Kontemplative klostre

Deres betydning for Kirken og verden

Et foredrag av p. Olav Müller SS.CC.

Kjære søstre,

Selv om jeg selv ikke tilhører en fullt ut kontemplativ orden, våger jeg allikevel å legge frem mitt syn på den uvurderlige nytte et kontemplativt kloster her i Norge har for land og folk.

Sprer åndelige bølger

Et kontemplativt kloster er en åndelig bølgespreder. Det sender usynlige bølger over land og hav, til byer og bygder, langt inn i de dype fjorder og til store og små øyer i skjærgården. Vi står her på sikker bibelsk grunn:

Paulus taler om Kirken som Kristi legeme, hvor vi er lemmer og Kristus hodet (Efes. 1, 22-23). Lemmene står i organisk samspill med hverandre. Om et lem lider, så lider alle lemmene med, og om et lem æres, så gleder alle lemmene seg med det (1.Kor.12,25-26).

Solidaritet og åndelig styrke bølger fra Hodet til alle lemmene, og derfra videre fra sunne til syke lemmer.

Kristus taler om at han er vintreet og vi grenene på dette treet (Joh.15,5). Fra roten bølger saften opp i stammen og bølger videre fra gren til gren. Syke grener får kraft fra de sunne.

Jeg minnes de årene jeg var prest i Tyskland i 1950 - årene. Det kunne ligge et kontemplativt kloster like i nærheten av en landsby. Når de manglet noe å spise, ringte nonnene/munkene med klosterklokkene. Straks ilte folk til med bøtter og spann fulle av mat. Når et slikt kloster ble nedlagt eller måtte flytte til et annet sted, ble det stor sorg i landsbyen. - Det forholder seg nå en gang slik at den vanlige kvinne og mann av folket har en intuitiv sans for de velsignelsesrike åndelige bølger et kontemplativt kloster stråler ut til sine nærmeste omgivelser og langt lengere.

Bølgenes art

Nå må vi spørre. Hva er det for slags bølger de kontemplative klostre utstråler? Fremfor alt: bønnen. Her kan vi skille mellom bølger av tilbedelse og forbønner.

Bønnen (opus Dei, forbønner og meditasjon)

Opus Dei

I hvert kontemplativt kloster er Opus Dei, Guds verk, det viktigste. Vi tenker her spesielt på de liturgiske tidebønnene, som med jevne mellomrom blir bedt i klosterets kapell fra "solens oppgang til solens nedgang." Til Opus Dei hører også messen som daglig leses i kapellet så sant det lar seg gjøre. (Noen kontemplative klostre er så heldige at de har en tjenende prest av egen orden). Under tidebønnene og messen trer dere, kjære søstre, inn i Jesu egen bønn og tar del i hans takksigelse, lov og pris til Faderen. Jesus elsket de gammeltestamentlige salmene, bønnene og lesninger fra profetene. Dere priser og takker Gud sammen med Ham - ikke bare for alle de gaver han gir oss - men også fordi Gud er Gud, fordi Han er den Han er. Eller som vi synger i Gloria: "Vi takker deg for din store herlighet".

Vi må se sannheten i øynene at tusener av mennesker her til lands vandrer bevisstløst gjennom livet uten å tenke - eller ville tenke - på at alle gode gaver kommer fra Gud og at vårt liv burde være en eneste lang lov- og takksigelse til skapningens Herre. Dere, søstre, har i troen fattet at Guds kjærlighet ligger til grunn for at vi ble til og fortsatt lever, at vi blir reddet fra synd og død og blir ledet fram til målet - en ufattelig lykke hvor alle ord kommer til kort.

I tidebønnene og under offermåltidet lover, priser, takker dere Gud stedfortredende for alle som glemmer Ham. Fra klosterets kor bølger - ut i verden - et eksempel og en forkynnelse, som maner til ettertanke og bevisstgjøring om hvem mennesket i virkeligheten er, hvem Gud er og den livslange takk og tilbedelse vi alle skylder Ham.

Forbønner

Som kontemplative nonner er dere kalt til - ikke bare å love, takke, prise Gud - men også å be for all verdens nød. Dere lever nok fysisk sett ganske avstengt fra den ytre verden. Men det betyr ikke at dere lever i åndelig isolasjon. Mange her til lands tror at de som går i kloster bare tenker på seg selv og utelukkende ber for egen frelse. De som lærer ordensfolk nærmere å kjenne, oppdager snart at det er en gedigen misforståelse. Som kontemplative ordensfolk trekker dere menneskehetens gleder og sorger med dere inn i klosteret. Dere ber hver dag for mennesker i åndelig og materiell nød: for dem som blir rammet av kriger, sykdommer, naturkatastrofer, ras og jordskjelv, fattigdom og undertrykkelse. Alt denne nød er gjenstand for deres bønner.

Det er ikke mange personer i hvert kontemplativt kloster. Men de få utretter så utrolig mye for de mange.- Vi har et slående eksempel fra Bibelen på hva den enkeltes bønn kan bey for hele byer. Abraham "kjøpslo" med Gud om Sodomas skjebne. Han bønnfaller Gud om å spare byen hvis det finnes 10 rettferdige som bor der. Gud elsker Abraham, og lover - på hans forbønn - å spare byens befolkning hvis det finnes 10 rettferdige der. (En helt annen sak er at det gjorde det ikke). (1.Mos.18,23-33) På samme måte vil Gud bønnhøre nonner og munker som ber for verdens åndelige og materielle nød. Selvfølgelig hører Gud bønnene også til oss som lever i verden. Men når bønnene blir så mange og intense som i et kontemplativt kloster, ja, når bønn for verden blir en av deres viktigste oppgaver, er det nærliggende å tro at denne bønnens helbredende og oppbyggende virkninger blir uoverskuelige.

Fra slike klostre bølger bønnen opp til Gud og ut til alle mennesker. Kontemplative ordenspersoner bærer verden på sine skuldre. De er som oppdemmede innsjøer som gir livgivende vann til tusener av mennesker. Uten deres forbønn ville menneskeheten i dag kanskje vært utslettet. Under den kalde krig balanserte menneskeheten på randen av selvutslettelse.

Meditasjonen

Mange timer daglig bruker dere til felles bønn i koret, men en time daglig benytter dere til kristen meditasjon. Da søker dere Gud, som bor på sinnets dyp. Da aner dere noe om Guds uendelige storhet og menneskets ufattelige dimensjoner. Dere blir fylt med en ro og glede som ingen kan ta fra dere. Det mediterende sinn sender bølger av egentlig liv til alle søkende mennesker - nær og fjern.

Naturens tilbakevending til Gud

Det er ikke bare forbønnens bølger som strømmer ut fra et kontemplativt kloster. De har også den oppgave - stedfortredende - og i tilbedelse å føre naturen tilbake til Gud. I Norge hersker adskillig naturmystikk eller skal vi si mystifikasjon. Du hører setninger som denne: "Jeg trenger ikke å gå i kirken. Jeg går heller på tur i skog og fjell. Naturen er min kirke. Der finne jeg utløp for mine religiøse følelser. De fleste stanser - kanskje uten å være klar over det - på halvveien. Opplevelsen av naturens storhet og skjønnhet blir målet, ikke Gud selv.

Når dere søstre her i Tromsø vandrer blant blomster og trær i den fine haven deres, eller skuer ut over fjorden og videre til de snødekte fjell og tinder, da går dere lengere enn den norske naturelsker. Dere fører hele skapningen i tilbedelse tilbake til Gud. Det er jo det vi alle som tenkende og frie mennesker er kalt til. Den ubevisste natur kan ikke tilbe Gud. Men vi mennesker har fått evnen til å søke og finne Guds spor i naturen som omgir oss. Vi aner noe om Guds storhet når vi skuer opp mot himmelens myriader av stjerner. Vi ser et speilbillede av Guds allmakt når mektige bølger slår mot stranden. Vi øyner noe av Guds skjønnhet i blomstens ynde og treet som duver i vinden Vi sanser noe av Guds visdom i den økologiske balansen i uberørt natur. All denne erkjennelse og opplevelse av Guds storhet, allmakt, skjønnhet og visdom fører dere, søstre, i tilbedelse tilbake til Gud. Dere gjør det under messen, tidebønnene og i stille meditasjon. Alt for mange her til lands tar det vakre landet vårt som noe gitt, som de ikke reflekterer nærmere over når de vandrer i skog og mark eller glir på ski over vidda. Dere, kjære søstre, er kalt til stedfortredende å øve bot for all denne forsømmelse. Trekk naturens vidunderlige mangfold inn i dere med alle sanser. Gi så skapningen som takkoffer tilbake til den uskapte Gud. La bølger av tilbedelse strømmer over hele landet og opp til Gud.

Bølger av stedfortredende lidelse

Da Paulus skrev sitt brev til menigheten i Kolosse, satt han i et mørkt romersk fengsel og hadde det, sett med menneskelige øyne, uhyggelig vondt. Men det gir han ikke uttrykk for i brevet, heller det motsatte. Han skriver: "Nå gleder jeg meg over det jeg har å lide for deres skyld. Det som ennå gjenstår av Kristi trengsler, utfyller jeg selv med dem jeg må bære på min egen kropp, til beste for hans legeme, Kirken." Mange stusser når de leser dette bibelstedet. Har ikke Kristus lidd nok, skulle vi kunne føye noe til? Naturlig sett ville det være umulig. Men som guddommelig mysterium lar det seg realisere. Kristus som er hodet på det mystiske legeme som er Kirken led en gang for alle da han led martyrdøden på korset. Vi som er lemmer på dette legeme, skal opp gjennom århundrene ta del i hodets lidelser. Hvordan skal vi ellers kunne tolke dette skriftstedet?

At Kristus fortsatt lider i sine lemmer forteller Bibelen flere steder. Tenk bare på dommedagsprekenen. "Jeg var sulten og dere ga meg mat. Jeg var tørst og dere ga meg å drikke. Jeg var hjemløs og dere tok dere av meg" osv. Eller vi minnes Paulus" rystende møte med Jesus på vei til Damaskus, da han hørte stemmen: "Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg. Saul spør: "Hvem er du, Herre?" Herren svarer: "jeg er Jesus som du forfølger."

I hele Kirkens historie har denne lidelsen sammen med Kristus blitt forstått og praktisert av dypt religiøse, men også helt vanlige katolikker verden over. Det er skrevet tusener av bøker om DET ONDES PROBLEM. Ingen har greid å løse problemet, for det dreier seg om et mysterium, som bare Gud har innsikt i. Men den praktiske løsning på det ondes mysterium kjenner og praktiserer vi i Den katolske kirke. Vi "slår mynt" av lidelsen. Vi utnytter den positivt så den kommer hele Kirken og verden til gode. Vi - som er lemmer på hans legeme - oppofrer våre lidelser til Kristus, som er hode på dette legeme. Han trekker våre små "rustne" offergaver inn i sitt store offer, "forgyller" dem og legger dem frem for Gud Fader. Da tror vi at hans store offer - som våre små offergaver er trukket inn i - er med på å styrke og berike Kirken og bidrar til verdens frelse.

Dette fremkaller intet "gjerningshovmod", som mange protestantiske kristne mistenker oss for. For våre lidelser og offergaver har - løsrevet fra Kristus - ingen verdi. Det er den lidende Kristus i oss som forgyller våre lidelser, som gjør "våre" offergaver verdifulle for Gud. Og det er av ren nåde at vi får forene våre små, skrøpelige offergaver med Jesu fullkomne offer på Golgata - der han henger på korset, oppofrer sine lidelser til Faderen og stadig blir korsfestet på nytt. (Hebr.6,6).

Denne nådegave å få lide med Jesus for verdens frelse har i uminnelige tider gitt livet mening til titusener av giktbrudne eldre, kreftsyke, tuberkuløse, forsmådde ektefeller, dem som lider av ulykkelig kjærlighet, nevrotikere, frustrerte personer, forfulgte, jordskjelvrammede, fattige, diskriminerte. Alle har de kjempet mot det onde - mot sine lidelser - og visst at Gud stod på deres side i kampen. Men i den grad lidelsen martret dem i øyeblikket, ofret de sine lidelser sammen med Kristus til Faderen. Mange har ved Den Hellige Ånds opplysning fattet at de under fysiske og psykiske trengsler har gjort mer for Guds rike på jord enn da de i ungdommens vår, eller som kjernesunne voksne arbeidet aktivt for Kirken. En glede, så dypt forankret at den kun med møye kan registreres, kan - som hos Paulus - gå hånd i hånd med et slikt "offerliv". Dette er en tanke som er fremmed for vårt langt overveiende protestantiske Norge og vil møte total uforstand i avkristnede lag av befolkningen.

Dere som lever i et kontemplativt kloster, har en viktig oppgave her. Det lar seg knapt gjøre å søke Jesus for å likedannes med Ham, uten å bli trukket inn i langfredagens uhyggelige pasjon. Også i kontemplative klostre, ja, ikke minst der, kan sykdom, alderdommens svakheter, åndelig tørke, opplevelsen av Guds tilsynelatende fravær, sansenes eller sjelens mørke natt kaste seg over et ordensmedlem. Det Norges befolkning forsømmer å gjøre når de lider skal dere gjøre i deres sted. Sammen med Brudgommen/Vennen skal dere sende bølger av smertens offergave til Gud. Fra Ham vil denne stedfortredende lidelse bølge videre utover land og folk og føre til åndelig fornyelse, omvendelse og frelse for alle dem som lever bevisstløst i nuet.

Bølger av "egentlig liv"

Nå er tiden inne til å gå mer i dybden. Vi spør: Hva er et menneske? Vi kan skille mellom det lille og store ego.

Det lille ego

Til det lille ego hører:

• registreringsplanet: navn, personnummer osv.
• Karakterplanet: Du blir av dine omgivelser karakterisert som flittig, oppbrusende kreativ osv.
• Det underbevisste plan som åpenbarer seg i drømmer, eller ved positive eller negative impulser

Det store ego

"Under" det lille ego ligger det store ego. Vi er skapt i Guds billede. Vi kan tenke abstrakt og velge fritt som Gud. Gudsbilledet i oss er ikke noe statisk, men dynamisk. Det ligger i vår menneskelige natur at vi - i beste fall - er i uavbrutt bevegelse mot Gud. Salmisten gir uttrykk for dette når han sier: "Som hjorten lengter etter rinnende bekker, slik lengter min sjel etter deg, min Gud.

Augustin uttrykker det enda klarere når han sier: "Vi er skapt for deg, o, Gud, og urolig er mitt hjerte inntil det hviler i deg." Vi har et uendelig sluk i vårt sinn som bare kan fylles av Gud selv. Det skjer delvist her på jorden, det skjer helt og fullt når vi går over dødens skillevegg og inn i den tilstand vi kaller Himmelen. Dette ufattelig store "rommet" i vårt vesen, hvor Gud bor, er det store ego.

De fleste mennesker er ikke klar over eksistensen til dette store selvet, til tross for at det er denne uendelige, gudsliknende dimensjon i vår person som er fundamentet for vårt menneskeverd og for alle menneskerettigheter. Folk flest lever som om det lille egoet utgjør hele vår eksistens. Det fører i verste fall galt av sted. Vi bygger murer rundt vår private borg, vårt lille ego og glemmer både Gud og medmennesket. Men den i vår natur nedlagte "driften" etter det uendelige og absolutte lar seg ikke fornekte. Hvis vi bygger et sperrende tak mellom oss og Gud, blir det til at vi søker det absolutte og uendelige i skapte og endelige ting. Dette fører i sin tur til et hektisk, rastløs jag etter erstatninger som aldri tilfredsstiller over tid. Vi skaper surrogatgudene: MAKT, TINGENE, EROS og tilegner dem - kanskje ubevisst - guddommelige egenskaper, noe de vitterlig ikke har. Dette fører til et uegentlig liv, bygget på løgn. Som en motvekt mot dette ser jeg klosterløftenes verdi.

Maktbegjær

Den viktigste og farligste surrogatguden er maktbegjæret. Den som hyller denne guden, vil sette seg selv - sitt eget subjekt - som verdens midtpunkt og redusere sine medmennesker til objekter. Medmennesket blir da ikke elsket, ikke respektert, men utnyttet. De andre har i maktmenneskets øyne eksistensberettigelse kun i den utstrekning de kan tjene dem selv, deres lille ego. Jakten på makt vil i verste fall avføde diktatoren i den totalitære stat.

Ordensfolks lydighetsløfte er den mest radikale motvekt mot det drepende maktbegjæret. Dere gir - i store trekk - frivillig avkall på å disponere over eget liv. Dere lover å leve etter ordensregelen og vise lydighet mot deres ordensforesatte. Dere gjør dere selv "maktesløse" i en verden hvor maktbegjær får herje fritt. - Lydighetsløftet forkvakler ikke den menneskelige person. Det dreier seg ikke om kadaverdisiplin. Den menneskelige samvittighet er og forblir normen for all handling. Løftets verdi ligger i det frivillige valg dere gjorde da dere avla løftet. Alle senere lydighetshandlinger flyter ut av den frihet dere som ordenssøstre la for dagen da dere så verdien i løftet og avla det. I siste instans er det Guds vilje dere underordner dere, uttrykt indirekte ved de foresattes forordninger.

Alle mennesker har ifølge sin natur rett til - innefor lovens og budenes ramme - å forføye over eget liv etter eget valg. Når dere, søstre, ved lydighetsløftet i ydmyk kjærlighet underordner dere Guds vilje, vil denne handling sone for de mange som i hovmod forkaster Gud og i suveren maktbrynde guddommeliggjør sitt lille ego med alle dets ønsker om makt. Ved å gjøre mer enn den menneskelige natur krever av dere, sender dere ut bølger av gode eksempler, som peker hen mot den Gud vi alle ydmykt må underordne oss.

Tingene

En annen surrogatgud er tingene - eller uttrykt med andre ord: Den umettelige grådighet etter materielle ting. Det er fullt legitimt å lengte etter ting som hus, bil, hytte på landet og mange andre goder som familier i Velferdsnorge kan slite og spare seg frem til. Men forsvinner den sanne Gud ut i det blå, vil tingene innta hans plass. Vår iboende lengsel etter Den absolutte overføres på de materielle ting. Disse kan imidlertid aldri tilfredsstille lengselen etter det uendelige gode som er Gud. Har vi oppnådd én ting, våkner straks begjæret etter nye. Livet blir et eneste utilfredsstillende jag etter stadig mer. Ofte vil det griske menneske - hånd i hånd med det umettelige begjær etter gull og grønne skoger - ha en tilsvarende angst for å miste det han/hun har.

Fattigdomsløftet tilkjennegir en holdning stikk motsatt det grådige hjerte. Når dere av kjærlighet til Gud gir avkall på bruken av ting dere naturrettslig har krav på, soner dere -sammen med den fattige mannen fra Nasaret - for synden til de mennesker hvis Gud er "den urettferdige mammon". Eksemplets makt vil mane til kristen nøysomhet, spre seg som bølger til omgivelsene, forkynne at sann glede er å tilbe Gud som er alle gavers giver.

Erotikken

Den tredje erstatningsgud er den erotiske nytelsen. Gud har gitt oss den som gave innenfor ekteskapets ramme. Men hvis troen på den gavmilde Gud forsvinner fra bevissthetens horisont, blir erotikken guddommeliggjort og flyter over alle bredder. I ekteskap, hvor begge har kastet gudstroen over bord, skjer det så alt for ofte at ektefellene isteden legger noe guddommelig i erotikken. De søker å utfylle tomrommet etter den Gud de fornekter i et altoppslukende erotisk begjær. Det fører lett til skuffelse og utroskap. Den utilfredsstillede Don Juan flykter fra lede og skuffelse inn i nye forhold, nye håp om en fullkommen glede han aldri finner. Panseksualismens budskap lyver, fordi den lover en absolutt lykke, som bare Gud kan gi.

I kyskhetsløftet ligger motpolen til Don-Juan-syndromet. Dere, søstre, har frivillig gitt avkall på en glede Gud har tilbudt alle mennesker - som er skikket til å nyte den. Av kjærlighet til Gud har dere trukket disse kreftene opp på et høyere plan for samlet å tjene Guds rike på jord. Ved et liv i kyskhet relativiserer dere erotikkens verdi. Vel er den en kostbar gave gitt av Gud, men den er ikke noe guddommelig i seg selv. Ved å gi avkall på denne gaven bølger et vitnesbyrd fra dere og ut til all verden - at bare Gud er guddommelig, at bare han kan fylle det store sluket som gaper i vårt innerste vesen, det store ego.

Sluttord

Dere stråler ut bølger til nær og fjern som forteller en historie om at et liv i lydighet, fattigdom og kyskhet kan gå hånd i hånd med stille og sprudlende glede. Slik avliver dere løgnen om at lykken utelukkende er å finne hos avgudene: makt, tingene og erotikken. Jeg har hørt om mennesker som har avlagt løfte om aldri å nyte alkohol for slik å trekke familiens drukkenbolt ned til en måteholden omgang med vinens gleder. Dere, søstre, har en lignende funksjon på et annet plan. Ved å gi avkall på ytre frihet, tilegnelse av jordisk gods, mann og barn, trekker dere mennesker - som misbruker disse gudgitte gaver - ned på et måteholdent, naturlig og fornuftig plan slik Gud ønsker det.

Dere sekulariserer - i ordets beste mening - det jordiske liv, forteller at de skapte ting ikke er guddommelige i seg selv. Sammen med vennen Jesus Kristus peker dere, med deres liv etter løftene, mot den transcendente Gud, som alene gir livet mening og er alle lengslers mål. Dere hjelper oss alle til å leve et egentlig liv i samsvar med menneskets sanne natur.

Alt det jeg har sagt dere i dag gjelder selvfølgelig også langt på vei for de apostoliske (aktive) ordenssamfunn, ja, for hvert eneste kristenmenneske som ønsker å leve et kontemplativt liv, for dere kjære søstre, blir oppgaven som bølgespreder en heldagsjobb.