Altfor snevert av p. Hole

P. Hallvard Thomas Holes tilsvar på katolsk.no til min artikkel i St. Olav 3/2017 bekrefter langt på vei ett av mine hoved­argumenter – nemlig at den kirkerettslige forståelse av prestetjenesten bygger eksklusivt på et teologisk grunnlag for mannens ordinasjon.

TEKST:  JEANNE WREDEN

Det betyr ikke at det ikke finnes grunnlag for kvinners ordinasjon.

«Ordet ble kjød» (Joh 1,14)

Uenigheten, tror jeg, har sin rot i forståelsen av Kristi menneskelige natur, som av p. Hole identifiseres eksklusivt med den mannlige natur. Den historiske Jesus og den oppstandne Kristus betraktes som ett og det samme – ikke bare som menneske, men som teologisk person i egenskap av å være den andre Personen i Treenigheten. Man er da snublende nær ved å gjøre Gud til mann. Men her er det p. Hole som ikke tillater «hele teologiens lys» å slippe inn. Det frelsesteologiske aspektet med alle døptes enhet i Kristi «sønnekår» - hvor det ikke dreier seg om «jøde eller greker, trell eller fri, mann eller kvinne ... for alle er én i Kristus Jesus» (Gal 3,28) forutsetter en synlig og reell likestilling og likeverd også mellom mann og kvinne når det gjelder menneskets kall til å få del i Kristi «sønnekår».

Åpenbaringen i Kristus må stadig tolkes av Kirken i lys av nye kunnskaper som høstes om mennesket og menneskets forhold til Gud. Det er det som, blant annet, ligger i Kirkens selvforståelse om å være «underveis» - en «pilgrim-kirke». «Kirkens vesen og misjon forblir den samme», skriver p. Hole – og det er nettopp derfor man kontinuerlig må søke å tydeliggjøre dette i den tiden man lever i. Man må riktignok skjelne mellom tidsåndene, men det gjør man best vet å oppriktig søke etter hva som er sant i tidens tegn – ikke tviholde på det som har vært. Dette var forøvrig også intensjonen med Det annet vatikankonsil.

«Definitiv lære»

Når det gjelder forbudet mot ordinasjon av kvinner som «definitiv lære», kan man ikke kalle offisielle reaksjoner mot ureglementerte ordinasjoner for «en offisiell behandling» av spørsmålet. Derimot var pave Johannes Paul IIs pastorale brev (Ordinatio Sacerdotalis) en autorativ behandling saken, og uttrykket «definitiv lære» etterlot også en generell forståelse av at spørsmålet nå var avgjort i all overskuelig fremtid.

 Det var imidlertid mange som stilte spørsmål om hvordan dette begrepet skulle forstås kirkerettslig. Blant annet påpekte Karl Rahner at man syntes å ha innført et nytt begrep «definitiv» uten å definere klart hva som ligger i betegnelsen. Ingen lære kan være mer «definitiv» enn holdbarheten i det teologiske grunnlag det hviler på.

Dypere plan

Spørsmålet om kvinnelige prester kan bare avgjøres i lys av Åpenbaringen. Erkjennelsen av Ordets inkarnasjon må ses i sammenhengen mellom skapelsen og gjenopprettelsen av mennesket, adam (hebraisk for «menneske») - mellom Guds «bilde og lignelse» i den første adam og gjenopprettelsen av menneskets gudbilledlighet i den siste adam, Kristus.

Dette dreier seg om et helt annet og dypere plan i katolsk teologi og lære enn det som er knyttet til moralske spørsmål som aktiv dødshjelp og abort – skjønt man godt kunne hevde at alt tar sitt utgangspunkt i et katolsk syn på menneskeverdet. I så måte kunne man se spørsmålet om kvinnelige prester som et moralsk spørsmål, men jeg mener det er mer fruktbart å forsøke trenge inn til kjernen av problemet, som dreier seg om det teologiske grunnlaget for kvinnens Kristus-identitet.

Paradigmeskifte

Det er riktig at Kirken har en entydig tradisjon for å ordinere bare menn.

Men en tradisjon, for at den skal videreføres, må hvile på mer enn historiske fakta.

Om vi ser på grunnene til at det har vært utelukkende menn som er blitt ordinert gjennom århundrene, så har ikke dette kun teologiske årsaker. Det dreier seg ikke først og fremst om at Jesus var mann, men at kvinnen var ansett som mindreverdig, underordnet og umyndig.

Det er først i vår tid at kvinner har oppnådd en slags likeverdig status lik mannens. Dette er et antropologisk paradigmeskifte som blant annet har medført mange eksegetiske nyoppdagelser i Bibelen. I Bibelen er det faktisk lettere å finne grunnlag for kjønnenes likeverd enn det er i Kirkens klerikale struktur og kultur. P. Hole nevner bibelsk billedspråk der Gud omtales som ektemann og far, men ser man godt etter, finner man også bilder der Gud fremstilles som mor og Israel som sønn (f.eks hos Jesaja 42,14 (Gud som en fødende kvinne); 46,3-4; 49,14-15; Sa 131,2-3) Når det i Sa 2 heter: «Du er min sønn, jeg har født deg idag», taler Gud som mor.

Thomas Aquinas

Når Kirken (i Inter Insigniores) fremhever mannen som mer Kristus-lik enn kvinnen, så er dette en videreføring av Kirkens teologisk-antropologiske tradisjon.

Thomas Aquinas behandlet spørsmålet om kvinnelige prester i Middelalderen (Summa Th, Q 39 & Q 92 & Q 99). Han skriver inngående og presist om hvordan kvinnens natur er ufullkommen, hun er en «misdannet mann», et menneske, dog likevel ufullstendig.

Så spør han om det kunne tenkes at en kvinne kunne ordineres til prest, siden det jo finnes kvinner med betydelig autoritet i Kirken (Summa Th. Q 39). Ikke helt uventet konkluderer han med at det er en umulighet (helt i tråd med p. Holes syn) å ordinere en kvinne, siden dette sakramentet ikke ville være virksomt i henne om noen skulle forsøke å formidle det. Hun kan ikke motta ordinasjonens sakrament fordi hun som kvinne ikke befinner seg i den høyverdige tilstand presteembetet krever. En kvinne kan ikke motta et sakrament som symboliserer en høyverdig tilstand, bare mannen befinner seg på dette planet.

Om man forsøkte å ordinere en kvinne, ville sakramentet prellet av uten virkning, selv om biskopen ønsket det og utførte det ellers virksomme ritualet (analogt med at man konsekrerer en glutenfri hostie – ingen virkelig konsekrasjon finner sted siden hvetekornet mangler).

Logikk

Kirken ordlegger seg ikke slik mer, men det er ikke langt fra når det hevdes at «det ville være vanskelig å se Kristi bilde» i en kvinne (Inter Insigniores, kapittel V).

I Middelalderen var det en klar logikk i den teologisk-antropologiske argumentasjonen. Kvinnen var et ufullkomment menneske i underordnet tilstand og kunne derfor ikke representere den fullkomne Kristus i sin (guddommelige) overordnete tilstand. I dag har man forkastet argumentasjonen, men beholdt konklusjonen og nå letes det desperat etter nye argumenter i bestrebelsen på å opprettholde konklusjonen og status quo.

Hode og hyrde

Thomas Aquinas var ikke opptatt av Kristus som brudgom – han trengte ikke denne metaforen i spørsmålet om forståelsen av prestens sakramentale status. Han var mer opptatt av bilder som «hode» og «hyrde».

Når man vektlegger én metafor og «opphøyer» den til doktrine, slik det forsøkes med bildet av Jesus som «brudgom», får den en besynderlig skjev og snever mening.

Efeserbrevet bruker ekteskapets enhet mellom mann og kvinne som et bilde på Guds/Kristi kjærlighet til Israel/Kirken, og nå forsøker man å gjøre symbolikken til et ufeilbarlig teologisk argument for å opprettholde mannens selvbilde som mer guddommelig enn kvinnen. Alle religiøse metaforer har som oppgave å belyse et aspekt ved troen og alle har begrensninger når det gjelder hvor langt analogien kan trekkes.

Mannens primat

Skal man forstå metaforen brudgom-brud i analogi med Kristus – Kirken som et absolutt og ufravikelig teologisk prinsipp om Kristus (brudgommen) som mann, så må jo Kirken/menigheten (bruden) bestå av bare kvinner – og hvorfra skulle man da hente brudgommene?

Og hva med alle de homofile prestene – kan de være troverdige brudgommer for bruden?

Om Kristus virkelig omfatter kvinnen frelsesteologisk, så må dette kunne illustreres ved kvinnelig representasjon. Om mannen kan representere kvinnen, må også det motsatte være mulig. Men her råder fremdeles Augustins (og Thomas') teologiske antropologi om mannens primat som menneske. dvs, mannen uttrykker hele menneske, kvinnen kun en del.

Brudgom-argumentet må være et siste halmstrå i motstanden mot kvinnelig ordinasjon. Det er et vakkert bilde, og så lenge vi har mannlige prester vil man jo heller ikke miste denne symbolikken, men det er flere andre bilder på Kristus i NT som venter på a bli realisert i prestens Kristus-representasjon.

Fullstendig Kristus-representasjon

Kirken bør ta på alvor at kvinnens stilling i samfunnet har forandret seg meget siden Middelalderen. Av mange oppfattes det som et vitnesbyrd mot Kirkens budskap, dens vesen og misjon når kvinner betraktes som uverdige, eller uegnet, til å representere Kristus samtidig som at det er et ideal og mål for kristen fullkommenhet og bli Kristus lik.

Skal man komme videre i denne problemstillingen, må man slutte å flikke på det som er det teologiske grunnlag for mannlige prester (ingen betviler at det finnes), og så må man igjen ta opp spørsmålet offisielt – ikke bare ved å gjenta forbudet - men ved oppriktig søke om det finnes grunnlag for kvinnens Kristus-identitet og hennes Kristus-representasjon som «Herrens tjenerinne» i det ministerielle prestedømmet.

Prestens Kristus-representasjon blir ikke nødvendigvis kjønnsnøytral fordi om kvinner ordineres. Tvertimot vil de to ulike kjønn bidra til en utvidelse av forståelsen av Kristus - det vil tilføre et mer fullstendig lys over inkarnasjonens mysterium og Åpenbaringens refleksjon i presten, særlig under eukaristien der presten handler in persona Christi.