Den katolske kirkes katekisme

3. artikkel: I Kirkens tid

2623. (731) Pinsedag ble løftets Ånd utgydt over disiplene som "var samlet alle som én" (Apg 2, 1), og som ventet på Ham idet "alle som én fortsatte (...) trofast å komme sammen for å be" (Apg 1, 14). Ånden som underviser Kirken og minner den om alt det Jesus har sagt,88 skulle også komme til å forme dens bønneliv.

2624. (1342) I urmenigheten i Jerusalem "fortsatte (de troende) trofast å følge apostlenes undervisning, og trofast tok de også del i fellesskapet, i brødsbrytelsen og i bønnene" (Apg 2, 42). Denne rekkefølgen særpreger Kirkens bønn: den bygger på den apostoliske tro, stadfestes av kjærligheten og næres i eukaristien.

2625. (1092, 1200) Disse bønnene er i første rekke slike som de troende hører og leser i Skriftene, men de ber dem, særlig Salmene, i lys av deres fullendelse i Kristus.89 Den Hellige Ånd som på denne måten minner den bedende Kirke om Kristus, fører den også til hele sannheten og inspirerer nye formuleringer av troen, formuleringer som gir uttrykk for Kristi ufattelige mysterium slik det virker i Hans Kirkes liv, sakramenter og sendelse. Disse utformuleringene utvikles i de store liturgiske og åndelige tradisjoner. Bønnens former, slik de er åpenbart i de apostoliske og kanoniske Skrifter, blir normative for kristen bønn.

I. Velsignelse og tilbedelse

2626. (1078) Velsignelse er uttrykk for understrømmen i kristen bønn: den er møtestedet mellom Gud og mennesket; i den forenes Guds gave og menneskets gjensvar; de kaller på hverandre. Velsignelsesbønnen er menneskets svar på Guds gaver: siden Gud velsigner, kan menneskehjertet igjen velsigne Ham som er kilden til all velsignelse.

2627. (1083) Det er to grunnformer hvor denne understrømmen kommer til uttrykk: snart stiger den, båret av Den Hellige Ånd, ved Kristus til Faderen (vi velsigner Ham fordi Han har velsignet oss);90 snart nedber den Den Hellige Ånds nåde som, ved Kristus, stiger ned fra Faderen (det er Han som velsigner oss).91

2628. (2096-2097, 2559) Tilbedelse er den første holdning mennesket inntar når det innser at det er en skapning for sin Skaper. Den opphøyer Herrens storhet som har skapt oss,92 og Frelserens allmakt som frir oss fra det onde. Den er sinnet som kaster seg ned for "herlighetens konge" (Sal 24, 9-10), og taus ærefrykt i nærvær av den Gud "som alltid er større".93 Tilbedelsen av den tre ganger hellige Gud, verdig til å elskes over alle ting, fyller oss med ydmykhet og gir oss frimodighet når vi bønnfaller Ham om hjelp.

II. Bønn om hjelp

2629. (396) Bønnfallelsen benytter seg i Den Nye Testamente av et ordtilfang som er rikt på nyanser: å be om, bønnfalle om, be inntrengende om, påkalle, rope til, skrike om hjelp og til og med kjempe "bønnens strid".94 Men den vanligste form, fordi det er den som er mest nærliggende, er å be om hjelp. Det er ved denne formen for bønn vi lever ut vår bevissthet om det forhold vi står i til Gud: som skapninger er vi ikke vårt eget opphav, heller ikke herre over motgang eller vårt eget endemål, men fordi vi er syndere, vet vi som kristne at vi vender oss bort fra vår Far. Å be om noe er allerede å vende tilbake til Ham.

2630. (2090) Det Nye Testamente kan knapt sies å inneholde klagebønner, noe som forekommer hyppig i Det Gamle Testamente. I Kristus er Kirkens bønn allerede nå båret av håp, selv om vi fremdeles lever i forventning og hver dag må omvende oss. Den kristne bønn om hjelp springer ut av andre dyp, og det er dette St. Paulus kaller sukk: skapningen som "stønner i fødselsveer" (Rom 8, 22), og også vi sukker "mens vi i lengsel venter på at vårt legeme skal bli kjøpt fri, for vår frelse er ennå noe vi håper på" (Rom 8, 23-24), og endelig Den Hellige Ånds "sukk som ord ikke kan gjengi", og som "kommer vår avmakt til unnsetning, for selv vet vi ikke å be slik som vi burde" (jfr. Rom 8, 26).

2631. (2838) Å be om tilgivelse er det første som melder seg når man vil be om noe (jfr. tolleren: "Vær meg synder nådig", Luk 18, 13). Dette er innledningen til en bønn som er rett og ren. Tillitsfull ydmykhet fører oss på nytt inn i lyset fra samfunnet med Faderen og Hans Sønn Jesus Kristus, og samfunnet med hverandre;95 "og hva vi enn ber ham om, skal vi få" (1 Joh 3, 22). Å be om forlatelse er inngangen til den eukaristiske liturgi og til den personlige bønn.

2632. (2816, 1942, 2854) Hjertet i den kristne bønn er lengsel og søken etter riket som kommer, slik Jesus har lært oss.96 Det finnes en rangorden i det vi ber om: først om at riket må komme, deretter om det som trenges for å ta imot det og samarbeide i dets komme. Å samarbeide i Kristi og Den Hellige Ånds sendelse, som nå er Kirkens sendelse, er gjenstand for den apostoliske menighets bønn.97 Slik er det Paulus, apostelen fremfor noen, ber, og dette viser oss hvordan alle Kirkers guddommelige omsorg skal besjele all kristen bønn.98 Ved å be arbeider alle døpte for at riket skal komme.

2633. (2830) Når man på denne måten har del i Guds frelsende kjærlighet, forstår man at alle behov kan bli gjenstand for bønn. Kristus som tok alt opp i seg for å gjenløse alt, herliggjøres når vi ber Faderen om noe i Hans navn.99 Det er i forvissningen om dette at Jakob100 og Paulus formaner oss til å be uavlatelig.101

III. Forbønn

2634. (432) Å gå i forbønn er å be om noe slik at vi ber i samsvar med Jesu bønn. Det er Han som er den ene forbeder hos Faderen for alle mennesker, særlig for syndere.102 "Derav følger også at han helt og fullt kan frelse dem som går gjennom ham til Gud; alltid lever han og kan gå i forbønn for dem" (Hebr 7, 25). Den Hellige Ånd "går selv i forbønn for oss (...), og hans forbønn for de hellige svarer til Guds egen vilje" (Rom 8, 26-27).

2635. (2571, 2577) Å gå i forbønn for, å be om noe for en annen, har siden Abrahams tid særpreget det hjerte som er i samklang med Guds miskunn. I Kirkens tid er de kristnes forbønn delaktig i Kristi forbønn: den er uttrykk for de helliges samfunn. I forbønnen setter ikke den som ber sin "egen velferd høyest, men (har) tvert imot øye for de andre" (Fil 2, 4), ja, han ber til og med for dem som gjør ondt mot ham.103

2636. (1900, 1037) De første kristne menigheter levde intenst i denne formen for å dele med andre.104 Slik er det apostelen Paulus gjør dem delaktige i sin tjeneste for Evangeliet,105 men han går også i forbønn for dem.106 Kristnes forbønn kjenner ingen grenser: "for alle mennesker, for landsstyrerne" (1 Tim 2, 1), for forfølgerne,107 for deres frelse som forkaster Evangeliet.108

IV. Takksigelsesbønn

2637. (224, 1328, 2603) Takksigelse kjennemerker Kirkens bønn. Ved å feire eukaristien gir Kirken sin egenart til kjenne og blir mere det den er. For i frelsesverket setter Kristus skapningen fri fra synd og død for å hellige den på nytt og føre den tilbake til Faderen, til Hans herlighet. Takksigelsen fra lemmene på legemet har del i Hans takksigelse som er hodet for legemet.

2638. På samme måte som når man ber om noe, kan hver hendelse og ethvert behov også bli gjenstand for takksigelse. Paulusbrevene begynner og avsluttes ofte med en takksigelse, og Herren Jesus er alltid med i den. "Lev uten opphør i bønn, og takk Gud under alle forhold. For dette er hva Gud, gjennom Kristus Jesus, vil dere skal gjøre" (1 Tess 5, 18). "Vær trofaste i bønnen, vær våkne, og glem ikke å takke" (Kol 4, 2).

V. Lovprisningsbønn

2639. (213) Lovprisning er den form for bønn som mest umiddelbart anerkjenner at Gud er Gud. Den lovsynger Ham for Hans egen skyld, hinsides det Han gjør, bare fordi HAN ER. Den har del i saligheten til de rene av hjerte som elsker Ham i troen før de ser Ham i herligheten. Gjennom den forener Ånden seg med vår ånd for å bevitne at vi er Guds barn,109 Han vitner om den enbårne Sønn som vi har fått barnekår ved og som vi herliggjør Faderen gjennom. Lovprisning tar opp i seg alle andre former for bønn og bærer dem frem for Ham som er deres kilde og mål: "Én Gud, vår Far, fra hvem alt kommer og for hvem vi er til" (1 Kor 8, 6).

2640. St. Lukas nevner ofte i sitt Evangelium undring og lovprisning i forbindelse med Kristi undergjerninger. Han understreker dette også ofte i forbindelse med de Helligåndens gjerninger som Apostlenes gjerninger er: menigheten i Jerusalem,110 den lamme som blir helbredet av Peter og Johannes,111 mengden som priser Gud,112 hedningene i Pisidia som "gav seg til å prise Herrens ord" (Apg 13, 48).

2641. (2587) "Syng salmer, hymner og Åndens sanger med hverandre. Ja, syng og spill av fullt hjerte for Herren" (Ef 5, 19; Kol 3, 16). På samme måte som de inspirerte forfattere av Det Nye Testamente leste de første kristne menigheter Salmenes bok med nye øyne og lovsynger der Kristi mysterium. Fornyet av Ånden lager de også hymner og sanger ut fra den uhørte begivenhet Gud har fullbyrdet i sin Sønn: Hans inkarnasjon, Hans død som beseiret døden, Hans oppstandelse og himmelferd til Faderens høyre hånd.113 Det er fra dette under i frelsens økonomi at doksologien, lovprisningen av Gud, stiger opp.114

2642. (1137) Åpenbaringen av "det som snart skal skje", Johannes Åpenbaring, bæres av sangene fra den himmelske liturgi,115 men også av forbønnene til "vitnene" (martyrene: Åp 6, 10). Profetene og de hellige, alle de som på jorden ble drept for vitnesbyrdet om Jesus,116 den uhorvelig store mengde av dem som er kommet fra den store trengsel og gått foran oss inn til riket, synger lovsangen til Hans herlighet som sitter på tronen, og Lammet.117 I samfunn med dem synger også Kirken på jorden disse sangene, i tro og under prøvelser. Troen, når den ber og går i forbønn, håper mot alt håp og sier takk til "himmellysenes Far", som "bare fullkomne gaver" kommer fra (jfr. Jak 1, 17). Slik er troen ren lovprisning.

2643. (1330) Eukaristien inneholder og uttrykker alle former for bønn: den er hele Kristi legemes "rene offer" "til ære for Hans navn";118 den er, ifølge Vestens og Østens tradisjoner, selve "lovprisningsofferet".