best mulig måte.
Det må etableres rutiner som sikrer en rask utveksling av adresser (nyankomne, flyttemeldinger, osv.) mellom menigheter, ungdomsarbeid, "Broen", de nasjonale sjelesørgere, og så videre. Menighetene plikter å gi de nasjonale sjelesørgere de opplysninger som de trenger for sitt arbeid.54 De nasjonale sjelesørgere har samme forpliktelse overfor menighetene.
35. Det søkes å utvikle et samarbeide med Kirken i innvandrernes hjemland, for eksempel med informasjonsutveksling og materiale for voksenkatekese. Kontakten med hjemlandets Kirke kan óg fremmes ved at biskoper og andre innbys til å besøke sine landsmenn i Norge. Innbydelsene klareres først med biskopen av Oslo.
36. Medlemmer av innvandrergrupper har samme rett som andre til å bidra med sine talenter til Kirkens liv.55 Det må oppmuntres til at menighetene innretter seg slik at de kan slippe til med sine bidrag på alle områder. Det bør sikres at personer fra de større nasjonale grupper kommer med i Pastoralrådet,56 og at deres kompetanse kommer til sin rett i Kateketisk Senter og i andre foretak i bispedømmet der det synes naturlig.
Imprimatur + Gerhard Schwenzer, Oslo 1996