Centesimus Annus - sosiallære i hundre år

Av Per Bang

(Artikkelen har tidligere på trykk i tidsskriftet Ergo nr. 3 1997.)


"Kirkens best bevarte hemmelighet" ligger åpen for alle i en serie autoritative uttalelser fra en rekke paver som har proklamert grunnleggende prinsipper for menneskets verdighet og vårt medmenneskelige ansvar. Det er en av vår tids fatale mistak at Kirken ikke har lykkes i å gjøre disse prinsippene så kjent som de fortjener.

Kirkens sosiallære har utviklet seg gjennom århundrene fra de første kristnes radikale holdning til den private eiendomsretten, via en overdreven frykt for sosialisme og marxisme til en ny formulering av forpliktelse på solidaritet og menneskerettigheter. Særlig gjelder dette for de forhold som bestemmer våre materielle livsvilkår: de økonomiske.

Kirkens ansvar for HELE mennesket

Allerede i 1931, 40 år etter at Rerum Novarum trakk opp et helhetlig bilde av katolsk sosiallære, sa Pius XI at ikke bare den sosiale orden, men også de økonomiske aktiviteter ligger under Kirkens overordnede jurisdiksjon, for det økonomiske liv kan ikke betraktes og behandles som helt adskilt fra offentlige myndigheter. Tvert om er det nødvendig at det økonomiske liv blir dirigert etter sanne og effektive prinsipper, og ikke ved et økonomisk diktatur som konsentrerer all makt hos noen få.

Før utviklingen av sosiallæren kom så langt, hadde den imidlertid gått gjennom en lang utviklingfase - og den utvikler seg fremdeles.

Det er i de første århundrer av Kirkens histore vi må lete etter fundamentet for katolsk sosiallære, skriver Gary MacEoin i National Catholic Reporter.

Fremover til fortiden?

Så kan vi spørre om Kirken i dag er i siget tilbake mot dette utgangspunktet? Vi kan i alle fall se noen merkesteiner i en serie pavelige rundskriv gjennom de siste hundre årene, og det er ikke for meget sagt at HER HAR DET FOREGÅTT MEGET. I 1967 skrev Paul VI, i Populorum Progressio, at verden var skapt av Gud for å gi menneskene det de trenger til livets opphold og sin egen fremgang. Alle rettigheter må innordnes under dette hensyn, deriblant også den private eiendomsretten. Hvis profitt alene er den eneste spore til økonomisk fremgang, hvis fri konkurranse er normen for økonomien og hvis privat eiendomsrett til produksjonsmidlene er en absolutt rettighet uten grenser eller sosiale forpliktelser - da er det noe galt. Ubegrenset liberalisme baner veien for en spesiell tyranni og utvikler seg til internasjonal imperialisme som aldri kan bli fordømt sterkt nok. Teknokratiet kan skade morgendagens verden like meget som liberalismen skadet gårsdagens. Ubegrenset liberal kapitalisme må fordømmes, for økonomi og teknologi blir meningsløs hvis de ikke tjener menneskenes beste.

En viktig adresseforandring

I 1891 sendte Leo XIII ut encyklikaen Rerum Novarum, adressert til "patriarkene, erkebiskoppene og biskoppene i den katolske verden". Hundre år senere kom Johannes Paul II's oppfølging i Centesimus Annus som er rettet til hele hierarkiet, og dessuten til "alle mennesker av god vilje", og som konkluderer med Pavens ord om at han har rimelig håp om at de mange som ikke tilhører noen religion også vil bidra til at en rettferdig løsning på de sosiale problemene vil få det nødvendige etiske grunnlaget. "Jeg er overbevist om", skriver han, "at alle religioner nå og i fremtiden, vil spille en viktig rolle i å bevare freden og i å bygge et samfunn som er mennesket verdig."

Ordbruken peker klart mot en ny forståelse av både troen og verden. Så viktig har Kirken sett på Rerum Novarum at det 40 år senere, og 70 år senere, og 80 år senere, og 90 år senere kom nye encyklikaer som kommenterte og videreførte læren.

Et sammendrag av Centesimus Annus må derfor suppleres med utdrag fra tidligere encyklikaer som til sammen tegner bildet av "Kirkens best bevarte hemmelighet".

Det store bruddet

Det mest radikale bruddet med fortidens tenkemåte kom formodentlig i 1961 med Johannes XXIII's Mater et Magistra som noen kommentatorer har sett som en implisitt aksept av sosialismen. Johannes sier her at staten må spille en meget betydelig rolle i borgernes liv, særlig når det gjelder velferden. Han understreker behovet for en sterkere arbeiderrepresentasjon i ledelsen av industrien og fremholder at hvis strukturen i et økonomisk system skader den menneskelige verdighet eller berøver et menneske hans ansvarsfølelse eller hans bruk av eget initiativ, så er et slikt system urettferdig uansett hvor meget rikdom det produserer, eller hvordan denne rikdommen blir fordelt.

I Dives in Miseriacordia i 1980 pekte Johannes Paul II på at det måtte være en fundamental defekt, eller rettere en hel serie defekter, endog et helt maskineri, som tillater at rike mennesker lever i overflod ved siden av dem som dør av sult. Slike forhold skaper usikkerhet om menneskehetens fremtid og krever løsninger som i dag synes å fremtvinge seg selv. Fem år tidligere hadde Paul VI, i Evangelii Nuntiandi, lagt særlig vekt på det biskopene fra den tredje verden hadde sagt på den siste bispesynoden, på vegne av millioner av troende. Det er mennesker som kjemper for å overkomme alle de hindringer som dømmer dem til en marginal eksistens: sult, sykdommer, analfabetisme og urettferdigheter, særlig når det gjelder deres handel med rikere land. "Kirken har en plikt til å proklamere friheten for disse millioner - og det er noe som ikke er fremmed for evangelisasjonen."

U-landshjelp og frigjøringsteologi

Johannes XXIII hadde allerede i 1961 vært inne på dette temaet, da han skrev at i-landene ikke må yte teknisk eller finansiell hjelp til u-landene med det for øyet å få kontrollen over den politiske situasjonen i fattige land og fremme sine egne ønsker om en verdensdominans: "La det være helt klart - en nasjon som handler ut fra slike beveggrunner introduserer en ny form for kolonisering. Rettferdigheten krever at all teknisk og økonomisk hjelp må ytes uten noen tanke om å dominere.". Det er pinlig, sier han, å se den totale likegladheten overfor virkelige verdier som så mange mennesker i i-land legger for dagen. Dette er en smittsom holdning, særlig når den får bre seg til u-land som har gamle tradisjoner for å vareta viktige menneskelige verdier.

Her er det interessant å trekke frem noen av frigjøringsteologiens synspunkter. Etter lange tiders forkjetring ser det nå ut som flere av disse synspunktene vinner gehør. Det gjelder for eksempel synet på den ekstreme fattigdommen, ikke som noe naturlig eller skjebnebestemt, men som et resultat av sosiale, politiske, økonomiske og andre omstendigheter: fattigdommen i den tredje verden er baksiden av rikdommen i den første verden. Synden ligger i at menneskene, dypt urettferdig, skaper og opprettholder strukturer som undertrykker menneskeverdet og dermed vansirer Guds ansikt i mennesket. Dette er et angrep på Guds skaperverk og dermed et angrep på Gud selv.

I Sollicitudo Rei Socialis peker Johannes Paul II også på at massekommunikasjonene er dominert av de nordlige statene og påtvinger u- landene en forvrengt visjon av livet, uten hensyn til deres egne spesielle kulturer og problemer. Plikten til å støtte utviklingen i u-landene er ingen individuell plikt, men noe som påhviler alle mennesker og alle nasjoner, og "en spesiell plikt for Kirken og alle andre kirkesamfunn som vi gjerne samarbeider med, uten å ville pådytte andre vår egen livsstil eller religiøse tro."

Sollicitudo Rei Sosialis er på flere områder et radikalt skritt. Paven ønsker velkommen den økende solidariteten mellom de fattige selv. I lydighet mot Evangeliet føler Kirken seg kallet til å ta de fattiges parti.

Inn i detaljene

I denne encyklikaen, som i flere andre i vår tid, nøyer ikke pavene seg med prinsipielle erklæringer, men går detaljert inn i aktuelle problemstillinger. De voldsomme svingningene i valutakurser og rentesatser opererer MOT interessene til de fattigste landene, og teknologioverføringene er ofte til skade for dem. Johannes Paul II har pekt på at de internasjonale betingelsene for handel må reformeres. Dagens "terms of trade" blir kritisert for å diskriminere mot de nye industriene i u-landene og mot råvareprodusentene. Han er kritisk både til liberal kapitalisme og marxistisk kollektivisme, og spør i hvilken grad disse systemene har muligheter i seg for endring og fornyelse, og han påpeker hvordan internasjonale hjelpeaksjoner og utenlandske investeringer ofte blir brukt for å skape konflikter. Han nevner de multinasjonale selskapene som ved sin konsentrasjon og fleksibilitet er uavhengig av en kontroll som er opptatt av det felles beste. Disse selskapene kan fritt markedsføre seg over hele verden og hente ut høy profitt fordi deres varer er produsert av billig arbeidskraft i land hvor arbeidslovene er svake eller hvor regjeringene er for svake til å håndheve dem.

Også et norsk problem?

Denne kritikken rammer også norske selskaper som Hydro, Dyno, Borregaard, Aker, Unitor, Orkla, RGI og andre som driver virksomheter i Kina, Burma, India, Nigeria, Ghana og flere steder i Sør-Amerika. For de virkelig store selskapenes vedkommende, som Rio Tinto Zink og Texaco, er det snakk om livstruende fremstøt for å sikre maksimal avkastning på bekostning av andre mennesker. I Centisiumus Annus blir dette ført videre, i et avsnitt hvor det står at internasjonaliseringen av økonomien bør bli fulgt opp av effektive internasjonale organer som kan overvåke og dirigere økonomien til det felles beste, noe en enkelt stat, selv den mektigste i verden, ikke vil kunne gjøre.

Arbeidet er til for mennesket

Rerum Novarum handlet dypest sett om arbeidernes verdighet og derfor også om arbeidets verdi. Leo XIII skrev at arbeidskraften har både en personlig og en sosial dimensjon: den er personlig eiendom hos den enkelte, men den kommer også familien og samfunnet til gode. Samfunnets velstand er avhengig av den enkeltes arbeidsinnsats.

Johannes Paul II fører dette synet videre i Laborem Exercens 90 år etter Rerum Novarum. Han advarer mot å betrakte arbeid som en handelsvare eller en slags upersonlig energi som er nødvendig for produksjonen. Det liberal-sosialpolitiske system sikret og styrket kapitaleierne, uten hensyn til arbeidernes rettigheter fordi arbeidskraften utelukkende ble betraktet som et instrument i produksjonslivet.

"Arbeidet er til for mennesket og ikke mennesket for arbeidet. Arbeidets hensikt forblir i siste instans alltid mennesket selv. Gjennom arbeidet virkeliggjør mennesket seg selv, ja, i en viss forstand blir det MER menneske."

Arbeidet har altså forrang fremfor kapitalen. Dette er et prinsipp Kirken alltid har forkynt.

Arbeidsvern og arbeidsledighet

Det er fremsyn i Leo XIII's ord i Rerum Novarum - for mer enn hundre år siden - om nødvendigheten av å begrense arbeidstiden og beskytte kvinner og barn i arbeidslivet.

Om arbeiderens lønn sier han klart at retten til en rimelig betaling ikke kan overlates ubetinget til frie forhandlinger mellom partene. Lønn for utført arbeid må sikre et anstendig liv og gi mulighet for en viss oppsparing, derfor la Rerum Novarum stor vekt på arbeidernes rett til å danne fagforeninger. I sin tur taler Johannes Paul II om en naturlig videreføring av arbeidernes organisasjonsdannelser og nevner spesielt den viktige innsatsen fra kristent hold når det gjelder opprettelsen av kooperativer og samvirker. Gjennom hele Centesimus Annus aner man hans helhjertede støtte til den polske solidaritetstbevegelsen i 80-årene. En hovedpoeng både hos Leo og Johannes Paul er altså organisasjonsretten "ikke bare i forbindelse med lønnsavtaler, men også som steder hvor arbeiderne kan uttrykke seg fritt.". Samtidig spiller fagforeningene en vital kulturell rolle ved at arbeiderne deltar i større grad i nasjonens liv og utvikling. Arbeiderbevegelsen som sådan står ikke i strid med Kirken, men ser tvert om på Kirken med interesse, heter det.

Staten og samfunnet som helhet, sier Johannes Paul II, har ansvar for å beskytte arbeideren mot ledighetens mareritt. Historisk har dette skjedd langs to veier: enten ved en økonomisk politikk som sikter mot en balansert vekst og full beskjeftigelse, eller gjennom ledighetstrygd og omskolering. Plikten for å forsørge seg ved sitt arbeid forutsetter retten til arbeid og et samfunn som ikke systematisk neglisjerer denne retten - heller ikke kan det bli sosial fred i et slikt samfunn. Statens oppgave er å støtte og stimulere virksomheter ved å skape betingelser som vil sikre arbeidsmuligheter.

Privat eiendom og ansvar for verdens ressurser

Et annet poeng er retten til privat eiendom, men her er det satt en begrensning: privat eiendomsrett er ingen absolutt rett, den må sees i sammenheng med ansvaret for verdens totale ressurser. Vi forvalter Guds gaver til mennesket, og forvalteren står til ansvar for det han gjør. I Leo XIII's ord om dette ansvaret leser vi en fremsynt manns oppfatning av vår tids debatt om miljø og forurensning. Johannes Paul II siterer det annet Vatikankonsil: "Eiendomsretten eller disposisjonsretten over visse ting gir den enkelte et spillerom som er nødvendig for å sikre ham og hans familie selvstendighet, og bør derfor betraktes som en utvidelse av den menneskelige frihet... Den sosiale siden ved eiendomsretten er vesentlig og begrunnes med prinsippet om at alle ting skal være til beste for alle...

Eiendomsretten omfatter i dag også teknologi og knowhow, og Paven minner om at dette er verdier som må deles.

Når det gjelder eiendomsrett til jord, finnes det mange eksempler på at de som dyrker jorden er blitt redusert til noe bortimot slaver - et forhold som allerede Rerum Novarum påtalte som "umenneskelig utbytting". Selv om de ikke direkte blir utnyttet, blir de marginalisert ved at den økonomiske utvikling rett og slett foregår over hodene på dem fordi de mangler skolering.

Det er et rimelig krav at utviklingslandene skal få adgang til det internasjonale marked med sine varer, ikke for å overbelaste og misbruke de naturlige ressursene deres land har, men fordi dette betyr en akseptabel bruk av menneskelige ressurser. Det frie marked er uten tvil det mest effektive instrument til å dekke menneskelige behov, men det gjelder bare der det finnes den nødvendige kjøpekraft. Markedet må kontrolleres av samfunnet og av staten for at alle i samfunnet skal få dekket sine behov.

Profitt, gjeldsbyrde og forbruker

Kirken aksepterer profitt som en indikasjon på at en bedrift fungerer effektivt, men hensikten med et foretak er ikke bare å gi økt fortjeneste til eierne, men å oppfylle sin rolle i et samfunn av mennesker som tjener en større helhet.

Profitten må altså ikke være den eneste regulerende kraften i en bedrift, andre menneskelige og moralske faktorer må også telle med og da kan det være nødvendig å rive ned de barrierer og monopoler som holder tilbake en sunn utvikling i mange land.

Her kommer Paven inn på den enorme gjeldsbyrden mange utviklingsland sliter med, og slår fast at selv om det er et riktig prinsipp at gjeld skal betales, så er det ikke riktig å forlange, ja ikke en gang å vente betaling når virkningen vil bli sult og elendighet for en hel befolkning.

Det er et stort behov for en kulturell og oppdragende innsats for å lære forbrukerne ansvarlig bruk av sin rett til å velge mellom alternative varer. Centesimus Annus sier at offentlig inngripen er nødvendig her, og som eksempler på uansvarlige tilbud til forbrukerne nevner han narkotika og pornografi. Selv det å investere sine midler i en sektor av produksjonslivet fremfor i en annen er i bunn og grunn et moralsk og kulturelt valg: "Det er ikke noe galt i å ønske et bedre liv, det som er galt er en livsstil hvor man er mer opptatt av å HA enn av å VÆRE, og hvor man ser på det å eie mer som et mål i seg selv."

Ekte demokrati og menneskets frihet

Kirken verdsetter det demokratiske system for såvidt det sikrer borgernes deltagelse i politiske avgjørelser og garanterer de mennesker som regjeres en mulighet for både å velge og holde deres regjering ansvarlig og, om nødvendig, på fredelig vis få erstattet den med en annen. Kirken kan ikke godta eller støtte regjeringsmakter som pleier personlige interesser eller ideologiske formål.

Siden den kristne tro ikke er noen ideologi og siden den erkjenner at menneskets liv må virkeliggjøres i historien, vil den aldri tvinge skiftende socio-politiske virkeligheter inn i et stramt skjema. Kirken respekterer menneskets frihet.

Visse krav som oppstår i et samfunn vurderes ikke alltid i overensstemmelse med rettferdighetens og moralens kriterier, men snarere på grunnlag av styrken til velger- og finansgrupper som støtter dem, noe som fører til en karikering av demokratiet. Kirken respekterer den demokratiske ordens berettigede autonomi og har ingen rett til å uttale seg til fordel for den ene eller den andre institusjonelle eller konstitusjonelle løsning. Kirkens bidrag til politikken er dens syn på menneskets verdighet. Derfor forsvarer Kirken menneskerettighetene også på det økonomiske området. Manglende stabilitet sammen med offentlige myndigheters korrupsjon er en av de vesentligste hindringer for utvikling av økonomien.

Staten kan og må gripe inn når særlige monopoler forsinker eller forhindrer utviklingen. Staten må harmonisere og lede utviklingen og har en stedfortredende funksjon hvis sosiale områder eller forretningssystemer er for svake. Staten skal passe seg for ved sin innblanding å skade borgernes frihet, men det er statens plikt å stanse all skammelig utnyttelse av de mest utsatte grupper av mennesker. Her nevner han spesielt innvandrere og flyktninger og alle dem som lever på siden av samfunnet.

"Hva Kirken angår, må evangeliets sosiale budskap ikke bli betraktet som en teori, men først og fremst som et grunnlag for og en motivasjon til handling." Det Kirken tilbyr er den kristne lære som et ideal.

I denne læren ligger det, sentralt plassert, en presisering av arbeidernes rett til en mer aktiv deltagelse i utviklingen på arbeidsplassen, slik at det innenfor samarbeidet med andre og under ledelse av andre kan oppstå en form for selvstendighet basert på egne kunnskaper og egen frihet. Selv om det vil medføre en svekkelse av de eksisterende maktstrukturer kan det føre til større produktivitet. For å komme frem hit er det stadig behov for en bred arbeiderbevegelse som har som mål nettopp frigjøringen og fremgangen for hele den menneskelige personlighet.

Det sinnsyke rustningskappløpet

Centesimus Annus kritiserer sterkt "det sinnsyke rustning-kappløpet" som bruker opp ressurser som burde komme utviklingslandene til gode, og "den perverte ideologien" som blir brukt for å forsvare en ny krig. Dannelsen av store maktblokker, som er blitt kritisert i flere kirkelige dokumenter, har ført oss inn i en situasjon hvor konflikter i den tredje verden systematisk er blitt stimulert og utnyttet for å skape vanskeligheter og dermed enda mer behov for moderne våpen. Det er også en sterkt uttalt kritikk mot "nasjonale sikkerhets"-regimer som visse land har innført for å motvirke marxistisk infiltrasjon. Slike tiltak medfører en risiko for å ødelegge den friheten og den respekten for menneskeverdet som de påstår de vil forsvare.

Hva verden trenger i dag er konkrete tiltak for å skape eller grunnfeste internasjonale strukturer som kan megle og løse konflikter mellom nasjonene. Dette er særlig nødvendig i Europa hvor nasjonene er så sterkt forenet i en felles kultur og en felles historie. I dag må de tidligere kommunistiske statene få hjelp utenfra og det kan blant annet skje ved å omdirigere ressurser fra de enorme krigsmaskinene som ble bygget opp under den kalde krigen. Men også landene i den tredje verden må få nyte godt av en nedrustning og av tiltak mot våpenhandelen. Og aller mest nødvendig er det å gi opp den mentaliteten som gjør at de fattige som individer og som folkeslag blir sett på som en byrde og en trussel. Tro mot dens grunnlegger har Kirken alltid vært tilstede blant de nødlidende og tilbudt dem materiell hjelp på en måte som hverken ydmyker eller reduserer dem til å være objekter for hjelpetiltak. Kirken har tvert om søkt å fremme deres verdighet som personer.

Vår tro, våre plikter og vårt rimelige håp

I Gaudium et Spes, som var en del av oppsummeringen etter Vatikan II, heter det at "Det er nettopp vår tro som forplikter oss til å oppfylle våre dennesidige forpliktelser. De som tror at religion består av fromhetsøvelser og tilbedelse alene, og i oppfyllelsen av visse moralske forpliktelser og som mener at de kan delta i jordiske affærer som om disse var helt adskildt fra det religiøse liv, tar også feil. Splittelsen mellom den tro mange bekjenner seg til, og deres daglige liv er en av de viktigste feil i vår tid. Kristne som neglisjerer sine jordiske plikter neglisjerer sine plikter overfor sin neste og Gud, og setter sin evige frelse på spill."

I Sollicitude Rei Sosialis i 1987 sa Johannes Paul det slik: "Kirken har tillit til menneskeheten til tross for dens muligheter til det onde, for selv om vi har en arv av synd, er vi skapt i Guds bilde og har derfor en fundamental godhet i oss. Kristus er på en eller annen måte i enhet med hvert menneske, og Den Hellige Ånd fyller hele verden."

I sin oppsummering av Centisimus Annus sier han at han har rimelig håp om at de mange som ikke tilhører noen religion også vil bidra til at en rettferdig løsning på de sosiale problemene vil få det nødvendige etiske grunnlaget. Han minner om den henvendelsen han har gjort til de andre kristne kirkene og til all verdens store religioner, hvor han ber dem bære frem sine vitnesbyrd om det Gud-skapte menneskets verdighet.

"Jeg er overbevist om", sier han, "at alle religioner, nå og i fremtiden, vil spille en viktig rolle i å bevare freden og i å bygge et samfunn som er mennesket verdig."

av Webmaster publisert 27.02.2001, sist endret 27.02.2001 - 09:36