Olav Engelbrektsson (1523-1537)

Av Olav Martinsen


Olav Engelbrektsson var av bondeætt eller lavadelig ætt. Han ble født i Trondenes ca 1480. Olav selv medregnet vet vi at det har vært velstandsfolk, og at det var sterke kirkelige eller religiøse interesser i slekten. I 1503 ble Olav Engelbrektsson innskrevet ved universitetet i Rostock, og var da allerede presteviet. I 1505 ble han baccalaureus og i 1507 magister artium. Han var muligens en tid ved universitetet i Louvain, og ble senere forstander for det norske studentkollegium i Rostock, St. Olavs regens, og i den egenskap var han vel også lærer. Fra 1503 til 1514 hadde han hovedsakelig tilholdssted i Rostock, og den teologi han lærte der var konservativ katolsk. Ellers var Rostock et sete for den nordtyske humanisme med de sterke nasjonale følelser som fulgte med. Vi vet at Olav Engelbrektsson ble kjent med brødrene Johannes og Olaus Magnus (Johannes var den siste katolske erkebiskop i Sverige), og begge var store forfattere.

Fra Rostock ser det ut til at Olav Engelbrektsson har kommet til Oslo, og ble kannik der, men dette må ha vært for en kort tid, for alt 10. mai 1515 blir han nevnt som kannik i Nidaros. Den 17. september samme år ble han utnevnt til dekan av pave Leo X. Tross sin unge alder var han altså nå den fremste mann i domkapitlet nest etter erkebiskopen. Han ble også official, det vil si ombudsmann for erkebiskopen i den kirkelige rettergangen i bispedømmet. Endelig ble han økonom og regnskapsfører. I tillegg til alle disse oppgavene ble Olav Engelbrektsson også, sammen med kantoren Peter Sigurdsson, med i redaksjonen av Erik Valkendorfs messebok, Missale Nidrosiense.

Da Erik Valkendorf reiste til Roma i 1521, var det Olav Engelbreksson som styrte erkebispedømmet. Den 27. mai 1523 kom det bud om at erkebiskopen var død i Roma i november året før. Alt tre dager etter møttes domkapitlet til valg av ny erkebiskop, og valgte samstemmig Olav Engelbrektsson. Han dro straks til Roma for å hente palliet og ble godkjent av den nye paven, Klemens VII, uten vansker.

Om selve kirkestyrelsen til Olav Engelbrektsson vet vi ikke mye, men det ser ut til at han la særlig vekt på skole og studier. Olav Engelbrektsson var også en av de største byggherrer landet har hatt. Han har bygd en stor del av erkebispegården i Trondheim, men fremfor alt er han byggmesteren av Steinvikholm.

Olav Engelbrektsson kom tilbake til Trondheim 31. mai 1524. Alt på selve reisen var den nye erkebiskopen med på et viktig riksrådsmøte på Hamar. Etter dette kalte Olav Engelbrektsson sammen til et samlet norsk riksråd i Bergen i august 1524. Forholdet til den danske adelsmannen og lykkejegeren Vincens Lunge kommer levende frem i et brev fra Lunge til erkebiskopen etter møtet.

Med samarbeidet mellom disse to mektige menn så det ut til at Norges selvstendighet nå skulle hevdes. Med bispestolen i Oslo fikk de det som de ville, kongen godkjente den mann de ville ha. Det var Hans Rev, også dansk. Han hadde vært kannik i Nidaros og var således en god venn av erkebiskopen. Med Olav Engelbrektsson til herre i Trøndelag, Vincens Lunge på Bergenshus og trofaste menn både på Akershus og i bispegården i Oslo, var det nå et par års tid det man kunne kalle norsk styre i Norge. Politisk selvoppholdelsesdrift hadde drevet dem sammen, likevel kom de snart til å skilles i hatefullt uvennskap.

I 1529 klaget bøndene i Sogn til erkebiskopen over voldsferdene til futene og tjenestemennene til Vincens og fru Inger, og de sendte 4 lagrettsmenn til Trondheim for å stadfeste at klagene var riktige. Det var nettopp på denne tiden erkebiskopen hadde begynt krigen mot Vincens, og dratt inn lenene hans. Bøndene klaget på Vincens' urettvise fremferd, og ba samtidig om å få ha erkebiskopen til lensherre. I den siste vanskelige tiden til Olav Engelbrektsson skrapte de sammen en hjelpeskatt til ham på 400 mark.

Det som virkelig gjorde fiendskapen ulegelig, var protestantismen. Alt høsten 1526 skrev biskop Olav i Bergen et ynkelig klagebrev til erkebiskopen og ba om å få flytte ut av byen så han kunne leve i fred for Vincens og alt det «overvold, haan og skade som han meg giort haver og for det skjendsel den hellige kirker lider de secta Lutheriana». Erkebiskopen har skrevet til Vincens om klagemålene, men denne svarer svært lett på saken, og overlater den til kongen og riksrådet. Et par år senere får vi en sterk klage til erkebiskopen fra prosten på Sunnmøre, Nils Mogensson, over «den ovmodige framferda åt lutheranane» på hans kanter.

Framtiden må ha sett mørk ut for erkebiskopen. I 1527 hadde man på herredagen i Odense og på riksdagen i Vesterås opplevd avgjørende gjennombrudd til fordel for lutherdommen både i Danmark og i Sverige. Kunne det da være noe håp for katolisismen i Norge? Med Fredrik til konge var det tydelig nok ikke det! Fredriks sønn, hertug Christian, var en varmhjertet lutheraner. Men det var en urolig og revolusjonær tid, og det kunne kanskje komme utveier. Dette ble da også erkebiskopens politikk, å vente og se. Det gjaldt å hindre at kongen fikk for stor makt i Norge, og derfor fant erkebiskopen alltid utveier til ikke å krone kongen. Særlig i 1528 ble det en spennende strid mellom kongen og erkebiskopen om kroningen. Denne sluttet med at erkebiskopen dro på visitasjonsreise nordover like til russegrensen. Sikkert nok for å forhale kroningen, for ingen av biskopene torde krone kongen når ikke erkebiskopen var med.

Denne saboteringspolitikken så ut til å lykkes, men mot en nærmere og mindre farlig fiende som Vincens brukte han krig. Etter krav fra Gustaf Vasa tok kongen fra Vincens Bergenhus slott og len, i stedet fikk Vincens hele Nonneseter kloster. Med dette bandt han Vincens til seg, og den som fikk betale det hele, ble den katolske kirken.

På samme tid plyndret Vincens også Apostelkirken i Bergen for dens rikdommer, og var med på å rane klosteret til Prekebrødrene i Bergen. Imot denne åpne fiendskapen reiste erkebiskopen krig mot Vincens. Dette var til forsvar for allmuen mot utsugingen til Vincens og hans futer, og for å straffe ham for hans overgrep mot kirken. Det siste var nok hovedsaken. Til å begynne med var erkebiskopen den sterkeste. Kongen holdt seg merkelig nok utenfor denne krigen.

Denne krigen vakte også mye uro både i Norge og i Danmark. Konge og rådsherrer strevde for forlik, særlig på herredagen i Oslo sommeren 1529. Vincens og fru Inger møtte opp i rett tid, men ikke erkebiskopen og ingen av biskopene. Dette så ut som en organisert motstand fra kirkens side, og slik ble det også forstått av de danske rådsherrene i Oslo. Da de slik hadde ventet i 8 uker, gav de opp og dro hjem. Den store herredagen i Oslo ble en eneste fiasko. Her sto Olav Engelbrektsson ved den store korsveien i sitt politiske liv. Han valgte etter plikt og overbevisning, men plikten gjaldt den katolske kirken mer enn Norge.

Krigen mot Vincens kan ikke ha vært særlig godt planlagt politikk, og erkebiskopen gikk til slutt med på et forlik våren 1530. Det var den nye svigersønnen på Austråt, Nils Lykke, som fikk i stand forliket. Erkebiskopen greide her å holde Nils Lykke godt for narr, han sverget til og med på at han var tro mot kongen. Han benyttet denne eden som påskudd til å la være å reise til herredagen i København 1530. Han måtte holde seg hjemme og hindre fiendtlige åtak på riket. Rent formalistisk kunne erkebiskopen forsvare denne eden, men moralsk var det en falsk ed.

Men da fikk Olav Engelbrektsson et enda bedre påskudd til ikke å reise. Det var den forferdelige brannen 5. mai 1531 som brente ned domkirken og nesten hele byen. Erkebiskopen benyttet da pengene som var satt av til reisen, til å få tak på kirken, og til hjelp for domkapitlet og andre fattige. Erkebiskopen tok opp igjen privatkrigen mot Vincens og Austråtfolket. Likeel først etter bud fra kong Christiern, så formalia var i orden! Det skulle ikke mer til enn at kong Fredrik og Eske Bille sendte et par krigshøvdinger mot Trøndelag, så rømte erkebiskopen til Steinvikholm, og han kunne ikke hindre at de brente erkebispegården og brannskattet Trondheim.

Da kongen til slutt gav opp det hele, var erkebiskopens makt ikke mye verd. «Han har hørt», sier han, «at de vil drepe ham under fredelige forhanslinger, derfor holdt han seg på Steinvikholm». Det var ikke før han fikk fritt leide for seg og 60 mann at erkebiskopen møtte personlig i Elgeseter kloster. Erkebiskopen gjorde da en ny troskapsed til kongen, og betalte Vincens og fru Inger for all skade. Et halvt år etter døde kong Fredrik. Erkebiskopen var atter en gang vikar for kongemakten.

Vi kjenner i det hele tatt ikke noe til at Olav Engelbrektsson gjorde noen religiøs innsats mot den oppløsningen som truet den katolske kirken på denne tiden. Han satte seg hardt imot sekulariseringen av klostrene, men de sørgelige sakene mot Domkirken og Munkeliv kloster i Bergen gjorde han visst ingenting for å hindre.

Olav Engelbrektsson kalte sammen til et nytt riksmøte, denne gang i Trondheim 23. mai 1535. Det var andre gang det skulle være riksmøte på mindre enn to år, en enestående ting. Kong Christian sendte nå Claus Bille til Trondheim for å få kongevalget i orden og for å kreve en stor sølvskatt av riket. Etter tinging i noen dager så det ut til at Olav Engelbrektsson fikk med på begge deler. Da skiftet det brått: I erkebispegården 3. januar 1536 sto erkebiskopen fram på møtet og sa at han hadde lovnad fra keiseren og pfalzgreven om at de ville komme med en stor hær til våren og ta både Danmark og Norge. Erkebiskopen ville deretter sette rådsmennene i fengsel. Dette var ikke nok for enkelte, de krevde død over Vincens. Erkebiskopen gikk med på dette, og Vincens Lunge ble hogd ned i sitt herberge og de andre satt i fengsel på Tautra.

Møtet i Trondheim ble den uhyggelige opptakten til siste del av den politiske tragedien som erkebispetiden til Olav Engelbrektsson skulle bli. Nå sto han helt alene om føreransvaret, og den sterke hæren fra keiseren kom ikke. Atter en gang ble Olav Engelbrektsson nødt til å forhandle med de danske herrene som en slagen mann. I april slapp han fangene på Tautra løs. Det var til ingen nytte. Det var makten som nå rådde, og hans egne biskoper falt ifra, ja, gikk imot ham. Bare Hamarbispen sto ved hans side.

Olav Engelbrektsson var til gagns en slagen mann. Den 12. august lot kongen de danske biskopene fengsle, og krevde at Norge skulle innlemmes under Danmark. Alt i august hadde Olav Engelbrektsson sendt Christoffer Trondsson til det burgundiske hoffet etter hjelp, og på slutten av året kom han tilbake med noen skip.

Erkebiskopen ventet lenge før han dro ut på den tunge ferden, først da danske krigsfolk var kommet til Romsdal, seilte han endelig ut fra Trondheim 1. april 1537. Han hadde med seg Domkirkens arkiv og kostbarheter, slik at disse ikke skulle falle i hendene på kongen. På veien plyndret han enda en gang Austråt. Sjøreisen ble hard og farefull, og erkebiskopen rakk ikke frem til Nederland før i mai. Der bosatte han seg i Lierre i Brabant, hvor han døde 7. februar 1538, og ble begravd foran høyalteret i kirken Saint Gommaire.

Olav Engelbrektsson fikk i oppgave å føre den tyngste og vanskeligste striden som noen nordmann har ført for landet sitt - en strid for kirken i en tid da det var ute med den katolske kirken i Norden. En strid for selvstendighet da landet var tommere for militærmakt enn noen gang. Olav Engelbrektsson var en kirkens mann og førte striden som kirkemann. Politikken hans var nok nasjonal, men først og fremst katolsk. Det ble en ulykke for landet. Det er heller ikke til å komme fra at drapet på Vincens Lunge sammen med brenningen av Nils Lykke kaster uhygge over minnet om Olav Engelbrektsson. Og likevel taler alle vitnemål fra samtiden om en elskverdig og vinnende mann. Gode venner og varme vitnemål om takknemlighet har vi fra hans unge år i Rostock, og det fra mange dugelige og kjente menn. Han var en klok mann, lærd og høyt kultivert. Ser man Olav Engelbrektsson mot sin norske samtid, blir han ingen liten mann, men han blir en ensom mann.

av Webmaster publisert 21.12.1996, sist endret 21.12.1996 - 00:42