Halloween – en kristen fest?

Hva er egentlig opprinnelsen til Halloween?

Les mer
 

FAQ

Se også: Informasjon for skoleelever

OFTE STILTE SPØRSMÅL OM DEN KATOLSKE KIRKE

Er helgendyrkelse avgudsdyrkelse?

Apostelen Paulus forklarer hva avgudsdyrkelse er, nemlig å tilbe og dyrke det skapte istedenfor Skaperen (jf Rom 1,25). Det finnes forskjellige former for avgudsdyrkelse. Avgudsdyrkelse kan være at en behandler en skapning som om den er i besittelse av guddommelige attributter eller erstatter gudsdyrkelse med dyrkelse av noe skapt. Protestanter anklager ofte katolikker for å holde på med det når vi ærer helgener. Men ingen katolikk hevder at noen helgen er i besittelse av guddommelige egenskaper som allmakt, allvitenhet eller lignende. Det er en uendelig stor kløft mellom et menneske og Gud, mellom det skapte og skaperen. Hadde katolikker i sine bønner til Maria æret henne som ”himmelens og jordens skaper” ville det uten tvil ha dreid seg om avgudsdyrkelse, men det gjør vi ikke.

Noen mener at bare det å be til en helgen er avgudsdyrkelse. Men her blander en sammen begrepene ”be til” og ”tilbe”. Å tilbe vil si å ære Gud med den ære bare Gud kan vises. For eksempel er lovprisningen av Gud som Den Allmektige og Evige, en form for tilbedelse. Men å ”be til” noen betyr ganske enkelt at en spør om noe, eller kommer med en inntrengende anmodning. Det er innholdet i bønnen eller forespørselen som avgjør om den utgjør en form for avgudsdyrkelse. Ellers kan en jo ikke en gang be en venn om en tjeneste uten å synde.

Det er også viktig å huske på at ingen blir hellig av egen kraft. Det er Guds nåde som forvandler en synder til en helgen, og vi er alle kalt til å være helgener. Når en ærer helgener, ærer en indirekte Gud som ved sin nåde gjør oss hellige. ”Når du [Gud] kroner helgenene, kroner du dine egne gaver”, sier Den hellige Augustin. Når Moses tar av seg på bena fordi han står på hellig grunn, er det ikke først og fremst sanden under dem han ærer, men den Gud som har helliget sanden ved sitt nærvær. Det samme gjelder helgener. Maria var i seg selv et ganske ordinært menneske, men fordi Gud utvalgte henne til å være den nådefylte gudfødersken, har hun en spesiell plass i Hans frelsesverk. Alle ære som gis henne, gis altså indirekte til Kristus, for det er Han som har helliget henne ved å la henne bli sin mor.

Den desidert vanligste form for avgudsdyrkelse blant kristne er at vi setter noe skapt høyere enn vår relasjon til Gud. Verden er like full av lidenskaper som den er av mennesker, og ofte setter vi våre lidenskaper i form av penger, sex eller makt foran Gud. Slik avgudsdyrkelse er dessverre like vanlig blant katolikker som blant andre kristne.

Hvorfor ber ikke katolikker rett til Gud, men gjennom helgener?

Katolikker ber direkte til Gud. Å søke Gud gjennom bønn er helt essensielt i ens liv som kristen. Samtidig er enhver kristen en del av et større felleskap, Kirken. Dette fellesskapet ønsker Gud skal være preget av søskenkjærlighet, noe Johannes understreker:

”Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre. Ingen har noen gang sett Gud. Men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss.” (1 Johannes 4:11)

Av denne grunn oppfordres kristne gang på gang til å be for hverandre i Det nye testamente (se for eksempel Rom 15, 30; 2 Kor1,11; Ef 6, 18-20).

”Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.

For Gud er én og én mellommann er det mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv som løsepenge for alle. Slik var vitnesbyrdet da tiden var inne,” (1 Tim 2, 1-6)

I denne teksten ser vi at det ikke er noe motsetningsforhold mellom gjensidig forbønn blant kristne og Jesus Kristi unike rolle som mellommann mellom Gud og mennesker. Vi oppfordres til å be for alle mennesker, samtidig som det understrekes at all bønn hviler på den ene mellommann, Kristus Jesus.

Så langt er trossamfunn fra før reformasjonstiden enige med dem som ble etablert i og etter reformasjonen. Uenigheten dreier seg om hvorvidt en kan henvende seg også til avdøde kristne for å be om deres forbønn. Det er flere vers i skriften som tyder på det.

I Johannes’ Åpenbaring bærer de hellige i himmelen og englene de kristnes bønner, symbolisert ved røkelse, frem for Gud:

”Da det tok boken, falt de fire skapningene og de tjuefire eldste ned for Lammet. Hver av dem hadde en harpe og gullskåler fulle av røkelse, det er de helliges bønner. (…) En annen engel, som hadde et røkelseskar av gull, kom og stilte seg ved alteret. Han fikk en stor mengde røkelse som han skulle legge sammen med alle de helliges bønner på gullalteret foran tronen. Og fra engelens hånd steg det opp for Guds ansikt en sky av røkelse sammen med de helliges bønner.” (5,8; 8:3-4)

Det finnes ikke belegg i Bibelen for å lage et radikalt skille mellom folk som er sovnet inn i Kristus, og kristne som fortsatt lever på jorden. Vi er alle forenet i Kristus:

”For jeg er viss på at verken død eller liv (…) skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre” (Rom 8,38a; 39b)

Kirken som er Kristi kropp (Kol 1,18), finnes ikke bare her på jorden. Både himmel og jord sammenfattes i Guds Kirke, og Jesus hersker i begge verdener (Ef 1,10; 20-22). Etter at forfatteren av Hebreerbrevet har betraktet store forbilder i troen som Abraham og Moses, skriver han at slike avdøde trosforbilder utgjør en stor ”sky av vitner omkring oss ” (12,1). Vi har i Den nye pakt allerede kommet frem til løftet fedrene bare kunne skimte med troens øyne:

”Nei, dere er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til ti tusener av engler, til en høytidsfeiring, til forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen. Dere er kommet til en dommer som er alles Gud, til åndene av de rettferdige som har nådd fullendelsen, til Jesus, mellommannen for en ny pakt, og til det rensende blodet som taler sterkere enn Abels blod.” (Hebr 12,22-24).

Det er med dette sinnelag at katolikker tillater seg å be avdøde kristne om forbønn. Allerede nå er ordene begynt å gå i oppfyllelse: ” Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?” (1 Kor 15,5)

Hvilke mariadogmer finnes, og hvor står de i Bibelen?

Kirken har ikke mange mariadogmer, men det viktigste er at hun er Guds mor. Dette dogmet illustrerer hvordan det vi lærer om Maria ikke kan forstås isolert fra Kristus. Bibelen lærer at Kristus er fullt ut menneske og fullt ut Gud, derfor kan vi kalle Maria Guds mor

De andre mariadogmene hører også sammen med det vi tror om Jesus, selv om det ikke synes så tydelig. Den viktigste læren om Maria uttrykkes i dogmene om at hun er evig jomfru (før og etter Jesu fødsel), at hun er unnfanget uten arvesynd og at hun er tatt opp til himmelen ved slutten av sitt jordiske liv. I dogmet om at hun er unnfanget uten arvesynd, heter det at dette skjedde på grunn av Kristi frelsesverk. Maria ble så å si frelst fra synden ”på forskudd”, men hun er like fullt frelst av Kristus, akkurat som vi. Hun er tatt opp i Himmelen med sjel og legeme slik alle frelste en gang skal bli. Det som er skjedd med henne, viser hvordan fullendelsen av Kristi frelsesverk skal være. Kroppen skal også få sin plass hos Gud i himmelen.

Disse mariadogmene finner man ikke direkte i Bibelen, men vi tror heller ikke at det er nødvendig. Det vesentlige er at det finnes belegg utenfor Bibelen som viser at den tro dogmene uttrykker alltid har vært en del av Kirkens tro, og at denne tro ikke er i motsetning til Bibelen. ”Bibelen-alene” prinsippet finner vi ikke i Bibelen. Når den overlevering vi har mottatt fra apostlene og de første generasjoner med kristne, ikke er i motsetning til Bibelen, er det ikke et problem at Kirken formulerer slike læresetninger i senere tid. Læresetninger eller dogmer formuleres først når det oppstår uenighet om den lære de uttrykker.

Hva slags bibelsyn har Den katolske kirke?

I Islam ses Koranen som selve Guds åpenbaring. I kristendommen er det Kristus som er Guds endelige og fulle åpenbaring, ikke Bibelen. Bibelen omhandler åpenbaringshistorien, men den er ikke i seg selv en åpenbaring. Kristendommen er således ingen ”bokreligion” slik Islam kan sies å være det.

Bibelen er en bok satt sammen av flere bøker skrevet av ulike forfattere med flere århundrers mellomrom. Disse forfatterne var inspirert av Gud. Det er Kirken som har avgjort hvilke bøker som er inspirert av Gud og en del av Bibelen. Bibelen er Kirkens bok, det kristne fellesskapets bok. Derfor ser katolikker på Bibelen som en viktig kilde til kunnskap om Guds åpenbaring i Kristus, men man setter ikke egne tolkninger av den opp mot Kirkens tro for øvrig.

Hvorfor skrifte til en prest når man kan gå direkte til Gud?

Dette henger sammen med vårt kirkesyn. Som kristne er vi ikke bare individer som forholder seg til Gud direkte. I dåpen blir vi helliggjort ved å innlemmes i Kirken, i Kristi Legeme, som Paulus kaller Kirken. Som i en kropp er vi som lemmer på Kristi kropp uløselig knyttet sammen med Gud og med hverandre. Den enes handlinger, gode eller dårlige, påvirker hele fellesskapet. Synd er derfor ikke bare et privat anliggende. Den enkeltes synd påvirker helligheten til hele fellesskapet. I skriftestolen har presten to sentrale funksjoner ved at han representerer Kristus og fellesskapet, og det er på vegne av begge disse at han sier til den angrende synder ”så forlater jeg deg dine synder…”. Skriftemålet gjenoppretter relasjonen til Gud, men også til fellesskapet. Disse to tingene er uløselig knyttet sammen. Etter Jesu oppstandelse viser han seg for disiplene: ”Så åndet han på dem og sa: ’Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen deres synder, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt’”(Johannes 20, 22–23).

Tror dere virkelig at brød og vin forvandles til kjøtt og blod?

Da Jesus ble døpt, leser vi at Den hellige ånd kom ned over Ham i en dues skikkelse (Lukas 3:22). Det folk så var altså en fugl med vinger og fjær. Men skriften forteller oss at bak denne ytre fremtredelsesformen skjulte det seg en annen og guddommelig virkelighet: Guds handlende kraft, den tredje person i treenigheten. Gud kan altså åpenbare seg selv for mennesker skjult bak naturlige skikkelser.

Katolikker tror det samme skjer i nattverden. Helt vanlig brød og vin blir ved et guddommelig mirakel forvandlet slik at det vi mottar under messen, ikke lenger er brød og vin, men Kristi kropp og blod skjult bak brødets og vinens skikkelser. Nattverdselementenes ytre fremtredelsesform forandrer seg ikke, men virkeligheten bak dem forandres fra helt vanlig brød til Jesus Kristus selv.

Dette synet på nattverden er ikke unikt for Den katolske kirke. Det er felles for alle kristne trossamfunn som har røtter fra før reformasjonen. I de første tusen årene etter at Jesus grunnla sin kirke, leter en forgjeves etter kristne som trodde at nattverden bare var en symbolsk brødbit og en skvett med vin. Troen på at en reell forvandling finner sted i nattverden, var universell. Egentlig er dette ikke rart, for Jesus er krystallklar i Bibelen:

”Men den som spiser min kropp og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag. For min kropp er sann mat, og mitt blod er sann drikk. Den som spiser min kropp og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham. Slik den levende Far har sendt meg, og jeg lever ved ham, slik skal også den som spiser meg, leve ved meg.” (Johannes 6:54-57)

Det mange ikke vet, er at Den norske Kirkes lære også sier at brød og vin faktisk blir Jesu legeme og blod i nattverden selv om lutheranerne bruker andre teologiske termer. Luther selv hadde et helt realistisk nattverdssyn, og kritiserte dem som mente det bare dreide seg om symboler.

Hvorfor finnes det ikke kvinnelige prester i den katolske kirke?

Grunnen til at kvinner ikke kan bli prester, ligger ikke i at de ikke ville kunne ”gjøre jobben”. Kvinner fyller viktige oppgaver i Kirken, også på det sjelesørgeriske og administrative plan, oppgaver som i norsk sammenheng ofte ses på som ”presteoppgaver”. Det å være prest i Den katolske kirke er ingen jobb, det er et kall fra Gud. Prestetjenesten er sakramental, og man trer inn i embetet gjennom ordinasjonens sakrament. Prestens fremste oppgave er å feire sakramentene for og med de troende.

Kirken tror det er Guds ønske at denne tjenesten skal utføres kun av menn. Vi begrunner dette ut i fra både Skriften og Tradisjonen. Presteembetet ble innstiftet i nattverdssalen da Jesus innenfor rammen av det jødiske påskemåltidet befaler apostlene å ”gjøre dette til minne om ham”. Det jødiske påskemåltidet ble som regel feiret av hele familien, men Skriften gir oss ikke grunnlag for å si at det var andre tilstede enn de 12 apostlene denne kvelden. Det var de som fikk dette oppdraget, og ga det videre til nye menn gjennom bønn og håndspåleggelse. Dette er beskrevet i Apostlenes gjerninger (6 1-7), og historiske kilder fra det første århundret og senere bevitner at denne praksisen har vært konstant gjennom hele Kirkens historie. Fordi kvinner aldri har blitt viet til prester, i katolsk forstand av ordet, sa pave Johannes Paul II i 1995 at Kirken ikke har myndighet til å endre dette.

Dette er ikke særkatolsk lære. Bare de protestantiske kirkesamfunnene har kvinnelige prester, ingen av kirkene med kontinuerlig tradisjon tilbake til de første kristne århundrer, har det.

At kvinner ikke kan bli prester, er ikke det en etterlevning fra gamle dager?

Jesus levde i en annen tid hvor kvinner hadde en annen stilling. Det er sant, men det er også sant at Jesus selv brøt med alle disse normene: han hadde kvinnelige disipler (ikke apostler), han snakket med kvinner på gaten, og det var kvinner han først viste seg for etter sin oppstandelse.

Kirken i de første århundrene levde i en hellenistisk (gresk) kultur hvor kvinner hadde rituelle/liturgiske funksjoner i templene. Det ville ikke vært oppsiktsvekkende om den tidlige Kirke selv hadde valgt kvinner til slike oppgaver om de trodde at dette var i samsvar med Jesu vilje, men det gjorde de ikke. Den katolske kirke er trofast mot dette. Dette er ikke særkatolsk lære. Bare de protestantiske kirkesamfunnene oppstått fra 1500-tallet og utover, har kvinnelige prester.

Hva er forskjellen på ”katolismen” og vanlig kristendom?

Du mener nok ”katolisismen” :). Den katolske Kirke har over 1 milliard medlemmer og er verdens største kristne trossamfunn. Statistisk sett er det derfor katolisismen som er den ”vanlige kristendommen”, selv om det er lett å glemme det her i Norge hvor vi er en minoritet. Selve ordet ”katolsk” – som er gresk – kan forresten oversettes med ”vanlig” i betydningen ”universell” og ”altomfattende”. På engelsk kan ordet ”catholic” brukes om andre forhold enn de kirkelige. ”He has a very catholic taste of music” betyr ikke at personen er tilhenger av katolsk kirkemusikk, men at han har sans for mange typer musikk. Se også artikkelen Hvorfor er Kirken noe helt spesielt for en katolikk?

Hvorfor behøves en kirke når en har Bibelen man kan lese i selv?

Tanken om at en kan komme frem til sannhets erkjennelse alene ved å lese Bibelen, var fremmed for de første kristne. Peter skrev at ”en ikke [kan] tyde noe profetord i Skriften på egen hånd.” (2 Peter 1,20). Da den etiopiske hoffmannen møtte evangelisten Filip, spurte Filip: ” Forstår du det du leser?” og svaret var ”Hvordan skal jeg kunne forstå, når ingen forklarer det for meg?” (Apostlenes Gjerninger 8,30-31). Troen blir en realitet ved forkynnelse (Romerne 10,14-15), ikke ved at en sitter alene i skogen og forsøker å tolke flere tusen år gamle skrifter på egen hånd.

Bibelen er ikke ment som en katekisme, men er en samling skrifter som er blitt til i forskjellige historiske sammenhenger. Én slik sammenheng ser vi i Paulus første brev til korinterne, som ble skrevet blant annet fordi folk i menigheten benyttet nattverdsmåltidet som en anledning til å proppe seg med mat og drikke seg fulle (se 1 Kor 11,20-21). Det er ingenting som tyder på at Paulus hadde tenkt seg at brevet skulle være en innføring i kristen tro for utenforstående. De aller fleste bøker i Det nye testamente ble skrevet til folk som allerede var kristne og ofte ut fra helt spesifikke grunner. De første kristne fikk sin systematiske trosundervisning på en annen måte – i det kristne fellesskapet, i Kirken. Tenker vi etter, er det som oftest slik i dag også. Hvem har vi lært kristendom av? Det er de færreste som har lært det bare ved å lese bibelen for seg selv.

At Kirken har guddommelig autoritet, er tydelig i Det nye testamente. Jesus, som ga sin Kirke autoritet til å ”binde og løse” (Matteus 16,19; 18,18), gikk faktisk så langt som å si til sine disipler at ”den som hører dere, hører meg, og den som forkaster dere, forkaster meg. Men den som forkaster meg, forkaster ham som har sendt meg.” (Lukas 10,16). Han lovet å være med den ”alle dager inntil verdens ende” (Matteus 28:20). Paulus kaller Kirken, ikke Skriften, for ”sannhetens støtte og grunnvoll” (1 Timoteus 3,15). Den samme Kirken som skulle kunngjøre Guds ”mangfoldige visdom… for maktene og åndskreftene i himmelrommet” (Efeserne 3:10).

Det er også på sin plass å minne om at det er Kirken som gjenkjente hvilke bøker som hører hjemme i Bibelen og som har bevart den gjennom århundrene. Bibelen kom ikke dalende ned fra himmelen i bokform, og det finnes ingen inspirert innholdsfortegnelse i den. Dersom Kirken ikke har spesiell myndighet fra Gud til å ta slike avgjørelser, er det heller ingen grunn til å stole på at den gjorde de rette valgene da den gjenkjente Bibelens bøker.

Til sist kan vi se på den sørgelige tilstanden kristendommen befinner seg i dag. Den er tilsynelatende håpløst fragmentert ned til tusenvis av trossamfunn hvorav de fleste påberoper seg Bibelen som øverste autoritet, men ikke klarer å bli enige med hverandre om hva den faktisk lærer, selv i elementære spørsmål. Dette kaoset av forskjellige trossamfunn er et direkte resultat av at en har forkastet både Kirkens autoritet og den større Tradisjonen som Skriften er en del av.

Tror ikke dere katolikker på frelse gjennom gjerninger?

Nei, det gjør vi ikke. Tilbudet om frelse er helt og holdent en ufortjent gave som Gud tilbyr oss i Kristus. Gud er den som frelser. Gjennom nåden, som er Guds gave, har mennesket tilgang til frelsen. Nåden setter oss i stand til å gjøre gode gjerninger. Vi kan se på de gode gjerningene som uttrykk for vår tro og at Guds nåde er virksom. Nåden gjør det mulig å synliggjøre troen gjennom måten vi lever på. Derfor kan vi lese i Jakobs brev:

”Hva hjelper det, søsken, om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? Sett at en bror eller søster ikke har klær og mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: «Gå i fred, hold dere varme og spis dere mette» – hva hjelper det, dersom dere ikke gir dem det kroppen trenger? Slik er det også med troen: Har den ikke gjerninger, er den rett og slett død. Kanskje vil noen si: «Du har tro, jeg har gjerninger.» Vis meg din tro uten gjerninger, så vil jeg ut fra gjerningene vise deg min tro.” (Jakobs brev 2,14-18)

Frelsen er ingen prestasjon. Det er ikke slik at om vi ”gjør nok” eller for den saks skyld ”tror nok”, blir vi frelst.

Jeg skjønner ikke hvordan dere kan si at paven er ufeilbarlig, han er jo bare et menneske!

Peter – den første pave – var en svak mann som fornektet Jesus da de dramatiske hendelsene med arrestasjon og korsfestelse skremte ham. Likevel var det Peter Jesus utpekte som leder for Kirken. Når den første paven – direkte håndplukket av Frelseren selv – kunne være så svak, har katolikker et realistisk syn også på senere paver. Likevel tror vi at Kristus – for at ikke Kirken skal falle fra hverandre i uenighet og splittelse – har beskyttet paveembetet på en overnaturlig måte mot å ta feil i lærespørsmål. Vi tror at når Gud har gitt en åpenbaring, har han også gitt oss muligheten til å vite hva denne åpenbaringen er og til å bevare den gjennom tidene. Vi tror ikke at Gud vil tillate at åpenbaringen ”blir mistet” i løpet av Kirkens historie ved at Kirken begynner å lære feil, men at alle mennesker til alle tider, også vi i dag, skal kunne ha tilgang til den ekte åpenbaringen. Det er blant annet dette som ligger i Jesu ord til Peter i Matt 16,18 ”Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den”.

Ikke alt paven sier, betraktes som ufeilbarlig – eksempelvis skal ikke den til enhver tid sittende paves syn på øl, biler og fotball regnes som kirkelig lære. Men dersom det oppstår usikkerhet om et viktig trosspørsmål, kan paven uttale seg om saken på en måte som er bindende for alle katolikker. Vi sier at paven i en slik situasjon ”uttaler seg ex cathedra”, dvs. ”fra lærestolen. En slik uttalelse vil også tydelig understreke hva den er; det vil si både at paven sier at han har til hensikt å uttale seg ufeilbarlig, og også nøyaktig hva han snakker om. Derfor er ufeilbarlige uttalelser formulert så presist som mulig. Verken vår nåværende pave eller Johannes Paul 2. har uttalt seg under henvisning til sin ufeilbarlighet, rett og slett fordi det ikke har vært behov for det. Ufeilbarligheten beror altså ikke på den enkeltes pave personlige egenskaper, men er et løfte som Kristus har knyttet til selve paveembetet.

Hvorfor anerkjenner dere ikke andre kirker som likeverdige? Kan ikke den ene kirken være like god som den andre?

Dette spørsmålet må modifiseres fordi utgangspunktet er feil. Vi tror at Jesus grunnla én kirke, det kommer klart frem i Skriften, og alle kristne enes nok om det, men hva betyr dette begrepet ”kirke”? Vår forståelse av ”kirke” innebefatter vår lære om kirkens hierarkiske struktur (med paven i spissen), helgener, skjærsilden, sakramentene og mye mye mer. Så når vi sier ”kirke”, tenker vi også på alle disse tingene. Kirken er både en synlig og en usynlig realitet, og det må være samsvar mellom disse to aspektene.

Sier vi at Kirken er én, må det også være én som er dens fremste leder – vi kaller ham paven. Vi ser i Skriften at Jesus først gir denne oppgaven til Peter. Under reformasjonen brøt de reformerte kirkesamfunn med denne forståelsen av hva Kirken er. Så når vi katolikker sier ”Kirken”, tenker vi på noe annet enn for eksempel en norsk lutheraner legger i begrepet. Fordi vi respekterer at ikke alle er enige med oss i vår forståelse av hva Kirken er, kan vi ikke bruke det samme ordet og dermed late som om vi snakker om den samme tingen. Vi tvinger ikke vår terminologi på noen.

Om noen vil kalle seg en kirke, står de fritt til det, men før vi som kristne har nådd en felles forståelse av hva Kirken er, kan vi ikke bruke det samme ordet på alle slags ulike sammenslutninger av dem som kaller seg kristne. Noen kristne deler nesten hele vår forståelse av Kirken, som alle de ortodokse kristne. Vi bruker derfor ordet ”kirke” om dem og er enig om det meste, som sakramentene og preste- og bispetjenesten. Andre har definert seg lenger bort fra vår forståelse, som vi mener er den opprinnelige.

Finnes det karismatiske katolikker?

Den katolske kirke tror ikke at Åndens spesielle nådegaver døde ut med apostlene slik en del protestantiske trossamfunn gjør. Vi tror at Den hellige ånd fortsatt gir sine spesielle nådegaver til kristne slik han selv vil (1 Kor 12,11) og at han har gjort det gjennom Kirkens to tusen år lange historie. Slik sett kan en si at alle katolikker er karismatiske.

Dette betyr ikke at alle katolikker opplever å motta alle Åndens gaver. Paulus skriver:

”I kirken har Gud for det første satt noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere. Noen har fått gaven å gjøre mektige gjerninger, andre har fått nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å lede og til ulike slag tungetale. Er vel alle apostler? Er alle profeter? Er alle lærere? Gjør vel alle under? Har alle nådegaver til å helbrede? Taler alle i tunger? Kan alle tyde tungetale?” (1 Kor 12,28-30)

Men ordet karismatisk karakteriserer ikke lenger bare kristne som tror Den hellige ånds nådegaver eksisterer i dag. Det har også fått en annen betydning. En tenker ofte på en bevegelse som oppstod på 1900-tallet blant protestanter, pinsebevegelsen, og dens store innflytelse i den kristne verden. Det finnes vel knapt noe trossamfunn som ikke i større eller mindre grad har blitt influert av denne karismatiske bevegelsen.

Blant katolikker startet den karismatiske fornyelsesbevegelsen på en studentrettrett i Pittsburgh i 1967. Der hevdet mange studenter og fakultetsmedlemmer ved Duquesne University at de opplevde Den hellige ånds nærvær på en helt spesiell måte.

Blant protestanter kalles denne opplevelsen gjerne ”åndsdåp”. I Den katolske kirke har en valgt å bruke begrepet ”salvelse med Den hellige ånd” for å unngå forvirring. Årsaken er at for katolikker skjer den egentlige åndsdåpen en eneste gang, ved fermingens sakrament hvor en mottar Guds gave, Den hellige ånds innsegl.

En salvelse av Ånden tolkes av katolikker i fornyelsesbevegelsen som en manifestasjon av de gaver som alt er gitt gjennom innvielsessakramentene, dåpen og fermingen. Gud ønsker å la sin nåde eksistere i overflod i vår sjel, men ofte setter vi hindringer i veien for Ham. Når en lar Gud få slippe til, kan dette gi en voldsom opplevelse av Guds kjærlighet og nærvær i tillegg til selve gavene (helbredelse, tungetale, profetisk tale m.m.).

Men katolikker i den karismatiske fornyelsesbevegelsen skiller altså mellom den objektive åndsdåpen (fermingens sakrament som alle katolikker tilbys) og den subjektive manifestasjonen av gavene samt opplevelsen av Guds kjærlighet i ens indre (salvelsen med Den hellige ånd).

Siden 1967 har denne bevegelsen, med Vatikanets velsignelse, spredd seg innad i Den katolske kirke og omfatter i dag om lag 120 millioner katolikker. Det er ikke obligatorisk å være en del av den, og det finnes forskjellige oppfatninger om bevegelsen blant katolikker. Men fra øverste hold i Kirken har en konsekvent stilt seg positiv til bevegelsen, selv om en understreker nødvendigheten av å holde fast ved sin katolske identitet. Kirken og Ånden ligger til grunn for den karismatiske bevegelsen, ikke motsatt.

Hvor i Bibelen står det noe om paven?

Ordet ”pave” brukes aldri i Bibelen, men hele grunnlaget for paveembetet finner vi i Bibelen. Jesus velger 12 apostler. De lever sammen med ham i tre år, og er dermed de som vet mest om Jesu liv og budskap. Blant disse 12 viser Bibelen oss at Peter har en særstilling. Det er til Peter Jesus sier:

- “ Og det sier jeg deg: Du er Peter; på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.” (Matt 16,18-19)

- ”Fø mine lam!»(…) Jesus sier: Vær hyrde for mine sauer! Jesus sier til ham: Fø mine sauer!” (se Joh. 21,15-17)

Det er også Peter som er den første som får gå inn I den tomme grav etter Jesu oppstandelse. Johannes, som kommer først frem, venter utenfor og lar Peter gå inn først (se Joh. 20,1-7).

Det er Peter som står frem for folket på pinsedag etter at apostlene har mottatt Den hellige ånd (se Apg 2, 14).

Under møtet i Jerusalem hvor apostlene og de eldste var samlet for å avgjøre om alle kristne måtte følge de jødiske lover og skikker, ser vi at Peter også her har en nøkkelrolle (Apg 15, 1-35).

De fleste bibelforskere, uavhengig av kirketilhørighet, er i dag enige om at Peter hadde en spesiell stilling i den første disippelflokken. Uenigheten begynner når man ser på fortsettelsen. Protestantiske teologer vil vanligvis mene at Peters stilling ikke ”gikk i arv” til noen andre, men opphørte ved hans død. Vi katolikker (og dels de ortodokse, men på en litt annen måte) mener derimot at oppdraget Peter mottok, ble overtatt av hans etterfølgere like til i dag.

Det faktum at det med en gang etter Peters død velges en stedfortreder for ham og at denne praksisen har fortsatt like frem til i dag, viser at de første kristne mente at hans embete er villet og opprettet av Kristus selv. Pavens fremste oppgave er å fremme enhet i hele den verdensomspennende kirke og være enhetens symbol. Ser vi på den tidlige kirkehistorie, ser vi at både Kirken i øst og vest vendte seg til biskopen av Roma (paven) for å få en avgjørelse når det var uenighet om Kirkens lære eller praksis.

Hva i all verden er skjærsilden? Jeg har ikke funnet noe om det i bibelen.

Når kristne ved dåpen blir født på ny (Johannes 3, 3-5.22), begynner en vandring med Jesus hvor vi gradvis likedannes med Ham. Denne prosessen kalles i Bibelen for helliggjørelse, og er en forutsetning for at vi en dag skal kunne leve sammen med Gud (Hebreerbrevet 12,14). En himmelsk tilstand innebefatter ikke mennesker som fortsatt synder (Åpenbaringen 21,27), ellers ville død og lidelse heller aldri ta slutt (Romerbrevet 6,23). Samtidig vet vi at vi neppe er fullkomne den dagen vi ligger på dødsleiet. Ettersom vi skal være fullkomne den dagen vi oppstår i Guds nærvær, forutsetter dette en renselse, en forvandling som finner sted før vi opplever å se Gud.

I forbindelse med skjærsilden lærer Den katolske kirke tre ting:

  1. Det finnes en renselse etter døden
  2. Denne innebærer en form for smerte eller ubehag
  3. Gud hjelper de som renses som respons på levende kristnes handlinger (forbønn)

Det finnes ikke noe lære som sier at skjærsilden er et sted eller at den tar tid (vi vet ikke hvordan tid fungerer i livet etter dette). Det er de tre punktene ovenfor som utgjør hele Den katolske kirkes definerte lære om skjærsilden. At det må være en renselse før en kommer inn i himmelen, følger logisk av at vi skal være syndfrie i himmelen, men ikke er det her på jorden.

Det finnes også flere vers i Bibelen som bekrefter Den katolske kirkes trosoverlevering om skjærsilden:

”Deretter samlet han [Juda] inn penger blant alle sine menn og fikk inn nærmere 2 000 drakmer sølv. Disse pengene sendte han til Jerusalem for at det der kunne bæres fram et syndoffer. Det var riktig og klokt gjort og viste at han regnet med oppstandelsen fra de døde. For dersom han ikke hadde ventet at de falne skulle stå opp, hadde det vært unødvendig og tåpelig å be for de døde. Dessuten hadde han for øye den herlige lønn som venter dem som dør i troen på Gud – en from og gudfryktig tanke! Derfor ordnet han med dette sonofferet for de døde, så de kunne bli løst fra sin syndeskyld.” (2 Makkabeerbok 12,43-45)

I denne teksten ønsker altså Juda å hjelpe dem som har dødd ”i troen på Gud” og venter en ”herlig lønn”, med forbønn, så de kan bli løst fra sin syndeskyld! Dette er helt i samsvar med Den katolske kirkes lære om renselsen i livet etter dette. Nå skal det sies at protestanter ikke anerkjenner denne boken som hellig skrift (selv om vi vet at den var en del av Kirkens bibel lenge før reformasjonen). Ikke desto mindre ser vi at dette er en meget gammel tanke som eksisterte lenge før Den katolske kirke og middelalderen.

Går vi over til Det nye testamente, får vi også en pekepinn:

”Den som sier et ord mot Menneskesønnen, skal få tilgivelse. Men den som sier mot Den hellige ånd, skal ikke få tilgivelse, verken i denne verden eller i den kommende.” (Matt 12,32)

Hvorfor understreker Jesus at en ikke vil få tilgivelse for denne synden i denne verden eller den kommende med mindre det faktisk er mulig å få tilgivelse for synder i den kommende slik 2 Makkabeerbok lærer? Dersom det er umulig å få tilgitt noen synd i livet etter, ville det være helt overflødig å påpeke dette.

I Lukas 12,58-59 sier Jesus:

”Når du går til øvrigheten med din motpart, skal du gjøre hva du kan for å komme overens med ham mens dere ennå er på veien. Ellers trekker han deg for dommeren, dommeren overgir deg til innkreveren, og innkreveren kaster deg i fengsel. Jeg sier deg: Du slipper ikke ut derfra før du har betalt til siste øre!”

Fortapelsen er evig, så hva snakker Jesus egentlig om her? Den katolske kirke forstår det slik at hvis vi stjeler penger fra vår neste, får vi tilgivelse for denne synden mot Guds bud som slikt tyveri er, når vi søker Hans tilgivelse. Da slipper vi det evige motserningsforhold til Gud som synden forårsaker i sjelene våre. Samtidig har synden også en timelig dimensjon. Synden var også mot vår neste, ikke bare mot Gud, og her skylder vi å gjøre opp for oss. Gjør vi ikke det, vil vi måtte betale ”til siste øre”. Det er med andre ord ikke slik at vi kan stjele, be om tilgivelse og beholde tjuvegodset. Vi må forsøke å godtgjøre den timelige skade vi har forvoldt, eller selv ta konsekvensene for det. Gud tillater at timelige konsekvenser kommer over oss for å lære oss å ikke synde. Kristi korsoffer er ikke en tilgivelsesautomat.

Den dagen vi skal stå for dommen, skal Gud prøve våre gjerninger. Hva var egentlig motivasjonen bak dem? Gode motiver som kjærlighet til Gud og vår neste? Dårlige motiver som ønske om anseelse fra andre? Paulus sammenligner våre gjerninger med et byggverk som skal prøves med ild og skriver:

”Om det byggverket noen har reist, blir stående, skal han få sin lønn. Dersom det brenner opp, må han lide tapet. Selv skal han bli frelst, men bare som gjennom ild.” (1 Kor 3,15)

Bildet er av en person som ser hele sitt livsverk, alt det gode han har gjort, ramle sammen rundt seg som et hus i brann, men han klarer å berge livet ved å flykte ut gjennom ilden. Den gode nyheten er altså at han overlever (blir frelst), men frelsen blir som gjennom ilden (med smerte).

Det er til syvende og sist Guds nærvær og Guds gjerning i oss som virker rensende. Derfor er sjelene i skjærsilden ikke skilt fra Gud. Tvert i mot er han nær dem med sin kjærlighet. Skjærsilden er ikke et slags ”mini-helvete”.

Skjærsilden har vært en nyttig inntektskilde for Den katolske kirke. Er det ikke på tide å avskaffe denne grusomme ubibelske læren?

Som vi har sett, er ikke læren om skjærsilden ubibelsk, den er en trossannhet. Den katolske kirke trekker ikke tilbake sannheter. Det som var sant i går, er sant i dag og forblir sant i morgen selv om det noen ganger er behov for å uttrykke det bedre enn det er gjort før eller finne nye ord for å bli forstått i en ny tid.

Læren om skjærsilden er heller ikke grusom, men sier noe om et positivt menneskesyn. Vi tror at mennesket virkelig har mulighet til å bli fullkomment, og at dette er Guds ønske for oss. Han vil ikke at vi skal ”stoppe på halvveien”, som de fleste av oss gjør her på jorden, han har større ambisjoner! Det er derfor han fortsetter å forvandle de fleste av oss med sin kjærlighet etter vår død.

Sannheter opphører ikke å være sanne selv om noen har tjent penger på dem. Det er riktig at skjærsildens og avlatens betydning ble overdrevet under reformasjonstiden. Å motta avlat som takk for pengegaver, er også kritikkverdig, og ble av den grunn avskaffet.

Den katolske kirke er altså tilhenger av å avskaffe urett og misbruk som stundom oppstår i en kirke som tross alt består av mennesker. Men den verken kan eller vil oppgi det oppdraget den har fått av sin grunnlegger, Jesus Kristus: å forvalte de trossannheter som én gang for alle er overgitt til de hellige (Judas’ brev, 3).

Hvorfor ikke bare skjære vekk alle særkatolske ting og komme inn til den egentlige kristne kjerne?

Men hvem skal avgjøre når vi har kommet inn til den såkalte ”kjernen”? Du? Jeg? Onkel Bjarne i Arendal? Uten en felles autoritet som paven og biskopene vil kristendommen aldri kunne bli noen felles sak, men en haug med sekter som aller kiver om hvem som har funnet ”kjernen”. De såkalte særkatolske tingene er en del av fylden i Guds åpenbaring til oss, og man kan aldri ta en del vekk fra denne fylden uten å skape ubalanse i helheten og redusere troens skjønnhet.

Hvorfor kan ikke jeg gå til nattverd i en katolsk messe når jeg er kristen, men ikke katolikk?

Grunnen til det ligger først og fremst i at vår nattverdsforståelse ikke kan isoleres i forhold til vår kirkeforståelse. Når en katolikk mottar nattverden (som vi gjerne kaller kommunion), sier samtidig vedkommende ja til kirkeforståelsen og ønsket om å leve i fullt fellesskap (kommunion) med den kirke som vi tror ledes av paven. Bønnene i messen gjør denne sammenhengen klar. Vi ber bl.a.: ”Skjenk den din fred, verne samle og styr den over hele jorden, i enhet med din tjener, vår pave N. Og vår biskop N.” (fra den første eukaristiske bønn) ”Kom ihu, Herre, din Kirke over hele jorden, så du kan gjøre den fullkommen i kjærlighet, i enhet med vår pave N., og vår biskop N. Og med hele ditt presteskap.” (fra den andre eukaristiske bønn). Ved å velge å stå i et annet kirkesamfunn, viser man ved sitt valg at man ikke ønsker det som det her bes for i nattverdsbønnen.

Nattverden er enhetens sakrament og en synliggjøring av vår selvforståelse som kirke. Når vi ikke vil gi nattverden til de som selv har stilt seg selv utenfor dette fellesskapet og denne forståelsen, er det fordi vi respekterer at ikke alle kristne er enige med oss. Ved å dele ut nattverden til dem som ikke er en del av det synlige fellesskapet, påtvinger vi andre vår forståelse. Det blir ikke riktig. Ingen som ved sine valg viser at de ikke ønsker å stå i fullt fellesskap med Kirkens lære, kan gå til nattverden, det gjelder både katolikker og ikke-katolikker.

Er det ikke veldig sneversynt å mene at bare dere har rett?

La det først være nevnt at Kirken verdsetter – og noen ganger også beundrer og tar lærdom av – alt som er sant og godt i andre kristne trossamfunn og i andre religioner (Katekismens artikkel 843).

I Vesten har det i det siste blitt udannet å mene at én ting kan være mer sant og riktig enn en annen ting. Men to gjensidig motstridende ideer kan ikke være like sanne samtidig. Mener man det, tror man egentlig ikke på noe. Som katolikker prøver vi jo nettopp å tro på noe, nemlig Guds konkrete åpenbaring i tid og rom. Troen knytter dermed an til historiske hendelser, og kan ikke reduseres til generell åndelighet, som nok ville vært mindre anstøtelig for et større norsk publikum. Derfor er det matematisk nødvendighet mer enn sneversynthet når vi påpeker at det ikke er likegyldig hvilket trossamfunn man tilhører.

Men, som sagt, dette betyr ikke at vi mener at det ikke finnes sannhet og godhet utenfor Den katolske kirke. I forhold til andre kirker og trossamfunn ser vi at vi ofte har mye felles; med enkelte har vi nesten alt felles. Og noen ganger uttrykker vi samme sannhet, men med ulikt språk. Derfor er det viktig med seriøs, respektfull og utholdende dialog for å forklare hva vi mener og forstå andres syn, finne ut i hvilken grad vi er enige og om de ulike synspunktene mer utfyller enn motsier hverandre. Det vi avviser, er en relativisme som sier at alt er like sant eller feil eller at det er umulig å vite hva som er sant.

Foto: iStockphoto