St. Egidio-bevegelsen:Et kristent liv i de fattiges tjeneste

I de senere tiårene har det innenfor Den katolske kirke vokst frem en rekke nye grupper som ofte settes under samlebetegnelsen "de nye bevegelsene". I desember 1999 var Leonardo Emberti fra en av dem, St. Egidio-bevegelsen, på besøk i Oslo. Han traff blant annet medlemmer fra ulike katolske grupper som ønsket å få vite mer om denne bevegelsen, som er kjent for sitt arbeid for fattige og for megling i internasjonale konflikter. Av Heidi Øyma

Kan du si oss litt om St. Egidios historie?

Bevegelsen har fått navnet etter kirken som har vært vårt samlingspunkt, og oppstod i Roma i 1968. Det var tiden etter Det annet Vatikankonsil, en tid preget av en generell søken etter nye former å leve troen. En gruppe gymnasiaster møttes med ønsket om å leve et liv etter Evangeliet. Ungdommene begynte å lese Evangeliet sammen. Spørsmålet var "Hvordan kan vi møte mennesker i dag som Jesus gjorde?" Gruppen begynte å oppsøke de fattige i Roma. På den tiden bodde rundt en halv million i brakkebyer i periferien, mest immigranter fra Sør-Italia. Ungdommene var gymnasiaster, de hadde en viss utdannelse. De så behovet for å undervise barna i brakkebyene, barn som ofte hadde svært mangelfull skolegang.

Nå er St. Egidio-bevegelsen aktiv i mer enn 30 land. Den største og mest kjente gruppen er fremdeles i Roma. Det man gjør antar ulike former, men møtet med Guds ord og tjenesten for de fattige er grunnpilarene for fellesskapet. Dessuten kjennetegnes det av en broderlig måte å leve på. Medlemmene bor hver for seg, men kjenner ansvar både materielt og åndelig overfor hverandre, som overfor medlemmene av ens egen familie.

En del av det vi forplikter oss til som medlemmer, er å delta i den felles kveldsbønnen. Den kan ledes av prester eller av legfolk. Hva den enkelte gjør, er avhengig av hva slags muligheter han har. Familiesituasjonen, for eksempel, er viktig. Om begge ektefellene er medlemmer av St. Egidio, eller om bare en av dem er det, innvirker på hva de kan gjøre. Dette er vår utfordring: å leve vanlige liv samtidig som vi lever radikaliteten i Evangeliet.

Men dere er også engasjert som meglere i internasjonale konflikter?

Ja, men vi begynte ikke som diplomater, og det er vi ikke nå heller. En gang var det en journalist som spurte når vi holdt opp å interessere oss for de fattige for å bli diplomater isteden. Dette spørsmålet bunner i en misforståelse. Vi har aldri holdt opp med å tjene de fattige. Det store flertallet av våre medlemmer arbeider direkte med dem. Bare noen få driver med fredsarbeid, og det ved siden av annet arbeid med de fattige. Hele utgangspunktet for vårt fredsarbeid er at arbeid for fred er arbeid for de fattige. Det er de som lider mest under en krig, og krig er en av hovedårsakene til fattigdom. Krigen er fattigdommens mor. Det kom klart frem i det første større engasjementet for fred vi var involvert i. Vi var blitt bedt av en katolsk biskop i Mosambik om å bidra med utviklingshjelp til landet, men oppdaget snart at utvikling uten fred var umulig. Derfor begynte vi å engasjere oss i fredsarbeidet.

Vi har hørt navnet deres i forbindelse med en rekke konfliktområder: Mosambik, Guatemala, Algerie, Bosnia?

Det stemmer, men det er snakk om ulike typer engasjement og ulike resultater. I Mosambik var det vi som tok initiativet til hele fredsprosessen, og vi fulgte den hele veien. I Guatemala var forhandlingene allerede i gang i FN-regi, men de hadde kjørt seg fast. Sammen med Det lutherske verdensforbund, som vi har gode kontakter med, hjalp vi til å få dem i gang igjen. I Algerie tok vi et initiativ til å få alle de involverte parter, også islamistene, til å møtes i Roma. Vi ville ikke føre noen forhandlinger, men gi partene en anledning til å snakke sammen. Dette strandet dessverre på grunn av sterk motstand fra regjeringen i landet, som ikke aksepterte at islamistene også var invitert. I Bosnia hadde vi et religiøst utgangspunkt for arbeidet. Vi forsøkte å få ortodokse, katolikker og muslimer til å møtes. Vi var også aktive i Kosovo før den siste krisen der. Hensikten var å forhindre en krig. Dessverre uten særlig suksess? Vi blir spurt om å engasjere oss mange steder, men har begrensede ressurser.

Hvordan er bevegelsen strukturert?

I hele verden er vi cirka 15 000 medlemmer. Det viktigste er den broderlige måten å leve på. Vi er en "familie av fellesskap." Hver av oss er en del av et lite fellesskap. Det er dem jeg har daglig kontakt med. Samtidig er det bånd mellom fellesskapene. I hvert av dem er det noen, fra to til fem personer, som er ansvarlige. Dette er som oftest de som startet denne gruppen.

Siden vi arbeider internasjonalt, har vi valgte talsmenn som kan snakke på vegne av hele St. Egidio bevegelsen.

Hvordan er forholdet til menighetene og den lokale kirkelige strukturen?

Når et fellesskap begynner, er det alltid underlagt den lokale biskopen. Vi er anerkjent av Vatikanet som en internasjonal legorganisasjon. Men det finnes prester som har sluttet seg til oss etter prestevielsen og prester som er "vokst opp" innenfor bevegelsen. Det arbeidet de gjør sammen med oss kommer i tillegg til deres vanlige arbeid som bispedømmeprester. De gjør det med tillatelse fra sine biskoper. Bortsett fra at prestene feirer sakramentene, gjør de akkurat det samme som de andre medlemmene - de tjener de fattige.

Vi ønsker å være en del av den lokale kirken der vi er. Vi danner ikke egne menigheter. Nye grupper oppstår ikke ved at noen av oss kommer til et land og grunnlegger noe der. Initiativet kommer alltid fra lokale folk som har blitt kjent med oss og ønsker å starte der de bor. Folk kan naturligvis også hjelpe til i arbeidet vårt uten å bli medlemmer av bevegelsen. Dette kan være ordensfolk, ungdommer og andre. Hvis for eksempel noen norske ungdommer kunne tenke seg å komme til oss i Roma og arbeide med oss der, er de hjertelig velkomne!

Hvordan finansierer dere arbeidet?

Våre medlemmer er yrkesaktive og gir av sine inntekter etter evne. Det er ingen tvang. Dessuten får vi finansiell støtte fra enkeltpersoner, menigheter og ordensfolk. Når vi lager spesielle prosjekter, som fredsarbeid i et bestemt land, går vi ut og søker støtte. Den norske regjering/UD ble oppmerksomme på oss etter engasjementet i Mosambik. Til nå er det små land som har støttet oss. Det er enklere for dem å være nøytrale i konflikter.

Dere arbeider for de fattige. Ser dere på dere selv som "en profetisk stemme" som anklager urett?

Vi oppstod i 1968. Da var det mye snakk om å anklage urett. Ved å lese Evangeliet lærte vi å se på verden omkring oss, å oppdage urett. Men vi lærte også å se på oss selv. Hvordan kan jeg forandre livet mitt? Forsøket på å forandre meg får meg også til å kritisere urett. Men den første uretten er inne i meg, i mitt hjerte. Da vi begynte å dra ut til barna i Roma, var vi ikke alene om å gjøre det. Men de andre hadde gjerne religiøse eller politiske baktanker. Deres måte å angripe problemene på var ofte veldig ideologisk preget. De snakket om fattigdom, om de fattige, men de møtte dem ikke. Men vi hadde lært fra Evangeliet at Jesus alltid møtte mennesker. Den profetiske stemmen må først og fremst være en stemme i mitt eget liv. Dette er ikke det samme som en individualistisk religion. Å arbeide for fred er profetisk, og vi sier til folk: Det er mulig å byge fred med enkle midler. Å være venner med sigøynerne i Roma er profetisk. Vi organiserer av og til protestaksjoner når det er nødvendig, men hovedsaken er alltid at vi selv må gi noe.

Vi er politisk uavhengige. Vi er veldig involvert i politiske spørsmål, men vil ikke være bundet til noe parti. Vi vil være frie til å kritisere ethvert parti om nødvendig.

Så dere prøver å være sammen med de fattige, ikke å handle på vegne av dem?

Ingen er fullkommen, men det er målet, ja.

Dere er også engasjert i interreligiøs dialog. Blant annet arrangerer dere oppfølgingsmøter etter møtet i Assisi?

Møtet i Assisi (1986) hvor ledere fra verdens ulike religioner kom sammen for å be om fred, var Pavens idé. Pavens profetiske tanke var at fredsarbeid kunne bringe ulike religioner sammen. Vi mente det var viktig å fortsette. Mye av vårt fredsarbeid startet med interreligiøs dialog. Vi driver ikke dialog om teologiske spørsmål med de andre religionene, men vi kan samarbeide på områder der vi har noe felles, som fredsarbeid. Pavens idé for Assisi-møtet var ikke å blande religionene sammen til en slags New-Age tro, men å fremme samarbeid.

Hva med arbeidet for innvandrere?

Flertallet av dem som kommer til suppekjøkkenet vårt i Roma, er innvandrere. Vi driver også italienskundervisning for utlendinger, både legale og illegale. Vi tilbyr dem juridisk hjelp, for eksempel til å få papirene i orden. Samtidig arbeider vi på et politisk nivå. Italia fikk sin første effektive flyktningelov for to år siden. Den er vi dypt uenige i. Problemene knyttet til folkeforflytningene i verden kan ikke løses ved et par lover. Vi prøver å råde myndighetene til å lage lover som er akseptable for innvandrerne. Men dette politiske arbeidet er et resultat av daglig kontakt med utlendinger, vi ser hva de trenger.

Er det mange ungdommer med i bevegelsen?

Flesteparten er voksne. Men mange mennesker i ulike aldre hjelper til. I forbindelse med arbeidet i Mosambik oppdaget vi hvor viktig uformell kontakt var for å skape tillit og grobunn for fred. Det kunne dreie seg om noe så enkelt som å dra på en fotballkamp sammen. Her kan ungdom gjøre en innsats.

Hva med folk som er etablerte, dem over 30, blir de lunkne etter hvert?

Tvert imot! I begynnelsen fikk vi høre at vi ikke ville fortsette etter at vi var blitt voksne, men til nå funker det! Personlig opplever jeg at livet i St. Egidio er en hjelp for mitt familieliv. Når man først lærer å elske og respektere andre mennesker, så lærer man også å elske og respektere sin familie. Dessuten innebærer det å være en del av et fellesskap, også å gi hverandre praktiske hjelp. Å passe barna for hverandre, for eksempel?