Tidebønnenes frukter

Av Ragnar Leer Salvesen. Artikkelen er hentet fra Broen nummer 4/2002.

Gjennom det Annet Vatikankonsil har Kirken understreket et universalt kall til hellighet. Dette kall er den grunnleggende pådriver for alle Guds barn og søker å gi en evangelisk fornyelse i livet som kristen. Denne utfordring er ikke kun en moralpreken, men faktisk et krav som har sitt opphav i Kirken; - hun som er den utvalgte vinstokk hvis grener lever og vokser med den samme hellighet og livskraft som kommer fra Kristus; hun som er det mystiske legeme hvis lemmer tar del i det samme liv i hellighet som Hodet, som er Kristus; hun som er brudgom til Herren Jesus Kristus som gav sitt liv for hennes helliggjørelse (jf. Ef 5,25ff). Den Hellige Ånd som helliggjorde Jesu menneskelige natur i Marias jomfruelige skjød, er den samme Ånd som er til stede og arbeider i Kirken for å meddele henne den inkarnerte Kristi hellighet.

Alle i Kirken, nettopp fordi de er hennes medlemmer, mottar og tar del i det samme kall til hellighet. I Pavens brev til legfolket, Christifideles laici, står det at alle kristne, uansett status eller rang, er kalt til fullendelsen av det Kristne liv [43] og at alle kristne er invitert og forpliktet til å leve et liv i hellighet [44]. Dette kallet til hellighet er rotfestet i dåpen og fornyes gjennom sakramentene, særlig gjennom den Hellige Eukaristi.

Liturgien, som er Kirkens offentlige tilbedelse, består av den Hellige Messe, sakramentene og sakramentaliene - og tidebønnene eller Kirkens offentlige bønn. Tidebønnene finnes i det Romerske Breviaret som er vår viktigste bønnebok. Det finnes mange bønner som ikke står i breviaret og som er også er godkjent av Kirken, men, som p. William J. Lallou skriver i sin introduksjon til breviaret: "Officium Divinum, som finnes i Breviaret, er den store offentlige bønn som resiteres daglig av Kirken, som er Herrens Mystiske Legeme, hvor Kristus er Hodet, og hennes medlemmer, for sammen å lovprise Gud (?)."

Et bønnens bibliotek

Jo nærmere sjelen er Kirken, jo nærmere er den Kristus. Apostelen Paulus lærer oss at Kirken er Kristi Legeme (Ef. 5,30). Selv om denne sannheten er vanskelig tilgjengelig, hjelper den en søkende til å forstå at Guds Sønn faktisk lever og arbeider gjennom sin Kirke. Dette er et stimulus for sjelen til å be Kirkens bønn når den vet at Kristus selv ber gjennom Kirken på samme måte som Han selv ba gjennom sitt fysiske legeme. Det gir sjelen mot til å lide med Kirken når sjelen er overbevist om at Kristus selv lider gjennom sitt legeme som er Kirken.

Her ser vi verdien av å bruke breviaret. I denne boken har Kirken nedfelt sin arv gjennom tidene, den inspirasjon som Den Hellige Ånd gav de troende gjennom århundrenes løp. De tanker som finnes her er Kristi egne tanker; Han fødte dem gjennom Kirken. De følelser som finnes her er også Hans egne; Han opplevde dem gjennom sitt liv i Kirken. De bønner som finnes i breviaret, åpenbarer måten Kristus ber gjennom sin Kirke. Alle som ønsker å be med Kristus kan be med Ham gjennom Kirkens munn ved å bruke denne bønneboken.

Som en bønnebok er breviaret som et stort bibliotek å regne. Her finnes salmer både for tilbedelse og anger. Et angstens rop om nåde finner man i salme 29, de profundis, og det andre ytterpunkt kan være salme 88: Herrens nåde vil jeg lovsynge for alltid. Det finnes mye historie også. Breviaret inneholder utvalgte tekster fra patriarkene og profetenes liv så vel som Kristi liv på jorden samt skildringer og tanker fra Kirkens første tid. Det finnes også profetisk historie som for eksempel fra Johannes' Åpenbaring, hvor Guds plan kan spores helt frem til fullendelsens dag når Gud mottar æren fra en ny menneskehet. Alle disse er selvfølgelig hentet fra Bibelen, men i breviaret har man muligheten til å lese dem i en sammenheng, nemlig kirkeårets tider og fester.

Våk og be!

Officium Divinum (eller tidebønnene) betyr en guddommelig plikt. Bestemte bønner resiteres til gitte tider i løpet av dagen og natten av prester, ordensfolk og av alle som gjennom sitt kall er forpliktet til dette.

Skikken med å resitere bønner på gitte tidspunkt i løpet av døgnet kan spores til jødedommen. I salmene finner vi mange henvisninger: Om morgenen kommer min bønn deg i møte (88,14); Både kveld og morgen og midt på dagen må jeg klage og sukke. Han vil høre når jeg roper (55,18) Midt på natten står jeg opp og priser deg (119,62); Sju ganger om dagen priser jeg deg (119,164). I Det Nye Testament finner vi flere eksempler på at apostlene fulgte jødiske skikk (se Apg. 3,1; 10,3.9; 13,25). Den kristne bønn besto i stor grad av det samme som den jødiske: resitasjon eller messing av salmer, lesning fra Det Gamle Testamente som ble supplert med lesninger fra evangeliene, Apostlenes Gjerninger og epistlene. Det kan kanskje virke som om de nåværende deler av tidebønnene er mer omfattende enn det opprinnelige, men dagens materiale bygger på dette utgangspunkt.

Opprinnelig feiret de første kristne en vigilie (våkenatt) fra lørdag til søndag. Denne bestod av aften-, natt- og morgenbønn og var knyttet med tanken om at Kristi annet komme skulle skje under en slik våkenatt - derfor var det viktig at de troende ble funnet ventende i bønn. I det 4de århundre gjorde man dette hver dag med den forskjell at det ikke varte hele natten. Fra samme århundre kan vi lese i Den Apostoliske Tradisjon at tidebønnene bestod av Laudes (morgenbønn), Ters (3. time), Sekst (6. time), Non (9. time) og Vesper (aftenbønn). Prim og Kompletorium (nattbønn) kom noe senere mot slutten av samme århundre, men var ikke særlig utbredt utenfor monastiske grupper. Det var ikke før en gang i det 5te århundre at breviaret ble sammensatt til det vi kjenner fra i dag. Utviklingen av tidebønnene endte i den latinske kirke mot slutten av det 6te århundre. Senere forandringer fant sted, men har i hovedsak handlet om tillegg og ikke endringer.

Offentlig bønn

Som nevnt er tidebønnene Kirkens offentlige, liturgiske bønn par excellence. Viktig å huske på er at enten man ber bønnene i en gruppe eller på egen hånd, så er de ikke private bønner. De er den daglige, offentlige tilbedelse av Gud, foreskrevet av Kirken. De som resiterer tidebønnene gjør dette på vegne av de troende og til fordel for alle lemmer av Kristi Mystiske Legeme.

Tidligere har legfolk hatt liten mulighet til å gjøre seg kjent med de skatter som breviaret inneholder. Heldigvis er det er tradisjon i noen menigheter at legfolk ber tidebønnene sammen med stedets prester.

I den moderne tid oversvømmes sinnet av inntrykk, og utviklingen skjer så fort at det kan være vanskelig å holde fast ved det som er viktig. Det er lett å bli forvirret, slik at hjertet blir urolig. Dersom man skal klare å holde roen og hjertet skal klare å holde motet oppe, er det viktig å kunne støtte seg på den kraft som bønnen bringer og den tålmodighet som boten gir. Bønn og bot, og kun disse, kan hjelpe. Breviaret gir sjelen overflod, bønnens frukt, en overflod gjennom enheten med Kristus gjennom sin Kirke.