Hvorfor askekors på pannen askeonsdag?

Svar: Fordi i Bibelen er et merke på pannen et symbol på eierskap. Ved å la pannen bli merket med korsets tegn symboliserer man at man tilhører Jesus Kristus, som døde på korset.

Dette er en synliggjøring av det åndelige merke eller segl som blir påført en kristen ved dåpen, når han blir forløst fra syndens og djevelens slavekår og går i rettferdighetens og Kristi tjeneste.

Det er også en synliggjøring av måten rettferdighetens vei er beskrevet i Johannes' Åpenbaring, der vi leser om Guds tjenere (de trofaste kristne, symbolisert ved de 144 000 mannlige jomfruer):

"Vent med å røre land og hav og trær, til vi har fått satt segl på alle Guds tjeneres panner" (Åp. 7,3).

"[Gresshoppene] fikk bud om å spare alt gress, alt grønt og hvert tre, men ikke de mennesker som ikke bar Guds segl på sin panne" (Åp. 9,4).

"Så fikk jeg igjen et syn: Jeg så Lammet stå på Sions berg, og sammen med det hundreogfireogførti tusen som bar dets navn og dets Fars navn skrevet på sine panner (Åp. 14,1).

Dette står i motsetning til innseglet til de som følger dyret, som har nummeret 666 på sine panner eller hender.

Referansen til innseglingen av Guds tjenere til deres beskyttelse i Johannes' Åpenbaring henspiller på et parallelt avsnitt i Esekiel, der Esekiel også ser et innsegl på Guds tjenere til deres beskyttelse:

Og [Herren] sa til ham [en av de fire kjerubene]: "Gå igjennom byen, midt igjennom Jerusalem, og sett et merke [bokstavelig, et 'tav'] i pannen på de mennene som sukker og stønner over all den styggedom som foregår der." Og til de andre sa han mens jeg hørte på: "Gå igjennom byen etter mannen og hogg ned for fote! Vis ingen medlidenhet eller skånsel! Gamle og unge menn, unge piker, kvinner og barn skal dere slå ihjel og utrydde. Men rør ikke noen av dem som har merke på seg! Dere skal begynne fra min helligdom." Og de begynte med de gamle mennene som stod foran Herrens hus (Esek. 9,4-6).

Dessverre, som de fleste moderne oversettelser, er ikke den som er sitert ovenfor, tilstrekkelig ordrett. Hva den faktisk sier er at det skal settes en 'tav' på pannene til de rettskafne innbyggerne av Jerusalem. 'Tav' er en av bokstavene i det hebraiske alfabet, og i gammel skrift så den ut som den greske bokstaven 'chi', som faktisk er to kryssede streker (som en "x") og som er den første bokstaven i ordet "Kristus" på gresk (christos). De jødiske rabbier hadde bemerket sammenhengen mellom 'tav' og 'chi', og dette er utvilsomt det merket som menes i Åpenbaringen når Guds tjenere segles med det.

De tidlige kirkefedrene benyttet seg av denne 'tav'-'chi'-Kors-Christos-sammenhengen og utviklet den i sine prekener. I Esekiel så de et profetisk forvarsel om seglingen av de kristne som Kristi tjenere. Dette er også en del av bakgrunnen for den katolske praksis å gjøre korsets tegn, som i de første århundrer (som kan dokumenteres fra det andre århundre av) ble praktisert ved å tegne et lite kors på pannen med tommelen, slik katolikker gjør i dag ved lesingen av Evangeliet under messen.

Merket tegnes med aske fordi aske er et bibelsk symbol på anger og bot. I bibelske tider var det skikken å faste, kle seg i sekk, sitte i støv og aske, og drysse støv og aske over hodet. Mens vi i dag normalt ikke bruker sekk, eller sitter i støv og aske, har skikken med å faste og å ta aske på pannen som et tegn på anger og bot overlevd til i dag. Dette er to av de sentrale kjennetegn ved Fastetiden.

"En mann av Benjamins stamme løp fra fylkingen og kom samme dag til Sjilo med klærne flerret og med jord på hodet" (1. Sam 4,12),

"Tredje dagen kom det en mann fra Sauls leir med klærene flerret og med jord på hodet. Da han kom fram til David, kastet han seg erbødig til jorden" (2 Sam 1,2).

"Tamar strødde støv på hodet, rev i stykker den side kjolen hun hadde på seg, og med hånden på hodet gikk hun skrikende bort" (2. Sam 13,19).

"Da David kom opp på berget der en pleier å tilbe Gud, kom Husjai av Arak-ætten imot ham med flerret kappe og med jord på hodet" (2. Sam. 15,32).

Asken symboliserer også døden og minner oss på den måten om vår forgjengelighet. Mens presten bruker tommelen til å merke en av de troende med asken, sier han: "Kom i hu menneske, av støv er du kommet, og til støv skal du vende tilbake", som er det samme som Gud sa til Adam (1. Mos. 3,19; jfr. Job 34,15, Salmene 90,3, 104,29, Fork 3,20). Dette er de samme ord som brukes i en begravelse, som er basert på Guds ord til Adam i 1. Mos 3. kapittel og Abrahams bekjennelse; "Jeg er bare støv og aske" (1. Mos. 18,27). Det er en påminnelse om vår forgjengelighet og om vårt behov for å vende om før dette liv er over og vi møter vår dommer.


Copyright (c) 1996 by James Akin. All Rights Reserved.

av Webmaster publisert 04.04.2002, sist endret 15.03.2016 - 12:02