Rerum Novarum - del 1

(Artikkelen er tidligere publisert i Credimus nr. 1-2008. Forfatter er Erlend Dahl)

I denne artikkelen skal vi ta for oss den første encyclicaen som behandler sosiallæren, nemlig Rerum Novarum, publisert i 1893 av pave Leo XIII. Tittelen betyr De nye ting, og henspiller på at mange land i verden på dette tidspunktet sto overfor nye sosiale fenomener og utfordringer i form av sterk folkevekst i byene, industrialisering, store økonomiske og sosiale forskjeller, fattigdom og nød og en tiltagende radikalisert arbeiderbevegelse. Sosiale spørmål om sosial rettferdighet, vilkår for arbeidere, fordeling av rettigheter til jordbruksland og tilstanden i urbane boligområder sto, da som nå, høyt oppe på den politiske dagsorden. Ulike svar ble gitt av ulike ideologier og politiske leire. Rerum Novarum var Kirkens bidrag i denne samfunnsdebatten.

Jeg har valgt ut fire hovedemner fra encyclicaen; eiendomsretten, rettigheter og plikter for arbeid og kapital, statens funksjoner og organisasjonenes rolle. Her skal vi se på det første temaet.

Rerum Novarums utgangspunkt

Det konkrete utgangspunktet for Rerum Novarum er at det mot slutten av 1800-tallet fantes en sterk revolusjonær ideologi i den industrialiserte verden. Denne ideologien var ikke særlig overraskende for Kirken, i lys av de rystende samfunnsforholdene som industrialiseringen hadde ført med seg. Det fremheves innledningsvis i encyclicaen at de arbeidende massene ikke har noen institusjonell beskyttelse mot en liten gruppe svært rike, mektige, grådige og inhumane industrieiere som opererte innenfor et uhemmet konkurranseregime. Arbeiderklassen var blitt overlatt i en tilstand som liknet slaveri. En slik situasjonsbeskrivelse forteller oss at Kirken på ingen måte tok parti på borgerskapets side i denne perioden, slik noen hevder. Leo XIII er blitt omtalt som arbeidernes pave.

Eiendomsretten

En rekke sosialistiske bevegelser hadde forsøkt på forskjellig vis å tegne kart over samfunnsterrenget og angi hvordan de store spenningene mellom arbeid og kapital kunne løses. Sosialistenes svar var, på litt ulike måter, å gjøre slutt på den private eiendomsrett. Formålet var å overføre all eiendom til fellesskapet, og der igjennom styre produksjonen og fordele godene likt til alle. I Rerum Novarum er derfor begrepene eiendomsrett og likhet viktige holdepunkter for refleksjonen. Utgangspunktet for argumentasjonen rundt eiendomsretten tas i vår naturgitte egenskap av fornuftige vesener. Fra naturens side innehar mennesket alle dyrenes egenskaper og behov, samt fornuft og fri vilje i tillegg. Fornuften setter oss blant annet i stand til å bearbeide jorden og utvikle teknologi, med sikte på å dekke våre naturgitte behov. Gjennom f.eks. oppdyrking avjord, ligger et element av fremtidig og langsiktig behovsdekning, og følgelig en stabil tilknytning til jorden. Denne kombinasjonen av behov og fornuft fører logisk til at mennesket som bearbeider naturen får en spesiell tilknytning til produktet, f.eks. det oppdyrkede jordstykket. Denne spesielle tilknytningen som oppstår ved menneskelig bearbeidelse av naturen er utgangspunktet og begrunnelsen for den private eiendomsretten. Det er derfor en nær tilknytning mellom begrepene arbeid og eiendom. Først til slutt i argumentasjonen nevnes det at Gud selv gjennom de ti bud har fortalt oss at den private eiendomsretten er i tråd med Hans vilje.

Mennesket som Individ

Rerum Novarum behandler også begrepet likhet. Det understrekes at alle mennesker er forskjellige i evner, interesser og posisjon i samfunnet. Dette følger av at vi alle er skapt forskjellige fra Guds side. Ulikheten i disposisjoner og evner fremheves videre som noe positivt og nødvendig i ethvert samfunn, fordi det er forskjellige oppgaver som må utføres, som krever forskjellige egenskaper. De individuelle ulikhetene følger av naturen, og det å sette seg fore å fjerne alle slike ulikheter blir en kamp mot naturen som de sosialistiske ideologene vil tape. Det å opprette et samfunn helt uten ulikheter, er også en umulig kamp med naturen. Det å forespeile den utarmede arbeiderklassen et slikt naturstridig prosjekt og piske opp stemningen for revolusjonær handling i den retning, er noe Leo XII tydelig misliker. Vi kan her merke oss at encyclicaen ikke tolker sosialismen som uttrykk for arbeiderklassens egen vilje og idé, men som en tanke som springer ut av et intellektuelt mindretall med mer eller mindre destruktive hensikter. Ved lesningen av Rerum Novarum er det derfor et poeng å skille mellom arbeiderklassen som sosial gruppe og de revolusjonære ideologiene som etter hvert fikk fotfeste blant arbeidere. Gjennomgangen er et godt eksempel på hvordan Kirken gjennom sosiallæren i stor grad sprer et budskap gjennom henvisning til naturretten og menneskehetens felles fornuft, og ikke kun gjennom kristne trosartikler som ikke deles av alle. Når Rerum Novarum avviser sosialismen er det dessuten ikke begrunnet først og fremst i ateismen som preget ideologien, men det at deres mål og metoder strider mot naturens orden.

Eiendomsretten må finnes

At eiendomsretten må holdes fast, er derfor et sentralt utgangspunkt i Rerum Novarum. Dette utgangspunktet viser samtidig hvordan sosiallære-encyclicaene må leses i en bestemt tidsmessig kontekst. Leo XIII hadde en stri tørn med sosialistene gjennom hele sitt pontifikat, og utga en egen encyclica om ideologien. Sosialismen og eiendomsretten var særlig presserende emner i samtiden. Andre encyclicaer vil ikke nødvendigvis ta samme utgangspunkt, og det vil være helt forhastet å hevde at det bærende utgangspunktet for Kirkens sosiallære er den private eiendomsretten. Det er her viktig å se to sentrale begrensninger i eiendomsretten. Rerum Novarum bygger for det første på et skille mellom spørsmålet om retten til eiendom og spørsmål om hvordan det er tillatt å bruke sin eiendom. Man skal betrakte sin eiendom som om den var felles, dvs. bruke den så langt som mulig til det felles beste. Vi har tidligere sett på hvordan sosiallæren bygger på prinsippet om det felles beste, særlig basert på idealene i den tidligste Kirken i Jerusalem.

Kirken støtter ikke klasseskillet

For det annet er det helt feilaktig å si at Kirken gjennom en slik bekreftelse av eiendomsretten tar til orde for at det svært skjeve forholdet mellom eiere og arbeidere er noe som er ønskelig og verd å verne om i seg selv. Tvert i mot fastholder encyclicaen at en slik fordeling er urettferdig og fører til store menneskelige lidelser for den store massen som er eiendomsløse og prisgitt industrieiernes hensynsløse jakt etter profitt. Encyclicaen skisserer et alternativ til sosialismen for å sørge for en likere fordeling av eiendomsretten i samfunnet. Alternativet går i retning av å fordele eierskapet til produksjonsmidlene (fabrikker, gruver, jordbruksområder) gradvis til flere gjennom etablering av produksjonsenheter basert på samvirkelag og eierdeltagelse for arbeiderne selv. Dette er blant annet mulig ved at arbeiderne settes i stand til å delta som eiere, gjennom å kjøpe andeler i produksjonsvirksomheten. På den måten kan arbeiderne få en større grad eierskap til egen produksjon, og andel av overskuddet. En slik fordeling er basert på arbeidernes frivillige deltagelse, og ikke på revolusjonær tvang. En slik mulighet har arbeiderne bare dersom de mottar en lønn som gjør det mulig å få et rimelig overskudd som kan investeres i industribedriften. Industrieierne har følgelig en plikt til å yte en rettferdig lønn til arbeiderne, som muliggjør en slik gradvis eiermessig deltagelse. Ideen bygger på en sterkere betoning av den gjensidige avhengigheten mellom arbeid og kapital, og vil lede til flere og mindre produksjonsenheter med aktiv sosial og produktiv deltagelse.

Denne innfallsvinkelen i Rerum Novarum er nært forbundet med tanken om organisasjonenes rolle i samfunnet, som vi skal se på i neste artikkel. Selv om gjennomgangen hittil særlig viser den historiske og sosiale sammenhengen som Rerum Novarum ble til i, ser vi tydelig at alle de fundamentale prinsippene i sosiallæren er tilstede; menneskets verdighet som fornuftig vesen, den nære forbindelsen mellom arbeid og eiendom, nødvendigheten av nære sosiale fellesskap, behovet for lokal organisering og solidaritet innad og på tvers av sosiale klasser.

De sosiale utfordringene som Leo XIII sto overfor i 1893, er i et globalt perspektiv ikke mindre i vår tid. Derfor har Rerum Novarum også noe å fortelle oss som samfunnsbevisste katolikker i dag.

KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (26. juni 2009)