Først karneval så 40 dagers faste før påske

Fra et foredrag holdt i Hospitalskirken, Trondheim, februar 2001, av p. Olav Müller SS.CC.


Karneval i Norge

Det hender her i vår hjemby - det være seg om våren eller sommeren - vi tar oss en tur gjennom byens gater, og oppdager unger som leker karneval. Noen er sminket i rødt, sort, og blått. Mange bærer groteske masker. Alle er utkledd til personer de kanskje innerst inne svermer for.

Karneval i Rhindalen

Dette kan være en kostelig fornøyelse for barna, men har lite eller intet å gjøre med den opprinnelige karnevalstanken. For i ekte, opprinnelig karnevalsfeiring finner vi - om enn noe skjult - både psykologiske, sosiopolitiske og religiøse elementer.

I typisk katolske strøk av verden kreves som absolutt betingelse for autentisk karnevalsfeiring at den skal finne sted dagene før askeonsdag, altså like før fastetiden begynner.

Jeg har ikke erfaring nok til å skildre disse narredagene slik de utfolder seg i Spania, Italia, Brasil. Jeg må begrense meg til mine erfaringer fra Tyskland, nærmere bestemt Rhindalen. Da jeg for 45 år siden arbeidet to år som kapellan i dette vakre landskapet, hvor Fader Rhinen slynger seg som et sølvbånd gjennom dalen, dandert av blomstrende vinberg og middelalderborger, fikk jeg oppleve karneval på nært hold.

Jeg bodde den gang i et kloster. Tidlig på «Rosenmontag» - altså mandag før askeonsdag - troppet «karnevalspolitiet» opp foran klosterets port. Jeg, kapellanen, skulle arresteres. Så var det å hoppe ut av vinduet i et desperat lissomforsøk på å flykte, men karnevalspolitiet innhentet meg. Jeg ble bastet og bundet og ført frem for karnevalsdommeren. Der ble jeg dømt til å betale ti kroner i bot, fordi jeg hadde glemt å ta på meg karnevalssmilet om morgenen. Landsbyens noe autoritære sogneprest ble også arrestert og bøtelagt, fordi han angivelig skulle ha gjespet to ganger under fromessen den selsame dag.

Den som setter seg til motverge mot slike urgamle narreskikker blir mektig upopulære og gjerne utsatt for besk satire. For et viktig moment i karnevalsfeiringen er at i denne uken før fastetiden begynner, skal alt settes på hode.

Karneval en kompensering for undertrykkelse

Wienerpsykologen Alfred Adler gikk i begynnelsen av dette århundre nye veier innen psykologien. Alle nevroser kunne ikke føres tilbake til fortrengt seksualitet, mente han. Her bryter han med sin kollega Sigmund Freud. Det viktigste instinktet i menneskets liv, sier Adler, er selvoppholdelsesinstinktet, viljen til å overleve, viljen til selvhevdelse, viljen til anerkjennelse og makt.

Adler hevdet at dette urinstinktet må få utfolde seg fritt, men selvfølgelig også samtidig reguleres av samfunnets lover og regler, så livet på jord ikke utarter til kaos og anarki. På den annen side: Hvis menneskets selvhevdelsesinstinkt hemmes for mye, dannes mindreverdighetskomplekser, som i sin tur kan føre til nevroser.

Utvikling til nevroser kan forhindres, sier Adler, ved at man på en eller annen måte kompenserer for de nederlag, tilbakeslag og ydmykelser man har opplevd i livet og som har såret selvfølelsen.

Eksempel kan være han som ble ertet som barn og ungdom, fordi han stammet, men som senere i livet metodisk og med enorm viljeutfoldelse ble en kjent og skattet politisk taler, eller vi kan ta eksemplet om fattigjenta, som på grunn av shabby klær og pjusket hår satt veggpryd når venninner svingte seg i dansen, men som senere i livet kompenserte ved metodisk å arbeide seg opp til å bli en verdenskjent moteprinsesse. I slike eksempler dreier det seg om en underlegenhetsfølelse eller mindreverdighetskompleks, som på en sunn og ufarlig måte - som ingen tar skade av - kompenserer for tidligere nederlag i livet.

Hva så i all verden har slike psykologiske tanker med karneval å gjøre? Jo, det ser ut til at både stat og kirke i middelalderen har forstått disse psykologiske mekanismer og da lenge før de offisielt ble oppdaget og satt navn på.

I middelalderen var samfunnet delt inn i fire stender: Bøndene, borgerne, adelen, geistligheten. Et opprykk fra en lavere stand til en høyere var ytterst vanskelig, kanskje noe lettere når det gjaldt den geistlige stand. Men som det alltid var, er og fortsatt vil være blant oss mennesker: De som av Vår Herre er satt til å tjene dem som står lavere, velger isteden å undertrykke dem. Adelen undertrykket til sine tider bønder og borgere, og mang en ordinert biskop tyranniserte både sine prester og det troende legfolk. Når menneskeverdet i middelalderen til sine tider ble tråkket under fot, gikk det ut over selvfølelsen - her som alltid. Karnevalsfeiringen ble en viktig ventil mot en kollektiv nevrose. For under disse feiringene fikk de undertrykte kompensert for sin underlegenhetsfølelse - ved satire, sanger, opptog, handlinger, og ikke minst ved rollebytte. Ingen ble straffet for den beske kritikk de rettet mot høyere instanser, bare satiren skjedde i humoristiske former.

Karnevalsfeiringen var i middelalderen en sunn ventil for misnøye og hemmet livsutfoldelse og er det fortsatt den dag i dag. Stendersamfunnet gikk i oppløsning, klassesamfunnet overtok. Misnøyen med politikere, industrimagnater, arbeidsgivere, ja, for den saks skyld også geistlige ulmer nå som den gang og får full utblåsning og blir kompensert når alle som føler seg tråkket på, setter samfunnsordninger på hode, blir narrer og kan si, synge, og innenfor rimelighetens grenser gjøre hva de vil,

Det er tre tyske byer som kan dette med karnevalsfeiring. Det er Aachen, Mainz og Køln. Forberedelsen til karnevalsfeiringen begynner den 11. 11. kl. 11. 11. For 11 er narrenes tall. Ja, det er mye som skal forberedes. Prins og prinsesse karneval skal velges. Opptog gjennom byens gater skal legges til rette. Store fester må avtales med restaurantene o. s. v. .

Både før og under siste verdenskrig var nazipampene mektig vred på karnevalsfeiringen - særlig i Mainz, for her ble makteliten utsatt for det den frykter mest - å bli latterliggjort. Men nazistene våget ikke å stoppe feiringen. Det ville ha kostet dem for mye i form av passiv motstand. Vi kan jo tenke oss hvordan nazistene reagerte de dagene maktbalansen ble satt på hode, når narrene fikk utlevert nøkkelen til rådhuset og sendte ut sine ablegøyeforordninger til høy og lav.

Kvinnen - sies det - skal alltid har følt seg undertrykt av mannen, eller skapningens herre, som han ynder å benevne seg selv. Også Rhinlandets kvinner synes å huse de samme føleleser. Så her må underlegenhetsfølelser kompenseres ettertrykkelig. På feittorsdag, før fastelavenssøndag, på feittorsdag, som også blir også kalt«Weiberfastnacht» altså kvinnenes karnevalsdag, er det ikke greit å være mann. For den dagen er kvinnen «mannens hode». Under narreablegøyer springer de rundt i gatene med en saks i hånden og klipper av slipset til alle manneben de treffer på sin vilde ferd. Heller ikke en politikonstabel kan føle seg trygg den dagen. Når han kommer hjem om kvelden, er kona sikkert ikke så begeistret for røde sussemerker på ektemakens begge kinn. Den dagen er det kvinnene som råder og tar initiativet.

Hvor sterkt karnevalsfeiringen sitter rhinlenderne i blodet, ble vi vitne til det første fredsåret etter krigen. Størstedelen av Køln lå i ruiner. Folk kravlet omkring i fuktige kjellerboliger under de mest kummerlige forhold. Det var lite mat å få tak i, folk sultet og frøs. Men feitetorsdag 1946 ble vitne til noe forunderlig. Opp av ruinene myldret det folk, kledd i masker og narreklær. De lo, jublet og sang sine karnevalsviser som bare rhinlendere kan gjøre det. La oss ikke henge med hodet. Lenge leve karnevalsgleden, fremtiden ligger foran oss!

Karneval - uttrykk for livsglede

Her finner vi overgangen til karnevalsfeiringens annen funksjon: Den skal ikke bare tjene som ventil for oppsamlet aggresjon mot denne verdens mektige. Den skal også åpne for noe rhinlenderne har i fullt monn - livsglede.

Både i Bayern, Westfalen, og Preussen prøver man seg hvert år på karnevalsfeiring.

Men det slår ikke helt an. Folk på disse kanter av Tyskland er for trege, for firkantede til å få stemningen i taket. Jo, selvfølgelig, folk morer seg, men aldri som i Rhindalen. For her er det som dalens lekende skjønnhet smitter over på folks lynne. Det er noe eget med Rhinen. Muntert bølgende, bred og storsinnet, klukker, smiler, ler Vater Rhein på sin vei mot havet. Og rhinlenderne lar seg smitte av elvens gode humør. Lattermilde tømmer de sine vinglass hjemme eller i vinstuen, griper så tak i naboens arm, og gynger til høyre og venstre mens de synger sine muntre fastelavensviser. Livet har da så mange gleder. Og er det ikke Gud selv som oppmuntrer oss til å være glade? Rhinlenderen slår opp i sin Bibel, og finner hundrevis av vers som hylder gleden, og han og hun, barn og ungdom følger Skriftens oppmuntring om alltid å glede seg. Nå skiller den vanlige bibelleser kanskje ikke så mye mellom den åndelige glede, som er en frukt av Den Hellige Ånd, og den mer verdslige glede, som de skapte ting gir oss. Men det får nå stå sin prøve. Jesus gjorde jo sitt første under for å skape naturlig, dennesidig glede under bryllupet i Kana. Han forvandlet vann til vin så brud, brudgom og gjester kunne glede seg over den skjønne drikk. Og slår rhinlenderen opp i Det gamle testamente, leser han da granngivelig at Guds utvalgte folk gledet seg usigelig også over alle gode, verdslige ting. Alt var jo en gave fra Herren: som fete retter, oljen som rinner ned i mannens skjegg, den edle vin, som i følge salmisten gjør menneskenes hjerter glade, eller brudens skjønnhet, som brudgommen gleder seg over.

Det skjer ytterst sjelden at rhinlenderne misbruker den gode vin til å fylle seg.

Se heller for dere et annet scenarium: Noen menn og kvinner sitter foran et vertshus. Det er fastelavenssøndag. Været er mildt, gjestene kan sitte ute. På bordet har de noen vinglass. De fylles med jevne mellomrom av verten. De smaker først forsiktig, og samtaler seg imellom: En av gjestene nipper til glasset og sier:«Denne vinen kommer fra Oberrhein», «Nei, fra Niederrhein», hevder en annen. «Den må ha vært dyrket på flatmark», smatter en tredje. «Nei, nei, den må ha vokst i bratt terreng», sier en fjerde. De smatter, smaker, nipper, drikker. En tusenår gammel vinkultur vibrerer i denne kretsen. Da er det at en turistbuss fra Norge svinger inn på plassen foran vertshuset. Ut myldrer nordmenn, svensker, finner. De styrter inn i vinstuen, kommer ut igjen strittende som pinnsvin av vinflasker i vesker, lommer, kofter og poser. De veiver allerede med en åpnet flaske i hånden. Innholdet skyldes ned, hurtig, hurtigere, hurtigst, gurrgurrgurrgurr. Bussen kjører videre. Rhinlenderne, som sitter der foran vertshuset, ryster lamslått på hodet: «Die Barbaren von Norden!» - barbarene fra Norden - sier de sjokkert over en slik misbruk av Guds edle gave til menneskene.

Kirkens holdning til karnevalsfeiringen

Kirkens holdning til karnevalsfeiringen kan best betegnes som «godmodig aksept».Når noen karikerte, utstoppede prelater med bispekorset liggende horisontalt på en fet mage, blir kjørt rundt i byens gater i en narrevogn, får presteskapet bare tåle den satiren. Det skjer så mangt og meget under karneval, som gir skjellig grunn til selvkritikk for dem som blir utsatt for satiren.

Sjelesorgen kan også være noe fleksibel i karnevalstiden. I Kølnerdomen plasseres en ekstra skriftestol ved kirkens inngang. Den er beregnet på angrende narrer, som ikke forsto kunsten å holde måte.

Like før midnatt, tirsdag før askeonsdag, strømmer tusener av Kølns narrer til erkebispegården. Bispen viser seg på en balkong. Så synger kølnerne: «Wir kommen alle, alle, alle in den Himmel, weil wir so brav sind, weilwir so brav sind ». (Vi kommer alle, alle, alle in i himmelen, fordi vi er så snille, så snille, så snille). Både sangerne og erkebispen er vel noe i tvil om at vi alle er så snille. Sangen gir kanskje mer uttrykk for et ønske enn en kjensgjerning. Det får være som det vil, erkebispen gir alle fremmøtte sin biskoppelige velsignelse, og så er karnevalsfeiringen over for denne gang. Klokken slår tolv midnatt. Stille vandrer narrene hjem. Med én unntagelse: I Mainz strømmer nå store skarer ned til Rhinen. Der vasker de sine tomme pengepunger og lommebøker i elvevannet, så går også de hjem.

Tidlig askeonsdag morgen ringer kirkeklokkene. Fastetiden er begynt. Tusener av innbyggere i Aachen, Køln og Mainz strømmer til messe om morgen. Etter evangeliet og prekenen får de tegnet askekorset på pannen men presten sier:«Kom ihu menneske at du er støv og skal vende tilbake til støvet», eller alternativet «Vend om og tro på evangeliet.»

Hvorledes skal man nå forstå askeonsdag alvorstunge liturgi.? Skal den være tegn på at karnevalsfeiringen var syndig, og at det nå må gjøres bot for synden? Nei, det er ikke en slik dualisme som her kommer til uttrykk. Karnevalsfeiringen er god i seg selv. Gud under oss kroppens og sinnets jublende glede. Men nå i fastetiden er det sjelens gleder som skal dyrkes.

Mennesket er et forunderlig vesen, sammensatt som vi er av kropp og ånd. Det er ingen motsetning mellom disse to sider av den menneskelige natur. De ikke bare tangerer hverandre, Nei, ånd og kropp glir over i hverandre som linjene i et åttetall. Når vi feirer karneval, er det den nederste rundingen i åttetallet, altså kroppen, vi gir hva den ønsker og fortjener innen budenes ramme. I fastetiden er det sjelens lengsel og behov vi kommer i møte. Slik bevarer vi den sunne balanse mellom sjel og kropp og får muligheten til å utvikle oss til harmoniske mennesker.

Kirken forholder seg, som tidligere nevnt, positivt godmodig til karnevalsløyene. Kirken ser verdien og spenningen i livets motsetninger. Først feirer vi karneval av hjertens lyst, så legger vi all verdslig feiring til side og går med iver inn i en botstid.

Botsbegrepet

Ordet «karneval» betyr opprinnelig «vale carnem!», «farvel kjøtt!» Før i tiden skulle man ikke smake kjøtt i fastetiden, som varte 40 dager - fra askeonsdag til og med påskelørdag, unntatt søndagene. De regnes ikke som botsdager. Før siste verdenskrig tjente norsk skipsfart grove penger på katolikkers fasteskikker. For i disse førti dagene før påske var det høysesong for eksport av klippfisk til Sydens land.

Til abstinensbudet, som innebærer at man gir avkall på kjøtt, tilføyes en annen kirkelig bestemmelse. I fastetiden skulle man bare spise ett ordentlig måltid om dagen, og ellers nøye seg med et langt mindre inntak av næring morgen og kveld.

To verdenskriger har imidlertid tæret på folks helse, hvert fall her hos oss i Vesten. Kirken begynte etter hvert å gi dispensasjoner for personer med tungt kroppsarbeid, senere for studenter som hang over bøkene sine hele dagen.. Til slutt ble de rigide faste- og abstinensbestemmelser gjort til en frivillig sak. I dag heter det at alle som er over 14 år, skal avholde seg fra kjøtt på askeonsdag og langfredag, for slik å minnes at Jesu kjød ble korsfestet for vår skyld. Og alle som befinner seg mellom 18 og 60 år, skal faste, altså spise mindre, på de samme dagene. Disse lettelsene betyr ikke at fastetidens botspreg er fjernet. Vi skal gjøre bot i disse 40 dagene før påske, men finne andre botsveier, som krever like mye avkall som det å faste. Det skal vi komme nærmere inn på senere.

Først noen forhåndsopplysninger. Når fasten varer i 40 dager, minner det oss om at jødene vandret omkring i ørkenen 40 år før de nådde frem til det forjettede land, som fløt av melk og honning. Videre skal de minne om at Moses fastet 40 dager på fjellet Sinai, at profeten Elija fastet 40 dager på vei til fjellet Horeb, at Jesus fastet 40 dager i ødemarken før han møtte sitt folk.

Disse førti dagene før påske er en botstid. Vi skal beflitte oss på å gjøre bot. Her i Norge har ordet bot fått en trist og truende betydning. Vi forbinder ordet med en eller annen form for straff. Vi får parkeringsbot, vi havner i botsfengselet, vi knytter neven og sier:«Det skal du få bøte for!» I Bibelsk språkbruk har ordet bot en helt annen valør. Det står for omvendelse, å vende om fra noe trist til noe lyst. Det hviler ikke noe dystert over det bibelske botsbegrepet. Det stemmer heller sjelen til glede. Vi vender oss bort fra syndens mørke og til det guddommelige lyset. Det er en nådegave, et stort privilegium fra Gud, å få lov til å gjøre bot, for initiativet kommer fra ham. Uten hans nåde ville ingen makte en slik helomvending. I det gamle Israel gikk det et brus av glede gjennom folket når en botsbølge skyllet over landet. Det var jo et tegn på at Herren var med sitt folk.

Men hva skal vi nå egentlig legge i dette ordet bot. Hvordan skal vi forstå det som en del av det kristne liv, som noe meningsfylt?

Rent generelt kan man si at botsøvelser styrker viljen. Viljen er som en muskel. Hvis den ikke brukes, trenes, blir den slapp og duger til intet. Slik er det også med viljen. Hvis vi ikke trener opp viljen til en gang å si ja og en annen gang nei, blir vårt liv vinglet. Hvis vi i alle situasjoner bare gir etter for de første og beste impulser, får vi ikke den styring på livet Gud ønsker av oss. Når vi gjør bot, når viljen avstår fra noe godt og behagelig, som øyeblikket byr oss, og viljen isteden blir rettet mot et høyere gode, da får livet retning, da får livet en stø kurs, og vi opplever at vi er fri, at vi er sterkere enn før, at det står i vår makt å velge mellom høyere og lavere verdier i livet.

Men det vi så langt har lagt i botsbegrepet, kan også en hvilken som helst muslim, buddhist, hindu legge i det. Så hvor kommer kristendommen inn i bildet? Hva legger vi som kristne ytterligere inn i botsbegrepet?

Kom ihu menneske at du er støv og skal vende tilbake til støvet

Liturgien på Askeonsdag gir oss en første pekepinn: Når presten tegner askekorset på de troendes panner, sier han: «Kom ihu menneske at du er støv og skal vende tilbake til støvet!» Ordene maner oss til å være realister, til alltid å være våkne for livets forgjengelighet. Alle ting skal forgå. Vi gleder oss over livet, men livet i sin jordiske dimensjon tar en dag slutt. Døden er en realitet; at vi en dag skal dø er det eneste sikre vi vet om vårt fremtidige liv. «Kom ihu menneske at du er støv og skal vende tilbake til støvet.» Skal denne tanken stemme sinnet i moll? Slettes ikke! Jo mer vi er dus med døden, jo bedre har vi det mens vi lever. Dessuten er jo ikke døden et stort, svart hull, som vi faller i. Døden er bare en overgang fra den jordiske til den himmelske tilstand.

Bibelen kaller døden den siste fiende, og Paulus skriver at syndens sold er døden. Guds opprinnelige plan med oss mennesker var vel at vi etter en tid på jorden skulle tas inn i den tilstand vi kaller himmelen, og da samtidig både med sjel og kropp, uten først å dø. Men så kom de første menneskers opprør mot Herren, og senere alle menneskers opprør mot Gud - hver gang vi nekter å gjøre hans vilje. Kanskje ville det være riktig å si at Gud har skapt oss slik at vi kan straffe oss selv. Ved vårt opprør mot Gud har vi mistet vår fulle integritet. Vi har spaltet oss selv i to. Emnet er for omfattende til at vi kan behandle det i hele dets bredde. Men sannheten ingen kan ignorere er at kroppen vår går all kjødets gang, den vender tilbake til støvet, som den kommer fra. «Kom ihu menneske at du er støv og skal vende tilbake til støvet!» Vi minnes tilsvarende ord under begravelsen: «Av jord er du kommet, til jord skal du bli». Slike ord skal ikke stemme sinnet i mold. For det føyes jo til:«av jord skal du gjenoppstå». Når vi dør, går sjelen til Gud, og på den ytterste dag skal også våre legemer gjenoppstå - uansett hvordan vi nå skal forstå denne trossetningen.

Men på tross av alt det håp som ligger i slike religiøse sannheter, så ligger det dog noe ydmykende i disse ordene: «Av jord er du kommet, til jord skal du bli.» Så lenge kroppen ikke er martret av uutholdelige lidelser, er det vanskelig å forsone seg med at denne kroppen, som en er så glad i, skal vende tilbake til støvet; at disse føttene, som har båret en på livets vei; at disse armene som har gjort så mye nyttig arbeid; at dette hjertet som utrettelig har pumpet blod gjennom mine årer, og banket i kjærlighet til Gud og mennesker; at disse øynene som har sett så mye skjønnhet; at disse ørene som har lyttet til den skjønneste musikk og så mangt et vakkert ord; kort sagt - at hele denne vidunderlige kroppen skal bli til støv, til jord. Vel, uansett hvor mange esoteriske eller panteistiske teorier en kan gjøre seg om å vende tilbake til «moder jord» o. s. v. , så er det noe ydmykende ved kroppens skjebne. Og slik skal det vel også oppleves. For hvis vi ser kollektivt på menneskeheten, så er denne forråtnelsen, denne ydmykende tilintetgjørelse av vårt legeme på en måte intet annet enn en selvforskyldt straff, som vi indirekte selv har ilagt oss.

Men hva har nå alt dette med fastetiden å gjøre? Jo, også her kommer boten inn i billedet, boten, som jo alltid innebærer en helomvending. Vi skal vende oss bort fra den overfladiske, sorgløse tanke at livet her på jorden varer evig, og vende oss til den utfordring salmisten gir oss om «å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet!» Vi skal vende oss bort fra den tanke at livet er en evig dans på roser og vende oss til den sannhet at menneskelivet - som salmisten uttrykker det - er som det groende gress. «Om morgenen gror det og blomstrer. Om kvelden er det vissent og tørt». Vi skal lære oss å se i hvitøyet at Gud etter 70-80-90 år på jorden byr vår kropp å vende tilbake til jorden, til den materien den kommer fra. Det overfladiske menneske - og noe overfladisk er vi vel alle - fortrenger døden, den gjelder for alle andre, bare ikke for meg. Vi fortrenger døden, og all fortrengning skader oss. Å leve på en gedigen livsløgn er usunt både i individuell og sosial sammenheng. I fastetiden gjør vi bot: Vi vender oss bort fra livsløgnen om at det jordiske liv varer evig, vi vender oss til å se sannheten om livets forgjengelighet i hvitøyet. Sannheten skal gjøre dere fri, sier Jesus.

Sannheten om vår begrensede levetid på jorden skal også spore oss til å benytte våre talenter mer intenst - til Guds ære og til gagn for våre medmennesker. For vår tid til å gjøre godt er begrenset.

Vandre opp til Jerusalem for sammen med «Herren våke»

Vi kan også nærme oss det samme tema om å gjøre bot fra en annen synsvinkel: I fastetiden synger vi i alle kirkesamfunn hymnen: «Se vi går opp til Jerusalem i hellige fastetider.» Alle befinner vi oss på en slik vandring - sammen med Jesus. Vårt første veimål er Jerusalem og Golgata. Der skal vi - som vi synger videre i hymnen - sammen med «Herren våke», for så «den smertens kalk å smake». Hvis vi ikke synger helt bevisstløst, må disse ordene virke noe besynderlig på oss. Vi skal våke sammen med Jesus, vi skal drikke smertens kalk sammen med Jesus. Noe slikt er både fysisk og historisk umulig, det må være et religiøst mysterium vi står overfor. Paulus uttrykker de samme tanker med andre ord. Han sier:«Jeg er nemlig korsfestet med Kristus, og det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus som lever i meg.»(Gal. 2, 19). I Romerbrevet utdyper Paulus dette mysterium: «Vet dere ikke at vi som er blitt viet til Kristus gjennom dåpen , vi har fått del i hans død gjennom den. I dåpen er vi altså døde og blitt begravet sammen med ham ??». Det er ikke et bilde Paulus her legger frem for oss, det er en realitet og et mysterium, som vår knøttende lille forstand aldri makter å fatte. Det som begynte i dåpen, skal realiseres gjennom hele livet. Vi skal hver dag korsfeste det gamle, syndige menneske og ikle oss det nye oppstandelsesmenneske. Dette gjelder særlig i fastetiden. Veien opp til Jerusalem, sammen med Jesus, er altså ingen lett vei å gå og skal heller ikke være det. Vi er kalt til å vise solidaritet med vår Frelser, trøste ham på veien opp til Jerusalem, til Golgata. Vel er det slik at Jesu korsoffer ville frelst oss mennesker uansett om vi i hele fastetiden satt foran Tv-skjermen og spiste potetgull. Men svarer dette til våre innerste lengsler, til vår iboende sosiale medfølelse? Kristus kaller oss sine venner. I Getsemanes forferdelige ensomhet appellerte Jesus til vårt vennskap med ham.

Han tryglet om litt trøst, litt medkjensle, litt empati, men disiplenes øyne var tunge.

De bare sov og sov. Vi er kalt til å våke sammen med ham i disse hellige fastetider.

Liturgien i fastetiden oppmuntrer oss til tre ting: Vi skal faste, vi skal gi almisser, vi skal leve i bønn under vår vandring sammen med Jesus opp til Golgata.

Faste

Vi skal for det første faste. Vi kan utmerket godt gjøre det i ordets egentlige forstand. Å faste er sunt. Spør bare legen! Og selv om vi foretrekker å spise oss mett hver dag, kan vi uten fare for liv of lemmer gi litt avkall på dyre retter og søte delikatesser. Det vi sparer i husholdningspenger, kan vi så gi til de nødlidende i u-landene. Vi kan også faste på en mer indirekte måte: Vi behøver ikke hver kveld å sitte timevis foran Tv-skjermen og se alskens rusk og rask. Vi kan understreke det i programmet vi synes vi må se og nøyer oss med det. Vi behøver heller ikke å kaste oss inn i en hektisk selskapelighet nettopp i disse ukene før påske. Og så kan vi gi avkall på kinobesøk, og fånyttes lesning av ukeblad. Videre kan vi gi avkall på heftige utfall mot vår neste. Vi kan styre vårt koleriske temperament. Vi kan feie til side all bitterhet, hevnlyst, misunnelse. Vi kan gi avkall på trangen til å briljere, alltid å spille førstefiolin, alltid å stå i verdens midtpunkt, alltid forsvare vår posisjon på død og liv, alltid tviholde på våre meninger, også når vi forstår at de står på vaklende ben. I fastetiden kan vi gi avkall på alltid å være den som fører ordet, heller tie litt mer, for så å åpne oss for det andre har på hjertet.

Almisser

Vi skal faste, ja, men også gi almisser i fastetiden. I mange hjem er det skikk og bruk å sette en liten sparebøsse på bordet i disse førti dagene før påske. Hver gang vi sparer litt penger ved å forsake dyre retter, hver gang familien gir avkall på innkjøp av dyrt elektronisk utstyr, hver gang noen i familien lar være å se denne eller hin film på kino o. s. v. , putter vi de sparte pengene på bøssen og gir til Caritas Norge eller en annen karitativ instans. I Norge er det ikke så mye fattigdom på penger folk lider under. Det er heller tid det skorter på. Vi har så alt for lite tid for hverandre. I fastetiden gir vi avkall på mangt og meget som er tidkrevende. Så bruker vi heller den oppsparte tiden til å være der for andre. De fleste av oss kjenner vel et og annet menneske som sitter lammet i rullestol og lengter etter besøk, eller det kan være en ensom person, som ingen orker å snakke med. Å bruke tid på andre er å bruke tid på Jesus, for han lever jo i våre medmennesker.

Rent generelt kan man si at de fleste mennesker er mer ensomme i dag enn for hundre år siden, fordi vi ikke lenger har tid for hverandre. Jo, vi snakker med hverandre nå som før, men vi har tapt evnen til å lytte. Det er ikke bare vår skyld. Arbeidslivet er blitt så hektisk, men også i fritiden utsettes vi for stress. Vi blir bombardert av informasjon fra radio, fjernsyn, internett, aviser, tidsskifter. Vi får ikke ro til å fordøye inntrykkene, fordi de følger så tett inn på hverandre. Vi taper vår sjelefred. Tyngdepunktet i vårt liv flyttes fra sjelens sentrum ut til de mer perifere sansene og den overfladiske fantasien. Vi blir for oppjaget til å høre på andre, hva de har å si oss, hva som plager dem, hva som interesserer og opptar dem. Vi kan nok spille at vi lytter til et annet menneske. Men den som har noe på hjertet og har behov for å bli forstått, merker tomheten i øynene på samtalepartneren, øynene som virrer nervøst hit og dit og stadig skotter på armbåndsuret. Den som skulle lytte, røper at han/hun tenker på helt andre ting. Å lytte - uten straks å kommentere det den andre sier - er en langt større kunst enn de fleste er klar over. Slik forblir alt for mange i våre nærmeste omgivelser uforløste og ensomme - tross sosialt samvær. Å gi almisser, det er også å gi noe av vår tid til andre, og å gi den bevisst og nærværende.

Bønn

I fastetiden skal vi faste, gi almisser , men også be mer enn vi ellers pleier. Vår moderne tid er vitne til noe vi kan kalle «bønnenød». Folk vet ikke lenger riktig hvordan de skal få det til med denne samtalen med Gud.

BØNN FOR EN SELV

Noen ber bare når de selv har det vondt, at de må bli kvitt legemlige eller sjelelige smerter, og det er jo fullt berettiget. Det behager sikkert Gud at vi ber om materiell hjelp, når vi tross alle anstrengelser ikke får endene til å møtes, eller stadig plages av smerter.

BØNN FOR ANDRE

Andre hever seg til et mer altruistisk nivå. De ber ikke bare for seg selv, men også for andre mennesker som lider nød, og de er det som bekjent mange av - både her hjemme og ute i den store verden, hvor det er så mye sult, sykdom og undertrykkelse.

INDRE BØNN

Vel - når man slik har bedt for seg selv og for andre, så blir det lett med det. Mange går lei av å be hver dag det samme om og om igjen. Da skal man være klar over at det også finnes en annen, mer passiv, måte å be på. Vi kunne kalle den den indre, lyttende bønn, og den er kanskje den skjønneste av alle bønner. Vi leser noen enkle vers i Bibelen, en kort tekst som er lett å forstå, setter oss i en stol, lukker øynene og hviler ut i ordene vi har lest. Vi behøver ikke straks å si noe til Gud. Vi behøver heller ikke å gjøre oss dype, innviklede tanker om det vi har lest. Vi bare går inn i den ordløse stillheten og lar bibelteksten virke på oss. Hvis vi føler lyst til det, kan vi la den indre, stille bønn munne ut i en lovprisning til Gud. Da priser vi Gud - ikke bare for alt han har gitt oss - vi priser ham også, fordi han er den han er - i all sin storhet godhet og skjønnhet. En slik stille, indre bønn virker inn på kropp og sinn og alle våre sjelskrefter, og kan ha langtidsvirkninger spredt utover hele dagen.

Oppstandelsen

Ja vel, så vet vi hva vi skal gjøre i fastetiden mens vi sammen med Jesus vandrer opp til Jerusalem og Golgata. Men kan dette smertens sted være det egentlige målet for fastetiden? Kristendommen er jo en lys og optimistisk religion. Kristi siste mål var jo heller ikke Golgata, men oppstandelsen fra de døde. Så vårt endelige mål i fastetiden og resten av livet kan heller ikke være korset, men oppstandelsen. Det siste målet for vår vandring er altså ikke langfredagens mørke, men oppstandelsens lys. For- hvis vi er villig til å lide sammen med Kristus, skal vi også oppstå til et nytt liv sammen med ham. Vi skal få del i hans oppstandelsesliv mens vi ennå lever på jorden, og dette oppstandelseslivet vil slå ut i full blomst når vi forlater det jordiske liv. Dette er et mysterium, som vi ikke kan fatte med fornuften, bare kan gripe i troen.

Slike tanker kan gjøre oss lykkelige og glade. Fastetiden er en lys tid, fordi vi ikke bare ser korset, men også skimter Jesu og vår oppstandelse bak korset.

Karneval gir oss en naturlig glede. Fastetiden fyller oss med sjelens overnaturlige glede.

Gud vil glede.

av Webmaster publisert 08.04.2004, sist endret 21.02.2012 - 15:04