Retningslinjer for nasjonalsjelesorgen i Oslo katolske bispedømme

Innledning

Omsorgen for innvandrere er et viktig anliggende for Kirken. Selv Den hellige familie var flyktninger (jfr. Matt 2,13-15), og vi finner tallrike formaninger om at Guds folk må vise kjærlighet overfor fremmede både i Det gamle; og Det nye testamentet; se f.eks. 2 Mos 23,9: "Du skal ikke fare hardt fram mot en innflytter! Dere vet jo selv hvordan det kjennes å være innflytter; for dere var selv innflyttere i Egypt.", og Matt 25,35 og 30: "Jeg var fremmed, og dere tok imot meg ... det dere har gjort mot en av mine minste brødre, gjorde dere mot meg."

I Kirken kan man teologisk sett ikke tale om fremmede. "Gud gjør ikke forskjell på folk, men tar imot enhver som frykter ham og gjør ham rett, hva folkeslag han enn tilhører."1 For vi er alle døpt til å være ett legeme; enten vi er jøder eller grekere er vi alle ett i Jesus Kristus.2 Men fremmede i vanlig forstand, det vil si personer som kommer "utenfra", for eksempel fra et annet sted eller land, omtales ofte i Bibelen.

Jesus Kristus, den gode hyrde som ga sitt liv for hjorden (jfr. Joh 10,11) er fundament og modell for all Kirkens virksomhet. Han syntes inderlig synd på dem "som var som sauer uten hyrde" (Mark 6,34), og krevde av sine disipler at de skulle ha en særlig omsorg for de svake og særlig trengende, til hvilke mange innvandrere må regnes,3 de som er i en situasjon preget av usikkerhet og sårbarhet. Disse skulle Guds folk ha særlig omsorg for - "Legg vinn på gjestfrihet".4

I Kirkens historie finner vi vitnesbyrd om at man til alle tider har forsøkt å leve opp til dette ideal. I moderne tid var det den store katolske utvandringsbølge fra Europa til Amerika som - særlig fra slutten av 1800-tallet - førte til at Kirken mer systematisk begynte å tenke gjennom sine pastorale strategier.5

Det fant også sted en liten katolsk innvandring til Norge. Da Kirken på ny ble etablert i Christiania i 1843, var det ved en kongelig innrømmelse til innvandrere. En stor del av de norske katolikker som i vår tid oppfatter seg som kulturelt rotfestet her, har utenlandske aner. Helt siden Kirkens gjenkomst har katolikkene i Norge overveiende vært innvandrere eller deres etterkommere.

I tall var det ikke så mange utenlandske katolikker. De lærte seg raskt norsk: de var kommet for å arbeide og mange kom fra germansk språkbakgrunn. Kirken arbeidet målbevisst for å "inkulturere seg", igjen senke sine røtter i norsk jord, og knytte an til Norges katolske fortid. Inntil 1960/70-tallet kom lekfolket og de utenlandske katolske biskoper, prester og søstre i stor grad fra samme nord- og mellomeuropeiske bakgrunn.6 Og messene ble feiret på latin. De mange katolske skoler spilte også en betydelig rolle i integreringsprosessen.7 Blant annet av disse grunner var debatter om hva som var den beste form for nasjonalsjelesorg lite aktuelle.

Men Kirkens læreembede har beskjeftiget seg meget med spørsmålet om sjelesorgen blant innvandrere, særlig etter siste verdenskrig. Et vitnemål om dette er pave Pius XIIs apostoliske konstitusjon Exsul Familia fra 1952. Det annet Vatikankonsil (1962-1965) tok også opp tematikken, noe som særlig reflekteres i dekretet Christus Dominus,8 men også i andre konsilsdokumenter.9 Etter konsilet kom i 1969 pave Paul VIs apostoliske skriv Pastoralis migratorum cura,10 som ajourførte Exsul Familia og innarbeidet impulsene fra konsilet. Dette skriv utgjør den siste omfattende behandling av tematikken på sentralkirkelig hold.11 Codex Iuris Canonici, den kirkelige lovbok av 1983, tilfører intet nytt.12

Temaet behandles ofte direkte eller indirekte i pavelige encyklikaer og andre budskap.13 En særlig viktig kilde til forståelsen av læreembedets tenkning om innvandrerproblematikken er Pavens årlige budskap til verdensinnvandringsdagen.

De siste årtiers innvandring til Norge har på en helt ny måte satt temaet på dagsorden også her. Presteråd og Legmannsråd, og senere Pastoralråd, har beskjeftiget seg meget med saken. Det viktigste resultat av arbeidet på 1980-tallet var de retningslinjer som biskop Gerhard Schwenzer i 1989 ga for stiftskapellaner for innvandrere og koordinator for innvandrersjelesorgen.14

Enhet og mangfold

Det er Kirkens mål å bistå alle dets lemmer til å bevare og fordype sin tro, til å leve som gode kristne og til å føre troen videre.

En vesensegenskap ved Kirken er enhet: "Vi tror på én, hellig, katolsk og apostolisk kirke", som det heter i trosbekjennelsen. Oslo katolske bispedømme bevarer denne enhet - i all sitt mangfold. Det er ved sammen å virkeliggjøre et levende fellesskap at vi best hjelper hverandre i å leve som katolikker i et sekularisert samfunn.15

Men Kirkens enhet er ikke det samme som ensartethet i sosiologisk forstand. Teologisk uttrykkes enheten ved samlingen rundt den samme biskop og rundt det samme nattverdens sakrament. Kirkelig enhet innebærer altså ikke nødvendigvis enspråklighet eller et ensartet kulturelt uttrykk for troen.16 Den uttrykkes heller ikke nødvendigvis gjennom ensartede strukturer,17 eller ved at alle innenfor et område tar del i samme messer, andakter, katekese og ungdomsgrupper.18

Verken assimilere eller segregere

Det er ikke et mål for Kirkens virksomhet å få mennesker av én kultur assimilert i en annen. Og når det gjelder en sunn integrasjon, er dette en prosess som må få følge naturlige menneskelige lover. Dette gjelder i to retninger: Sjelesorgen for nasjonale grupper skal verken forsere eller blokkere prosessen.19 God innvandrersjelesorg er brobyggende, og klarer å differensiere mellom hva som best tjener de første generasjoner innvandrere, og det som best gavner senere generasjoner.

Oslo katolske bispedømme - en innvandrerkirke

Oslo katolske bispedømme er i høy grad en innvandrerkirke. Av de drøyt 45.000 katolikker (hvorav 29.278 var registrerte i menighetene pr. 31.12.1993) er neppe mer enn 15.000 født i Norge. Mange av dem er barn, og en stor andel av barna er 2-generasjons innvandrere. Over 125 fødeland var i 1994 registrert i menighetenes kartoteker.20 En stor del av de utenlandsfødte kommer enten fra ikke-germanske språkområder, kulturer som er fjernt fra den nord-europeiske, og/eller er av en annen rasemessig bakgrunn. De fleste er kommet for å bli, i det minste for en uoverskuelig fremtid. Noen blir i landet kun for en kortere periode.21 Om somrene kommer det dessuten mange sesongarbeidere (særlig polakker) og turister til bispedømmet.22 Dessuten arbeider mange katolske sjøfolk på norske skip.23

Situasjonen i bispedømmet skiller seg fra de fleste andre bispedømmer med mange innvandrere. Vanligvis er de "innfødte" katolikker i flertall, og innvandrerne i mindretall.24 Hos oss er den "rotnorske" gruppe et lite mindretall. Under én synsvinkel kan man betrakte denne gruppe som én nasjonalgruppe blant mange, altså ikke som en ressurssterk "vertsgruppe". Katolske innvandrere må ha klart for seg at den norske gruppen som ressursgruppe ikke er sterk nok til å yte all den bistand som de kunne ønske seg. Noen steder er det snarere omvendt: At det er de større innvandrergrupper som har større ressurser, at de må være villige til å gi det norske "vertskap" livsrom og hjelp til å utvikle sin tro ut fra sin norske kulturelle bakgrunn.

Den katolske kirkes forhold i Norge, særlig den norske gruppes relativt svake stilling, det begrensede antall prester og menigheter, små økonomiske ressurser, sammen med Kirkens rettmessige ønske om å inkultureres i samfunnet, kan bety at det i praksis vil være mindre mulighet til å skape det rom for mangfoldet som man ideelt kunne ha ønsket.

Retningslinjer og anbefalinger

Del I: Organisering

1. Nasjonalsjelesorgen organiseres direkte under biskopen,25 og drives ut fra bispedømmets almene retningslinjer, biskopens konkrete anvisninger, og den lokale menighets ønsker og behov, og på en slik måte at den enkelte menighet har vesentlig styring med tilretteleggelse og realisering av de føringer som gis av biskopen.

2. Det opprettes en kommisjon for nasjonalsjelesorgen av rådgivende karakter for utveksling av løpende erfaringer.26 Kommisjonen har møte minst en gang i året. Kommisjonen har biskopen som formann. Alle nasjonalsjelesørgere er medlemmer. Ordenssøstre og andre med særlige oppgaver innenfor nasjonalsjelesorgen bør også være representert. Det kan også delta representanter fra Kateketisk Senter, UNKF, Caritas Norge og Pastoralrådet.

3. Sjelesorgen for nasjonalgrupper organiseres på forskjellige nivåer, etter behov og ressurser.

Noen nasjonalgrupper vil være så tallmessig svake, så spredte eller så assimilerte i det norske samfunn at en sjelesorg utover den regulære sjelesorg i menighetene ikke vil være nødvendig. Men -

Andre grupper kan ha behov for jevnlige besøk av en sjelesørger som har sin hovedoppgave utenlands.
For andre grupper må kontakten til en spesiell sjelesørger være lettere tilgjengelig: Det kan for eksempel være en særlig kvalifisert prest som har som hovedoppgave å være sogneprest, kapellan e.l., men som ved siden av ser til en viss nasjonalgruppe innen et definert område.
Andre grupper kan trenge en sjelesørger som har dem som sin eneste oppgave, eller som sin hovedoppgave. Det dreier seg da om "Stiftskapellaner for innvandrere".27
Stiftskapellanenes kirkelige vigselsmyndighet er avhengig av delegasjon fra sogneprestene for de aktuelle menigheter, og ved det sikres også god kontakt mellom innvandrersjelesorg og menigheter.28 (En stiftskapellan må alltid være godkjent som vigselsmann av det offentlige for å kunne vie.)
Kirkeloven åpner også for andre modeller ( "misjon", personalmenighet).29 Men forutsetningene for at disse modeller skal kunne nyttes i Norge nå, synes generelt ikke å være til stede.30

4. Bispedømmet gjennomfører en særlig årlig innvandrerdag i tråd med anbefalingene fra Pavestolen.31

Del II: Sjelesørgerne

5. Ettersom kultur og mentalitet er de naturlige medier og veier til å kjenne og åpne opp et menneskes indre selv, vil omsorgen for innvandrere bære rikere frukt når den ivaretas av personer som har god kjennskap til dem.32

De prester som skal ha sjelesørgerisk omsorg for innvandrere, må derfor ha størst mulig kulturell og språklig kompetanse. Det stilles krav både til de prester som har sjelesørgerisk ansvar i en vanlig menighet, og til dem som er satt til å være sjelesørgere for nasjonalgrupper.

6. Det vil i regelen være den lokale sognegeistlighet som er den nærmeste til å nå ut til innvandrerne i menigheten. De prester som står i vanlig sjelesorg skal arbeide for å øke sin kulturelle forståelse i forhold til de grupper som befinner seg i deres menighet.33

Bispedømmet skal bidra til dette ved å stille til rådighet egnet materiale (om nødvendig, etter evne utarbeide eget materiale) og arrangere kurs.

Bispedømmet støtter prester som tar relevante språkkurs.

7. Også de prester som arbeider i sjelesorgen for én bestemt nasjonalgruppe, skal på samme måte sette seg inn også i andre nasjonalgruppers bakgrunn. Dette gjelder særlig de prester som er fast tilknyttet bispedømmet, i mindre grad de som er engasjert fra utlandet for en tidsbegrenset innsats i Norge.

8. Biskopen kan utnevne prester som særlige sjelesørgere for nasjonalgrupper.

Det kan dreie seg om prester som selv tilhører den aktuelle gruppe,34 eller prester som har en særlig kompetanse for arbeide overfor gruppen.35 Det kan være prester som ikke har andre større pastorale oppgaver, eller som samtidig har andre oppgaver - for eksempel som menighetskapellaner - med en arbeidssituasjon som muliggjør en tilfredsstillende innsats i nasjonalsjelesorgen.36 De særlige sjelesørgere skal i regelen utnevnes til stiftskapellaner for innvandrere.37

Når flere nasjonalsjelesørgere har ansvar for samme nasjonalgruppe, skal deres respektive ansvarsområder klart defineres. Én av dem kan gjøres til koordinator for sjelesorgen overfor nasjonalgruppen.

9. Alle sjelesørgere for nasjonalgrupper skal avlegge en årlig rapport (fastsettes i utnevnelsesbrev eller egen avtale), særlig om de pastorale sider ved virksomheten. Det er naturlig at det rapporteres både til biskopen og til de menigheter der han har hatt sitt virke. Det skal også avlegges regnskap for virksomheten.

10. En prest som engasjeres fra utlandet for å ivareta oppgaven som sjelesørger for en nasjonalgruppe, må ha tillatelse fra sine egne ordinære kirkelige overordnede før han engasjeres i bispedømmet.38

11. Bispedømmet skal fastlegge arbeidsbetingelsene til alle nasjonalsjelesørgere i kontrakt eller utnevnelsesskriv. Blant de forhold som må fastlegges, er særlig de territoriale grenser for deres arbeidsfelt, deres forhold til den lokale Kirke eller menighet, og deres plikter og rettigheter. Når det gjelder prester engasjert fra utlandet, er det særlig viktig å regulere spørsmål som lønn, bolig og ferier.

12. Sekularprester engasjert fra utlandet til dette arbeidet, beholder sin inkardinasjon i sitt hjemlige bispedømme og kan vende tilbake dit og nyte de samme rettigheter og privilegier der som om de hadde arbeidet der hele tiden. Tilsvarende skal gjelde ordensprester i samme situasjon.

13. Under sin tid som sjelesørger for innvandrere i bispedømmet, er presten i alle ordningsspørsmål underlagt biskopen. Han nyter de samme privilegier og sjelesørgeriske rettigheter, for eksempel skriftemålsjurisdiksjon, som det lokale presteskap.

Han skal forsøke å tilpasse seg bispedømmets måte å arbeide på ved å forstå seg selv som en del av det, samarbeide med de andre prestene, delta på prestemøter og andre samlinger og støtte opp om bispedømmets generelle arbeid, også på områder som ikke berører hans virksomhet blant innvandrere.

Det lokale presteskap skal ta imot nasjonalsjelesørgerne slik at de føler seg hjemme i dets midte. En slik samstemthet vil være et forbilde både for innvandrere og norskfødte på den enhet og det samarbeid som bispedømmet etterstreber.

Utenlandske nasjonalsjelesørgerne skal kunne ta aktivt del i presterådet, og bør sikres representasjon dersom de ikke blir direkte valgt av prestene.

14. Det stilles krav til prestenes norskkunnskaper og forståelse av norsk kultur, historie, kirkelig situasjon og samfunnsforhold.

De prester som er inkardinert i bispedømmet, eller er varig engasjert her, skal i regelen være i stand til å yte sjelesorg på norsk overfor katolikker av mer eller mindre norsk bakgrunn. Derfor stilles det høye krav til språkbeherskelse og forståelse av det norske samfunn.
For prester som engasjeres fra utlandet til nasjonalsjelesorg for en avgrenset periode, er ikke kravene like høye. Men ettersom en viktig del av deres oppgaver vil være å hjelpe innvandrere til å forstå og finne seg til rette med sine nye omgivelser, må også de få en opplæring som gir dem en viss kulturforståelse og helst også visse norskkunnskaper.

Det er klart at en utenlandsk prest som ankommer landet, ikke kan oppfylle slike krav med det samme. Han bør likevel få anledning til å gjøre en meningsfull sjelesørgerisk innsats også i løpet av den periode som han trenger for å opparbeide norsk kulturkompetanse og språkforståelse.

15. Der det finnes mindre grupper av innvandrere som ikke har en egen sjelesørger i bispedømmet, skal sjelesorgen blant dem styrkes ved at de fra tid til annen får besøk av en prest utenfra. Bispedømmet skal søke å inngå faste avtaler med prester bosatt utenfor Norge - annetsteds i Norden eller lengre unna - for jevnlige besøk.

De kan naturligvis ikke stilles overfor krav i nærheten av dem som stilles til prester som er bosatt i landet. Men også de skal motta den informasjon fra bispedømmet om norske forhold som muliggjør en best mulig innsats. De skal også få de samme utvidede skriftemålsfullmakter som prester som arbeider fast i bispedømmet.39

De besøkende prester skal bes om å avlegge en kort rapport om sine pastorale erfaringer fra besøket.

16. Punktene ovenfor gjelder, med de nødvendige tilpasninger, også for diakoner, ordenssøstre og andre som engasjeres i arbeide blant innvandrere.

Del III: Språklige og kulturelle uttrykk

17. Det må tilrettelegges for bruken av innvandrernes språk i liturgien.40 Dette må i særlig grad gjelde for de nyere innvandrergrupper, grupper som kun befinner seg midlertidig i landet, og grupper som kulturelt står særlig langt fra nord-europeisk kultur.41

18. Vel så viktig som messer eller innslag som lesninger, bønner og salmer på innvandrernes språk, er å gi rom for at de kan utøve sitt andaktsliv og kan feire hjemlige religiøse fester også i den lokale menighets kirkerom eller andre lokaler.

19. Menighetene bør særlig gi rom for de tradisjonelle andaktsformer som er universalkirkelige, selv om de kan ha trådt noe i bakgrunnen i Norge i de senere år. Sakramentsandakter, Maria andakter, rosenkransandakter m.v. kan gjerne forsøkes gjennomført på norsk, og ikke kun på andre språk.

20. Menighetene og innvandrergruppene bør bestrebe seg på at noen av de nasjonale tradisjoner kommer et større fellesskap til gode, både gjennom liturgien og andre tilstelninger. Det kan for eksempel skje ved at det i forbindelse med en nasjonal fest synges egnede sanger under den messe som besøkes av flest mennesker fra menigheten forøvrig, og ved at kirkekaffe arrangeres i nasjonalgruppens regi med et passende program.

21. I de større menigheter er det et behov for flere søndagsmesser. Man kan ikke samle hele menigheten til felles høymesse i menigheter med flere tusen medlemmer.

De messer som legges til, trenger ikke nødvendigvis å være på andre språk enn norsk, men de kan etter behov gjerne ta et visst preg av den eller de nasjonalgrupper som i særlig grad samler seg om den nye messetid. Det kan også være latinske, norsk/latinske og norske messer med varierende preg.

22. Etter behov skal et tidsskrift-tilbud på andre språk støttes. Det kan dreie seg om tidsskrifter utgitt i Norge, eller i utlandet rettet mot spesielle nasjonalgrupper.

"Broen" og ungdomsbladene bør ha innslag på innvandrernes språk, eller artikler på norsk spesielt tilpasset eller rettet til innvandrerne.

Del IV: Spesielle grupper utenlandsfødte

23. Katolikker av andre riter: Disse katolikkene, enten de er utenlandsfødte eller norskfødte, er ikke medlemmer av Den katolske kirke av latinsk ritus.42 Så lenge deres egne Kirker ikke har etablert arbeid i Norge, er det likevel vårt bispedømme som har ansvar for dem.43

Deres forhold til den lokale Kirke kan ikke sammenlignes med andre innvandrede katolikkers. Det må på ingen måte forsøkes å få dem til forlate sin egen kirkelige arv, og i den grad det er mulig, skal vår Kirke legge forholdene til rette for at de skal kunne beholde og dyrke sine tradisjoner.44

Deres barn blir ved dåpen medlemmer av foreldrenes katolske Kirke, selv om sakramentsforvalteren tilhører den latinske Kirke.

Geistlige fra deres liturgiske tradisjon skal inviteres til pastoralbesøk i den utstrekning det er nødvendig.

I kirkerettslige spørsmål som berører dem, skal bestemmelsene i lovboken for de katolske østkirker legges til grunn.45

24. Innvandrerkvinner: Sjelesorgen for innvandrerkvinner må ta sitt utgangspunkt i respekt for særskilte trekk ved synet på kvinner i andre kulturer. Det må legges vekt på å hjelpe disse kvinner og deres familier til å forstå og finne en god måte å forholde seg til forholdene i den katolske menighet de tilhører. Det er viktig å hjelpe innvandrerkvinnene til å komme til gudstjeneste og delta i menighetens liv.

25. Sesongarbeidere: Der det befinner seg et stort antall katolske sesongarbeidere av samme språklige bakgrunn, skal Kirken prøve å gi dem gudstjenestetilbud på deres eget språk.46

26. Midlertidig bosatte: Det samme gjelder for grupper som oppholder seg i landet på arbeidskontrakter som kun strekker seg over noen få år.47 For disse gruppene skal det etter evne tilrettelegges for en sjelesorg som ligner den som utøves i en menighetssammenheng - med katekese av barn, ungdomsarbeid, voksenkatekese, foreningsvirksomhet, strukturer for medansvarlighet osv.48

Overfor dem blant disse katolikkene som kirkerettslig tilhører utenlandske militærordinariater, må det gjøres visse tillempninger, for eksempel i sakramentsforvaltning og kirkebokføring.49

27. Turister: Menighetene skal i rimelig utstrekning tilpasse sitt gudstjenesteliv etter tilstrømningen av katolske turister. Dette kan gjøres ved at man på noen steder feirer messer på turistenes språk eller på latin, og ved at lesninger o.a. i de norske messer gjentas på deres språk. Det må gjøres tilgjengelig oppdaterte informasjonsbrosjyrer på de aktuelle språk om Kirkens historie og situasjon i Norge.

28. Sjøfolk: Det er mange katolske sjøfolk på skip som anløper norske havner. De menigheter det berører i særlig grad, bør i samarbeid med de ansvarlige for den katolske sjømannsmisjon50 utvikle en god sjelesorg for sjøfolk. Bispedømmet bør utrede hvordan man best kan vise omsorg overfor sjøfolk på norsk-kontrollerte skip som sjelden eller aldri anløper Norge.

Del V: Katekese, barne- og ungdomsarbeid

29. Den religiøse oppdragelse er primært en oppgave for de kristne familier, "hus-kirkene" som de kalles av Det annet Vatikankonsil. Kirkens katekese skal alltid søke å støtte opp om den trosformidling som skjer i hjemmene.51 Det medfører et opplegg som er i stand til å støtte opp også om innvandrerfamilienes tro og trosformidling i henhold til deres religiøse tradisjoner. Da det i vesentlig grad er kvinnene som tar seg av barnas religiøse oppdragelse og formidler troen til dem, må katekesen som drives i menighetene, støtte opp om innvandrermødrenes trosformidling til sine barn.

30. For barn og ungdom som forventes å bli boende her, er det nødvendig å lære å uttrykke sin tro på norsk. Derfor må det normale være at alle barn gis religionsundervisning på norsk.52

Dette forhindrer ikke at enkelte grupper, kanskje særlig de som fra norsk synsvinkel er mest fjernkulturelle, tilbyr en supplerende katekese på eget språk.53

Katekese for barn/unge på andre språk i stedet for på norsk kan være nødvendig overfor dem som bor her midlertidig, og for dem som ikke ennå ikke har lært norsk, men da i en overgangsperiode.

31. Det sosiale aspekt, det at vennskapsbånd knyttes med jevnaldrende katolikker, er meget viktig i trosformidlingen. Et kateketisk opplegg som er splittet opp etter nasjonalgrupper, vil i mange menigheter innebære at miljøene blir for små, og at barna/ungdommen ikke får anledning til å bli venner med jevnaldrende katolikker av annen nasjonal bakgrunn enn deres egen.

32. Overfor voksne innvandrere er voksenkatekese av forskjellig slag viktig. Slik katekese skjer best på deres morsmål, tilpasset deres situasjon.

Ofte er innvandrere dårlig rustet fra hjemlandet til å stå imot proselyttisme fra sektene. Det bør derfor gjøres tilgjengelig egnet apologetisk materiale.

33. Ungdom er ingen ensartet gruppe, verken norskfødte eller utenlandsfødte. Derfor kan man ikke si at "nasjonalt" ungdomsarbeid er prinsipielt uheldig, eller motsatt at det er den riktige strategi. Erfaringene viser at på enkelte steder og overfor enkelte mangler et "norsk-kulturelt" ungdomsarbeid tiltrekningskraft. Man må derfor være åpen for nasjonalt ungdomsarbeid. Men det må ikke ytes noe press, for eksempel fra en nasjonal sjelesørgers side, for at en ungdom må holde seg til "sin" nasjonale ungdomsgruppe, og at deltakelse i andre katolske ungdomsgrupper er mindreverdig.

Det bør arrangeres leirer og weekender som særlig tar sikte på at unge med forskjellig nasjonal bakgrunn kan møtes på like fot.

Del VI: Annet

34. Kirken, både gjennom menighetssjelesorgen, nasjonal-sjelesorgen og på høyere nivå, må være årvåken slik at man raskest mulig får kontakt med nye innvandrere. Når det gjelder flyktninger og asylsøkere, kan kontakter knyttes med de offentlige instanser som har med dem å gjøre. Brosjyrer utarbeides på de aktuelle språk og spres på best mulig måte.

Det må etableres rutiner som sikrer en rask utveksling av adresser (nyankomne, flyttemeldinger, osv.) mellom menigheter, ungdomsarbeid, "Broen", de nasjonale sjelesørgere, og så videre. Menighetene plikter å gi de nasjonale sjelesørgere de opplysninger som de trenger for sitt arbeid.54 De nasjonale sjelesørgere har samme forpliktelse overfor menighetene.

35. Det søkes å utvikle et samarbeide med Kirken i innvandrernes hjemland, for eksempel med informasjonsutveksling og materiale for voksenkatekese. Kontakten med hjemlandets Kirke kan óg fremmes ved at biskoper og andre innbys til å besøke sine landsmenn i Norge. Innbydelsene klareres først med biskopen av Oslo.

36. Medlemmer av innvandrergrupper har samme rett som andre til å bidra med sine talenter til Kirkens liv.55 Det må oppmuntres til at menighetene innretter seg slik at de kan slippe til med sine bidrag på alle områder. Det bør sikres at personer fra de større nasjonale grupper kommer med i Pastoralrådet,56 og at deres kompetanse kommer til sin rett i Kateketisk Senter og i andre foretak i bispedømmet der det synes naturlig.

Imprimatur + Gerhard Schwenzer, Oslo 1996

Noter

1: Apgj. 10,34-35.
2: Jfr. 1 Kor 12,13; Gal 3,28.
3: Jfr. Den apostoliske konstitusjon Pastoralis migratorum cura av 15. august 1969 I,4. A.A.S. LXI, 1969, pp. 614-643.
4: Rom 12,13, og f.eks. 1 Pet 4,9; 3 Joh 5; Hebr 13,2.
5: Jfr. Del 2 av Den apostoliske konstitusjon Exsul Familia av 1. august 1952, A.A.S., XXXXIV, 1952, s. 649-704. Engelsk oversettelse i Bouscaren, Canon Law Digest III, Milwaukee 1954, s. 84-98.
6: Jfr. Tande, i Henriksen/Garstein/Eidsvig m.fl., Den katolske kirke i Norge, Aschehoug 1993, s. 476-477.
7: Det er i dag dessverre bare tre katolske skoler igjen. De kan derfor ikke utrette det samme i dag som før, men det er åpenbart at deres bidrag til integrering i de aktuelle menigheter, er betydelig.
8: Dekretet om Biskopenes hyrdeverv i Kirken, promulgert av pave Paul VI den 28. oktober 1965. Dansk oversettelse utgitt på Sankt Ansgars Forlag (København) i 1966. Noen utdrag:; "Biskoperne skal vise sig omsorgsfulde mod alle, hvilken alder, social status eller nationalitet de end er af, såvel innfødte som innvandrede og fremmede" (CD 16).; "Særlig omsorg skal der næres for de troende, som på grund av deres livsvilkår ikke i tilstrekkelig grad kan nyde godt av sognepræsternes fælles ordinære hyrdeomsorg, eller som fuldstændig må undvære den, sådan som de aller fleste udvandrere, landflyktige og flyktninge, søfolk og luftfarende, nomader, osv. (...) Bispekonferencerne, især de nationale, skal med flid beskæftige sig med de vigtigere spørsmål i forbindelse (med disse mennesker). De skal med ægnede midler og undervisningsformer i endræktighed og med forenede kræfter lægge planer om og virke til gavn for den åndelige omsorg for dem, idet de først og fremmest tager hensyn til de bestemmelser, som er eller vil blive fastsat av Den apostoliske Stol, dog tilpasset tidens, stedets og menneskenes vilkår" (CD 18).; "(Det skal) drages omsorg for troende af et annet sprog ved præster eller sogne af det sprog eller ved en biskoppelig vikar, som har et godt kjendskab til sproget og også, hvor det er gavnligt, er viet til biskop; eller det skal gjøres på en anden passende måde" (CD 23).
9: Temaet berøres direkte eller indirekte i konstitusjonen om liturgien Sacrosanctum Concilium (1963), 11, 14, 19, 23, 38 og 41; konstitusjonen om Kirken Lumen Gentium (1964), 13 og 36; dekretet om økumenismen Unitatis Redintegratio (1964), 18; dekretet om ordenslivet Perfectae Caritatis (1965), 2d; dekretet om lekfolkets apostolat Apostolicam Actuositatem (1965), 8, 10, 11 og 14; dekretet om kirkens misjonsvirksomhet Ad Gentes (1965), 11, 12 og 20; dekretet om presteskapet Presbyterorum Ordinis (1965), 8 og 10; og i konstitusjonen om Kirken i verden av i dag Gaudium et Spes (1965), 6, 27, 42, 59, 61, 63, 65, 73, 76, 79, 84 og 87.
10: Nye normer for omsorgen for innvandrere, gitt "motu proprio" den 15. august 1969, med den tilhørende instruksjon Nemo est, gitt av Kongregasjonen for biskopene den 22. august 1969. Engelsk oversettelse utgitt av Office of Publishing Services, United States Catholic Conference, adr. 1312 Massachusetts Avenue, N.W., Washington, D.C. 20005.
11: Men det er i samme tidsrom kommet direktiver som gjelder beslektede områder, områder som også har relevans for vårt bispedømme. Hva gjelder turistsjelesorgen må det vises til direktivet Peregrinans in terra fra Kongregasjonen for kleresiet, fra 1969. Sjelesorgen for sjøfarende er tema for dekretet Apostolatus Maris (1977), gitt av Den pavelige kommisjon for sjelesorgen blant migranter og reisende. I noen grad berøres vi av den apostoliske konstitusjon Spirituali Militum Curae (1986) om militærsjelesorgen, idet det i Oslo- og Stavangerområdet befinner seg bl.a. amerikansk og britisk NATO-personell tilhørende sine respektive militærordinariater. Bispedømmet er også bundet av noen bestemmelser i den kirkelige lovbok for de katolske østkirker, Codex Canonum Ecclesiarum Orientalium (1990), som foreskriver en viss særbehandling av katolikker tilhørende kirker av ikke-latinsk tradisjon.
12: Engelsk oversettelse: The Code of Canon Law, Collins, 1983.; Et bispedømmes plikt til å vise omsorg for innvandrere, sjøfarende osv. er reflektert i kanon 383 § 1. I § 2 tilføyes plikten til å vise omsorg for katolikker tilhørende østkirkene. Rettskilder for denne kanon er Christus Dominus, Pastoralis migratorum cura og Ecclesiae Imago (et direktiv fra 1973 rettet til alle biskoper om deres oppgaver).
13: Se f.eks. Familiaris Consortio, 77; Slavorum Apostoli, 27; Laborem Exercens. 23.
14: Gitt den 16. oktober 1989. Dessverre har de ikke i alt ført til de ønskede resultater, delvis fordi de tydeligvis ikke er godt nok kjent, eller fordi tankegangen bak de enkelte bestemmelser ikke er fullt ut forstått. Mange av de enkeltheter som fremdeles er gjenstand for diskusjon, ble i virkeligheten fastlagt i disse retningslinjene.
15: Jfr. uttalelse fra Pastoralrådet i Oslo katolske bispedømme, høstmøtet 1993.
16: Et utdrag fra Pastoralis migratorum cura I,11 illustrerer dette klart: "Innvandrere bringer med seg sitt eget språk og sin egen mentalitet, kultur og religion. Alt dette utgjør en slags arv av meninger, tradisjoner og kultur som vil vedvare utenfor hjemlandet. Denne arv burde verdsettes overalt. Ikke minst skal man huske at innvandrernes morsmål er det ved hvilket de uttrykker sin mentalitet, sine tanker, sin kultur og sitt åndelige liv."
17: Pastoralis migratorum cura, I,12: "Måten, de rettslige former og passende varighet for sjelesorgen for innvandrere må overveies nøye i hvert enkelt tilfelle og tilpasses omstendighetene. Blant slike omstendigheter kan vi nevne noen få: varighet, tilpasningsprosessen (i den første eller etterfølgende generasjoner), ulike samfunnskulturer (språk og skikker), hva slags innvandring, dvs. om den er sesongbetont, permanent eller midlertidig, av store eller små grupper, geografisk konsentrert eller spredt. Derfor kan ingen unngå å forstå hva som må være det viktigste hensyn for Kirkens sjelesorg: nemlig at den til en hver tid må være tilpasset til innvandrernes behov."
18: Pave Johannes Paul II understreket i sitt budskap til verdensinnvandringsdagen i 1994 at dersom man forsømmer å gi innvandrere egne egnede pastorale strukturer, risikerer man at selve omsorgen for innvandrerne blir en "marginalisert" sjelesorg for "marginaliserte".
19: Pave Johannes Paul II sa i sitt budskap til verdensinnvandringsdagen 1985: "Innen sfæren for innvandring kan ethvert forsøk på å aksellerere eller forsinke integrering, eller hvilken som helst innblanding, særlig når den er inspirert av en holdning av nasjonal overlegenhet, det være seg politisk eller sosialt, bare skade eller kompromittere det ønskede mangfold av røster, som følger av retten til frihet til integrering, som den troende innvandrer har i hver enkelt bispedømme, innen hvilket gjensidig anerkjennelse mellom gruppene som det er sammensatt av, springer ut av en gjensidig respekt for kulturer. På grunnlag av denne rett til integrering, blir ikke den kirkelige egenart som innvandrerne bringer med seg fra sin hjemlige kirke, en årsak til adskillelse fra eller fremmedgjøring overfor det helhetlige i deres egen tro, i og med at den er universell - katolsk. På denne måten blir det allmenne i Kirken åpenbart, i hennes etniske og kulturelle mangfold."
20: Resultatet av en telling i 1994 ble offentliggjort i "Broen" nr. 4/94. De født i Norge kommer naturlig nok øverst, med 12.106 personer (36,8 % av de registrerte katolikker). Deretter rangert følger disse fødeland: Vietnam (3.341, 10,2 %); Filippinene (3.212, 9,8 %); Polen (2.470, 7,5 %); Chile (2.153, 6,5 %) og Sri Lanka (830, 2,5 %). Ser man på de formodede reelle tall, blir imidlertid bildet litt annerledes. da får man sannsynligvis følgende rangering: chilenerne og andre latinamerikanere (minst 5000), polakkene (minst 4000), filippinerne (ca 4000), vietnameserne (over 3000) og tamilene (over 1000). De aller fleste av disse er relativt ferske innvandrere. Mindre fjernkulturelle grupper er i den senere tid kommet fra Afrika (særlig Eritrea, men også for eksempel Ghana og Uganda) og Midt-Østen (for eksempel irakere).
21: F.eks. franske og engelsktalende ansatt i oljeindustrien, andre forretningsfolk fra vestlige land, diplomater, "au pairs" og studenter.
22: Dessuten har mange innvandrere foreldre og andre slektninger på besøk over flere måneder.
23: Den største kontingenten, filippinere, utgjør minst 40.000. I tillegg kommer det mange fra spansk- og portugisisktalende land. Kun et fåtall av skipene anløper norsk havn. Men Norge kan være det mest gunstige utgangspunkt for å styrke kirkens sjelesørgeriske arbeid på en stor del av handelsflåten.
24: Situasjonen hos oss er spesiell, men ikke unik. Det kan nevnes en god del andre katolske kirkedistrikter som også har en høyere andel innvandrere og fremmedarbeidere som medlemmer enn innfødte, f.eks. i Midt-Østen, og antagelig i Athen. Andre kirkedistrikter har flere katolske flyktninger enn innfødte, f.eks. i deler av Vestafrika og i Sudan.
25: I og med de store kulturforskjeller ligger det i sakens natur at det vil oppstå misforståelser og motsetninger mellom gruppene. Det er kun det øverste nivå i bispedømmet som besitter den nødvendige autoritet som skal til for å løse slike problemer. Det er meget uheldig dersom det kommer unødvendige filtre som mellom autoritet (det vil si biskopen) og realitet (for eksempel evt. konflikter på grasrota). En annen grunn til å samle trådene hos biskopen: Den koordinerende oppgave gjelder ikke kun koordineringen av nasjonalsjelesørgernes ansvar. Den gjelder i like høy grad menighetens holdning. Vi kan ikke ha en situasjon der "innvandrerpolitikken" varierer fra menighet til menighet. Selv om lokale forhold og innvandrergruppenes innbyrdes forskjellige situasjon tilsier at løsningene blir noe annerledes fra sted til sted, må det alltid være de samme overordnede prinsipper som gjelder og som appliseres. Dersom det oppstår sprik mellom menighetenes holdninger, kan dette best og mest effektivt løses ved inngripen fra biskopelig nivå.
26: Jfr. Pastoralis migratorum cura, 22-23.
27: Jfr. Pastoralis migratorum cura, 33,4.
28: Jfr. Retningslinjer for stiftskapellaner for innvandrere i OKB, 5. Dette er det vanlige, men innskrenker ikke biskopens adgang til selv å gi vigselsmyndighet generelt eller for spesielle anledninger.
29: Slike "personalmenigheter" og misjoner (missio cum cura animarum) med ansvarlig sogneprests fullmakter, beskrives i CIC kan. 518 og Pastoralis migratorum cura, 33. Slike menigheter/misjoner kan dekke hele bispedømmets område, eller en del av det. En menighet kan på samme tid være territorialmenighet for et bestemt område, samt personalmenighet for samme eller et større område. Alle personer som kan sogne til en personalmenighet/misjon, har valgfrihet mellom den og den aktuelle territorialmenighet. Den prest som forestår en personalmenighet eller en misjon, har de samme rettigheter som en sogneprest (PMC, 42). Den territoriale menighet har kumulativ jurisdiksjon ovenfor personer tilhørende en misjon/personalmenighet. De som sogner til disse, skal også kirkebokføres i de respektive territorialmenigheter.
30: Personalmenighet bør ikke etableres med mindre den gruppe som den opprettes for, er stor og stabil nok, virkelig ønsker det, virkelig kan gagnes og er i stand til å ivareta egne anliggender tilfredsstillende, især med hensyn til en gagnlig katekese og et godt ungdomsarbeid. De bør heller ikke opprettes der det er fare for at de territorialmenigheter de utskilles fra, svekkes i alvorlig grad, eller der det er fare for at opprettelsen vil føre til alvorlig splid. I Norge, hvor Kirken er så liten og den norske eller norskpregede gruppen er i mindretall, er det sannsynlig at ulempene ved personalmenigheter, særlig ved svekkelse av og segregasjon innen det katolske felleskap, vil være mye større enn fordelene. Det er vanskelig å se at situasjonen vil endre seg vesentlig i overskuelig fremtid.
31: Exsul Familia, 44, og Pastoralis Migratorum Cura, 24,2-6.
32: Jfr. Pastoralis migratorum cura, I, 11.
33: Jfr. Pastoralis migratorum cura, 30.
34: Jfr. Pastoralis migratorum cura, 31,1.
35: Jfr. Pastoralis migratorum cura, 31,2.
36: Det vil som regel være en stor fordel at en prest ikke utelukkende beskjeftiger seg med én enkelt gruppe. Når mulig kan en slik kategorial sjelesørger ha et deltids ansvar som kapellan i en eller flere vanlige menigheter. Jfr. Pastoralis migratorum cura, 33,5.
37: Jfr. Retningslinjer for stiftskapellaner for innvandrere i OKB, 1-2.
38: Jfr. Pastoralis migratorum cura, 27, 36.
39: Dvs. retten til å løse fra visse selvfelte kirkestraffer som ellers ville vært forbeholdt biskopen eller bispedømmets pønitentiar.
40: Pastoralis Migratorum Cura, 32: "I henhold til Det annet Vatikankonsils bestemmelser skal de stedlige ordinarier ikke nekte å tillate bruken av innvandrernes egne språk i den hellige liturgi, uansett hvilke land de måtte komme fra." Jfr. Det annet Vatikankonsils konstitusjon om den hellige liturgi, Sacrosanctum Concilium, 38, og instruksjonen om eukaristisk gudstjeneste fra 1967, Eucharisticum Mysterium, 19.
41: Behovet vil variere fra sted til sted. Men alle menigheter må være beredt til å stille kirkerom og lokaler til rådighet på gunstige tidspunkter.
42: Blant katolikkene i bispedømmet finnes det mindre grupper og enkeltpersoner fra bl.a. den etiopisk-koptiske kirke (særlig fra Eritrea), den syro-malankarske kirke (fra India), den maronittiske kirke (fra Libanon), den syrianske kirke (fra Irak), den kaldeiske kirke (fra Irak og Iran), den rumensk-bysantinske kirke og den ukrainsk-bysantinske kirke, i alt flere hundre personer.
43: CIC kan. 383 § 2.
44: Man må avstå fra å "latinisere" dem. Det kan f.eks. gjelde mottagelse av nattverden. Det var først fra pave Pius X's tid (1903-1910) at svært hyppig mottagelse ble vanlig i den latinske kirke. Men i mange orientalske kirker er det annerledes: Man mottar ikke under hver søndagsmesse, men sjeldnere. Orientalske katolikker må få beholde sin skikk. De skal ikke nektes hyppig kommunion, men de skal heller ikke overtales til en praksis som strider mot egen tradisjon.; Et annet område er mottagelse av fermingens sakrament, som i østkirkene skjer ved dåpen. Vatikanets kongregasjoner for Østkirken og for Sakramentene tillater at biskopen gir våre prester fullmakt til å ferme orientalske dåpsbarn, dersom det dreier seg om orientalske familier som man regner med vil eller i det minste selv har et sterkt håp om å vende tilbake til hjemstedet. Det må da skje etter latinsk ritus (den relevante del av fermingsritualet går inn i dåpsritualet på stedet for salving med hellig krisma).
45: CCEO - Codex Canonum Ecclesiarum Orientalium (1990). I praksis vil det særlig dreie seg om sakramentsforvaltningen, som dåp, ferming og ekteskap. Bispedømmet har utarbeidet egne retningslinjer for dette. Det gjelder også særskilte regler for skifte av tilhørighet fra en katolsk kirke til en annen, og konversjon av tidligere ortodokse til katolisismen.
46: Det er for tiden særlig aktuelt for polakker som arbeider i jordbruket på Østlandet.
47: Det dreier seg særlig om engelsk- og fransktalende i Oslo- og Stavanger-områdene.
48: En god løsning kan være å organisere dem i misjoner ("missiones cum cura animarum").
49: Jfr. Spirituali Militum Curae (1986).
50: I Norge har p.t. biskop Gerhard Goebel og pater Rudolf Artz særlig ansvar for sjømannsmisjonen.
51: Jfr. Pave Johannes Paul II: Budskap til verdensinnvandrerdagen 1986, n. 2-3.
52: For at en slik samling om norskspråklig katekese skal ha en realistisk sjanse til å lykkes, er det nødvendig å se nærmere på dens kvalitet (jfr. PROs arbeid med katekesen). Det er ingen hemmelighet at enkelte innvandrere frykter at den vanlige katekese i deres menighet ikke holder mål. Når de derfor tviholder på den nasjonale katekesen, er det kanskje snarere av religiøse samvittighetsgrunner enn av overdreven nasjonalisme.; De katekeseansvarlige må være aktive i sitt arbeide med å oppspore og trekke med fra innvandrergrupper katolikker som har vært kateketer i sitt hjemland, eller som er egnet på annen måte. De norske eller vestlige miljøer i menighetene som i dag stort sett drar lasset alene, er for små (for ressurssvake i forhold til oppgavens omfang). Bruken av også andre kateketer bidrar til nedbygge engstelse i innvandrermiljøene, og viser at Kirken i Norge "legitimerer" deres katolske kultur som verdifull.
53: Slik supplerende katekese på andre språk kan være nyttig for å forhindre religiøs fremmedgjøring mellom generasjonene (noe som kunne være skadelig ettersom det er først og fremst i familien at troen formidles og leves), og forhindre kulturell rotløshet.
54: Retningslinjer for stiftskapellaner for innvandrere i OKB, 3 og 5.
55: Pave Johannes Paul II har i sine budskap til verdensinnvandringsdagen stadig understreket at innvandrere har en rett og plikt til å bringe inn sine personlige erfaringer og sine bidrag i de mottagende kirkers liv. (Se særlig budskapene for 1985, 1987 og 1989.)
56: Pastoralis Migratorum Cura, 60: Der innvandrere er særlig tallrike, bør de gis adgang til deltakelse i bispedømmets pastoralråd og i menighetsrådene, slik at de kan bli virkelig integrert i den lokale kirke.