Den katolske kirkes katekisme

Tredje kapitel: Mennesket gir Gud svar

142. (1102) Ved sin åpenbaring "henvender den usynlige Gud, ut fra sin kjærlighets fylde, seg til menneskene som til sine venner og søker omgang med dem".135 Det eneste fyldestgjørende svar på henvendelsen er tro.

143. (2087) Ved troen underkaster mennesket Gud sin forstand og sin vilje. Med hele seg sier mennesket ja til Gud som åpenbarer seg.136 Den Hellige Skrift kaller menneskets gjensvar til Gud som åpenbarer, "troens lydighet".137

1. artikkel: Jeg tror (1814-1816)

I. Troens lydighet

144. Å ad-lyde (lat.: ob-audire) i tro er i frihet å underkaste seg det ord som har lydd, fordi sannheten i det borges for av Gud som er sannheten selv. Abraham er den modell på lydighet som Skriften holder frem for oss. Jomfru Maria er lydighetens fullkomne fullbyrdelse.

Abraham - "alle troendes far"

145. (59, 2570, 489) I sin store lovprisning av forfedrenes tro fremhever Hebreerbrevet særskilt Abrahams tro: "I tro var det Abraham lød Guds kall til å dra ut til det land han skulle få i arv og eie; han drog avsted, uten å vite hvor han kom hen" (Hebr 11, 8).138 I tro levde han som innflytter og fremmed i det lovede land139. I tro var det Sara fikk kraft til å unnfange den sønn som var blitt lovet. I tro var det Abraham frembar sin enbårne sønn som offer.140

146. (1819) Abraham svarer altså helt til Hebreerbrevets forklaring av hva tro er: "Tro - det er å ha sikkerhet for det en håper på, full visshet om den virkelighet vi ikke ser" (Hebr 11, 1). "Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til gode som rettferdighet" (Rom 4, 3).141 Takket være at Abraham ble "styrket i sin tro" (Rom 4, 20), ble han "far til alle dem som kommer til tro" (Rom 4, 11).142

147. (839) Det Gamle Testamente vitner i rikt monn om slik tro. Hebreerbrevet priser i høye ordelag de gamles forbilledlige tro "som gav dem deres ry" (Hebr 11, 2. 39). Men "Gud forutså noe enda bedre, med tanke på oss", nemlig den nåde å tro på Hans Sønn, Jesus, Han "som er de troendes fører og fullender" (Hebr 11, 40; 12, 2).

Maria - "salig er hun som trodde"

148. (494, 2617, 506) Maria er den som på fullkomment vis etterlever troens lydighet. I tro tok Maria imot det budskap og det løfte engelen Gabriel bragte, for hun trodde at "ingenting er umulig for Gud" (Luk 1, 37).143 Hun samtykket og sa: "Jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg som du har sagt" (Luk 1, 38). Elisabet hilste henne med ordene: "Salig er hun som trodde at det Herren hadde sagt til henne, skulle gå i oppfyllelse" (Luk 1, 45). Det er for hennes tros skyld at alle slekter skal prise henne salig.144

149. (969, 507, 829) Marias tro vaklet aldri livet igjennom, og det like inn i den siste prøvelse145 da hennes sønn Jesus døde på korset. Aldri tvilte hun på "fullbyrdelsen" av Guds ord. Derfor ærer Kirken i Maria troens fulle utfoldelse.

II. "Jeg vet hvem jeg har satt min tro til" (2 Tim 1, 12)

Tro på Gud alene

150. (222) Å tro innebærer for det første at mennesket gir Gud sitt personlige ja-ord; samtidig innebærer det å gi sin tilslutning til hele den sannhet Gud har åpenbart, og det siste kan ikke løses fra det første. Fordi tro i kristen forstand både er et personlig ja til Gud og en tilslutning til den sannhet Han har åpenbart, er den noe annet enn det å ha tiltro til et menneske. Det er verdig og rett å lite fullt og helt på Gud og tro alt Han sier. Det er tåpelig og dumt å sette slik lit til svake skapninger.146

Tro på Jesus Kristus, Guds Sønn

151. (424) For den kristne er det å tro på Gud det samme som å tro på Ham Han har utsendt, Hans "elskede Sønn", Han som har all Hans yndest (Mark 1, 11); Gud har sagt at vi skal lytte til Ham.147 Herren sa selv til sine disipler: "Tro på Gud, og tro på meg" (Joh 14, 1). Vi kan tro på Jesus Kristus fordi Han selv er Gud, Ordet blitt kjød: "Gud har ingen noensinne sett; men den enbårne Sønn, som dveler i Faderens favn, han har vist oss hvem han er" (Joh 1, 18). Fordi Han "har sett Faderen" (Joh 6, 46), er Han den eneste som kjenner Ham, og som kan åpenbare Ham.148

Tro på Den Hellige Ånd

152. (243, 683, 232) Det er umulig å tro på Jesus Kristus uten å ha fått del i Den Hellige Ånd. Det er Den Hellige Ånd som åpenbarer for menneskene hvem Jesus er. For "ingen kan si: "Jesus er Herre", uten ved Den Hellige Ånd" (1 Kor 12, 3). "For Ånden trenger til bunns i alle ting, selv dybdene i Gud. (...) Så vet da heller ingen annen enn Guds Ånd hva som bor i Gud" (1 Kor 2, 10-11). Bare Gud kjenner Gud fullt ut. Vi tror på Den Hellige Ånd fordi Han er Gud.

Uten opphør bekjenner Kirken sin tro på én Gud, Fader, Sønn og Hellig Ånd.

III. Troens kjennetegn

Troen er en nåde

153. (552, 1814, 1996, 2606) Da St. Peter bekjente at Jesus er Kristus, Sønn av den levende Gud, sa Jesus at dette hadde ikke "kjøtt og blod" åpenbart for ham, "men min Far i himlene" (Matt 16, 17).149 Troen er en gave fra Gud, en overnaturlig evne Han gir i menneskets indre ("virtus infusa"). "Denne tro er uoppnåelig uten Guds nåde, som både går forut for menneskets innsats og ledsager den, uoppnåelig uten Den Hellige Ånds indre bistand, som beveger hjertet og omvender det til Gud, åpner sinnets øyne og gir "alle den indre glede det er å motta sannheten og skjenke den sin tro"".150

Troen er en menneskelig handling

154. (1749, 2126) Det er umulig å tro uten ved nåde og med Den Hellige Ånds indre bistand. Men det er like sant å si at å tro er en helt ut menneskelig handling. Det er ingen motsetning hverken mellom menneskets frihet eller dets forstand og det å ha tiltro til Gud og tro at det Han har åpenbart, er sant. Allerede i forholdet mennesker imellom strider det ikke mot vår verdighet å tro det andre sier om seg selv og sine hensikter, og å stole på deres løfter (som f. eks. når en mann og en kvinne gifter seg), slik at vi kan gå inn i et gjensidig forhold til dem. Derfor strider det enda mindre mot vår verdighet "ved troen å underkaste sin forstand og sin vilje Gud som åpenbarer",151 slik at vi kan gå inn i et nært fellesskap med Ham.

155. (2008) I troen samarbeider menneskets forstand og vilje med den guddommelige nåde: "Å tro vil si at forstanden gir sin tilslutning til den guddommelige sannhet på viljens befaling, tilskyndet av Gud ved nådens hjelp".152

Tro og forstand

156. (1063, 2465, 548, 812) Motivet for å tro er ikke at de åpenbarte sannheter fremtrer som sanne og fornuftsmessige i lys av vår naturlige fornuft. Vi tror "på grunn av Guds autoritet som åpenbarer, Han som hverken kan villedes eller villede". "Men for at vår tros gudsdyrkelse skulle være i pakt med fornuften, ville Gud at Den Hellige Ånds indre bistand skulle ledsages av ytre vitnesbyrd ("argumenta") om Hans åpenbaring".153 Slik har det seg at Kristi og de helliges mirakler,154 profetiene, Kirkens utbredelse og hellighet, dens fruktbarhet og varighet "er sikre tegn på Åpenbaringen som er tilpasset alles forstand". De er "motiv for å tro" som viser at troens tilslutning "på ingen måte er sjelen som beveger seg i blinde".155

157. (2088) Troen er viss, ja, sikrere enn menneskers viten, fordi den bygger på Guds eget Ord som ikke kan lyve. Sant nok, de åpenbarte sannheter kan forekomme dunkle for menneskets fornuft og erfaring, men "den visshet som det guddommelig lys gir, er større enn hva den naturlige fornuft kan gi".156 "Tusen vanskeligheter utgjør ikke en eneste tvil".157

158. (2705, 1827, 90, 2518) "Troen søker å forstå":158 det er innebygget i troen å ville kjenne bedre Ham som den troende har skjenket sin tro, og bedre forstå det Han har åpenbart; dypere kjennskap fører til sterkere tro, en tro mer glødende av kjærlighet. Troens nåde åpner "hjertets øyne" (Ef 1, 18) slik at en bedre kan fatte innholdet i det som er åpenbart, det vil si hele Guds råd til frelse og troens mysterier og deres forbindelse, innbyrdes og med Kristus, Han som er midtpunktet i det åpenbarte mysterium. "Og for å føre til en dypere forståelse av Åpenbaringen, fullkommengjør Den Hellige Ånd stadig troen ved sine gaver".159 Eller, etter et munnhell fra St. Augustin: "Jeg tror for å forstå, og jeg forstår for å tro bedre".160

159. (283, 2293) Tro og vitenskap. "Selv om troen står over vitenskapen, kan det aldri oppstå noen virkelig uoverensstemmelse mellom dem. Siden det er den samme Gud som åpenbarer mysteriene og skjenker tro, og som har opplyst menneskets sinn med fornuftens lys, kan ikke Gud fornekte seg selv, og heller ikke kan sannhet motsi sannhet".161 "En systematisk forskning innenfor alle grener som følger en autentisk vitenskapelig fremgangsmåte og respekterer de moralske grunnregler, vil derfor aldri komme i virkelig konflikt med troen. Det som hører skaperverket til, og det som hører troen til, har nemlig Gud som felles opphav. Den som ydmykt og utholdende prøver å fravriste naturen dens hemmeligheter, ledes på et vis - om enn kanskje ubevisst - av Guds hånd, som opprettholder alle ting og gjør dem til hva de er".162

Troens frihet

160. (1738, 2106, 616) For å være menneskeverdig "må det troens gjensvar mennesket gir Gud, være frivillig. Derfor må ingen tvinges til å gi troen sin tilslutning. Det ligger i selve troens natur å være en fri handling".163 "Gud kaller mennesket til å tjene Ham i ånd og sannhet; men selv om dette kallet er en samvittighetsforpliktelse, ligger det ingen tvang i det. (...) Dette ble fullt ut klart i Kristus Jesus".164 For selv om Kristus oppfordret til tro og omvendelse, tvang Han aldri noen. "Han vitnet om sannheten, men Han ville aldri betvinge sine motstandere med makt. Hans rike (...) utbredes ved den kjærlighet som Kristus, opphøyet på korset, trekker alle mennesker til seg ved".165

Troens nødvendighet

161. (432, 1257, 846) Å tro på Jesus Kristus og på Ham som har utsendt Ham til vår frelse, er nødvendig for å få del i frelsen.166 "Fordi det "uten tro er umulig å være etter Guds sinn" (Hebr 11, 6) og få arvelodd som sønner, kan umulig noen bli rettferdiggjort uten tro, og ingen oppnår det evige liv "uten den som holder ut til enden" (Matt 10, 22; 24, 13)".167

Troens utholdenhet

162. (2089, 1037, 2061, 2573, 2849) Troen er Guds frie gave til mennesket. Vi kan miste denne gaven, slik St. Paulus advarer Timoteus om: "Kjemp den gode strid, med tro og god samvittighet. Ja, det er fordi de har latt sin samvittighet fare at enkelte har forlist sin tro" (1 Tim 1, 18-19). For å leve, vokse og holde ut inntil enden i tro må troen næres av Guds Ord. Vi må bønnfalle Herren om å gi oss større tro;168 troen må være "virksom i kjærlighet" (Gal 5, 6)169, bæres av håp170 og være rotfestet i Kirkens tro.

Troen er begynnelsen på det evige liv

163. (1088) Troen gir oss en forsmak på gleden og lyset i det salige syn som er målet for vår pilegrimsvandring her nede. Da skal vi se Gud "ansikt til ansikt" (1 Kor 13, 12), "slik som han er" (1 Joh 3, 2). Troen er altså allerede her og nå begynnelsen på det evige liv:

Mens vi allerede her betrakter troens velsignelser, som i et speilbilde, er det som vi alt nå eide det vidunderlige troen lover vi en dag skal fryde oss ved.171

164. (2846, 309, 1502, 1006) Men ennå "lever vi i troen, vi ser ikke tingene selv" (2 Kor 5, 7), og vi kjenner Gud "som i et speil, et gjenskinn" og "glimtvis" (1 Kor 13, 12). Troen ståler i lysskjæret fra Ham den tror på, men ofte leves den i mørke. Den kan settes på prøve. Den verden vi lever i, synes ofte fjernt fra det troen lover; ondskap og lidelse, urettferdighet og død synes å motsi Det Glade Budskap. Slike erfaringer kan få troen til å vakle og setter den på prøve.

165. (2719) Det er da vi må vende oss til troens vitner: Abraham som trodde, "og mot alt håp satte sitt håp" (Rom 4, 18); Jomfru Maria som "vandret frem i tro",172 og gikk like inn i "troens natt",173 idet hun fikk del i Sønnens død og i gravens mørke natt. Og mangfoldige andre trosvitner finnes det: "Og når vi nå har slik en sky av vitner omkring oss, la oss kvitte oss med alt som tynger, med synden, som stadig vil tvinge seg inn på oss, og med utholdenhet fullføre det løp som er satt opp for oss, med blikket festet på ham som er de troendes fører og fullender, Jesus" (Hebr 12, 1-2).

2. artikkel: Vi tror

166. (875) Å tro er en personlig handling, nemlig menneskets frie svar til Gud som åpenbarer seg. Men å tro er ikke en isolert handling. Ingen kan tro alene, slik som ingen kan leve alene. Ingen har gitt seg selv troen, like lite som noen har gitt seg selv livet. Den som tror, har tatt imot troen fra andre, og må gi den videre til andre. Den kjærlighet vi bærer til Jesus og til våre medmennesker, driver oss til å tale om vår tro til andre. Hver enkelt troende er som et ledd i den lange kjede av troende. Jeg kan ikke tro uten at de andres tro bærer meg, og ved min tro hjelper jeg til med å bære andres tro.

167. (1124, 2040) "Jeg tror":174 dette er Kirkens tro som personlig bekjennes av hver enkelt troende, særlig i dåpen. "Vi tror":175 dette er Kirkens tro, slik den bekjennes av biskopene, forsamlet til kirkemøte, eller vanligere, av de troendes liturgiske forsamling. "Jeg tror": dette er også Kirken, vår Mor, som svarer Gud i tro, og som lærer oss å si: "Jeg tror", "vi tror".

I. "Herre, se på din Kirkes tro"

168. (1253) Det er i første rekke Kirken som tror, og som på den måten bærer, nærer og støtter min tro. Det er i første rekke Kirken som overalt i verden bekjenner Herren ("Deg bekjenner Kirken over hele jorden som sin Herre", synger vi i "Te Deum"), og det er sammen med Kirken og i Kirken at også vi trekkes med og bekjenner: "Jeg tror", "vi tror". Det er gjennom Kirken vi mottar troen og det nye liv i Kristus i dåpen. I Den Romerske Ritualbok stiller den som forretter, katekumenen følgende spørsmål: "Hva søker du i Guds Kirke?" Svar: "Troen". - "Hva gir troen deg?" - "Det evige liv".176

169. (750, 2030) Frelsen kommer fra Gud alene; men siden det er gjennom Kirken vi mottar troens liv, er hun vår mor: "Vi tror Kirken som vår nye fødsels mor, og ikke på Kirken som om hun var opphav til vår frelse".177 Fordi Kirken er vår mor, er det også hun som oppdrar oss i troen.

II. Troens språk

170. (186) Vi tror ikke på formuleringer, men på den virkelighet de uttrykker, og som troen gjør oss i stand til å "røre ved". "Den troendes trosakt stopper ikke ved det sagte, men ved den virkelighet som blir utsagt".178 Denne virkelighet nærmer vi oss imidlertid ved hjelp av troens utformuleringer. De gjør det mulig å uttrykke troen og å bringe den videre, å feire den i fellesskap, å ta den opp i seg og å leve av den stadig mer.

171. (78, 857, 84, 185) Kirken, som er "sannhetens støtte og grunnvoll" (1 Tim 3, 15), bevarer trofast "den tro som én gang for alle er blitt overgitt til de hellige" (Jud 3). Det er Kirken som bevarer minnet om Kristi Ord, og som overleverer bekjennelsen av apostlenes tro fra slekt til slekt. På samme måte som en mor lærer sine barn å snakke, og dermed å forstå og meddele seg, slik lærer Kirken, vår mor, oss troens språk for å føre oss til å gripe og leve ut troen.

III. Den ene tro

172. (813) I århundrer har Kirken uten opphør, på alle slags språk, i alle slags kulturer, folkeslag og nasjoner, bekjent sin ene tro, den tro den har tatt imot fra den ene Herre, formidlet gjennom den ene dåp, grunnfestet som den er i ovebevisningen om at hele menneskeslekten bare har én Gud og Far.179 St. Ireneus av Lyon, som vitner om denne tro, sier:

173. (830) "For Kirken, selv om den er spredt over hele jorden like til verdens ende, bevarer omsorgsfullt den tro den har tatt imot fra apostlene og deres disipler, som om den bodde i ett og samme hus; den tror på samme måte, som om den hadde én og samme sjel og ett og samme hjerte; den forkynner og fører denne tro videre med én røst, som hadde den én og samme munn".180

174. (78) "For selv om tungemålene er forskjellige verden over, er innholdet i Tradisjonen ett og det samme. Og de Kirker som er i Germania, kjenner ingen annen tro og ingen annen Tradisjon, heller ikke de som er blant iberierne, heller ikke de som er blant kelterne, heller ikke de som er i Orienten, eller i Egypt, eller i Libya, heller ikke de som er i verdens midte".181 "Kirkens budskap er derfor sannferdig og trygt, for det er hos den at den ene vei til frelse strekkes over hele jorden."

175. "Denne tro vi har tatt imot fra Kirken, bevarer vi omsorgsfullt, for ved Guds Ånds virke, lik en kostbar skatt i et vakkert kar, forynges den og fornyer det kar den bæres i".182

Kort sagt

176. Troen er hele menneskets personlige ja til Gud som åpenbarer seg. Den innebærer at menneskets forstand og vilje gir sin tilslutning til Guds selvåpenbaring i ord og gjerning.

177. Å tro er derfor dobbeltsidig: vi tror på personen og på sannheten - på sannheten av tiltro til den person som går god for den.

178. Vi skal ikke tro på noen annen enn Gud, Fader, Sønn og Hellig Ånd.

179. Tro er en overnaturlig gave fra Gud. For å kunne tro har mennesket behov for Den Hellige Ånds indre bistand.

180. Å tro er en menneskelig handling som er bevisst og fri, og som er i samsvar med menneskets verdighet.

181. Å tro er en kirkelig handling. Kirkens tro går forut for, avføder og nærer vår tro. Kirken er alle troendes mor. "Ingen kan ha Gud til Far som ikke har Kirken til mor".183

182. "Vi tror alt det som inneholdes i Guds Ord, skrevet eller overlevert, og som Kirken sier skal tros som åpenbart av Gud".184

183. Å tro er nødvendig for å bli frelst. Herren selv sier: "Den som tror og lar seg døpe, skal bli frelst, men den som ikke tror, skal bli fordømt" (Mark 16, 16).

184. "Troen er en forsmak på den erkjennelse som skal gjøre oss salige i det kommende liv185".

av Webmaster publisert 03.12.2007, sist endret 03.12.2007 - 11:17