Pavens preken ved avslutningen av Barmhjertighetsåret

-Til tidenes ende flyter barmhjertigheten, trøsten og håpet fra såret i den Oppstandnes side

På Kristi kongefest, den 20. november, avsluttet pave Frans Barmhjertighetsåret ved å lukke den hellige døra i Peterskirken og holde messe på Petersplassen. (Se hele messen her på Vatikanets YouTube-kanal.)

Evangelieteksten var fra kapittel 23 i Lukasevangeliet:

Folket sto og så på, men rådsherrene hånte ham. «Andre har han frelst», sa de, «la ham nå frelse seg selv dersom han er Guds Messias, den utvalgte!» Også soldatene hånte ham. De kom og rakte vineddik opp til ham og sa: «Er du jødenes konge, så frels deg selv!» For det var satt en innskrift over ham: «Dette er jødenes konge.»

En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!» Men den andre irettesatte ham og sa: «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.» Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.» (Luk 23,35–43)

Her følger hele pave Frans’ preken:

Kristi kongefest kroner det liturgiske året og dette hellige Barmhjertighetsåret. Det er nemlig idet Jesu frelsesverk når sitt høydepunkt at evangeliet viser oss Kristi kongsmakt, og det på en overraskende måte: «Guds Messias, den utvalgte», «kongen» (Luk 23,35.37) fremtrer uten makt og herlighet: Han henger på korset og snarere enn å ha vunnet later det til at han er blitt overvunnet. Hans kongsmakt er paradoksal: Hans trone er korset; hans krone er laget av torner; han har ikke noe septer, men får en stokk i hånden (jf. Matt 27,29) ; han har ingen fine klær, men er blitt fratatt kjortelen (jf. Joh 19,23); han har ingen skinnende ringer på fingrene, men hendene er gjennomboret av nagler; han har ingen skatt, men er blitt solgt for tretti sølvstykker (jf. Matt 27,9).

Jesu rike er virkelig ikke av denne verden (jf. Joh 18,36); men det er nettopp i hans rike at vi finner forløsningen og tilgivelsen, forteller apostelen Paulus oss i andre lesning (jf. Kol 1,13,14). For storheten i hans rike er ikke verdslig makt, men Guds kjærlighet, en kjærlighet som kan nå alt og helbrede alt. Det var av kjærlighet at Kristus steg helt ned til oss, levde i vår menneskelige elendighet, fikk  erfare det verste i vår tilstand: urettferdighet, svik, å bli latt i stikken; han opplevde døden, graven og dødsriket. Slik dro Kongen vår helt ut til grensene for universet for å omfavne og frelse alle levende skapninger. Han dømte oss ikke (Joh 12,47), heller ikke erobret han oss, aldri krenket han vår frihet, men han bante vei med den ydmyke kjærligheten som utholder alt, håper alt, tåler alt (jf. 1 Kor 13,7). Det er denne kjærligheten alene som overvant og som fortsetter å overvinne våre store motstandere: synden, døden og frykten (jf. Kol 2,15).

I dag, kjære brødre og søstre, forkynner vi denne egenartede seieren som gjorde Jesus til Konge for alle tider, til historiens Herre: Han seiret ved den allmektige kjærligheten, som er Guds natur, selve hans liv, og som aldri tar slutt (jf. 1 Kor 13,8). Det er skjønt å ha Jesus til konge, og sammen gleder vi oss over det. Hans herredømme av kjærlighet forvandler synden til nåde, døden til oppstandelse, frykten til tillit.

Men det ville være ikke mye verdt bare å tro at Jesus er universets konge og historiens sentrum hvis vi ikke lar ham være Herre over vårt liv: Alt dette er forgjeves hvis vi ikke tar imot ham personlig og hvis vi ikke også tar imot hans måte å regjere på. Personene i dagens evangelium hjelper oss med dette. Foruten Jesus er det tre figurer: folket som står og ser på, gruppen med mennesker ved korset og en forbryter som henger på korset ved siden av Jesus.

Først folket: «Folket sto og så på» (Luk 23,35), står det i evangeliet: Ingen sier ett eneste ord, ingen nærmer seg. Folket står langt unna og ser på det som skjer. Det er det samme folket som presset seg inn på Jesus da de selv trengte noe, og som nå holder seg på avstand. Også vi, ut fra visse livsomstendigheter og uoppfylte forventninger, kan være fristet til å holde oss på avstand fra Jesu kongsmakt, til ikke å godta fullt ut den skandalen som hans ydmyke kjærlighet er, for den uroer vårt jeg og virker forstyrrende. Man foretrekker å forbli på utkikksposten i vinduet, å holde seg unna, i stedet for å nærme seg og bli en neste. Men det hellige folket, som har Jesus som konge, er kalt til å følge ham og elske konkret; hver enkelt er kalt til å spørre seg selv hver dag: «Hva er det kjærligheten ber meg om, hvor driver den meg hen? Hvordan svarer jeg Jesus med mitt liv?»

Det fins en gruppe nummer to, som er sammensatt av forskjellige personer: rådsherrene, soldatene og en forbryter. Alle disse håner Jesus, og de provoserer ham på den samme måten: «Frels deg selv!» (jf. Luk 23,35.37.39). Denne fristelsen er verre enn den folket kom med. Her frister de Jesus, slik djevelen gjorde på begynnelsen av evangeliet (jf. Luk 4,1-13), til å gi avkall på å herske på Guds måte og i stedet gjøre det slik verdens logikk tilsier: Kom ned fra korset og slå ut fiendene! Hvis han er Gud, så får han demonstrere sin makt og overlegenhet! Denne fristelsen er et direkte angrep på kjærligheten: «Frels deg selv» (versene 37 og 39); ikke de andre, men deg selv. Må jeg-et få overtaket med sin kraft, herlighet og framgang. Det er den verste fristelsen, den første og den siste i evangeliet. Men Jesus verken sier noe eller reagerer på dette angrepet på selve hans væremåte. Han forsvarer seg ikke, han prøver ikke å overbevise dem, han forsvarer ikke sin kongsmakt. I stedet fortsetter han å elske,han tilgir, han lever prøvens stund etter Farens vilje, sikker på at kjærligheten vil bære frukt (jf. Joh 12,24).

For å kunne ta imot Jesu kongsmakt, er vi kalt til å kjempe mot denne fristelsen, til å feste blikket på Den korsfestede for stadig å bli mer tro mot ham. Men ofte søker vi, også oss imellom, den behagelige sikkerheten som verden byr oss. Ofte er vi fristet til å komme ned fra korset. Maktens og suksessens tiltrekningskraft virker som en enkel og rask måte å utbre evangeliet på, og da glemmer vi fort hvordan Guds rike virker. Barmhjertighetsåret inviterte oss til å gjenoppdage senteret, til å komme tilbake til det vesentlige. Denne barmhjertighetstiden kaller til å se på vår Konges sanne ansikt, det som skinner i Påsken og til å gjenoppdage Kirkens unge og vakre ansikt, det som skinner når Kirken er innbydende, fri, tro, fattig på midler, rik på kjærlighet, misjonerende. Barmhjertigheten, som bringer oss til evangeliets hjerte, oppfordrer oss også til å gi avkall på vaner og sedvaner som kan forhindre oss i å tjene Guds rike, og til å orientere oss bare etter Jesu evige og ydmyke kongsmakt og ikke tilpasse oss de forskjellige tiders usikre kongsmakter og skiftende herredømmer (jf. Rom 12,2).

I evangeliet fins det nok en figur, nærmere Jesus. Det er den forbryterensom bønnfaller ham «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» (vers 42). Ganske enkelt ved å se på Jesus kom dette mennesket til å tro på hans rike. Og han lukket seg ikke, men vendte seg til Jesus med alle sine feil, synder og problemer. Han ba om å bli husket og fikk oppleve Guds barmhjertighet: «I dag skal du være med meg i paradis» (vers 43). Straks vi gir ham muligheten til det, husker Gud på oss. Han er klar til å ta bort synden fullstendig og for alltid for hans hukommelse nedtegner ikke det onde som er blitt gjort og fører ikke regnskap over den uretten han har lidd, slik vår hukommelse gjør. Gud husker ikke på synden, men på oss, på hver enkelt av oss – hans elskede barn. Og han tror at det alltid er mulig å begynne på nytt og stå opp.

La oss be, også vi, om å få denne åpne og levende hukommelsen i gave. La oss be om nåde til aldri å lukke døra for forsoning og tilgivelse, men å klare å gå bortenfor det som er vondt, bortenfor uoverensstemmelsene og åpne alle mulige veier for håpet. Liksom Gud har tiltro til oss – uendelig mye mer tiltro enn den vi fortjener, er også vi kalt til å gi håp og muligheter til de andre. For selv om den hellige døra blir lukket, forblir den sanne barmhjertighetsdøra, Kristi hjerte, alltid vidåpen. Til tidenes ende flyter barmhjertigheten, trøsten og håpet fra såret i den Oppstandnes side.

Mange pilegrimer har gått gjennom de hellige dørene, og fjernt fra pressens lyskastere har de fått kjenne Herrens store godhet. Vi takker for dette, og vi minner om at vi har fått barmhjertighet for selv å være barmhjertige og redskaper for barmhjertighet. La oss fortsette denne vandringen – sammen. Må vår Frue gå sammen med oss. Også hun var ved korset og det var der hun som Kirkens ømme Mor fødte oss, og hun ønsker å samle alle under sin kappe. Under korset så hun «den gode røveren» bli tilgitt og der tok hun imot Jesu disippel som sin sønn. Hun er Barmhjertighetens Mor som vi betror oss til: Under hennes barmhjertige blikk forblir ingen situasjon, ingen bønn ubesvart.

 

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse