Beredskapsplan

BEREDSKAPSPLAN

1. Innledning. Kirkens ansvar for å verne om menneskets integritet

Kirken deler med resten av samfunnet ansvaret for at barn og unge er beskyttet mot overgrep i enhver form. Overgrep undergraver barns rett til fysisk og psykisk helse og velvære og deres rett til å vokse og utvikle seg i omgivelser som anerkjenner deres iboende verdighet og verdi. Ethvert overgrep mot barn er brudd på Guds bud og et svik mot menneskers tillit til dem som har ansvar for å ivareta deres vekst og utvikling. Opplevelsen av dette svik forsterkes når det begås av en person som forventes å skulle leve etter klart definerte etiske regler.

Seksuelle overgrep begått av prester, ordensfolk eller andre som gjør tjeneste i Kirken, er et svik også mot deres kall til å tjene andre og mot det kristne fellesskap som har gitt dem autoritet og ansvar.

Man skal aldri undervurdere den virkning seksuelle overgrep har på et barn, både på kort og lang sikt, ofte gjennom hele livet. Opplevelser av denne art virker inn på det fysiske, psykiske og det følelsesmessige plan. Å anerkjenne på et så tidlig tidspunkt som mulig at et overgrep er skjedd, betyr at man kan sette i gang tiltak som hjelper barnet til å håndtere opplevelsene. Hvis det ikke ytes riktig hjelp, kan virkningene bli langvarige og bidra til en rekke problemer senere i livet.

Når det gjelder overgrep begått av personer knyttet til Kirken, må man i tillegg ta i betraktning den skade som øves i forhold til personens tro. I sin ytterste konsekvens kan det bety at vedkommende holder seg borte fra Kirken og kanskje til og med mister sin tro på Gud.

De som kommer til Kirken med sine opplevelser må føle at man lytter oppriktig til dem, og at de blir møtt med omsorg. Man må gjøre sitt ytterste for å forstå den virkning det har hatt på anklageren og hans/hennes familie.

Det er en stor utfordring for Kirken å utvikle større tydelighet i møtet med enkeltmennesket, både de ansatte og ordinerte.

I denne sammenheng er det særlig nødvendig at vi skiller mellom tilgivelse og konsekvenser. En person kan bli tilgitt av Gud, men dette må ikke blandes sammen med hvilke konsekvenser det får at et overgrep har skjedd. Selv om både biskop/bispedømme, medarbeidere, kolleger og anklageren tilgir at den anklagede har skadet dem, er det ikke det samme som å la det være muligheter for at det samme skal kunne gjenta seg. En kan overfor slike personer altså ikke nøye seg med tilgivelse og en oppfordring om ikke å gjenta handlingen.

Derimot har vi ansvar for å legge til rette for at det ikke skal kunne gjenta seg!

Vi må ikke glemme at Kirken alltid har sett det som en av sine viktigste oppgaver å støtte de svake og de som lider urett, og i saker med seksuelle overgrep eller krenkelser er anklageren oftest den svake part.

Kirken må være opptatt av å ivareta den krenkede og den må møte den som forteller sin historie på en måte som skaper trygghet.

Kirken må være rede til å gi hjelp og omsorg til dem som har vært utsatt og deres familie, også utover den første tiden etter at saken er blitt kjent. Dersom disse opplever vanskeligheter i forhold til sin tro som en følge av dette, har Kirken et særlig ansvar for å møte disse problemene med følsomhet og respekt. Kirken må gjøre alt som står i dens makt for å gi dem en mulighet til å erfare håp om et bedre liv og mulighet for forandring og fornyelse - selv fra dypet av smerte og fortvilelse - i tråd med Evangeliets budskap.

Kirkens reaksjon på en anklage mot en prest eller andre i Kirkens tjeneste, må preges av respekt for de rettigheter vedkommende har, og det er derfor Kirkens ansvar å sørge for at den anklagede sikres rettsvern. Særlig, selv om man tar hensyn til det overordnede behov for å beskytte anklageren, må man sørge for at en anklaget persons gode navn og rykte ikke blir urettmessig svertet, eller at vedkommende blir forhåndsdømt.

Man må også hjelpe den anklagede på det åndelige og følelsesmessige plan. Dette må strekke seg gjennom hele den periode etterforskningen varer og så lenge man ser at det er behov for det. Personer som begår overgrep tilhører en kirke som er grunnlagt på et budskap om kjærlighet og tilgivelse; dette betyr at de kan hjelpes til å håpe på og arbeide for helbredelse og fornyelse i sitt liv.


2. Kirkens reaksjon på seksuelle overgrep

Kirken har etisk, moralsk og religiøst ansvar for å beskytte mennesker. Seksuelle overgrep mot mennesker som deltar i kirkelig sammenheng, er forræderi mot den tillit disse har vist, og spesielt graverende er dette forræderi overfor barn og unge. Derfor fastsetter OKB følgende prinsipielle punkter som et nødvendig grunnlag i behandlingen av slike saker:

  • OKB vil ta på alvor den smertelige erfaring personen opplever etter et overgrep fra kirkelig medarbeider. De som forteller om slike erfaringer må ikke møtes med tvil om at de snakker sant. Det betyr ikke at man skal ta stilling til sannhetsgehalten før saken er ferdigbehandlet.
  • OKB er klar over den smerten som slike overgrep skaper, og de langvarige skader det medfører. Den svakeste part må forsvares ved mistanke om overgrep, av menneskelige grunner og med grunnlag i kristen etikk.
  • OKB vil gjøre alt som står i sin makt for å helbrede smerten og rette opp skaden som offeret er påført.
  • Den anklagede må behandles korrekt og rettferdig.
  • OKB vil ta de forholdsregler som norsk lov og kirkeretten hjemler for å forhindre videre overgrep fra den anklagede.
  • OKB vil gi riktig og sannferdig informasjon om seksuelle overgrep slik at menneskers liv ikke ødelegges.
  • Kirken må være et trygt sted for alle. Kirkens ansvarlige må handle og uttrykke seg klart og tydelig, slik at mulige ofre for seksuelle overgrep tør stå frem med sin historie.

Følgende punkter danner grunnlaget for informasjon og retningslinjer som skal følges av OKB for å kunne gi et riktig og effektivt svar på overgrep:

  • Anklagerens sikkerhet og velbefinnende må være det overordnede hensyn ved mistanke og i den videre behandlingen.
  • OKB skal reagere raskt både ved mistanke og i rettsbehandlingen. Sogneprester og biskop må informeres umiddelbart.
  • OKB skal samarbeide med anklageren og familie/pårørende når disse ønsker å rapportere til sivile myndigheter og politi.
  • Det må vises omsorg overfor den som har vært utsatt for overgrep og overfor vedkommendes familie.
  • OKB vil sette i verk tiltak raskt overfor en anklaget. Biskopen må vurdere om kirkelig medarbeider skal fortsette i tjenesten mens saken etterforskes.
  • OKB vil fremme og respektere de rettigheter den anklagede har mht. norsk lov og kanonisk rett og sørge for rettferdig behandling.
  • I slike saker må det vurderes hvordan biskop/sogneprest skal reagere og informere overfor menigheten og det øvrige samfunn av hensyn til privatlivet til både en anklaget, en anklager og deres familier.
  • OKB vil ta nødvendige skritt for å gjenopprette den anklagedes gode navn og rykte fullstendig og uten at tvil hefter ved det, hvis han/hun feilaktig er beskyldt for å ha begått seksuelle overgrep

Det er meget viktig at de som behandler saken hele tiden viser menneskelighet og varsomhet i sin tilnærming på grunn av både anklagerens og den anklagedes sårbarhet, skamfølelse, fortvilelse, selvforakt og følelse av håpløshet. Dessuten er det særdeles viktig å være varsom av hensyn til muligheten for at det foreligger en falsk anklage.


3. Prosedyrer og informasjon

3.1 Generelt

OKB vil gjennom denne beredskapsplanen sikre at bispedømmet har klare prosedyrer for hvordan saken skal behandles og klare retningslinjer for informasjon der det foreligger anklage mot en person i Kirken om seksuelt overgrep eller grenseoverskridende seksuell adferd.

Hva som er seksuelle overgrep og grenseoverskridende seksuell adferd og tegnene på om noen har vært utsatt for dette, fremgår av definisjoner i Vedlegg I. Hvilke slike forhold som er straffbare etter norsk lov og hvilke straffer som kan gis for slike forhold fremgår av Vedlegg II. Kirkerettens bestemmelser om hvordan slike saker bedømmes og behandles fremgår av Vedlegg III.

Beredskapsplanen fastsetter hvem som har krav på informasjon og hvilken grad av informasjon det er nødvendig at de får og hvem som gir denne informasjon. I tilknytning til dette må selvfølgelig krav om anonymitet ivaretas.

Målsettingen med informasjon er å hindre ryktespredning, unødig usikkerhet og spekulasjon. Informasjonen skal være åpen og saklig, uten unødvendig detaljerte opplysninger. Hele tiden må hensynet til personvern veies opp mot det faktiske behov for informasjon.

I tilfelle en anklaget er suspendert, vil OKB sørge for nødvendig åpenhet og informasjon ut fra disse hensyn.

3.2 Prosedyrer

3.2.1 Kontaktpersoner

Biskopen oppnevner to kontaktpersoner i bispedømmet. Generalvikaren er den ene, og den andre skal være en kvinne. Generalvikaren fortsetter som kontaktperson også om det skulle oppstå en vakanse og han må være fungerende biskop.

Kontaktpersonene skal være å treffe på en egen kontakttelefon. (For kontaktpersonenes informasjonsrutiner, se 3.2.3, Mottagelse av klage.)

3.2.2 Fagetisk råd

Biskopen oppnevner et Fagetisk råd med en psykolog/psykiater, en prest og en jurist som medlemmer. Dersom psykolog/psykiater ikke har kompetanse innen sexologi, kan rådet søke bistand hos en person med slik kompetanse. Minst ett av medlemmene skal være kvinne.

Fagetisk råd skal ha en funksjonstid på fire år og medlemmene skal kunne gjenvelges. Man må unngå at hele rådet velges nytt samtidig. Det er viktig å ha kontinuitet i arbeidet.

Selv om det ikke foreligger konkrete saker, bør rådet møtes en gang hvert halvår. Hensikten er at medlemmene kan være orientert om og drøfte utviklingen innen dette feltet både nasjonalt og internasjonalt. Fagetisk Råd kan avtale med Informasjonstjenesten at de skal få tilsendt løpende informasjon om nyheter på feltet.

Hver gang et medlem av Fagetisk råd oppnevnes, skal vedkommende få informasjon om alle forhold som berører hans/hennes oppdrag, herunder orientering om bispedømmets tidligere retningslinjer ved anklager, eventuelle anklager eller rykter som har forekommet, hvordan disse er blitt behandlet, og generelt om Fagetisk råds virksomhet. Denne informasjon kan gis av biskopen, tribunalet eller av andre medlemmer av Fagetisk råd.

Når en klage er mottatt (se 3.2.3 Mottagelse av klage), vurderer Fagetisk Råd anklagen med sikte på den videre prosedyre og sørger for at retningslinjene følges.

Fagetisk råd må sette seg inn i de kirkerettslige bestemmelser som er relevante. Også når det gjelder de andre fagområdene som er representert, er det viktig at medlemmene informerer hverandre.

Videre skal Fagetisk råd ha en rådgivende rolle i bispedømmet vedrørende psykologiske, juridiske, sosiale, moralske, teologiske og kirkepolitiske aspekter i forbindelse med seksuelle overgrep.

Medlemmene av Fagetisk råd kan også være behjelpelige i utdanning og etterutdanning av prester, diakoner og kirkelige medarbeidere.

Fagetisk råd må kunne trekke inn ekstern faglig kompetanse når de selv finner det nødvendig for å utføre sine oppgaver.

Fagetisk råd oppnevner støttepersoner for anklager og anklaget. Disse skal være personer som vedkommende har tillit til. Fagetisk råd har en veiledende rolle overfor støttepersonene.

3.2.3 Mottagelse av klage

Alle som får kjennskap til en sak kan ta kontakt med en av OKBs kontaktpersoner, og hvis det er en prest som får kjennskap til en sak, skal han henvende seg til disse. De to kontaktpersonene skal deretter sammen informere biskopen og Fagetisk råd.

Dersom biskopen er den som får førstehåndsinformasjon, skal han innkalle Fagetisk råd, slik at de sammen kan avgjøre hvordan saken skal videreføres.

Fagetisk råd skal ha all informasjon om saken. Biskopen og Fagetisk råd har et samlet ansvar for sakens fremdrift.

3.2.4 Anmeldelse / informasjon til politiet

Beslutning om å anmelde et overgrep til politiet må i første rekke vurderes og eventuelt foretas av anklageren og pårørende. Se Vedlegg II.2.3. Som hjelp til å ta beslutning om anmeldelse skal OKB tilby anklager og pårørende bistand av advokat eller annen rådgiver. Hvis saker er anmeldt eller skal anmeldes til politiet, må det vurderes hvem som skal gi politiet de nødvendige opplysninger, i tillegg til anklager/pårørende. Det henvises for øvrig til Vedlegg II om straffebestemmelser og saksbehandling i straffesaker.

Den anklagede skal representeres av en jurist som er uavhengig av bispedømmets eller kongregasjonens/ordenssamfunnets andre jurister.

Hvis anklagede er kleriker, følges prosedyrer angitt i kirkeretten. Jfr. Vedlegg III, pkt. 4.

3.2.5 Terapeutisk hjelp / sjelesorg for ofrene

Fagetisk råd har som sitt ansvar å sørge for at både offer og overgriper får adekvat profesjonell hjelp. I den utstrekning utgifter til slik hjelp ikke dekkes av det offentlige, vil bispedømmet bidra til å dekke nødvendige utgifter.

OKB vil også sørge for at bispedømmets prester blir satt i stand til å drive slik særskilt sjelesorg som er relevant for både anklager og anklagede når seksuelle overgrep har funnet sted.

3.2.6 Taushetsplikt

Alle som behandler slike saker har taushetsplikt. Erklæring om taushetsplikt skal undertegnes, bevitnes eller notarbekreftes og oppbevares i OKBs arkiv.

3.3 Informasjon

Her behandles spørsmål om informasjon

  • til biskop og Fagetisk råd
  • til politiet
  • til berørte parter
  • mellom bispedømme og kongregasjon/ordenssamfunn
  • til media

3.3.1 Informasjon til anklageren og eventuelt vedkommendes familie

Under forutsetning av at det ikke er noe til hinder fra politiets side, bør det gis nødvendig informasjon til de berørte parter, først og fremst anklageren og den anklagede. Som generelt prinsipp skal det ikke være samme person som er i kontakt med de to partene. Fagetisk Råd har ansvar for at det opprettes slik kontakt. Bispedømmets kontaktpersoner kan ivareta denne funksjonen.

Det må skilles mellom informasjon og sjelesorg. Alle som er ansvarlige for å gi informasjon, må sørge for at denne er saklig og balansert, slik at ikke rykter, partsinnlegg, bruddstykker av informasjon, og lignende gir usanne og feilaktige bilder av hva en konkret sak dreier seg om.

Anklageren vil ofte være den som har dårligst tilgang på informasjon, fordi den anklagede, som har sin faste oppgave i Kirken, som regel har kortere avstand til der hvor informasjonen finnes. Mangel på informasjon legger en unødvendig ekstra byrde på anklageren. Tilstrekkelig og riktig informasjon kan være helt avgjørende når det gjelder hvordan anklageren kommer gjennom den påkjenningen som behandlingen av en overgrepssak er. Det er også viktig fordi vedkommende dermed kan ha tillit til at saken tas alvorlig og behandles deretter.

Det må først og fremst gjøres klart for vedkommende hva Kirkens holdning er og for de muligheter som gis for videre støtte og oppfølging. Selv informasjon om at saken tar tid eller er utsatt, er viktig å formidle. Så snart noe nytt skjer, må det straks opplyses om det. Anklageren må ikke være den som må streve for å få de nødvendige opplysninger.

Dersom anklageren er en mindreårig, underrettes de foresatte etter samme prosedyre som er nevnt ovenfor. Informasjon til de foresatte ellers må vurderes ut fra anklagerens alder og ønske.

3.3.2 Informasjon til den anklagede

Først og fremst er det viktig at informasjon til den anklagede ikke kommer i konflikt med eventuell politietterforskning. Når betingelsene for politianmeldelse er tilstede, overlates hele etterforskningen til politiet. All informasjon og annen oppfølging fra OKBs side må avklares i kontakt med politiet. Hvis dette ikke blir gjort, kan en medvirke til at viktig bevismateriale går tapt.

Den anklagede må imidlertid få grundig informasjon om følgende spørsmål som gjelder Kirkens behandling av saken:

  • Kirkens generelle holdning til overgrep
  • Bispedømmets prosedyrer i overgrepssaker
  • Forholdet mellom tjenestesamtaler og sjelesorg og hvem som tar seg av de forskjellige sider av saken
  • Hvem den anklagede i fortsettelsen skal forholde seg til.

3.3.3 Informasjon mellom bispedømme og kongregasjoner/ordenssamfunn

Medlemmer av kongregasjoner/ordenssamfunn som arbeider i bispedømmet står under dobbelt jurisdiksjon: OKBs biskop og egen overordnede. Dette påvirker behandlingen av overgrepssaker. Det vises til Vedlegg III om kirkeretten, der en finner de bestemmelsene som regulerer disse kirkerettslige forholdene.

Ved anklage mot et medlem av en kongregasjon/et ordenssamfunn, må vedkommendes overordnede straks informeres om anklagen. Ordensforstander (evt. Provinsial) må være delaktig i å oppklare hva som ligger til grunn for anklagen og å følge opp sakens videre utvikling.

3.3.4 Informasjon til andre bispedømmer

Hvis den anklagede er en sekularprest, skal biskopen informere andre bispedømmer hvor vedkommende har vært i tjeneste.

Når det gjelder ordenssamfunn/kongregasjoner, er dette et ordensinternt spørsmål.

3.3.5 Informasjon til menigheten

Dersom den anklagede ikke er sognepresten, må biskopen underrette ham.

Hvis den anklagede er sognepresten, må biskopen i samarbeid med de to kontaktpersonene vurdere om, og i tilfelle hvilken, informasjon menighetsrådet og menigheten skal ha.

Biskopen og Fagetisk råd vurderer om det i andre tilfeller skal gis informasjon til menigheten. Det må tas hensyn til de begrensninger taushetsplikten og kirkeretten setter.

Foresatte til barn og ungdom som har deltatt i sammenhenger der en frykter / vet at overgrep kan ha / har skjedd, vil selvsagt ha behov for og krav på annen informasjon enn andre menighetsmedlemmer. I saker som er så alvorlige at det foreligger politianmeldelse, kan det være hensiktsmessig i samråd med politiet å invitere til samtale. Det bør da gis informasjon om Kirkens holdning og prosedyrer som skal følges, og det kan gis en orientering av medisinsk / psykologisk fagpersonell om fysiske og psykiske reaksjoner på overgrep, og gis råd om hvordan foreldre og andre bør forholde seg til anklageren i den aktuelle situasjon. Det bør også gis informasjon om hvor man kan henvende seg med spørsmål og mistanker om overgrep og om hvilken støtte kirkelige og andre instanser kan gi.

Det som er viktig i denne sammenheng er at det gis tilstrekkelig og saklig informasjon slik at man kan forebygge ryktedannelse. Det er såre menneskelig at begge parter i en slik sak har behov for å formidle sin versjon, men det vil skape grunnlag for grupperinger som står mot hverandre i oppfatninger, og det er skadelig for en menighet.

På bakgrunn av hvor alvorlig en sak som dette er for både anklager og anklaget oppfordres begge parter, og alle som kjenner til saken, til å utvise diskresjon og ikke spre informasjon unødig.

3.3.6 Informasjon til media

Man skal i utgangspunktet ikke kommentere personalsaker i media. Erfaringsmessig vet man likevel at det ikke er realistisk å tro at saker av dette slaget i det lange løp vil kunne holdes skjult. Derfor er det bedre å være forberedt på i verste fall å måtte forholde seg til media. For å forhindre at oppslag inneholder usannheter og faktiske feil, må man allerede fra første stund forberede seg på at forholdet blir offentlig kjent.

Dersom ikke biskopen selv forestår kontakten med pressen, skal han utpeke en person som er ansvarlig for pressekontakt i den aktuelle saken. Vedkommende skal fortløpende få fullt innsyn i saken for så å vurdere hva som kan og bør opplyses til media. Pressekontaktene må veiledes av biskopen og Fagetisk råd.

Det er rimelig å anta at en slik sak fort kan få stor oppmerksomhet av media. Personen med ansvar for pressekontakt skal fort bli satt inn i situasjonen og de øvrige som har kjennskap til saken skal forholde seg til den som har dette ansvaret. Det er viktig å beskytte de berørte i saken, for å unngå forhåndsdømming og for å unngå eksponering av ofrene. Mediamessig kan like gjerne hele menigheten bli et offer dersom et overgrep, eller rykter om slikt, skulle hende.

Avhengig av sakens alvorlighetsgrad og om den skjer langt fra Oslo kan det være fordelaktig med to personer som kan uttale seg, én ved den aktuelle menigheten eller sognet, og én sentralt i OKB. En mediedekning vil trolig lete etter lokale kilder i saken og en person som befinner seg på stedet, vil mer kunne fremstå som en lokal representant med nærhet til saken.

Dersom media får kjennskap til forholdet, vil det være umulig å legge lokk på saken. Det vil derfor være en fordel til en viss grad å gi media informasjon om saken, gjennom pressemeldinger eller gjennom direkte kontakt med journalister. På den måten kan man enklere styre hva slags og hvor mye informasjon som kommer ut.


Forrige Innhold Neste

av Webmaster publisert 31.03.2006, sist endret 31.03.2006 - 18:18