Brev til Barabbas - En påskebetraktning

Av Nina Valsø (St. Olav nr. 3/94)

Kjære Barabbas!

Jeg må innrømme at dette brevet åpner med en løgn. "Kjære Barabbas" skriver jeg - som om slike talemåter kan skjule den sorgen navnet ditt fremkaller. Nei, kjær er du ikke. Sant å si har du alltid ergret meg. - Hvem var du, egentlig? - En irriterende bifigur i dramaet omkring Jesu død - en forbryter og kjeltring som forkludret det hele? Du må innrømme du slapp temmelig billig fra det! Du var dømt til døden og alle visste du var skyldig. Men du kom deg unna, i motsetning til et par andre kjeltringer som mistet livet den dagen…

I det siste har jeg forresten begynt å synes litt synd på deg. Du fikk aldri spille den heroiske rollen som forbryteren på korset. Du var ingen helt i dødens stund. Ynkelig lusket du vekk fra arenaen. Ingen minnes deg med ømme følelser. Du, Barabbas, du er historiens sorte får...

Hva følte du, tro, da du satt i cella og ventet på fullbyrdelsen av dommen? Anger? - Var det virkelig nødvendig å drepe den mannen i Jerusalem? Eller ble du bare revet med av opptøyene?

Husker du hvordan det var, Barabbas? Ei møkkete celle i Jerusalem by. Dagene gikk, og timen nærmet seg, -Barabbas, den fortapte! Barabbas uten håp! Gråt du noen gang? Ba du om et mirakel?

Vel, mirakelet kom. En dag stod vokteren i cella og sa: - Du skal ikke dø likevel! En mann som kaller seg jødenes konge, skal opp på korset i stedet for deg!

Det var ditt livs under, Barabbas!

Vokterne låste deg ut av cella. Ikke til døden, men til friheten.

Følte du deg ikke litt skyldbetynget over det som skjedde? Skjenket du noen gang en tanke til han som tok plassen din? Snek du deg gjennom byen i angst for å bli grepet på ny, eller løp du gjennom gatene i overstadig glede over den uventede benådningen.

Ut i frihet, Barabbas! Friheten som du ikke har fortjent…

Du synes kanskje der er rart at vi husker deg så lenge etterpå. Ja, du er skrevet inn i historien til evig tid, Barabbas, fordi du uten å vite det havnet midt i et guddommelig drama. Tror du meg, når jeg sier at du er den første i verden som fikk erfare frelsesmysteriet? Det var Gud selv som byttet plass med deg. Du husker kanskje mørket som senket seg over Jerusalem den dagen det skjedde? Det var Gud som sørget, Barabbas!

Ved denne henrettelsen talte Gud til oss på det eneste språket alle forstår: Han talte gjennom lidelsen.

Da Gud kom til verden som menneske, ble Han rabbi og forbilde, og velger du å være en av oss, kommer du ikke utenom lidelsen. Eller hva tror du, Barabbas? Kan et torturoffer søke trøst hos en som aldri har opplevd tortur? Kan de undertrykte, de forlatte og de skadeskutte fatte mot, hvis Mesteren ikke har gått foran og gitt lidelsen mening?

I vår tid er det mange som ikke tror at Jesus var Guds Sønn. De synes Vårherre kunne valgt en mer overbevisende måte å bruke sin guddommelighet på. Men Gud var ikke ute etter å briljere med sin guddommelighet. Tvert imot brukte Han blant annet deg, Barabbas, til å menneskeliggjøre dybden i frelsesdramaet: Du måtte arresteres. Du måtte i fengsel. Du måtte høre hammerslagene av kors som ble snekret. Alt dette, for å oppleve vendepunktet. Hadde Gud bare strøket ut misgjerningene våre i sine private bøker, ville vi aldri vist om det. Vi ville aldri møtt underet, aldri kjent skamen, aldri følt gleden over nåden, aldri lært at kjærligheten seiret over mørket. Kjærlighet. Er det ordet fremmed for deg, Barabbas? Da skal du huske at din eksistens er resultat av Guds kjærlighet.

Jesus døde for deg , Barabbas og for oss alle. Han kunne steget uskadd ned fra korset. I stedet valgte han å gå gjennom lidelsen, fordi han ville være et menneske i ytterste konsekvens. Men Jesus var også den udødelige Gud. Derfor kunne ikke dødsriket holde på Ham. Han beseiret døden slik at vi kan følge Ham der også. Ikke bare i lidelsen og døden, men også i oppstandelsen og det evige liv.

Jeg vet ikke hva som hendte deg siden, Barabbas. Ble du en ansett borger, eller gikk du til grunne i Jerusalems bakgater? Uansett skal du vite at du er like verdifull for Frelseren som røveren på korset. "I dag skal du være med meg i paradis", sa Herren. Ikke fordi røveren sonet sin straff. Men fordi han tok imot Guds ord.

Vi er alle en del av Guds frelsesplan, Barabbas. Vi feirer påsken til minne om dette. Og vi sier som røveren på korset:

"Jesus, husk på meg mår du kommer i ditt rike!"