Peter av Husastad (1225-1226)

Av Olav Martinsen

Da erkebiskop Guttorm døde 6. februar 1224, postulerte korsbrødrene abbed Sigurd på Tautra til å følge etter ham i erkestolen. Sigurd var den gang i utlandet. Dette valget må ha gått for seg på senvinteren 1224 uten at kong Håkon var blitt informert om det på forhånd. Mens kongen denne våren oppholdt seg i Oslo, kom det brev fra korsbrødrene i Nidaros og Skule jarl, som fortalte om Guttorms død og valget på den nye erkebiskopen. Domkapitlet og jarlen ba kongen samtykke i valget og sende brev om dette til paven.

Sagaen forteller at kongen talte med biskop Nikolas om saken og at de to fant ut at abbed Sigurd ikke høvde til et så stort og viktig embete. Sigurd var nemlig allerede på forhånd innstevnet (til generalkapitlet i Citeaux) for å stå til rette for sin opptreden som abbed. Kongen og biskop Nikolas skrev derfor en orientering til paven, som gikk imot Sigurd, og de foreslo i stedet at korsbrødrenes brevbærer til kurien, Peter av Husastad, måtte bli vigslet til ny erkebiskop.

Valget på abbed Sigurd er det første, sikre vitnesbyrdet vi har om dekadanse ved domkapitlet i Nidaros. Alle de tidligere erkebiskopene har etter kildene å dømme holdt en høy moralsk standard, de ser ut til å ha vært oppriktige og overbeviste reformister, og deres liv og virke som geistlige har det etter alt å dømme ikke vært mye å utsette på.

Kilder som tidligere har unngått forskernes oppmerksomhet, forteller imidlertid til evidens at korsbrødrene i Sigurd hadde kåret en uverdig kandidat. Sigurd hadde ikke bare oppført seg utilbørlig i Tautra, men han var også tilsatt som abbed på urettmessig måte, og var derfor suspendert av generalkapitlet i Citeaux og stevnet dit allerede i 1218. Sigurd deltok på riksmøtet i 1223 og har på den måten trosset stevningen i flere år, men samme høst eller vinter må han ha reist sørover for å svare i sin sak. Klart tør det være at kong Håkon opptrådte helt korrekt i dette spørsmålet. Det samme tør en si om pave Honorius III som forkastet Sigurd og vigslet Peter av Husastad først på året 1225.

Erkebiskop Peter tok hjemveien via England og kom tilbake til Norge høsten 1225. Han oppholdt seg trolig i England ennå den 12. august da kong Henrik III ga et av hans handelsskip fritt leide i England for tre år fremetter. Ingen av de brevskaper Peter fikk ved kurien, er bevart. Sagaen forteller imidlertid at den nye erkebiskopen ved hjemkomsten sendte kong Håkon et brev fra paven, med oppfordring om å vise seg som en venn overfor den nye mannen i erkestolen. Peter skal samtidig ha forsikret kongen om sitt vennskap og sin troskap. Kongen hadde på sin side sendt Peter et velkomstbrev som denne fikk kort etter at han kom i land i Norge. Den nye erkebiskopen kan ikke ha vært i tvil om at han kunne regne med kongens støtte i fall han selv viste en nøytral eller kongevennlig holdning.

Skule jarl og korsbrødrene sendte den samme høsten et brev til kongen, der det sto at svikeren Peter var kommet i land, han som hadde kjøpt seg erkebiskopsnavn for den hellige kong Olavs penger. De ba også kongen ta imot Peter som en annen bedrager mot den hellige kirke. Dette brevet videresendte kongen straks til erkebiskopen som ennå oppholdt seg i Bergen. Kongen tilbød Peter følge nord til erkestolen, men dette ble det ikke noe av.

En kan ikke se helt bort fra den mulighet at valget av den uverdige abbed Sigurd og den videre utvikling av Peter av Husastads sendeferd til Roma, kan ha vært avtalt spill mellom korsbrødrene, Skule jarl og biskop Nikolas. Sikkert er det at erkebiskopen snart kom på god fot med Skule jarl. Først på året 1226 sendte de begge i beste forståelse med hverandre brev til kong Håkon med oppfordring om at denne måtte forlike seg med Sigurd Ribbung. Erkebiskopen satte også bann for de menn som gjorde noe ufred før forliksmøte var kommet i stand. Nå var det riktignok erkebiskopens sak å gå i bresjen for fred og forsoning, men denne gang skjedde det på Sigurd Ribbungs henstilling og på et tidspunkt som høvde godt for ham, men dårlig for kong Håkon. Erkebiskopen burde i det minste ha rådspurt kongen før han kunngjorde noen banntrusler i denne forbindelse.

Håkon Håkonsson avviste i et brev erkebiskopens krav og minnet ham om at han høsten i forveien hadde kalt seg kongens venn og korsbrødrenes uvenn: «Men hvordan det nå enn er, så skal Gud og ikke biskopene skifte mellom meg og Sigurd,» skrev kongen. Erkebiskopens banntrusler førte imidlertid til at en del av birkebeinerne lot være å nytte en særskilt god sjanse til seier over ribbungene våren 1226.

Sagaen gir oss inntrykk av at Peter av Husastad hørte til en ætt som ikke utmerket seg ved troskap og pålitelighet. Hans farfar, lendmannen Bård Standale Brynjulfsson, var gått over fra kong Eystein Haraldssons til Inge Krokryggs leir i 1156-57. Også på morssiden var erkebiskop Peter av fornem lendmannsætt. Hans mor var datter av lendmannen, Peter Byrdesvein, erkebiskop Eysteins frende og én av Sigurd Munns fremste menn.

Peter Byrdesvein var en tremenning av erkebiskop Eystein. Denne siste og Peter av Husastad var på denne måten i slekt med hverandre. De ættet begge fra Ulv Stallare og Jorunn Torbergsdatter. Enkelte har ment at erkebiskop Peter er identisk med den magister Peter som var erkebiskop Eiriks kapellan under eksilet. På grunnlag av denne konjektur og av Peters avstamming har for eksempel Alexander Bugge funnet det rimelig at Peter var uvennlig stemt overfor kong Sverre og hans ætlinger. Disse gjetningene synes å ha lite for seg. Peter var ikke noe uvanlig navn, og det er verd å merke seg at Peter av Husastad i myntprivilegiet (1222-23) blir oppført blant korsbrødrene uten noen tittel, mens et par av de andre korsbrødrene blir nevnt med sin magistertittel. Dessuten var erkebiskop Peters morbror, Ulv Fly, en av kong Sverres lendmenn.

Peter av Husastads tilsynelatende vaklende holdning i politikken må nok først og fremst ses på bakgrunn av mannens karakter, den politiske situasjonen i landet og miljøet i Nidaros og Trøndelag. Det har trolig vært vanskelig for erkebiskopen å vise en kongevennlig eller nøytral holdning så lenge Trøndelag lå under Skule jarl, og så lenge storparten av domkapitlet var vennlig innstilt overfor jarlen.

Erkebiskop Peter tok seg øyensynlig samvittighetsfullt av sine kirkelige plikter. Det ser ut til at han våren eller sommeren 1226 holdt en rikssynode i Bergen.

I den islandske kirkestriden stilte erkebiskop Peter seg på den reformistiske biskop Gudmunds side. Gudmund hadde oppholdt seg noen år i Norge, men dro våren 1226 til Island og hadde med seg brev fra erkebiskopen til biskop Magnus på Skålholt som på grunn av sin holdning i striden ble suspendert, og han og noen av de islandske høvdingene ble stevnet til Norge. Erkebiskop Peter døde imidlertid allerede den 9. oktober 1226, og islendingene etterkom derfor ikke denne stevningen.

Peter av Husastads archiepiscopat ble kortvarig, og kildene forteller ikke mye om ham og hans virke. Den kilden som forteller mest, er åpenbart uvennlig innstilt overfor ham. Så mye tør en likevel si om erkebiskop Peter: At han synes å ha vist en fast vilje til å hevde erkestolens frihet og selvstendighet i forholdet til kongen og dens fulle myndighet over hele kirkeprovinsen.