Beredskapsplan

VEDLEGG III - KANONISK RETT (KIRKERETTEN)

Den någjeldende kirkeretten finnes i Codex Iuris Canonici av 1983, samt nye forskrifter gitt i Sacramentorum sanctitatis tutela og De delictis gravioribus, begge datert og rettskraftige fra 30. april 2001 og publisert i Acta Apostolicae Sedis i januar 2002. (Alle oversettelser er uoffisielle.)

III.1. Utøvende myndighet

Biskopen har for sitt bispedømme styringsmyndighet, som inkluderer myndighet til på forskjellige måter å gripe inn ved seksuelle overgrep. Kirkeretten legger imidlertid formelle og materielle begrensninger på biskopens utøvelse av egen myndighet. Den begrensningen som har størst betydning i denne sammenheng gjelder saker der den anklagede er en kleriker (diakon- eller presteviet) og det antatte offeret var under 18 år gammel da overgrepet skal ha funnet sted.

Den utøvende myndighet deler biskopen først og fremst med generalvikaren (fellesbetegnelse "Ordinarius"). Dette innebærer at han kan la generalvikaren behandle overgrepssaker helt eller delvis om han finner det tjenlig. Biskopen kan også delegere myndighet til å behandle overgrepssaker der den antatte overgriper ikke er kleriker til en annen bestemt person/organ.

En begrensning i adgangen til å delegere myndigheten til andre enn en prest ligger i bestemmelsen i kan. 483, §2:

...i saker der en prests rykte kan komme i fare, skal notaren være prest.

III.2. Forholdet mellom borgerlige og kirkerettslige sanksjoner i overgrepssaker

Reaksjoner fra borgerlige myndigheter har ingen umiddelbare kirkelige konsekvenser. Det må derfor avgjøres på selvstendig grunnlag og i henhold til Kirkens egne prosedyrebestemmelser om det er nødvendig eller ønskelig med kirkelig reaksjon. Det må i ethvert tilfelle vurderes hvilken vekt som skal legges på borgerlige straffeforføyninger som pågripelse, siktelse, varetektsfengsling, tiltale, forelegg, domfellelse, straff. Dersom gjerningspersonen er kleriker eller ordensmedlem vil det være opp til biskopen eller Troskongregasjonen å bestemme reaksjon; er det en legperson vil arbeidsgiver ha ansvaret innenfor de rammene som Kirkeloven og Arbeidsmiljøloven setter.

En borgerlig sanksjon kan også begrense behovet for en kirkelig reaksjon, jfr. kan. 1344, nr. 2:

... kan [den kirkelige] dommeren ut fra sin samvittighet og klokskap avstå fra å ilegge straff, ilegge en mildere straff eller gjøre bruk av en bot dersom den straffeforfulgte [...] er blitt straffet tilstrekkelig av borgerlig myndighet eller det kan forventes at de vil ta skritt til å straffe ham.

III.3. Kirkerettslige bestemmelser som angår seksuelle overgrep

Hovedbestemmelsene om seksuelle overtredelser finnes i kan. 1395, §§1 og 2. §1 sier:

En kleriker som lever i samboerskap [konkubinat], utover det som nevnes i kan. 1394 [forsøkt inngått ekteskap], og en kleriker som vedvarer i en annen ekstern synd mot det 6. av De ti bud som forårsaker skandale, skal straffes med suspensjon. Til dette kan straffer bli progressivt lagt til etter en advarsel dersom han vedvarer i overtredelsen, inntil han til sist kan bli ekskludert fra den klerikale stand.

Seksuelt overgrep mot barn/ung person foreligger ut fra kanonisk rett der det både dreier seg om brudd på det 6. bud og bruddet rammer person under 18 år. Jfr. kan. 1395, §2:

En kleriker som på annet vis (enn samboerskap) har forbrutt seg mot det 6. av De ti bud - og særskilt dersom forbrytelsen er begått med vold, ved trusler, offentlig eller med en mindreårig under 16 år - straffes med rettferdige straffer, ikke utelukket eksklusjon fra den klerikale stand dersom tilfellet tilsier det.

samt endring av aldersgrense i De delictis gravioribus:

...] forbrytelse begått av kleriker mot det 6. av De ti bud med en mindreårig under 18 år.

Foreldelsesfristen for kirkelige reaksjoner ved denne type forbrytelser ble i De delictis gravioribus endret fra 5 til 10 år, og begynner å løpe fra det antatte offerets 18-årsdag.

For medlem av ordenssamfunn/kongregasjon gir seksuelt overgrep grunnlag for eksklusjon fra ordensinstituttet, jfr. kan. 695, §1:

Et medlem (av ordenssamfunn) skal ekskluderes som følge av forbrytelsene omtalt i kann. 1397, 1398 og 1395 - med mindre Superior ved forbrytelsene omtalt i kan. 1395, §2, betrakter det slik at eksklusjon ikke er helt nødvendig, men at det på annen måte kan sørges tilstrekkelig for medlemmets forbedring og for gjenreisning av rettferdighet og utbedring av anstøt.

Forbindes et seksuelt overgrep med skriftemål, er dette særdeles skjerpende, jfr. kann. 1378, 1387 og 1388, samt De delictis gravioribus.

III.4. Reaksjonsansvar

Mot biskop kan kun Den hellige stol (Vatikanet) reagere.

Mot annen person i det kirkelige hierarki underlagt biskopen skal reaksjonene kontrolleres av Troskongregasjonen, jfr. De delictis gravioribus:

...] disse forbrytelser [...] er reservert for Det apostoliske tribunal i Troskongregasjonen.

Når ordinarius eller hierark1 har i det minste sannsynlig kjennskap til en reservert forbrytelse skal han, etter å ha utført en innledende etterforskning, melde fra til Troskongregasjonen. Kongregasjonen vil, dersom den ikke på grunn av spesielle omstendigheter selv behandler saken, oversende de relevante normer og beordre ordinarius eller hierark til å fortsette med saken gjennom sitt eget Tribunal."

Ovennevnte gjelder bare ved antatte overgrep mot barn. I andre overgrepssaker er det biskopen som har hele reaksjonsansvaret.

Gjelder saken en sekularprest som er inkardinert i et fremmed bispedømme, eller en utlånt sekularprest som arbeider annensteds, må nødvendige hensyn tas.

Når det gjelder ordener og kongregasjoner er reaksjonsansvaret i det store og hele en ordensintern sak, men også der vil saker være reservert for Troskongregasjonen, som kan ta over saken eller gripe inn dersom de føler det er nødvendig. Biskopen har imidlertid en myndighet til selv å tvangsforflytte ordenspersoner, forutsatt at han overholder de særlige betingelser som gjelder, jfr. kan. 679:

Når det foreligger en påtrengende grunn som er meget tungtveiende, kan biskopen forby et medlem av et ordensinstitutt å ha tilhold i bispedømmet - dersom medlemmets overordnede Superiorer etter å være advart har forsømt å gjøre noe med forholdet - noe som likevel straks må meldes til Den hellige stol.

For at kan.679 skal kunne anvendes må de fire kriterier som angis være oppfylt:

Det må være et alvorlig forhold (urgente gravissima causa). Seksuelle overgrep vil falle inn under dette begrepet, mens seksuelle forhold uten karakter av overgrep ofte ikke vil gjøre det.
Den ordensforesatte må være advart. Advarselen må gjøre det klart at man anser det som et alvorlig forhold.
Den ordensforesatte må ha forsømt å iverksette tilstrekkelige tiltak.
Tiltaket må straks meldes til Den hellige stol. Forbudet må være utstedt som et dekret, som sammen med en fyldig redegjørelse sendes til Kongregasjonen for Institutter for konsekrert liv og Selskaper for apostolisk liv.

Når seksuelt overgrep er begått av ansatte eller engasjerte personer i kirkelige organisasjoner, må inngrepskompetansen antas å ligge hos organisasjonens øverste ledelse, enten daglig leder eller styre/landsstyre i henhold til organisasjonens vedtekter.

Dersom forholdet er begått av noen som tilhører ledelsen i en offentlig kirkelig organisasjon, kan denne lederen eventuelt fjernes eller erstattes etter kirkerettens regler som gjelder for offentlige organisasjoner (jfr. kan. 318). For en privat kirkelig organisasjon (jfr. kan. 323-324) har kirkelige myndigheter en viss, men mer begrenset og uklar inngrepskompetanse.

III.5. Innledende (umiddelbare) og eventuelt midlertidige tiltak

Fremsettes det beskyldninger som fører til mistanke mot person om seksuelle overgrep mot barn/unge, må beskyldningen tas seriøst og umiddelbart søkes styrket eller svekket. Kirkeretten er imidlertid svært forsiktig i sine forskrifter, jfr. kan. 1717:

§1. I den utstrekning Ordinarius får kunnskap om at det foreligger en forbrytelse - og dette i det minste er sannsynlig - skal han personlig eller gjennom en annen egnet person forsiktig undersøke tilfellet vedrørende de faktiske forhold og omstendighetene og vedrørende tilregneligheten - med mindre slik undersøkelse synes fullstendig overflødig.

§2. En må sikre seg at ikke noens gode navn kommer i fare på grunn av slik etterforskning.

Etter den innledende undersøkelsen har ordinarius ansvar for å beslutte videre tiltak, jfr. kan. 1718, §1:

Når fakta er samlet inn, skal ordinarius erklære:
om en prosess for å ilegge eller erklære en straff kan åpnes;
om dette vil være hensiktsmessig, med hensyn til kan. 1341;
om en juridisk prosess skal anvendes eller, såfremt ikke loven forbyr det, om saken skal føres fram gjennom et ekstra-judisielt dekret.

I vurderingen etter kan. 1718 §1,2° skal det tas hensyn til kan. 1341:

Ordinarius skal åpne en juridisk eller administrativ prosess for ileggelse eller erklæring om straff kun dersom han oppfatter at verken ved broderlig korreks eller irettesettelse, ei heller ved noen form for pastoral omsorg kan skandalen bli tilstrekkelig reparert, rettferdig gjenopprettet og gjerningsmannen omvendt.

I valget mellom juridisk og administrativ prosess bør det tas hensyn til sakens fakta; en komplisert sak der det ikke foreligger tilståelse behandles best gjennom juridisk prosess, mens en enklere sak der fakta ligger i klare dagen, enklere og raskere vil kunne behandles administrativt.

Videre heter det i kan. 1718 §2:

Ordinarius skal tilbakekalle eller endre et dekret nevnt i §1 når nye fakta indikerer for ham at en annen avgjørelse skulle vært tatt.

og i kan. 1718 §3:

Når han utsteder dekreter som nevnt i §§1 og 2 skal ordinarius, dersom han anser det som fornuftig, konsultere to dommere eller andre juridiske eksperter.

Det vil i de aller fleste tilfeller være fornuftig å gjøre dette, for å sikre at dekreter blir utstedt på korrekt vis og med henvisning til rette paragrafer. Dette blir spesielt viktig fordi bruken av administrativ prosess medfører at en og samme person blir anklager, forsvarer og dommer. Ordinarius kan gjennom konsultasjon både bedre rettssikkerhet og beskytte seg selv mot eventuelle mistanker som måtte oppstå om urettferdig behandling.

Muligheten til midlertidige tiltak i forbindelse med rettslig straffeforfølgelse ved kirkelig domstol er regulert i kan. 1722:

For å forebygge anstøt, for å beskytte vitnenes frihet og for å verge et rettmessig forløp kan Ordinarius etter å ha hørt påtaleadvokaten og selve den stevnede som er anklaget, på ethvert stadium under prosessen holde den anklagede unna prestelig tjeneste eller et kirkelig embete eller oppdrag, pålegge eller unnsi ham tilhold på et bestemt sted eller territorium, eller også forby ham offentlig delaktighet i Den allerhelligste eukaristi; alt dette skal kalles tilbake etter bortfall av grunnen og bortfaller ut fra selve den gjeldende rett etter at straffeprosessen er henlagt.

Styrkes mistanken mot en person om seksuelle overgrep, kan det være nødvendig umiddelbart og midlertidig å få fjernet ham fra aktiv tjeneste/posisjon. Bruken av slike midler er omstridt, ettersom de kan krenke anklagedes rettigheter og skade hans omdømme.

Det må bemerkes at kan. 1722 spesifiserer at suspensjon eller andre straffetiltak bortfaller dersom saken bortfaller. Det er dermed ikke åpent for å bruke slike midler som et alternativ til annen straff.

Dersom straff skal ilegges krever kirkeretten at det først er gitt en advarsel, jfr. kan. 1347 §1:

En straff kan ikke gyldig ilegges dersom ikke gjerningsmannen på forhånd har mottatt minst en advarsel om å rense ut overtredelsen, og har blitt gitt passende tid til å gjøre dette.

Med "rense ut overtredelsen" menes etter kan. 1347 §2:

Gjerningsmannen sies å ha renset ut overtredelsen dersom han eller hun virkelig har angret overtredelsen og har gjort, eller i det minste oppriktig har lovet å gjøre, passende tiltak for reparasjon av skaden og skandalen.

Dersom skaden kan anses som reparert, kan dommeren avstå fra å ilegge ytterligere straff; det må bemerkes at dette gjelder kun straff ilagt ferendae sententiae (av kompetent kirkelig myndighet), ikke straff ilagt latae sententiae (ved selvfelt dom).

III.6. Anklagedes rettigheter

Når det innledes sak mot en anklaget må det sikres at den anklagede kjenner sine rettigheter. I forhold til sivil straffesak vil retten til advokatbistand og andre rettigheter opplyses av politiet. I en kirkelig sak mot kleriker er det Kirkens ansvar å gjøre anklagede kjent med slike rettigheter. De mest relevante rettigheter som nevnes i Kirkeloven er:

Rett til advokatbistand (kan. 1723 §1):: Anklagede i en kirkelig straffesak må ha advokat.2 Dersom han ikke selv engasjerer en advokat skal dommeren utnevne en.
Rett til å avvise henleggelse (kan. 1724):: Den anklagede kan kreve å få sin sak behandlet fullt ut selv om Ordinarius eller promotor justitiae ønsker å henlegge den.
Rett til å ha siste ord (kan. 1725):: I skriftlig og muntlig behandling av saken har anklagede eller hans advokat rett til å ha siste ord.
Rett til frifinnelse (kan. 1726):: Dersom anklagedes uskyld blir klar under behandling av saken, har han rett til å bli formelt frifunnet, og dommeren må i sin dom erklære dette.
Rett til å anke (kan. 1727):: Den som blir funnet skyldig kan uansett omstendigheter anke.
Rett til rettferdig prosess (kan. 1728 §1):: Alle relevante lover og normer for straffesaker må følges. Det vil først og fremst være anklagedes advokat som sikrer at dette blir fulgt.
Rett til fritt forsvar (kan. 1728 §2):: Den anklagede er ikke pliktig til å tilstå en overtredelse, eller til å avlegge ed før forklaring gis.
Dokumentbehandling (kan. 489 §2 og 1729):: Sakens dokumenter skal oppbevares i bispedømmets hemmelige arkiv, og slettes ved den skyldiges død eller etter 10 år. En kort oppsummering sammen med teksten i selve dommen skal dog oppbevares inntil den skyldiges død. Dette gir mulighet for nullitetsvurdering av saken i 10 år.

Med unntak av sistnevnte rettighet gjelder disse punkter når en sak føres for kirkelig domstol. Ved administrativ behandling gjelder mindre omfattende rettigheter, men det er også mindre straffemuligheter.

Ved administrativ behandling har den anklagede rett til å få tilkjennegitt anklagen og bevisene, samt til å forsvare seg (kan 1720 §1).

Før et ordenssamfunn/kongregasjon beslutter seg for å ekskludere et medlem, gjelder ytterligere rettigheter (kann. 695-700).

Dersom rettigheter krenkes, vil den umiddelbare effekt ramme først og fremst den anklagede, men på lengre sikt vil det også ramme Kirken og dens rettssystem. Dels risikerer man at skyldige går fri eller får sterkt redusert straff dersom saken ikke føres riktig; dels uthuler man sentrale rettsprinsipper, noe som kan svekke tilliten og legitimiteten til det kirkelige rettssystem.

III.7. Endelige tiltak

Når en sak er tilstrekkelig undersøkt, må endelige tiltak besluttes. Blir konklusjonen på undersøkelsen at beskyldninger mot en person er grunnløse, må man trekke konsekvensen ved å heve eventuell suspensjon og også eventuelt gi erstatning/oppreisning til den som har lidd, jfr. kan 128:

Enhver som rettstridig ved en juridisk handling - ja også ved enhver annen forsettlig handling eller handling utført ut fra annen form for skyld - forvolder en annen skade, påligger det forpliktelse til å utbedre den forvoldte skade.

Dersom konklusjonen på undersøkelsen fører til konklusjon om å iverksette endelige tiltak, kan disse bli sivile (dvs. ikke-straffemessige) og/eller straffemessige tiltak og / eller erstatning / oppreisning.

I enkelte saker der anklagede frikjennes eller ingen straff ilegges, kan det likevel være på sin plass med en advarsel eller annen oppfølging, noe kirkeretten åpner for i kan. 1348:

Når en person har blitt funnet ikke skyldig i en anklage, eller der ingen straff er ilagt, kan ordinarius se til personens velferd eller allmennhetens vel gjennom passende advarsler eller andre former for pastoral omsorg, og til og med, dersom saken krever det, gjennom bruk av straffemessige tiltak.

Man kan se for seg en del tilfeller der slike oppfølgingstiltak er passende, for eksempel:

Dersom man ser at bakgrunnen for advarslene er utsvevende livsførsel og vanemessige antydninger av seksuell karakter som har gitt grunn til mistanke; dette er særlig problematisk dersom personen tidligere har begått eller vært mistenkt for overtredelser.
Dersom det er psykiske problemer eller alkoholisme som krever profesjonell behandling.
Dersom den anklagede på annen måte før eller under saken har oppført seg på en måte som svekker tiltroen til ham/henne eller til Kirken.

III.7.1 Korrigerende tiltak

Tiltak ved visse konklusjoner kan bli at man nøyer seg med en "irettesettelse", "advarsel" eller "broderlig korreksjon", jfr. kann. 1339 og 1341.

Fjerning av ordensperson fra f.eks. menighetspreststilling kan gjøres av biskopen etter samråd med provinsialen, jfr. kan 682, §2.

Avskjedigelse og forflytning av sekulær sogneprest er adskillig mer komplisert. Seksuelle overgrep vil vel oftest gi materielt grunnlag for avskjedigelse, jfr. kan. 1741:

Særlig følgende forhold er grunner til at sognepresten rettmessig kan avskjediges fra sitt sogn:
1 - handlemåte som for det kirkelige fellesskap innebærer alvorlig tap eller forstyrrelse;
[...]
3 - tap av god anseelse hos sognebarn som er verdige og har tyngde, eller aversjon mot sognepresten som ikke kan forventes snart å være bortfalt; (...)

Prest kan fratas skriftemålsfullmakt, jfr. kan 974, §1:

Stedets Ordinarius og likeledes kompetent Superior må ikke tilbakekalle innvilget fullmakt til fast å ta imot skriftemål med mindre det skjer ut fra en tungtveiende grunn.

Prest kan få forkynnelsesforbud, spesielt om overgrepssak vil innebære at hans forkynnelse vil svekke egen og Kirkens troverdighet. Jfr. kan. 764:

Idet forskriften i kan. 765 ikke berøres, har prestene og diakonene fullmakt til over alt å forkynne når de i det minste formoder å ha samtykke fra kirkens rektor til å utøve dette virke - med mindre denne fullmakt av kompetent Ordinarius er blitt innskrenket eller fratatt dem og med mindre særlov krever uttrykkelig tillatelse.

Fordi forkynnelsen er en sentral del av en klerikers gjerning og Kirkens liv, må det være tungtveiende grunner for å innskrenke eller frata retten til å forkynne, og avgjørelsen bør forklares skriftlig.

III.7.2 Straffemessige tiltak

Kirkeretten opererer med "bannstraffer" og "soningsstraffer" samt med ulike typer "straffeskånselsmidler" (advarsel, irettesettelse).

"Bannstraffene", som er ekskommunikasjon, interdikt og (straffemessig) suspensjon av kleriker, er de strengeste straffene, som kan være nødvendig i så alvorlige saker som overgrep for å vise at Kirken tar slike saker seriøst. Imidlertid fordrer bruken av disse straffealternativene advarsel på forhånd og de kan ettergis så fort gjerningsmannen angrer.

"Soningsstraffene" er i seg selv mildere enn bannstraffer. Eksempler på slike straffer (jfr. kan. 1336, §1) er:

forbud mot eller foreskriving om å ha tilhold på et bestemt sted eller territorium
fratagelse av myndighet, embete, oppdrag, tittel
straffemessig forflytning til annet embete
eksklusjon fra den klerikale stand.

"Eksklusjon fra den klerikale stand" (det samme som "tap av kappe og krage") er den strengeste enkeltstraff mot kleriker. Den kan kun anvendes i svært få tilfelle. Jfr. kan. 1395, §2 (gjengitt ovenfor).

Ved soningsstraff har ikke gjerningsmannen krav på ettergivelse ved anger. Kirken kan på fritt grunnlag avgjøre om soningsstraffen eventuelt skal ettergis. Imidlertid vil det kunne svekke Kirkens troverdighet om den ettergir slik straff for gjerningsmann som er funnet skyldig i seksuelt overgrep mot mindreårig.

III.7.3 Skadesutbedring (erstatning, oppreisning)

En overgrepssak kan gi et berettiget grunnlag for krav om skadesutbedring, som kan ha form av erstatning for økonomisk og oppreisning for ikke-økonomisk tap.

Skadesutbedring kan tenkes i følgende tilfelle:

fra gjerningsperson til offer for påført skade
fra gjerningsperson til kirkelig enhet for den indirekte skade Kirken er påført
fra kirkelig enhet til offer for den skade Kirken indirekte har medansvar for ved ikke å ha opptrådt tilstrekkelig forutseende
fra kirkelig enhet til urettmessig anklaget person, dersom Kirken ved sin reaksjonsmåte har påført skade
fra anklager til urettmessig anklaget person for påført skade
fra gjerningsperson til kirkelig enhet etter regresskrav som følge av skadesutbedring ytt av den kirkelige enhet.

III.8. Saksbehandling og bevisbedømmelse. Forholdet til skriftemål

Kirkeretten har bestemmelser om saksbehandling, om bevismidler og bevisbedømmelse og om hvilke kirkelige instanser som er kompetente til å behandle saker om seksuelle overgrep, alt etter forholdets art og alvorlighetsgrad. Det er også bestemmelser om klage til høyere rettsinstanser. Imidlertid antas det ikke nødvendig å gå nærmere inn på disse reglene i denne handlingsplanen.

En prest kan få kjennskap til overgrepsproblematikk gjennom skriftemål, men mistanke eller visshet som presten får på denne måten kan aldri bringes videre til tredjeperson, det være seg foreldre, politi, overordnede i Kirken e.l. Heller ikke indirekte kan en skriftefar bruke eller formidle kunnskapen indirekte videre, selv ikke for å avverge skade. Jfr. kan 983:

§1. Det sakramentale segl er ukrenkelig; derfor er det strengt forbudt for en skriftefar ved ord eller på noen annen måte og av hvilken som helst grunn å forråde et skriftebarn.

§2. Taushetsplikt påligger også tolker - dersom det forekommer - foruten alle andre som på en eller annen måte har fått kunnskap om synder ved skriftemål.

Jfr. videre kan. 984:

§1. Enhver skriftefar forbys bruk av viten ervervet ved skriftemål til belastning for pønitenten, også når enhver fare for åpenbaring er utelukket.

§2. Den som er tildelt myndighet, kan ikke på noen måte for den ytre ledelse gjøre bruk av kunnskap som han på noe tidspunkt gjennom skriftemål har fått om synder.

Jfr. straffebestemmelsene i kan 1388:

§1. En skriftefar som direkte krenker det sakramentale segl, havner under ekskommunikasjon etter selvfelt dom forbeholdt den Apostoliske Stol; men skjer det bare indirekte, straffes han ut fra forbrytelsens alvor.

§2. Tolker og andre omtalt i kan. 983, §2, som krenker taushetsplikt, straffes med en rettferdig straff - ekskommunikasjon ikke utelukket.

Hvordan kan så presten forholde seg når et skriftebarn tar opp overgrepsproblematikk? I et slikt tilfelle bør presten straks foreta en seriøs vurdering av hvorvidt han skal oppfordre skriftebarnet til å gå videre med saken utenfor skriftemålet, eventuelt ta den opp på nytt etter skriftemålet. Presten bør komme med klare råd om dette og også om hva som kan gjøres og hvordan.

Det strenge kanoniske vern av skriftemålsseglet kan i noen grad stå i motsetning til borgerlig rett, jfr at etter den borgerlige straffelov er det straffbart ikke å anmelde alvorlige forbrytelser som vil bli begått eller på annen måte søke de aktuelle forbrytelser avverget. De forbrytelsene det er tale om, er bl.a. seksuell handling med barn under 14 år. Men på den annen side bestemmer den borgerlige straffelov at prester eller forstandere i registrerte trossamfunn kan straffes dersom de rettstridig åpenbarer hemmeligheter som er betrodd dem eller deres foresatte i embeds medfør, altså et strafferettslig vern av skriftemålets ukrenkelighet.