St. Teresia menighet i Hønefoss
Av Georg Fr. Rieber-Mohn. Artikkelen har vært trykket i kirkebladet "Broen", og er en del av serien "Våre menigheter".
I 1934 ønsket biskop Mangers at St. Franciskus Xaviersøstrene etablerte et hospital i Hønefoss samtidig med grunnleggelsen av et nytt sogn i området. Samme år kjøpte søstrene en stor tomt med villa sentralt i byen. Denne ble utvidet og innredet som sykehus med 25 senger, mens de andre bygningene på tomten ble innredet til kirke og prestebolig. Biskop Mangers innviet St. Teresia kirke og St. Franciskus hospital 17. november 1935. Maristene påtok seg ansvaret for sognet, som dekket et stort oppland i deler av Buskerud og Oppland. Den første sognepresten ble maristpateren Peter Bzdyl - av polsk opprinnelse.
En senere Marist, nederlenderen J. Ivens, tok i sin embedstid på begynnelsen av 1950-tallet initiativ til et nytt kirkebygg. Franciskussøstrene ga de nødvendige milder, og den nye kirken ble innviet av biskop Mangers 19. juni 1955.
Franciskussøstrene var i mange år til stor nytte og berikelse for menigheten og ved sykehusdriften også for byens befolkning, men som så mange andre steder ble sykehuset etter hvert nedlagt, og rekrutteringen til ordenen falt etter hvert til et lavmål. De gjenlevende og tilårskomne søstrene - tre i alt - forlot Hønefoss i 1998 og flyttet til moderhuset i Bergen.
Det var mens vietnameseren André-Marie Le Thien Vinh var sogneprest. Han overtok i 1996 St. Teresia menighet etter polakken Janusz Fura, som ble overført til St. Laurentius menighet i Drammen.
Som de fleste vietnameserne i Norge er p. André-Marie båtflyktning. Som følge av kommunistenes maktovertagelse i Sør-Vietnam i 1975, ble det umulig å få en presteutdannelse der. André-Marie begynte allerede som 10-åring på et presteseminar for å begynne de lange forberedelsene til presteutdannelse. I 1979 forlot han Vietnam i en mindre båt og ble etter noen dager med til dels dramatiske og farlige opplevelser i Sørkinahavnet fanget opp av et norsk skip. Via en flyktningeleir i Singapore kom kan til Norge i august 1979. Etter studier i Roma ble han presteviet i 1991. Jeg vet ikke om det er et nasjonal-etnisk særtrekk eller en personlig egenskap ved p. André-Marie, men det er påfallende at han er blottet for sentimentalitet og føleri. Karismatiske bevegelser er ham inderlig fremmed. Troens sannheter er for ham selvfølgelige realiteter, som styrer livet hans. Dertil er han er jordnær og praktisk mann, som ved egen innsats og ved hjelp av gode landsmenn har spart menigheten og bispedømmet for titusener av kroner.
Da p. André-Marie kom til St. Teresia, fikk han ansvaret for et stort sogn. De 572 registrerte katolikkene er spredt over et stort geografisk område. Sognet omfatter nordre og østre Buskerud fra Hol til Hole og Ringerike med Hønefoss som tyngdepunktet. Dessuten omfatter sognet vestre Oppland med Valdres-kommuner og Søndre Land, Gran og Jevnaker. Det er vanskelig, om ikke umulig, for en enkelt prest å dekke et slikt sogn. Dette så meget mer som p. André-Marie er pålagt andre oppgaver utenfor St. Teresia. Han holder ukentlig messer for dominikanerinnene på Katarinahjemmet, og han har i de siste tre år hatt plikter overfor den store gruppen vietnamesere i Kristiansand. Hvorvidt det vil gro opp aktive katolske miljøer i sognets mindre sentrale strøk, vil derfor i første rekke måtte bero på lokale initiativ.
Et viktig tiltak ble for noen år siden initiert av katolikker og sympatisører hjemmehørende i Fagernes-området. De ønsket undervisning og messer. P. André-Marie reponderte positivt og fikk med seg den pensjonerte lektor og teolog Erik M. Mørstad. Sistnevnte er utdannet luthersk teolog, men konverterte i 1974 og har skrevet boken "Min vei til Den katolske kirke", Spesinica 2002. Mørstad og hustruen Sophie vil være kjent for mange katolikker i Sør-Norge fordi de for noen år siden reiste rundt med en vakker kopi av den kjente Maria-skulpturen fra Hedalen kirke i Valdres. En gang i måneden holdes det messe i Fagernes med etterfølgende samtale om teologiske og kirkelige spørsmål. De aktive og utholdende lokale initiativtagerne arrangerer også et katolsk forum - åpne foredragsaftener, for så vidt etter mønster av tilsvarende arrangementer i St. Teresia kirke i Hønefoss.
Etter at St. Franciskussøstrene forlot Hønefoss i 1998, falt en av hjørnestenene i menighetslivet bort. Den nydelige eindommen som de eide - tett inntil presteboligen og kirken - ble lagt ut til salg på det åpne markedet. Markedsverdien var høy. I menigheten var vi fortvilet over dette salget, men vi hadde full forståelse for søstrenes valg. For dem var det ingen vei tilbale. Vår fortvilelse skyldtes det definitive farvel med nonner i Hønefoss, som et salg ville bety. Heldigvis forsto biskopen dette, og OKB kjøpte eiendommen av søstrene, som på sin side har vist stor velvilje overfor denne kjøper.
Så begynte arbeidet med å skaffe søstre til menigheten. P. André-Marie bar hovedbyrden, og kongregasjoner i flere land ble kontaktet, med negative resultater hovedsakelig pga. dårlig nyrekruttering i ulike ordener. Men endelig lyktes vi i Vietnam. Søstrene av det hellige kors, som ordenen heter, var villig til å sende fire nye nonner, se nærmere Broen nr. 2-2004. Den 5. desember 2003 landet de på Gardermoen. De hadde aldri vært i fly før, aldri opplevd kuldegrader og snø og kunne ikke ett ord norsk. Det ble et kombinert klima- og kultursjokk. Med de fant seg til rette. De flyttet inn i søsterboligen, som p. André og gode og nevenyttige vietnamesiske venner hadde pusset opp og fornyet.
Søstrene er intelligente, lærevillige og med et sjeldent pågangsmot. De snakker nå til dels godt norsk og forstår mye. I sommer fikk de hagen til å blomstre, de klipper plen og går løs på alle praktiske oppgaver. I menighetslivet er de i ferd med å bli aktive deltagere, de har gitt menighetslivet en ny åndelig dimensjon. Under sine Europa-besøk i 2004 har både genralpriorinnen for moderordene i Vietnam og overhodet for de vietnamesiske biskoper besøkt søstrene på Hønefoss. En stor Ære! De har begge uttrykt tilfredshet med hva de har sett, og vi kan nå regne med å beholde søstrene i mange år fremover. Etter hvert vil noen av dem gå ut i sivile yrker og skaffe inntekter til klosteret. Inntil videre er vi avhengige av generøse givere.
Det er - som i mange andre katolske menigheter i Norge - et broket mangfold av nasjonaliteter blant medlemmene. I høymessen søndager gjør polakker, filippinere, vietnamesere og til dels chilenere seg sterkest gjeldende - og nordmenn naturligvis. Det er mitt inntrykk - som mangeårig formann i menighetsrådet - at vi har en vital menighet med gode relasjoner på tvers av nasjonale og kulturelle forskjeller... Det viktige arbeidet med undervisning av barn, ivaretas av en ildsjel som Turid Folkedal. Og det gror med nydøpte og av og til konvertitter. Søndag 21. november - under høymessen - opptas noen av initiativtakerne til "det katolske Valdres" - ekteparet Gudheim fra Ulnes - i vår kirke. En stor glede for oss alle. Måtte Gud fortsette å la sin nåde risle over St. Teresia menighet.