«Lauda Sion Salvatorem»-sekvensen til Kristi Legemsfest

På Festen for Kristi legeme og blod bruker vi teksten «Lauda Sion Salvatorem» i messen. Vi leser den høyt, eller synger den, i forbindelse med hallelujaene rett før lesningen av evangeliet.

«Lauda Sion Salvatorem» er blitt tonsatt av mange komponister. Her er den siste delen (fra vers 21 «Ecce panis Angelorum») av den tradisjonelle gregorianske sangen:

 

Her er hele teksten, vers for vers, på latin og på norsk:

1. Lauda, Sion Salvatorem,
lauda ducem et pastorem
in hymnis et canticis.
Sion, pris din saliggjører,
pris din hyrde og din fører,
syng hans lov med sang og spill.

2. Quantum potes, tantum aude:
quia maior omni laude,
nec laudare sufficis.
Hva du evner, skal du vise,
ingen kan til gagns ham prise,
ingen ord kan strekke til.

3. Laudis thema specialis,
panis vivus et vitalis
hodie proponitur.
Brød som lever, og som tenner
liv i den som brødet kjenner,
gjenstand for vår hyllest er.

4. Quem in sacræ mensa cenæ,
turbæ fratrum duodenæ
datum non ambígitur.
Siste kveld til sine venner
ga han det med egne hender,
ingen tvil kan rommes her.

5. Sit laus plena, sit sonora,
sit iucunda, sit decora
mentis iubilatio.
Lov skal klinge, lov skal lyde,
lov skal glede, lov skal pryde
hjertets jubelsang og ord.

6. Dies enim solemnis agitur,
in qua mensæ prima recolitur
huius institutio.
For i dag vi feirer minnet,
det som aldri bort kan svinne,
om det første nattverdsbord.

7. In hac mensa novi Regis,
novum Pascha novæ legis
Phase vetus terminat.
Påsken fra den gamle pakt
viker for den nye makt,
alt blir nytt ved Kongens bord.

8. Vetustatem novitas,
umbram fugat veritas,
noctem lux elíminat.
Nye lov må gamle dømme,
skyggen må for sannhet rømme,
natt for lys på Herrens ord.

9. Quod in cena Christus gessit,
faciendum hoc expressit
in sui memoriam.
Det som Kristus den gang gjorde,
bød han oss fra nattverdsbordet
gjøre for å minnes ham.

10. Docti sacris institutis,
panem, vinum, in salutis
consecramus hostiam.
Og han ga en hellig lære:
Brød og vin skal offer være
som til frelse bæres fram.

11. Dogma datur Christianis,
quod in carnem transit panis,
et vinum in sanguinem.
Kristentroen vitner dette:
Brødet blir hans kjød med rette,
vin forvandles til hans blod.

12. Quod non capis, quod non vides,
animosa firmat fides,
præter rerum ordinem.
Ta det, se det, kan du ikke,
det er skjult for våre blikke,
mot natur, erkjent i tro.

13. Sub diversis speciebus,
signis tantum, et non rebus,
latent res exímiæ.
Brød og vin er tegn, og ingen
ser det som er skjult i tingen:
Største skatt på denne jord.

14. Caro cibus, sanguis potus:
manet tamen Christus totus,
sub utraque specie.
Kjød er føde, blodet drikke,
Kristus hel, han deles ikke,
hel i begge ting han bor.

15. A sumente non concísus,
non confractus, non divísus:
ínteger accípitur.
Deles ikke når han nytes,
minker ikke om han brytes,
like hel til hver seg gir.

16. Sumit unus, sumunt mille:
quantum isti, tantum ille:
nec sumptus consumitur.
Nyter en ham, nyter mange;
brødet tæres mange gange;
ufortært han alltid blir.

17. Sumunt boni, sumunt mali:
sorte tamen inæquali,
vitæ vel interitus.
Gode får det, onde får det,
men så ulikt begge går det:
en får liv, en annen død.

18. Mors est malis, vita bonis:
vide paris sumptionis
quam sit dispar exitus.
Godt er livet, ond er døden,
begge fikk den samme føden,
ulikt virker samme brød.

19. Fracto demum sacramento,
ne vacílles, sed memento,
tantum esse sub fragmento,
quantum toto tegitur.
Brytes brødet, må du minnes,
i hver del det finnes.
Visshet her kan bare vinnes
når du fullt og fast det tror.

20. Nulla rei fit scissura:
signi tantum fit fractura:
qua nec status nec statura
signati minuitur.
Ytre tegnet kan få lyte,
tingen selv kan du ei bryte.
Herren som du får å nyte:
alltid ens og like stor.

21. Ecce panis Angelorum,
factus cibus viatorum:
vere panis fíliorum,
non mittendus canibus.
Se det englebrød som lønner
vandringsmannens fromme bønner,
sanne brød for Herrens sønner,
ikke slengt til hunder små.

22. In figuris præsignatur,
cum Isaac immolatur:
agnus paschæ deputatur:
datur manna patribus.
Tegn for dette har vår viten:
Isak engang, Lammet siden,
og fra ørkenvandringstiden
manna som på marken lå.

23. Bone Pastor, panis vere,
Iesu, nostri miserere:
tu nos pasce, nos tuere:
tu nos bona fac videre
in terra viventium.
Gode hyrde, sanne føde,
Jesus, tilgi oss vår brøde,
vern oss, du, i all vår møde;
hjelp oss gjennom verdens øde
frem til alle goders land.

24. Tu, qui cuncta scis et vales:
qui nos pascis hic mortales:
tuos ibi commensales,
coheredes et sodales
fac sanctorum cívium.
Du som allting vet og veier,
her i dødens dal oss leier,
gi at vi må vinne seier
og med dem som arven eier,
benkes hist med glede kan.

Det var på 1200-tallet at Thomas Aquinas fikk i oppdrag av paven å skrive noen tekster til festen. Han skrev da blant annet sekvensen «Lauda Sion Salvatorem» der han forklarer kirkens lære om nattverden.

I en periode var det tusenvis av sekvenser i bruk. Men etter Trient-konsilet på 1500-tallet ble bare fire av sekvensene beholdt, nemlig «Victimae paschali laudes» i påsken, «Veni Sancte Spiritus» i pinsen, «Lauda Sion Salvatorem» på festen for Kristi legeme og blod, «Dies irae» ved rekviemmesser og på Allesjelersdag. Senere ble en femte sekvens lagt til, nemlig «Stabat Mater» på festen for Marias smerter.

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse

Bilde: fra Kristi Legemes og Blods fest i St. Johannes 2014