Arvo Pärt – en musikkens mystiker

 Av sr. Ragnhild Marie Bjelland OP. Først trykket i St. Olav kirkeblad, nr. 5/2012.

«Jeg har oppdaget at det er tilstrekkelig om en enkelt tone spilles vakkert. Denne tonen, stillheten eller tausheten, beroliger meg. Jeg arbeider med lite materiale, med én stemme, med to stemmer. Jeg bygger av enkelt stoff, av en treklang, en bestemt tonekvalitet. De tre klangene i en treklang minner om klokker. Derfor har jeg kalt det Tintinnabuli.» (Arvo Pärt)

Arvo Pärt blir født 11. september 1935 i Paide, en småby i nærheten av Tallinn, i Estland Han starter sin musikkopplæring allerede som sjuåring, og begynner å komponere som fjortenåring.

I 1944 blir Estland okkupert av Sovjetunionen, og dette kommer til å ha stor innflytelse på Pärt både privat og profesjonelt. Han starter sin musikkutdannelse i 1954, men må bryte av grunnet militærtjeneste – som han for øvrig avtjener som oboist og trommeslager i militærkorpset. I 1957 forsetter han studiene, bl.a. under professor i komposisjon Heino Eller.

I studietiden lar han seg inspirere av de store russiske neoklassiske komponistene Sjostakovitsj og Prokofjev, samt Belà Bartók, men etter hvert trekkes han mer og mer mot tolvtoneteknikken. Pärt avslutter studiene sine i 1963, og er allerede da en både velansett og profesjonell komponist. Under sitt siste studieår mottar han en pris for sitt verk ”Our Garden” en kantate for barnekor, og et oratorium ”Stride of the world.”
 
Søken etter stil
I perioden etter studietiden og frem mot 1976 beveger Pärt seg mellom temmelig forskjelligartete stilarter, men finner ikke helt feste i noen av dem; han komponerer svært lite i denne tiden. På begynnelsen av 70–tallet bruker han sin tid til å studere både gregoriansk sang, ”Notre Dame-skolen” og annen vokalmusikk av ulike kategorier. ”Notre Dame-skolen” betegner en gruppe komponister som arbeidet i eller ved Notre-Dame katedralen i Paris i tidsrommet ca. 1160 til ca 1250, og på den musikken de skrev.

I 1970 konverterer Pärt til den russisk-ortodokse kirke. Konversjonen betegner også en endring for ham som komponist, han finner sin stil og blir mer produktiv.

Den offisielle oppfatningen av Pärts verk før 1976 er svært divergerende og beveger seg nærmest mellom ekstremene; noen verk blir lovprist (Credo 1968), mens andre får helt motsatt mottagelse.'

Tintinnabuli
I 1976 er Pärt på banen igjen, denne gangen med et helt nytt kompositorisk image; han gir selv denne stilen navnet ”Tintinnabuli-stilen”. Målet med denne teknikken er å innsnevre og begrense klangmaterialet, la kun det vesentligste bli stående. Uten at jeg her skal gå inn på den temmelig komplekse måten teknikken er bygget opp på, kan jeg litt ukomplisert og forhåpentligvis begripelig skissere at det dreier seg om to parallelle stemmer, bestående av en dur- eller molltreklang, og en melodistemme. Den siste går ikke nødvendigvis i samme toneart som den første. Det konstante og stillestående i treklangen symboliserer evigheten, mens melodien og dens dynamikk står for tidens forgjengelighet.

Etter mange års personlig kamp mot de sovjetiske myndighetene og deres politikk, kapitulerte Arvo Pärt og flyttet med kone og to barn, først til Wien, deretter til Berlin, etter å ha fått østerrikisk statsborgerskap. Han flyttet tilbake til Estland omkring årtusenskiftet og bor nå vekselvis i Berlin og Tallinn.

Hvem er så denne komponisten for oss som lyttere?

”Mindfulness”
Å lytte til Pärt er intet mindre enn å gå inn i en dyp meditasjon; gjennom musikken hans føres vi inn i oss selv på et nesten forunderlig vis; musikken er i like stor grad mystikk som musikk, og selv den mest urolige sjel vil finne ro om man virkelig lytter. Å lytte til Pärt er også å ville gå inn i dette mystikkens rom; musikken egner seg definitivt ikke som bakgrunnsmusikk; da får den en form for motsatt effekt og virker den anmassende, brysom og ensformig. Kort sagt; Arvo Pärt krever litt av oss som lyttere – ikke minst konsentrasjon.

Å lytte til Pärt er å åpne sitt eget sinn; det skjer noe inne i en mens man lytter.
For tiden er det mye snakk om ”Mindfulness”, en form for meditasjonsteknikk. Definisjonen av denne meditasjonsformen (hentet fra nettstedet ”Himmelreiser”) får meg til å trekke linjer til Pärt: ”Mindfulness eller ‘oppmerksomt nærvær’ som det kalles i Norge, er en holdning kjennetegnet av en aksepterende oppmerksomhet på det som skjer i øyeblikket. Målet er ikke at oppmerksomheten aldri skal vandre eller at hodet skal tømmes for tanker, men at vi er oppmerksomme på det som skjer i kropp og sinn og møter det med aksept og vennlighet.”

Med dette som ledetråd blir det betydelig lettere å nærme seg Pärt.

Stiller krav
Om det på mange måter er både fordringsfullt og krevende å lytte til Pärt, er det, om mulig, ennå vanskeligere å prøve å beskrive musikken hans – eller for den del, all musikk – med ord, Pärt er selv den første til å si dette:

”Jeg vet ikke hvordan man kan skrive om musikk. Man kan skrive om opplevelser, musikkens struktur, dens form og kanskje noe mer. Det er betydelig verre å overføre selve musikken til ord. Jeg tror at den sannhet som finnes i kunst og musikk danner en dyp og hemmelighetsfull resonans hos et menneske. Det skjer når man selv har behov for å finne sannheten og har evne til å kjenne igjen denne sannheten.”(Fra et intervju i den estiske avisen Postimees 1998.)

Pärts musikk har på meg samme effekt som Jon Fosses dramatikk: en invitasjon til å gå inn i store, åpne rom. Disse åpne rommene kan kanskje virke skremmende og ikke minst utfordrende, og det kan i første omgang kanskje virke enklest å unngå dem. ”Gå utenom, sa Bøygen” i Peer Gynt.

Pärt stiller krav til oss som lyttere, og han fører oss inn i mystikkens rom gjennom sin musikk. Å gå sammen med ham inn i hans musikks åpne rom, er på samme tid å gå inn i sine egne åpne rom, det er å ta imot invitasjonen til å kunne oppdage sitt eget dyp. Pärts musikk er en nøkkel som passer inn i det Sigrid Undset kalte ”menneskesinnets innviklede lås”.

Synlig religiøsitet
Etter konversjonen blir Pärts religiøsitet meget synlig i komposisjonene; ikke bare komponerer han verk til religiøse tekster, men rene instrumentalverk har ofte bønner notert inn i partituret, som f.eks i “Trishagion” (“Tre ganger hellig”), hvor man kan lese:

I Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn.
Gud, forbarm deg over meg, en synder.
Herre Jesu Kriste, Guds Sønn, for din allerhelligste Moders og alle helgeners forbønn skyld, forbarm deg over oss. Amen.

Arvo Pärt er en dyp og søkende sjel, og som komponist evner han å videreformidle sin dype tro til oss lyttere. Han legger aldri skjul på at prosessen er tung og arbeidskrevende:

”Jeg må stadig gjenoppdage meg selv. Det er en leting etter det som kan gi meg næring. Noen ganger er det en smertefull vandring ettersom veien er meget smal. Man må virkelig begrense seg hele tiden, beskjære det som finnes både inne i en selv og utenfor en selv. Dette avspeiler seg også i musikken. Når jeg ikke vet noe om en sak, må jeg tie. På den andre side: Når jeg har lært noe, om aldri så lite, da kan jeg fortelle om dette, men da meget kort, direkte og konsentrert, så nær den konsentrasjonen jeg befinner meg i som mulig. Sånn sett er kanskje notene mine en form for nøkkelord.” (Fra Buisson Ardent, Cahiers Saint-Siloune-L´Athonite nr 1 1995)

Tilstrekkelig
”Jeg har oppdaget at det er tilstrekkelig om en enkelt tone spilles vakkert. Denne tonen, stillheten eller tausheten, beroliger meg”, sier Pärt om sin egen musikk, og jeg tror nøkkelen for oss som lyttere ligger nettopp der. Lytt til den ene tonen, la dens skjønnhet åpne sinnet ditt. Lykkes vi som lyttere i dette, blir nettopp musikken hans beroligende.