Om sykevalfarter før og nå

av Mette Nygård

Helsebot og sælebot

Folk som la ut på pilegrimsferd i middelalderen var antagelig drevet av en blanding av åndelig lengsel, eventyrlyst og en rekke andre motiver, men den uttalte hensikten med en pilegrimsferd var rent religiøs. Det sosiale fellesskapet var en del av hverdagen, det sosiale konformitetspresset likeså. Vår tids pilegrimer, de som legger ut til fots, i bil eller til hest, for å følge de gamle pilegrimsveiene, blir nok drevet av adskillig mer sprikende motiver - et ønske om en happening, et nostalgisk møte med fortiden, eller noe nytt og uprøvet. Det åndelige behovet er kanskje like sterkt som før, men adskillig fjernere fra et etablert trossamfunn enn i middelalderen.

Men én gruppe pilegrimer er forblitt ganske uendret i sin motivasjon fra 11-1200-tallet til i dag. Det er de syke, de som oppsøker de hellige stedene i håp om å finne helsebot og sælebot når alle andre midler svikter. De håper at bønnens kraft og helgenenes forbønn skal hjelpe dem til å bli friske igjen. Ut av sin egen avmakt søker de Guds allmakts hjelp.

Hellig Olav og Nidaros

Midt mellom avmakt og allmakt ligger menneskemakten. Og maktbegjær er en av menneskets sterkeste drifter. Forutsetningen for å få makt er at du nedkjemper din motstander, men tar du livet av ham er det viktig at alle spor blir fjernet, slik at ikke han eller hun vinner over deg likevel, som martyr for rettferdighetens sak.

Derfor var det så viktig å få tak i kongens lik da kong Olav ble drept i slaget på Stiklestad, 29, juli i 1030. Biskop Sigurd, som var danskenes og storbøndenes mann, ville ha tak i det for å fjerne det for godt, mens den døde kongens menn var like ivrige etter å få gjemt det på et sikkert sted. Det var Torgils Halmasøn og hans sønn Grim som sørget for det. De vasket liket og skjulte det i et skur mens de tenkte seg om.

Men til deres store forskrekkelse begynte det å skje mirakler ved kongens lik allerede før solen var gått ned over slagmarken første dag; det er Snorre som forteller dette.

Tore Hund, en av dem som ga kongen banesår, hadde fått et hugg i hånden under kampen. Han gikk bort og tørket blodet av den døde kongens ansikt. Hånden hans kom i berøring med kongens blod, "og fra det øyeblikk av trengtes ikke forbinding om det sår, så raskt grodde det," skriver Snorre.1

Samme natt kom en blind mann inn i skuret der kongens lik var blitt gjemt. Han lette etter et sted å overnatte. Mens han famlet omkring for å finne ut hvor han kunne legge seg, kjente han at gulvet var vått. Han hadde hatt på hodet, den gled ned over nesen på ham. Da han skubbet den tilbake, kom han borti øynene sine med vannet (etter vaskingen av liket). Så merket han at han klødde i øynene og begynte å gni. Han krabbet ut igjen og klaget over at skuret var for vått til å kunne sove der. Men så merket han at han begynte å se - " først sine hænder og alt det, der var nær ham"2- og folk begynte å undre seg. Senere på natten så Torgils og Grim at det lyste "likesom et brennende kjertelys"3 over det stedet der hvor Olav hadde falt, og siden også over skuret der de hadde gjemt liket. Jærtegnene holdt på å avsløre hvor liket lå. Så besluttet de seg for å flytte det. De rodde ut fjorden til Nidaros med to kister i båten. Den ene var fylt med kampestein, den andre inneholdt kongens legeme. Biskopens menn fikk kisten med stein og senket den straks i fjorden, i den tro at det var kongens lik. Deretter ble kisten med kongens levninger gravd ned i en sandmæle ved Nidelven, der hvor domkirken nå står.4

Her ser vi hvor raskt kongen ble skrevet inn i Kirkens klassiske helgenberetninger - undrene som skjer ved berøring med den helliges legeme; det overjordiske lyset som skinner over kongens hvilested (slik det også hadde gjort over stedet der apostelen Jakobs lik ble funnet, i Campo Stellae i Galicia to hundre år tidligere), så funnet av helgenens ukorrumperte legeme lenge etter. Så kom alteret, så kapellet og til slutt domkirken som blir reist på det stedet der kongen var blitt begravet, med relikvieskrinet med helgenens jordiske levninger over høyalteret.

Slik er opprinnelsen til mange av de kristne valfartsstedene vi kjenner til rundt om i verden, fra oldtiden frem til i dag. Det vesentlige for disse stedene er det rent fysiske nærværet av noe konkret, av helgenens knokler eller hår eller klær eller hva som helst materielt som har tilhørt den hellige. For helgener er mennesker som har hatt en helt særskilt kontakt med Gud mens de levde på jorden - og valfartsstedene deres er likesom hullene i det forhenget som skiller det guddommelige fra menneskenes verden. Det er dét som gir de hellige stedene deres tiltrekningskraft.

På Hellig Olavs forbønn

Beretningene om alle undrene som skjedde rundt kongens lik, Passio et miracula beati Olavi, eller Hellig Olavs lidelseshistorie og undergjerninger,5 er antagelig skrevet, eller iallfall redigert, av erkebiskop Eystein Erlendsson i Nidaros omkring år 1180, men han bygger på tidligere skriftlige kilder. Den skiller seg fra sagaene ved å være skrevet på datidens verdensspråk, latin, og henvender seg derfor tydelig til et publikum som rekker langt utover landets grenser: "Norge er et meget stort land som ligger langt mot nord" står det i første setning. Første del av verket er beretningen om kongens liv og levned, men hoveddelen handler om miraklene. "Det er vel verd å fortelle om de mange undergjerningene det behaget Herren å gjøre, for å vise hvor hellig den tapre martyren Olav var", står det som innledning til beretningen om de undrene som fant sted nær helgenkongens legeme. De fleste gjaldt helbredelse fra sykdom, særlig under Olavsvaka - Olavsvigilien - kvelden og natten før, eller på selve festdagen for kongens martyrium, 29. juli. Det er vel å merke seg at her er det ikke snakk om magi, noe som hender ut av det blå. Forutsetningen for overnaturlig hjelp eller helbredelse var at pasienten både har fastet og bedt om Guds nåde, ved jomfru Marias og hellig Olavs forbønn. For man må ikke glemme at selve grunnlaget for å be om helgenenes forbønn til Gud var troen på De helliges samfunn, slik det har stått i Kirkens trosbekjennelse fra oldkirken, på 1000-tallet og frem til vår tid. Det er troen på det store fellesskapet mellom de levende og de døde innenfor Kirken, som er Kristi legeme, hvor de levende ved sin forbønn kan hjelpe de dødes sjeler på veien til Gud, og sjelene i himmelen kan be for dem som ennå har sin gang på jorden, de som kalles den stridende kirke.

Mange av de store kristne pilegrimsstedene var fra gammelt av knyttet til Det hellige land, til de stedene der Jesus selv hadde vandret på jorden, eller til de første apostel-martyrenes graver, i Roma eller i Santiago de Compostela. (Det var der den første apostel-martyren, sankt Jacob etter sigende lå begravet). De ble regnet som særlig hellige steder, gode for sjelen. Men andre steder, som for eksempel Nidaros, ble kjent, ikke bare på grunn av martyrens grav, men på grunn av alle helbredelsene som fant sted der. Det kom pilegrimer fra hele Norden, England og de baltiske områdene for å be ved Olavs grav, og Passio Olavi har samlet noen av deres beretninger.

For en stor del gjelder miraklene sykdom og helbredelse; det fortelles om epilepsi og reumatisme, om blinde, lamme og stumme som blir leget. Jeg synes det er alle de medisinske detaljene som gjør beretningene så troverdige: Der står det for eksempel om en liten verkbrudden pike som var kommet til Nidaros til Olsok: "Leddene hennes hadde stivnet så hælene krøkte seg oppunder setet, og slik hadde hun vært i over fem år. Snille mennesker støttet henne nå så hun kom seg bort til kordøren (i kirken). Og da det hellige legemet ble båret ut til prosesjonen (som gikk rundt kirken hvert år på helgenens festdag), ble hun leget ved hans unders kraft. De kunne høre hvordan det knaket i leddene da føttene rettet seg ut", står det i teksten.6

Og der er naturligvis erkebiskop Øysteins beretning om hans eget uhell; han falt ned fra et stillas i kirken noen få dager før festen for hellig Olav og slo seg nesten helseløs. "Det verkte i hofta eg hadde brote, og ikkje mindre sveid det i hugen at eg ikkje kunne vera til stades ved martyrfesten som fyre stod"7 står det i teksten, i Eilif Skards malmfulle oversettelse. Men etter at han hadde bedt innstendig til hellig Olav fikk han gradvis kreftene tilbake igjen, så han både fikk delta i prosesjonen og kunne prise Herren i prekenen som ble holdt underveis.

For - som Dalai Lama påpekte under sitt siste besøk i Oslo, og som så mange både har uttalt og erfart før ham - det er ikke i de gode dagene vi søker hjelp; det er når ulykken slår over oss, enten det gjelder sykdom og nød, krig eller død. Nettopp ved slike anledninger er det at menneskene leter etter andre som har makt til å kanalisere Guds nåde og som kan hjelpe oss. Det er det som gjør valfartssteder med ry for helbredelser til så populære pilegrimsmål.

Valfarten til Røldal

Før jeg går videre og omtaler et av vår tids pilegrimsmål litt nærmere, vil jeg si et par ord om kirken i Røldal, på vestsiden av Haukelifjell. Der hang et undergjørende krusifiks i middelalderen. Det hadde helbredende egenskaper, særlig natt før Johannes døperens festdag, Sankt Hans, da den korsfestede etter legenden svettet blod. Fikk man tak i en av blodsdråpene, ble man leget. Valfarten til Røldal var den siste som døde ut i Norge etter reformasjonen, det heter seg at den siste valfarten dit fant sted i 1835. Siden ble krusifikset fjernet og havnet i Universitetets oldsakssamling.

Aasmund Olavsson Vinje skrev vakkert om valfarten til Røldal i "Dølen", 23. Septembmer 1866.8 Først beskriver han krusifikset. Og så videre:

Det Bilætet var ein undramann,
for helst so ved Jonsoktider
det var soat sveitten silad' og rann
ifraa det på alle sider.
Det er som for os det lider.

Fekk nokon av sveitten den minste dogg,
var sjukdomen overvunnen;
om sjuk eller halt eller saar av hogg
han var som til livet funnen
med lovord i sæle munden.

Vardt saringen lægd, med kniven sin kvass
han bindet sprette og sprengde.
I kyrkja laag hundrade hestelass
med krykkjor som burt var slengde,
og ingen haltemenn trengde.

I disse få linjene får vi den samme beretningen som fra Nidaros: tilstrømningen av syke og vanføre til stedet med den hellige relikvien på den ene tiden av året da miraklene skjer, takkebønnene etterpå og de etterlatte tekniske hjelpemidlene som ikke lenger er nødvendig - hundre hestelass med krykker er kanskje litt i overkant - men de blir samlet opp som et synlig bevis på nådens og det hellige stedets helbredende kraft. Det er noe vi finner igjen den dag i dag på de valfartsstedene nedover i Europa som er kjent for helbredelser, som Lourdes i Frankrike og Czestochowa i Polen.

La meg tilføye at det å samle opp krykker og skinner og små medaljer i hjerte- og øyeform som representerer helbredelse av andre organer enn armer og ben, illustrerer at den katolske kirke på sitt vis er mer inkarnert enn de protestantiske kirkene, dvs. at den er mer konkret og håndfast i sine rituelle og liturgiske virkemidler.

Mariaåpenbaringen i Lourdes

Når man taler om dagens valfartsmål for syke, er det først og fremst Lourdes man tenker på, den lille byen i Syd-Frankrike, ved foten av Pyreneene, som først ble kjent i 1858, da Jomfru Maria viste seg en rekke ganger for en liten gjeterpike, Bernadette Soubirous. Hun - jomfruen - ba henne om å grave i bakken slik at en kilde sprang frem, og ga henne beskjed om å gå til stedets biskop for å få ham til å bygge en kirke over kilden. Men Lourdes var ikke det første stedet der jomfruen viste seg på 1800-tallet. Hun var blitt sett flere andre steder tidligere, særlig i Frankrike, men også i Tyskland, Italia og Irland. De fleste av de stedene der hun hadde vist seg forsvant i glemselen igjen, men enkelte av dem, kanskje særlig Lourdes, etter hvert er blitt kjent over hele verden.

Før man begynner å sukke oppgitt over vantro og enfoldige katolikker, er det verd å minne om at religiøse fenomener tar form etter samfunnet i den kulturen som omgir dem. Og den samfunnsendringen som var på rask innmarsj ved begynnelsen 1800-tallet, var den industrielle revolusjon, med blant annet den kapitalforskyvningen og de sosiale forandringene som fulgte i dens kjølvann. Der jomfru Maria viste seg i de katolske landene i Sør-Europa, ble de troende vakt til omvendelse, bønn og nestekjærlighet. Denne trenden løp parallelt med vekkelsesbevegelsene i Nord-Europa (som for eksempel Hans Nielsen Hauge og den legmannsvevegelsen som fulgte i hans kjølvann), som likeledes oppfordret de troende til omvendelse, bønn og nestekjærlighet. Det som alminnelige mennesker syntes å savne i denne nye tiden var kontakten med det rolige, det poetiske, det omsorgsfulle i tilværelsen, aspekter som ble sørgelig forsømt under den tiltagende industrialiseringen. Tidsånden krevde en tilbakevending til kildene, slik den også ser ut til å gjøre det i dag.

Lourdes som valfartssted i dag

I vår tid har vandringen langs de gamle pilegrimsveiene fått en nostalgisk oppsving som aldri før. I en post-kristen tid er veien og de gode møtene underveis for mange vel så viktig som selve målet, det hellige stedet. Det er først og fremst en atletisk pilegrimsbevegelse, som forutsetter at en har ben å gå på og helse til å ta seg frem. For mange pilegrimer gir selve vandringen og utholdenheten i å nå målet en glede i seg selv. Det er pilegrimsveien som er det viktige.

Men for mange av de syke er veien selve lidelsen, selve prøvelsen for å kunne nå målet, det undergjørende stedet. Og her kommer den moderne tid dem til hjelp. Alle de som er for syke og svake til å gå eller ride eller sykle - slik mange gjør det til Trondheim eller til Santiago de Compostela - kan likevel nå frem til det etterlengtede målet, med fly fra USA eller Filippinene, med tog eller buss gjennom hele Europa, fra Sibir, fra Polen, fra hvor som helst.

Så la oss vende tilbake til Lourdes. Denne helligdommen, med kilden som sprang frem og ryktet om alle helbredelsene som fant sted, trakk syke pilegrimer til seg som biene søker nektar, og gjør det fortsatt. Lourdes er det eneste valfartssted jeg kjenner til som er spesielt organisert for å ta hånd om syke. Byen ligger vakkert til ved foten av Pyreneene. Selve Le sanctuaire, det hellige området, med kilden, grotten der jomfruen viste seg, og kirkene, ligger ved elven Gave og er gjerdet inn. Både i og utenfor området ligger sykehus og sykehoteller tett i tett, slik at de syke har lettvint adkomst til grotten.

Lourdes har en av de største sivile flyplassene i Frankrike - for å kunne ta imot jumbojetfly lastet med syke pilegrimer. Jernbanestasjonen er likedan altfor stor i forhold til befolkningsunderlaget - Lourdes har ca. 20 000 fastboende - det er for å gi rom for alle togene med syke.

I Lourdes er det ikke atletene som inntar første plass. Det er de syke. De fleste av dem har nok sine skjulte forhåpninger om at det skal skje et under, at de skal bli helbredet, gjennom sine og kirkens bønner og ved det undergjørende vannet. Mange vender uforandret tilbake, hva helbredelse angår. Fra 1858 til i dag er det bare omtrent 70 mirakuløse helbredelser som er blitt anerkjent av Kirken, selv om tusener av andre vil hevde at de ble helbredet i Lourdes.

Men alle de som ikke blir bedre, hva med dem? Jeg arbeidet i flere år på et sykehus i Irland, hvor mange av pasientene, særlig de med kroniske lidelser, hadde vært i Lourdes, opptil flere ganger. Det som gikk igjen i deres beretninger når de kom tilbake var at lidelsen var blitt lettere å bære, at noe var skjedd med dem, at de hadde sett andre som var like syke som dem selv eller mye verre, kort sagt, at de hadde endret innstilling både til seg selv og sin egen sykdom, i seg selv et prisverdig utbytte. Jeg tror kanskje det mest verdifulle ved Lourdes er det fellesskapet blant alle de syke, at de opplever at de ikke er alene med sin lidelse. Hele området rundt helligdommen er organisert for å gi god plass til bårer og rullestoler. Under de store, daglige prosesjonene med velsignelse av de syke, er det de syke med deres hjelpere - familie, venner og hundrevis av frivillige - som slipper til i første rekke.

Første gang jeg var i Lourdes ble jeg så forskrekket over alle de ufattelig syke menneskene jeg så ute i parkene og rundt grotten at jeg holdt på å reise hjem øyeblikkelig. Det var vanskapninger og dødssyke om hverandre, syke som ikke har vært å se i friluft i Norge siden middelalderen, eller i alle fall ikke siden 1800-tallet. Hos oss blir mange av dem gjemt i spesialinstitusjoner, eller de er så dødssyke at en ikke vil ta sjansen på å slippe dem utendørs. I Lourdes ligger de på bårene sine, under paraplyer eller kalesjer hvis det regner eller er brennende sol, men de er sammen i fellesskapet. Og om noen av dem dør - vel, så dør de underveis. Erkebiskopen av Armagh i Irland, ledet en sykevalfart til Lourdes for noen år siden, og døde av hjerteinfarkt mens han var der. Han var en høyt elsket prest, og mange sørget over ham, men de troende så det som en belønning at han fikk lov å dø under valfarten.

Hva med de beryktede vievannsflaskene formet som jomfru Maria, plastikkbildene som spiller Lourdeshymnen når du trykker på en knapp, buntene med glorete rosenkranser, alt som har gitt Lourdes et dårlig rykte blant puritanere som aldri kan tenke seg å reise dit? Der store menneskemengder samles, venter Mammon bak neste sving. Det ser man i Norge også, på Lerkendal eller i Holmenkollen, selv om salget av pølse med lompe kanskje går livligere enn salget av souvenirer. For øvrig er alle pilegrimsmerkene fra middelalderen, som er funnet fra Nidaros og andre steder, forløpere får våre dagers pins fra OL og lignende idealistiske og kommersielle arrangementer.

I Lourdes er all kommersen holdt utenfor det hellige området, det er det eneste man kan si om det. Mennesker blir ikke helgener selv om de reiser på valfart. Det er knuffing og uvennskap i køene ved votivlysene eller foran grotten, det finnes fingernemme tyver som benytter seg av pilegrimenes fromhet til å tømme lommene deres, men ingen av disse utvekstene kan ta bort det vesentlige, som er det helliges nærvær, bønnen, håpet om helbredelse, både på legeme og sjel.

Forandringen

Men en ekte valfart stanser ikke ved det geografiske målet. Den fortsetter i livet etterpå. Siden ønsket om forandring - eller forvandling - oftest er den underliggende motivasjon for å dra på pilegrimsferd, vil forventningen ofte styre forandringen, om den måtte bestå i helbredelse, en indre glede, større toleranse for en selv og andre, et rikere bønneliv, eller i det minste en ny opplevelse.

Salmenes bok har som alltid de rette ordene om de store emosjonelle begivenhetene. Her er et par vers fra salme 42, det er den som begynner slik:

Likesom hjorten stunder
etter bekker med rennende vann,
slik stunder også min sjel etter
Deg min Gud.

Og den fortsetter slik, i femte vers:

Jeg vil lette min sjel og tenke på det som var:
at jeg gikk frem i det store følget,
drog i festtog til Guds hus med jubelrop og takkesang
en pilegrimsskare i fest.

Se også: Mette Nygård "- og vegjine falle så vide ...". Om gamle og nye pilegrimsmål, Forum - Aschehoug 1996.

Noter

1: Snorre Sturlasón, Kongesagaer, 2. Utg. I.M Stenersen & Co.s Forlag, Kristiania, 1900, s. 514.
2: Ibid. s. 520.
3: Ibid., s. 521.
4: Se Kongesagaer, ss. 522 ff.
5: Passio Olavi, Lidingssoga og undergjerningane åt den heilage Olav (Passio et miracula obeati Olavi), oversatt av Eilif Skard, Det norske samlaget, Oslo 1970.
6: Ibid., s. 51.
7: Ibid., s. 64.
8: Aasmund Olavsson Vinje, "Dølen", 23. sept. 1866 i diktet "Storegut er med til Røldalsmes"