Den latinske messen

Artikkel publisert i Broen - katolsk kirkeblad nr. 1-2004. Av p. Per Einar Odden.

Overskriften er egentlig noe upresis, ettersom «den latinske messen» ikke er noe entydig begrep og ikke synonymt med Den tridentinske messen, som var enerådende fra 1570 til 1969. For også «Den nye messen» fra 1969 er skrevet på latin, Kirkens offisielle språk. Forskjellen er at den også er oversatt til de ulike folkespråkene.

Vi har nettopp feiret 40-årsjubileet for Andre Vatikankonsils liturgikonstitusjon Sacrosanctum Concilium av 4. desember 1963. Årene som fulgte, var ikke akkurat de mest stabile årene i verdenshistorien. Den verdslige verdens ungdomsopprør og kulturrevolusjoner smittet også over på Kirken, og i ettertid ser man at man trolig ikke kunne ha valgt et verre tidspunkt for å gjennomføre en gjennomgripende liturgisk reform.

Pave Paul VIs reviderte Missale Romanum trådte i kraft den 30. november 1969. Liturgifornyernes intensjoner var de aller beste, og deres mål var å gi liturgien dens renhet tilbake. De troende skulle igjen engasjeres fullt ut i den liturgiske aktivitet, og de skulle ikke delta i gudstjenestene som passive tilskuere, men som partnere i kraft av sin andel i det alminnelige prestedømme.

Mottakelsen av liturgireformene var ikke entydig positiv. Mange reagerte på at Kirkens felles liturgiske språk var truet, og dermed også den musikalske arven, spesielt den gregorianske sangen. Det første initiativet for å bevare Kirkens latinske arv kom faktisk fra Norge, med en av Europas minste katolske befolkninger. Sommeren 1964 sendte forfatteren og psykiateren Borghild Krane (1906-97) ut en appell til katolikker om å slutte seg sammen i forsvar for Kirkens liturgiske arv. Resultatet var en rekke nasjonale forbund som ble opprettet i 1964/65, først i Frankrike. Der fikk bevegelsen også sitt navn, «Una Voce» (med én røst), offisielt grunnlagt den 19. desember 1964. Denne grupperingen forsvarer både den latinske arven og Andre Vatikankonsil.

Men andre forkastet både liturgireformen og konsilet. Deres leder var den franske erkebiskopen Marcel Lefèbvre (1905-91), som grunnla prestebrorskapet St. Pius X (SSPX). Det ble hele tiden arbeidet for at splittelsen skulle leges uten skisma, spesielt etter at Johannes Paul II ble pave i 1978. Lefèbvre og hans gruppe fikk meget rause tilbud for å bli værende i Kirken, blant annet det privilegium å feire messen utelukkende etter tridentinsk ritus.

Men i 1988 avgjorde den 83-årige Lefèbvre at Selskapets videre beståen var viktigere enn Kirkens enhet, så han bestemte seg for å vigsle fire av sine prester til biskoper for å føre arbeidet videre. Vatikanet ga ham da en klar advarsel om at en slik bispevigsel i strid med pavens forbud var å betrakte som en skismatisk handling, men Lefèbvre trosset Peters etterfølger, og sammen med biskop emeritus Mayer av Campos i Brasil vigslet han de fire prestene til biskoper.

Vatikanet svarte den 1. juli 1988 med et dekret fra Bispekongregasjonens prefekt, kardinal Bernardin Gantin, som slo fast at Lefèbvre, Mayer og de fire nyvigslede biskopene dermed automatisk hadde påført seg selv den alvorlige straffen ekskommunikasjon som skismatikere. Den 2. juli gjentok pave Johannes Paul II ekskommunikasjonene i sin Motu proprio (pavelig bekjentgjørelse) Ecclesia Dei.

Men for ikke å bryte alle bånd og for å åpne muligheten for forsoning, ble kommisjonen Ecclesia Dei opprettet. Kommisjonen har som formål å muliggjøre fullt kirkelig fellesskap for prester, seminarister, religiøse samfunn eller enkeltpersoner som inntil da hadde vært knyttet til Lefèbvres bevegelse, men som ønsket å fortsette å være i enhet med Peters etterfølger i Den katolske kirke. Senere i juli ble prestebrorskapet St. Peter (FSSP) grunnlagt.

Helt siden 1988 har det vært arbeidet for å forsøke å lege skismaet. Kommisjonen Ecclesia Dei ledes nå av kardinal Darío Castrillón Hoyos, prefekt for Kleruskongregasjonen. Han har hatt en serie samtaler med skismatikernes leder Bernard Fellay, en av de fire som ble bispeviet i 1988 og leder for det internasjonale Pius X-selskapet i Sveits, men foreløpig uten suksess. Den 18. januar 2002 vendte imidlertid «St. Jean Marie Vianney-brorskapet» i Campos i Brasil tilbake til full kommunion og ble anerkjent som et Apostolisk administratur. Paven ga dem tillatelse til å bruke den tridentinske messen i henhold til Messeboken av 1962.

Konsilkonstitusjonen Sacrosanctum Concilium var slett ikke så revolusjonær som det senere er hevdet. Konsilfedrene ønsket ikke å avskaffe den tridentinske ritus og andre riter, men ville «bevare dem og begunstige dem på alle måter» (artikkel 4). De forutsatte også at «bruken av det latinske språk bibeholdes i den latinske ritus», selv om morsmålet kunne få «en større plass, særlig i lesningene og i formaningene, i enkelte bønner og sanger» (artikkel 36). Men man skulle «allikevel sørge for at de troende er i stand til å resitere eller synge på latin de av messens faste deler som tilkommer dem». I instruksjonen til Messeboken presiseres dette til «særlig trosbekjennelsen og Fadervår». Sacrosanctum Concilium understreker også at «Kirken anerkjenner den gregorianske sang som den romerske liturgis egen: Den skal derfor normalt ha førsteplassen i de liturgiske handlinger. Andre former for kirkemusikk, spesielt den polyfone, skal på ingen måte utelukkes fra gudstjenesten, når de bare svarer til den liturgiske handlings ånd» (artikkel 116).

I Norge ble reformene etter konsilet «stort sett hensynsfullt gjennomført», skriver Bernt I. Eidsvig i «Den katolske kirke i Norge» (Aschehoug forlag, 1993). Det var slett ikke tilfelle i alle land. Ofte ble alt det gamle kastet ut og erstattet av nytt materiale av svært vekslende kvalitet. Paul VIs messebok ga stor valgfrihet i seg selv, men selv ikke dette var nok for mange, som utviklet de mest bisarre «liturgier» i fornyelsens og reformens navn. I tillegg var oversettelsene fra latin til folkespråkene ofte unøyaktige og dårlige. Dette gjelder nok spesielt oversettelsene til engelsk, som stort sett er uten både høytid og poesi.

I 1971 skrev over femti fremtredende forskere, forfattere, historikere og musikere fra England en appell direkte til paven om å redde den klassiske latinske liturgien fra utryddelse. Paven svarte med å gi dispensasjon («The English Indult» av 1971) slik at den tradisjonelle latinske messen kunne feires i England og Wales.

Etter at Johannes Paul II var valgt til pave, utstedte han en generell dispensasjon (brevet Quattuor abhinc annos fra Gudstjenestekongregasjonen av 3. oktober 1984). Den betydde at katolikker over hele verden kunne få tillatelse av sin biskop til å få feiret den tridentinske messen, riktignok med en rekke restriksjoner. I 1988, etter ekskommunikasjonen av erkebiskop Lefèbvre, fjernet paven mer eller mindre alle restriksjonene på feiringen av den gamle messen. Senere er det klargjort at dispensasjonen ikke bare gjelder tidligere tilhengere av erkebiskop Lefèbvre, men alle troende. I dag finnes det ordener som med pavens uttrykkelige godkjennelse bare bruker de latinske bøkene til sine liturgier.

Hvis man ønsker at det skal feires messer etter den tridentinske ritus, skal man henvende seg til sin lokale biskop. Han vil sikkert være positiv i tråd med pave Johannes Paul IIs ønsker, men siden det knapt finnes prester i Norge som er opplært i å feire denne messen, må man regne med å hente en prest fra utlandet. Det er derfor lurt om man er flere som går sammen om å spleise på billetten. Man må også være svært nøye med å forsikre seg om at presten er i kommunion med paven, og ikke tilhører skismatiske grupper som SSPX.

Det er imidlertid opplagt at tridentinske messer uansett vil være et randfenomen og at det er «Den nye messen» som også i fremtiden vil være dominerende. Derfor må alle vi andre konsentrere oss om å gjøre feiringen av denne messen så korrekt, verdig og vakker som mulig. Det gjelder både prester og diakoner, organister og sangere, ministranter og andre lege medhjelpere i messen og ikke minst de troende. Og i dette arbeidet må vi også gjøre bruk av elementene fra Kirkens liturgiske skattkammer som det latinske språk og den gregorianske sang.

Vi kan jo starte med å begynne å bruke Fadervår på latin, slik paven ber oss om i instruksjonen til Messeboken.

Noen nyttige lenker:

Sist oppdatert: 2004-02-12 10:06
av Webmaster — publisert 12.02.2004, sist endret 12.02.2004 - 10:06