Juletiden - en kort liturgihistorie

Av f. Claes Tande


Juletiden varer i 1996/97 fra 24. desember (ettermiddag) til og med 12. januar. Det er 3 høytidsdager og 7 festdager i juletiden:

Etter de fire adventukene lyder julens glade budskap til oss: Et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Ordet er blitt kjød og har bodd iblant oss: Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, unnfanget ved Den Hellige Ånd, er født i Betlehem av Jomfru Maria. Allerede 6. januar kommer en ny stor fest: Herrens Åpenbaring (denne festen er flyttbar og legges i Norge til en søndag).

For bedre å forstå og få utbytte av juletiden, er det nyttig å gjenkalle hvordan julefesten oppstod og utviklet seg.


En hedensk fest ble kristnet? Nei…

Dette avsnittet ble revidert 23. desember 2013.

Julefesten knytter ikke an til noen gammel jødisk fest slik som påske eller pinse. Verken Den Hellige Skrift eller tradisjonen gir oss noen informasjon om dagen for Kristi fødsel. I det 3. århundre tok en til å feire en fest til minne om Jesu fødsel den 6. januar, særlig i Østerland.

Fra Konstantin den Stores tid ble 25. desember fastsatt i den romerske festkalender som minnedagen for Herrens fødsel. Men vi har også tidligere spor etter man feiret Jesu fødsel 25. desember. Vi ser dette hos pave Telesphorus rundt år 130, men det er uklart i hvilken grad det ble fast tradisjon. Rundt år 200 finner vi også spor hos Tertullian.

Hvorledes man kom frem til datoene i desember eller januar, har ikke noe å gjøre med desember, solen (vintersolhverv) eller andre romerske ikke-kristne festskikker å gjøre. Vi må da gjøre en omvei som begynner ved Jesu korsdød.

Det hele skyldtes en tradisjon blant jøder for at profeter ble drept på sin unnfangelsesdag. Siden man mente at Jesus ble korsfestet 25. mars, var det bare å legge til 9 måneder for å finne fødselsdagen. (Andre mente korsfestelsen fant sted 6. april, som pluss ni måneder gir oss 6. januar.)

Vi må huske at de første kristne egentlig bare hadde én særskilt høytid, nemlig feiringen av Påske – at Jesu lidelse og død ble fulgt av Hans oppstandelse. Og det liturgiske år som vi har idag, er vokst frem fra dette ene utgangspunkt.

Hvorfor kobles da ofte i førjulsartikler i aviser julen til for eksempel de gamle romeres saturnaliafest, eller til deres fest for den uovervunne solg – "Sol invictus"? Misforståelsen stammer trolig fra margen til en utgave av en syrisk bibelkommentar skrevet av Dionysius bar-Salibi. På 1100-tallet skrev noen der at kristmessen ble lagt på samme dag som den romerske solfesten Sol Invictus. Så ble det stille i mange hundre år før dette ble snappet opp på særlig 17/1800-tallet av dokumentgranskere både på katolsk og protestantisk hold. Etterhvert fikk disse oppfatningene festne seg.

Spekulasjonene rundt en slik kobling var besnærende, og fikk vokse seg til en almen overbevisning mens kildekritikken sov en tornerosesøvn i mer enn hundre år. Man kan også spinne utmerket teologi rundt Jesu Fødsel/vintersolverv: I Bibelen omtales "rettferdighetens sol" som skulle opprinne (Mal 3,20), og Jesus kalte seg selv "verdens lys" (Joh 8,12). Den kristne jul feirer den oppgående sol, den guddommelige rettferds sol, Kristus, seierherren over mørkemakter og over syndens og dødens natt.

Opprinnelig hadde julen en påskedimensjon som man vel må si stort sett blir oversett idag.


Festens utvikling

Den tidligste feiring av Herrens Fødselsfest i Roma var en meget enkel pavemesse i Pavens basilika. Denne messen var uten tvil temmelig lik den messe som idag feires om dagen den 25. desember, med forkynnelsen av begynnelsen av Johannes-evangeliet (Johannes-prologen). Med front mot den arianske heresi bekreftet denne messen tydelig at man feiret det evige Guds ord som var blitt kjød. Feiringen hadde et klart kristologisk og dogmatisk preg, og inkluderte (omkring år 380) minnet om de vise menns tilbedelse av Jesusbarnet og minnet om barnemordet i Betlehem. En preken av Optatus, biskop av Milevis i Numidia (ca. 360) vitner om dette.

Arianismen er oppkalt etter presten Arius av Alexandria (ca. 280-336). Arianismen ble fordømt på konsilene i Nikea (325) og Konstantinopel (381). Den utgjorde, særlig i Orienten, en av de største trusler som Kirken noen gang har stått ovenfor, og spredte seg så raskt og under så mange forkledninger og versjoner at den kristne verden plutselig våknet opp og oppdaget at den på det nærmeste var blitt ariansk (for å parafrasere kirkefaderen Hieronymus c. 347-420). Etter mange viderverdigheter og krumspring og merkelige kompromisser, seiret til slutt den rette lære ved det II. økumeniske konsil i Konstantinopel (381). Men det tok enda lang tid før arianismen slapp taket blant goterne.

I Betlehem i Det Hellige Land ble det hvert år til Epifani (6. januar) feiret en nattmesse i Fødselsgrotten. Fra det 6. århundre ble denne skikken tatt opp også i Roma, men da ikke knyttet til Epifani, men til Herrens Fødselsfest natt til den 25. desember. Ved denne anledning besøkte Paven den nybygde basilikaen Maria Maggiore (bygd etter konsilet i Efesos i 313, det konsil som formulerte at Maria er "Guds mor"). Her, i et av basilikaens kapeller, ble det plassert tre fra en krybbe, og derav kom snart uttrykket at messen ble feiret ad presepe, det vil si "nær krybben". (Senere skulle det hevdes at dette var en relikvie av den ekte Jesu krybbe som hadde stått i Betlehem.) Evangelielesningen var Lukas 2,1-14, om Jesu fødsel i Betlehem. Dette var en feiring av klart historisk (i stedet for hovedsaklig dogmatisk) karakter. Og det tok ikke lang tid før folkefromheten aksepterte også selve datoen, den 25. desember, som historisk korrekt.

Men den 25. desember var også allerede en festdag for den greske befolkning i Roma. De samlet seg i kirken Sta. Anastasia (den hellige oppstandelse). For å gjøre ære på dem, dro så Paven dit for å feire morgenmesse med dem, før han vendte tilbake til Peterskirken. Her ble det vanlig å feire liturgien med evangelielesningen om hvordan Det Glade Busdkap ble forkynt for hyrdene på marken (Luk. 2,15-20).

Dette var da utgangspunktet for de tre julemesser som Den katolske kirkes liturgi har den dag i dag: Midnattsmessen (i Maria Maggiore) – som strengt tatt offisielt kalles messen "om natten" uten å fiksere dens begynnelse til midnatt, messen ved daggry (i Sta. Anastasia) – ofte kalt hyrdemessen, og messen juledag (Peterskirken).


I vår tid

Ved siden av disse tre ovennevnte messer inneholder idag messeboken en messe for aftenen den 24. desember – julens vigiliemesse. Den feires sjelden. Der man ikke feirer den, bruker man av og til messens tekster som en meditasjon etter at folket har samlet seg (i god tid, for å få plass) før midnattsmessen. Og Herrens Fødselsfest blir ikke avsluttet av en markering på oktavdagen (dvs. den 1. januar) tilsvarende den som Påskehøytiden har.

Derimot er den 1. januar blitt markert på annen måte; i lang tid som en fest for Herrens omskjærelse, men i nyere tid som en høytid for Maria Guds Mor. Se nedenfor.

Men i juleoktaven er det også en rekke andre fester:

26. desember:
Den hellige Stefan, Kirkens første martyr

Den hellige Stefans fest er oppført allerede i Nicomedia-martyrologiet (361) og i det syrianske martyrologum (411), og er blitt feiret i Vesten siden 300-tallet. Den hellige Stefan var diakon, og gitt i oppdrag av apostlene å dele ut mat blant menighetens fattige. Vi leser i Ap.Gj. om hvor kraftfullt han forkynte, og hvordan han ble falsk anklaget og tilslutt dømt til døden ved stening. Ifølge Lucianus ble hans levninger funnet ved nordporten til Jerusalem ("Stephen's Gate"), og biskopen av Jerusalem bragte dem til kirken på Saint Sion (nær nadverdssalen). Den ble ødelagt to ganger (614, 1187), men gjenoppbygget og innviet på nytt i 1900.

27. desember:
Evangelisten Johannes

Festen ble feiret i Orienten fra 300-tallet, og i Vesten fra 500-tallet. I Bibelen leser vi at Johannes var sønn av Sebedeus, en fisker fra Betsaida, og av Salome, som senere serverte Jesus (Mark. 1,20, Matt. 15,40, 27,56). Han hadde vært en disippel av Johannes Døperen (Joh 1,39), men fulgte så Jesus sammen med Andreas, og ble Jesu yndlingsdisippel. Johannes ble vanligvis innbudt, sammen med Peter og Jakob, til å overvære noen av de mest betydningsfulle hendelser i Jesu liv. Han forkynte Evangeliet sammen med Peter i Samaria, og ifølge legenden senere i Antiokia og i Efesus. Han besøkte Roma men ble forvist til Patmos, der han skrev Åpenbaringsboken. Tidligere hadde han forfattet et evangelium og tre brev. Han døde på Patmos mot slutten av det første århundre.

28. desember:
De uskyldige barn i Bethlehem

Første vitnesbyrd om denne festen har vi fra den hellige Peter Chrysologos på 400-tallet. Det bibelske grunnlag til festen finner vi i Matt. 2,13-18 (dagens evangelium). Dersom Betlehem-området hadde omkring 1000 innbyggere, kan antall drepte guttebarn ha vært rundt tyve.

Søndag mellom 25. desember og 1. januar:
Festen for den hellige Familie – Jesus, Maria og Josef

Når det ikke er noen søndag i denne perioden, legges festen til 30. desember.

Denne høytiden har ikke vært med i kirkeåret lengre enn drøyt 75 år, og dato er blitt endret flere ganger. Forskjellige grupper med en andakt til Den hellige Familie oppstod på 1600-tallet i Vest-Europa. Mot slutten av 1800- tallet opplevde man en krise i familieliv og maralen, og ekteskapslovene begynte og forandres – bl.a. med skilsmisselover. Kirken tok opp kampen på mange områder, og på det liturgiske område ga det seg utslag i at Festen for Den hellige Familie ble innført (1893) av pave Leo XIII og lagt til tredje søndag etter Herrens Åpenbaring – mot slutten av januar. Men feiringen var valgfri, og ble kun innført i de bispedømmer som spurte Roma om å få lov til det. I 1914 flyttet pave Benedikt XV festen til 19. januar, men i 1921 flyttet han den til fjerde søndag etter Herrens Åpenbaring – månedskiftet januar-februar) og oppførte den i den universelle kalender. Da den nye romerske kalender kom i 1969, var festen lagt til søndag etter Kristi Fødselsfest – eller til 30. desember dersom det ikke er noen søndag mellom 25. desember og 1. januar.

1. januar:
Guds hellige Mor Maria

Denne festen er i forskjellige tidligere kalendre plassert på andre tidspunkter (16. jan., 18. jan., 18. des., søndag før jul, 26. des.). I Vesten, selv innen Pave Sergius på 600-tallet innførte fire Maria-fester (Maria fødsel, bebudelse, renselse, opptagelse) feiret man i Roma Marias moderverdighet på Julens "oktavdag" 1. januar. Senere ble Jesu omskjærelse lagt på samme dag og den fortrengte Marias moderverdighet, men siste kalenderreform griper tilbake til den tidlige romerske praksis, som lot denne Maria-festen erstatte den hedenske Janus-festen. Den fortrengte fest for Marias moderverdighet gjenoppstod i Portugal og ble i den romerske kalender lagt til 11. oktober og i 1931 gjort universell. Pave Paul VI skrev i encyklikaen "Marialis cultus" (1975): "Denne feiring, lagt til 1. januar i samsvar med byen Romas gamle liturgi, skal minne oss om Marias plass i frelsesmysteriet. Dagen er også en passende anledning til en fornyet tilbedelse av den nyfødte Fredsfyrste, til igjen å lytte til englenes sang, og for å trygle Gud, ved Fredsdronningens forbønn, om fredens store gave. Derfor har jeg innført Verdensdagen for Fred, som nyter stadig økende utbredelse og allerede bringer fredens frukter til manges hjerter."

6. januar:
Herrens Åpenbaring

Lenge ble denne festen i Norge lagt til den nærmeste søndag. Men den egentlige dag for Herrens Åpenbaringsfest, også kalt Epifani, eller Helligtrekonger, er altså den 6. januar. Da feirer vi i vår tid Kristus-Kongens inntog i sitt rike: i den menneskeslekt som han skulle frelse, i Kirken og i den enkelte menneskesjel. Han som ble født i nattens stillhet, blir i dag æret som Konge. Liturgien feirer tre åpenbaringer av Kristi kongemakt: Vismennene tilber ham, Gud Fader gir ham i dåpen vitnesbyrd "dette er min Sønn, ham skal dere høre"; og i bryllupet i Kana åpenbarer Jesus selv sin herskermakt ved det første under. Vismennene fra Østerland, som tradisjonen senere har gjort til de hellige tre konger Kaspar, Melchior og Balthasar, står som representanter for hedningene. I den nye pakt er de kalt til å være Guds utvalgte folk likeså vel som jødene; derved blir dagen også en misjonsfest.

Søndag etter Herrens Åpenbaring:
Festen for Herrens Dåp

Feiringen av Herrens Dåp er av relativt ny dato i Vesten. Skjønt det var en periode i det 8. århundre den også ble feiret (som oktavdag til Epifani, altså den 13. januar). I Østkirken feires den ikke som egen fest idet den er hovedinnholdet av Epifani (Herrens Åpenbaring). I noen områder i Vest ble Herrens Åpenbaringsfest gitt en oktav, og på oktavdagen ble beretningen om Herrens dåp lest. På 1700-tallet ble den 13. januar festen for Herrens Dåp i franske liturgier. Festen ble introdusert i den romerske kalender i 1960, og lagt på denne søndag i 1969.

av Webmaster publisert 02.12.2003, sist endret 23.12.2013 - 12:28